Hvorfor er det så tabu/ stakkarslig å ønske et forhold?

[anonym ss]

I dagens samfunn blir jeg møtt med masse negative reaksjoner fra venner på at man så inderlig ønsker seg  samboer. Jeg står utrolig stødig i livet, men får hele tiden høre at

-"du må bare lære deg å nyte eget selskap"

-"alle trenger å være alene"

-"må du ha mann for å få barn",

-"Hvorfor ønsker du deg så inderlig kjæreste"?

-"Kan du ikke bare nyte å være fri"? 

(Hvilken frihet, man er jo fri i forhold)

På en annen side, er det veldig innafor å snakke om at hvis man prøver å få barn/ er prøvere, så er det så vondt å se andre med barnevogn eller være med på bavysnakk osv. Men det er liksom ikke ok å si at det er sårt å bare ha par rundt seg og bare venner som snakker om parlivet. Det skal man liksom ikke fortelle venner at er vondt.

hva er greia? Er det ikke biologisk naturlig å ønske seg i et forhold, ønske kjærlighet, trygghet, osv framfor å spille på karrierekortet og selvstendigkortet? I samfunnet skal man liksom ta på denne sterke masken.

 

mvh kvinne 34, oslo 

 

 

(Bare til info: Jeg er hverken deperat, utlyser desperasjon, bare forteller mine indre ønsker og indre ensomhet til veninner. Jeg har de siste årene hatt en fin karriere (står selvstendig), reiser på ferie alene, pusser opp alene (med masse ekstrarbeid fordi jeg er for liten til å bære materialer opp🙈), er på masse fritidskurs, hobbier, jeg vet hvordan å være alene, og stå fint i det liksom, da er det ekstra vondt .)

[AnonymBruker]

Kanskje rådene er velmenende, for å trøste deg. Noen er nok det. 
Det er ikke tabu eller stakkarslig å ønske en partner du kan støtte deg på, og elske. De som påstår det er de som selv ikke er i stand til å finne en slik partner. Det er vanskelig i dag, hvor idealet er å gi inntrykk av at du er ufattelig ettertraktet, men for opptatt av egen karriere (dvs tjene penger for å kjøpe dyre ting og reise ofte)

Ikke bry deg om andre, andre er en klisje. Spør du noen som svarer ærlig på tomannshånd, da ønsker de det samme som deg.

Anonymkode: 29650...066

[AnonymBruker]

Tenker at det absolutt ikke er tabu, og at alle er forskjellige.

Kan se for meg at disse kommentarene du får, kommer fra folk som virkelig elsker å være single og tror at alle er like.

Selv elsker jeg å være singel og har ingen ønsker om å forandre på det, men jeg har også vært der med samboer osv osv. selvom jeg de siste årene ikke har ønsket kjæreste, så glemmer jeg ikke at jeg også har hatt et liv der kjæreste var noe jeg ønsket.

Anonymkode: aef16...c31

[AnonymBruker]

Hvordan får du tabu/stakkarslig ut fra eksemplene du nevner? 
 

Det er jo bare sånne standardfraser man sier til ufrivillig single for å trøste når de er lei seg.

Anonymkode: 6e9ed...91a

[AnonymBruker]

Tabu?

Tinder o.l er jo helt vanlig. Vennene dine trøster deg og prøver å fortelle deg at livet går videre uansett og man må gjøre det beste ut av det. Dessuten har par ofte glemt litt hvordan det var å lengte etter noen..

Anonymkode: 1acba...a86

[AnonymBruker]

De sier det jo bare for å trøste, og vet du, det er faktisk gamske gode velmenende råd. Jeg var singel i 10 år rundt den alderen du er i og jeg levde slik de råder deg. Ikke desperat etter kjæreste, klarte å finne frem alt det positive ved å være singel. Nøt hvert øyeblikk. Savner det nesten når jeg tenker tilbake. For kjærligheten dukket jo opp til slutt likevel den. Helt uventet Da jeg var 37 år. To barn ble det også. Så i stedet for å sitte å deppe og synes synd på det selv, hva med å fokusere på alt det positive i livet ditt? Som gode venner som vil deg vel, friheten. Du kan faktisk gjøre nesten hva du vil. Nyt det! En glad og positiv dame blir bedre lagt merke til enn en pessimistisk og negativ ei.

Anonymkode: 4aef5...b6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 ..Dessuten har par ofte glemt litt hvordan det var å lengte etter noen..

Anonymkode: 1acba...a86

Ja, og så tror jeg folk lengter på litt ulike måter. 

Anonymkode: 1309a...90c

[AnonymBruker]

Du vil ha samboer for å ha samboer…. Hvorfor sier du dette til folk? Slutt å si det til folk. Jeg ønsker å vinne i Lotto forresten. Har planlagt å vinne neste lørdag. Så det så. 

Anonymkode: e94ac...f5a

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Du vil ha samboer for å ha samboer…. Hvorfor sier du dette til folk? Slutt å si det til folk. Jeg ønsker å vinne i Lotto forresten. Har planlagt å vinne neste lørdag. Så det så. 

Anonymkode: e94ac...f5a

Ok. Du kødder med ensomhet og vonde følelser på lik linje med lotto?!

Det er faktisk en legit greie, at fler kjenner på det i en verden hvor man skal framstå så tøff og independent. det er kanskje det denne posten er om, at det er faktisk stakkarslig å snakke om det vonde, fordi det er flest folk som deg som sammenligner det med å klage over å ikke vinne I Lotto? Du er ikke født til å vinne i lotto Du er ikke født til å eie fine ting. Du er født til å ha det bare minimum, en tilhørighet. 

Men jeg forstår at det oppleves som klaging, og det har jeg begynt å akseptere og skal aldri nevne det igjen. Men spørsmålet mitt er, hvorfor? Hvorfor kan man ikke få gode råd, hjelp og utstrakte hender på lik linje med alt annet vondt i livet? 

Når man kjenner på vonde følelser, har jeg alltid holdt det inne. Nå har jeg lært at du må fortelle folk hvordan du føler det, hvorfor du har tunge dager. (Kom ut av et forhold før jul). Da blir man møtt med stillhet, awkvard silence i rommet, og "lær deg å vær alene" (igjen).

Det er mange ting som er ok å snakke om, venner skal snakke om hvor tøft det er å være uenig med samboer om husplikter og få gode råd. Det er utallige artikler om hvor vondt det er å prøve å få barn, og samboere som kjenner på sorgen og hvor viktig det er å snakke om det å ikke klare å skape familie. Det er utallige artikler om hvor vondt det er å stå utenfor arbeidslivet, her kommer venner med masse råd og strekker ut en hånd.

Men det mest naturlige i verden, steg 1 av alt, før barn og alt, om man kan si det, er klagende å snakke om og oppleves som stakkarslig å kjenne på en vondhet om at ingenting fungerer, når man merket at det øyeblikket man sier at man har det tøft fordi det er ensomt (ja det er ikke bare kjæreste, men også det at venner forduftet inn i forhold, du hører ikke fra dem, søsken er opptatt med hus og barn- u get it?) så møter man ingen genuin forståelse. 

Jeg tror oppriktig det finnes mange folk som gjør alt riktig, er ute der, deltar på ting, og likevel er inn og ut av dates med folk som er emosjobelt utilgjenglige eller aldri treffer riktig. 

 

Anonymkode: 487bb...7e0

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

De sier det jo bare for å trøste, og vet du, det er faktisk gamske gode velmenende råd. Jeg var singel i 10 år rundt den alderen du er i og jeg levde slik de råder deg. Ikke desperat etter kjæreste, klarte å finne frem alt det positive ved å være singel. Nøt hvert øyeblikk. Savner det nesten når jeg tenker tilbake. For kjærligheten dukket jo opp til slutt likevel den. Helt uventet Da jeg var 37 år. To barn ble det også. Så i stedet for å sitte å deppe og synes synd på det selv, hva med å fokusere på alt det positive i livet ditt? Som gode venner som vil deg vel, friheten. Du kan faktisk gjøre nesten hva du vil. Nyt det! En glad og positiv dame blir bedre lagt merke til enn en pessimistisk og negativ ei.

Anonymkode: 4aef5...b6a

Fint innlegg 😊🙏

Anonymkode: 487bb...7e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

...det mest naturlige i verden, steg 1 av alt, før barn og alt, om man kan si det, er klagende å snakke om og oppleves som stakkarslig å kjenne på en vondhet om at ingenting fungerer, når man merket at det øyeblikket man sier at man har det tøft fordi det er ensomt (ja det er ikke bare kjæreste, men også det at venner forduftet inn i forhold, du hører ikke fra dem, søsken er opptatt med hus og barn- u get it?) så møter man ingen genuin forståelse....

Anonymkode: 487bb...7e0

Folk med små barn har ikke mye tid til oss med kjærester heller. Flesteparten av venner med barn er litt "lost case" før min.1 av barna begynner på skolen. De har rett og slett ikke tid, med mindre de er svært energiske eller veldig flinke til å disponere tida si, eller har "syklubb" eller andre faste venneaktiviteter.

Løsninga er like enkel som kanskje vanskelig: få nye (flere) venner. Helst med store barn og mye tid. Så kommer de andre vennene mer på banen når de får hodet over vannet. 

Anonymkode: 1309a...90c

[Trolltunge]

Jeg tenker at det er helt naturlig å savne og ønske en livspartner. Spesielt det å stifte familie. Hadde vært nesten naturstridig å ikke ha en dragning mot det, og jeg tenker at det er folk som er blitt skadet/skremt på ulike måter som har faktorer i seg som medfører at de ikke ønsker slikt, mens å ønske/savne/trenge dette er helt naturlig. Uten dette behovet ville ikke menneskeheten opprettholdes særlig bra. SÅ utviklet fra vår biologi er ikke vi mennesker blitt at det å søke partner og ønske familie er blitt unaturlig/unødvendig for oss generelt. 

I andre kulturer anses ønsket og behovet for partner og familie så naturlig at familie og venner gjerne bistår i at mennesker finner sin partner. Den norske holdningen om at man skal være tilfreds alene og ikke trenge dette er ganske norsk/vestlig.