Mann som har forandret seg voldsomt og endret atferd

[AnonymBruker]

Har vært sammen med mannen min i 15 år. Klart man forandrer seg gjennom årene, men nå er han ærlig talt en jeg ikke kjenner. Som om personligheten har tatt en 360 grader rundt. Han er en dårlig ektemann, dårlig pappa og holder på med så mye rart. Noe av det ulovlig til og med. Det er som han har mistet hodet helt. Han behandler meg dårlig, lyver og unnlater å fortelle meg om ting. Han har gjort ting jeg aldri kunne forestilt meg han ville gjøre, han som i utgangspunktet er verdens snilleste. 

Det har gradvis gått nedover de siste årene. Først trodde jeg han «bare» var utbrent og deretter deprimert. Jeg har bedt han skaffe hjelp for dette. Han er nok det fremdeles, men det må jo være noe mer her også? Han roper til meg omtrent bare han ser meg eller jeg åpner munnen, er veldig aggressiv og når han ikke er det så er han så trøtt at han sover mesteparten av tiden. Det er vanskelig å ha en normal samtale med han uten at han blir sint og går for å unngå å eksplodere. 
 

Er det vanlig at det kan skje en så stor endring personlighetsmessig? Jeg kan forstå det om han bare ikke er glad i meg lengre og derfor oppfører seg annerledes mot meg, men han virker ærlig talt ikke stabil. 
 

Kan man bli slik at å gå på en smell?

Anonymkode: 9ce23...7c8

[AnonymBruker]

Så leit å høre, håper ikke det er vanlig. Føler du deg i det hele tatt trygg hjemme? har dere barn, hvordan er han med de?

Anonymkode: 5066c...c93

[svartkatt]

Det kan vel være en forlengelse eller utvikling av depresjonen. Kan være overgangsalder. Menn får også den. 

[AnonymBruker]

Må vet jeg ikke hvor gammel dere er..men tenkte med en gang tidlig debu på alzheimer/demens? 

Anonymkode: 97547...6c0

[AnonymBruker]

Overgangsalder, depresjon eller demens, eller rett og slett noe som plager ham som han ikke klarer å si? 

Anonymkode: e202e...c45

[AnonymBruker]

Her så endra min mann seg og fullstendig etter 10 år sammen, jeg er sikker på at han var deprimert. Men han nektet for det, og ville ikke skaffe hjelp. Jeg endte opp med å gå fra han. Hadde han ville skaffe seg hjelp, så hadde jeg blitt. Og jeg holdt ut i 2 år, i håp om at ting ville bli bedre. Jeg gikk og for barna sin skyld.

Anonymkode: 8ac04...b69

[Mizzy]

Rusmisbruk og depresjon?

[AnonymBruker]

Min eks ble sånn da han fikk midtlivskrise med depresjon (vi visste ikke da at det var det han hadde). Jeg var naiv og prøvde å bli hos ham for å skaffe ham hjelp for det at han var aggressive og sur. Han slo til slutt opp og oppførte seg som om han hatet meg, også i ukevis etter bruddet. Han var bla sint fordi jeg ikke viste ham at jeg var trist over bruddet. Til og med det irriterte ham. Han kjente meg godt og sa omtrent det verste noen kunne sagt til meg.

Jeg visste hvem fastlegen hans var. Så jeg sa rett og slett at enten skaffe du deg hjelp NÅ, ellers blir jeg nødt til å kontakte fastlege og melde inn bekymring for helsa di. Og jeg kommer ikke til å snakke med deg igjen noensinne om du ikke skaffer hjelp, for du er skadelig for meg psykisk sånn som du er nå. Grunnen til at jeg vet noe om veien videre er at han oppsøkte hjelp. 

Anonymkode: 5e6fc...a6a

[AnonymBruker]

Rus?

Anonymkode: f84ee...cab

[AnonymBruker]

Rus?

Hsr noe skjedd den siste tiden? Dødsfall hos nære, sykdom, dårlig økonomi, skylder penger, mistet jobben?

Vær også klar over at feks hjernesvulst kan gi personlighetsendringer. Demens også. Lurt å ha i bakhodet.

Anonymkode: c012c...bd9

[AnonymBruker]

Oi, her ville jeg kontaktet fastlegen og bedt om råd for lenge siden. Om det er det ene eller det andre så har du hvertfall begynt. Du må jo tenke på barna, du sier selv han ikke er en god far nå. Du må beskytte dem og deg selv. Flytt til familie i dag og kontakt fastlegen i morgen. 

Anonymkode: 0a752...077

[AnonymBruker]

Klarer du å få han til lege?

Han må oppsøke hjelp hvis dere skal fortsette samlivet. 
 

Det kan være alt mulig, fra depresjon til frontallappdemens. 

Anonymkode: acf6f...694

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Har vært sammen med mannen min i 15 år. Klart man forandrer seg gjennom årene, men nå er han ærlig talt en jeg ikke kjenner. Som om personligheten har tatt en 360 grader rundt. Han er en dårlig ektemann, dårlig pappa og holder på med så mye rart. Noe av det ulovlig til og med. Det er som han har mistet hodet helt. Han behandler meg dårlig, lyver og unnlater å fortelle meg om ting. Han har gjort ting jeg aldri kunne forestilt meg han ville gjøre, han som i utgangspunktet er verdens snilleste. 

Det har gradvis gått nedover de siste årene. Først trodde jeg han «bare» var utbrent og deretter deprimert. Jeg har bedt han skaffe hjelp for dette. Han er nok det fremdeles, men det må jo være noe mer her også? Han roper til meg omtrent bare han ser meg eller jeg åpner munnen, er veldig aggressiv og når han ikke er det så er han så trøtt at han sover mesteparten av tiden. Det er vanskelig å ha en normal samtale med han uten at han blir sint og går for å unngå å eksplodere. 
 

Er det vanlig at det kan skje en så stor endring personlighetsmessig? Jeg kan forstå det om han bare ikke er glad i meg lengre og derfor oppfører seg annerledes mot meg, men han virker ærlig talt ikke stabil. 
 

Kan man bli slik at å gå på en smell?

Anonymkode: 9ce23...7c8

Kan det være at han har en sykdom (hjernesvulst, tidlig demens etc. kan f.eks gi endringer i personlighet) eller at han ruser seg på noe? Sentralstimulerende (f.eks amfetamin) midler kan gi aggressiv oppførsel,liten respekt for øover og regler og ekstrem trøtthet, f.eks.  Har han gått opp eller ned i vekt? Er han i jobb? 

Anonymkode: d1884...dfb

[AnonymBruker]

Han må til lege, det kan være noe somatisk. Da er det ingenting han kan noe for. 

Det kan også være depresjon, som noen nevner. Jeg kan forstå at det er vanskelig å leve med noen som er deprimert, men det gir ikke noe fri pass til å oppføre seg så dårlig mot sin familie. Depresjon er grusomt for den som opplever det, og det vil alltid berøre de nærmeste rundt. Men å være deprimert, er ingen forklaring eller unnskyldning for å være slem. Det går en grense på hva som kan tolereres. Kort lunte og å bli sint må man se i mellom fingrene på, men at han roper og skriker, sier stygge ting- det er ikke greit kun fordi man sliter og ikke noe du bare på akseptere fordi han er deprimert. At han lyver, er heller ikke noe som skal aksepteres. Han må kunne klare å være tro og behandle deg med respekt. Du vil lide nok over at han ikke har overskudd til å hjelpe til, ha kvalitetstid og pleie kjærlighetslivet/familielivet. 
 

Anonymkode: 3a9c5...ab3

[AnonymBruker]

Frontal demens ?

Anonymkode: fae5e...c4a

[AnonymBruker]

Har han startet på noen nye medisiner i det siste? 

Anonymkode: a212a...3ad

[AnonymBruker]

Høres ut som rus. Du må nok leke litt detektiv og ta det derifra. Uff. Føler med deg. Og så må du vurdere hva du orker å stå i. 

Anonymkode: 7ab0d...949

[Gjest ti10]

Synes det kommer litt an på. Hvis du er sikker på at du ikke bare har vært blåøyd den første tiden du kjente ham, men at han virkelig har forandret seg, høres det jo ut som psykisk eller fysisk sykdom.

Det minner egentlig mest om det jeg har lest om sånne som har fått påvist hjernesvulst.

Det trenger selvfølgelig ikke være så alvorlig, men du bør nok uansett sette foten ned og få ham til legen så fort som mulig.

[AnonymBruker]

ti10 skrev (4 minutter siden):

...Det trenger selvfølgelig ikke være så alvorlig, men du bør nok uansett sette foten ned og få ham til legen så fort som mulig.

Ingen kan tvinge noen til å gå til legen. Ikke en gang legen. 

Anonymkode: 5e6fc...a6a

[AnonymBruker]

Bipolar lidelse!

Anonymkode: 673bf...2ae