Utbrent og lurer på hva som funket for deg..

[AnonymBruker]

Jeg er utbrent og sykemeldt. Hva fungerte for deg for å få en normal hverdag igjen? Hvordan kom du deg tilbake i jobb?

Anonymkode: ba74e...70f

[AnonymBruker]

Rune Karlson. Gi slipp på alt av ansvar. Innse at det er en unntakstilstand. 

Jeg kuttet ut alt av sosialt i tilnærmet et år. Hadde kontakt med kjæresten og en venninne. Jeg hadde heldigvis ikke barn på dette tidspunktet, da hadde det blitt å overlate alt jeg kunne til partner. 

Identifiser hvilke mønster som førte meg hit, gi slipp på dem og skape nye mønster som tar meg mot livet jeg ønsker hver dag. 

Ryddet i relasjoner, konflikter, og omgivelsene mine. 

Begynte å trene, og være fysisk aktiv hver dag. Spise ren mat. Være i naturen. 

Lykke til! 

Anonymkode: d8275...b5c

[AnonymBruker]

Fysisk aktivitet. Fra rolige gåturer (alt jeg orket i starten) til høyere intensitet når energien kom tilbake. 

Anonymkode: 5db94...4ce

[AnonymBruker]

Forsøk å forsone deg med at dette kan ta *veldig* lang tid (vi snakker år, ikke uker), og at det kan hende kapasiteten din for alltid vil være noe redusert. Kan også være du må bytte jobb. Alt dette min samboers erfaringer. Legen sa "kom deg ut og bli svett på ryggen!" Han ble sint der og da, men innså senere at det var mye sannhet i det. Han kan ikke lenger presse seg i jobbsammenheng over tid. Da begynner symptomene å komme tilbake. Du må lære deg å kjenne igjen symptomene og stoppe i tide. Du vil sannsynligvis gå på gjentatt tilbakeslag. Veien tilbake er ikke jevnt oppadgående, men en svingete vei som går både opp og ned, men med oppadgående trend.

Som nærmeste pårørende var det forferdelig tøft. Vi hadde små barn på det tidspunktet. Som ano.bruker #2 skriver, alt ble overlatt til meg. Det var tungt og trist for alle involverte. 

Lykke til!

Anonymkode: 785a7...ef3

[AnonymBruker]

De første månedene var det ingen annen ting å gjøre enn å slappe av mest mulig for meg. Kom meg knapt opp av sengen, så hadde ikke så mye valg. Jeg begynte hos psykomotorisk fysioterapeut og det var det som hjalp meg med å identifisere hvorfor jeg hadde blitt utbrent. Behandling hos hen og øvelser for å gjøre hjemme, etterhvert rolige gåturer, koble ut hjernen med rolige aktiviteter, mindfullness, medisinsk yoga- alt dette gjorde til at smertene i kroppen sakte men sikkert lettet og det ble enklere å puste igjen. Jeg leste mye om temaet for å forstå hva som faktisk skjedde i kroppen. Etterhvert som energien begynte å komme tilbake, startet jeg med styrketrening igjen. Bygget stein på stein og kom stadig i bedre form. Jeg begynte så smått i jobb igjen, men innså at jeg ikke kom til å klare full jobb i den stillingen igjen. Byttet jobb til en med mer fleksibilitet og er i dag tilbake i full jobb. Det tok ca 3 år fra jeg ble sykmeldt første gang. 

Anonymkode: d8975...85d

[Snublefot62]

(beklager langt innlegg)

Først nullstilling og så balanse. Så enkelt  og så jævla vanskelig.

Det vanskeligste med å bli utbrent er at ingen kan fortelle deg hvorfor du havnet der, det må du finne ut av selv. Og ingen kan fortelle deg hvordan du blir frisk. Det må du finne ut av selv. Samtidig har veldig mange meninger om det.

Gå tur. Gi slipp. Jobb mindre. Tenk mindre. Sov bedre. Spis bedre. Tren. Fokuser på deg selv. Ikke fokuser på andre. Prioriter.

Den enkle forklaringen min er nå at årsaken til at jeg ble utbrent var ubalanse. Jeg har blitt fortalt det i alle år. Jeg har visst det i alle år. Men det har tatt meg veldig lang tid å forstå det. Nå forstår jeg. Tre år senere. Jeg tror i det minste jeg forstår det nå.

De første to-tre månedene gikk i nullstilling. For meg var det 100% sykemelding, kutte kontakt med de fleste, isolere meg på de verste dagene og prøve å bevege meg i mitt tempo. Det var tungt. Men nødvendig. Hva nullstilling er for deg må du selv finne ut av (lett?), men husk det må være drastiske tiltak. Kroppen må ut av mønsteret den har havnet i. Det skjer ikke på en hviledag eller rolig helg. Det tar uker og måneder. Kanskje år. Og den tiden må kroppen få.

Utfordringen er at man kan få sykemelding fra jobben men ikke fra familie eller seg selv. Unger skal fortsatt følges opp, mat skal lages, lekser gjøres, klær vaskes, hus ryddes etc. Jeg prøvde å levere sykemeldingen min til kjæresten men den ble ikke godtatt. Heldigvis.

Heldigvis møtte kjæresten min meg med både forståelse og forventninger. Ja nå var jeg sjuk og jeg skulle få tid og plass til å bli frisk. Men jeg hadde fortsatt forpliktelser. «Hvordan kunne vi samarbeide for å få til begge deler?» Fantastisk dame. Vi er samboere med felles hus nå og mine og dine barn. Jeg film forståelse og respekt, men og stilt krav til. Jeg fikk nullstille meg men fikk ikke melde meg ut av familien eller meg selv. Og det er jeg glad for.

Nå er det over tre år siden jeg møtte veggen og jeg har vært langtidssykemeldt i tre perioder siden da. Så det har gått opp og ned. Men det har vært nødvendig. Jeg har og blitt møtt med forståelse fra sjefen. Men og krav. Og det har vært viktig for meg.

Men hva var løsningen? Vet ikke. Men balanse. Tror jeg.

Hva er balanse?

Når jeg møtte veggen sa legen at det viktigste nå var å finne noe som gav meg energi og overskudd. Jeg lo. Hvordan skal en som er utbrent og slitt seg ut over flere år finne noe som gir overskudd og energi? Alt jeg ville var å ligge på sofaen og spise ostepop. Helst sove mye. Men det gav meg åpenbart ikke overskudd. Eller energi.

Jeg har slitt med det spørsmålet i mange år nå. Og jeg tror jeg har oppdaget svaret for meg.

Tankevandring.

Hjernen vår er på hele døgnet. Det er sånn det skal være. Og hjernen skiller ikke mellom arbeid på jobb eller arbeid rundt bekymringer, planlegging, sykdom, barn, familie og alt annet som må tenkes på. Alt er arbeid. Alt krever tankevirksomhet.

Det jeg har oppdaget derimot er at alt det jeg nevnte der krever at jeg begrenser hjernen sine frie tanker og kreativitet. «Nå må jeg fokusere». «Nå må jeg konsentrere meg». «Nå må jeg bli ferdig». Alt dette legger føringer på hjernen og krever at den følger et spor.

Men hjernen trenger å være fri innimellom. Ikke hele tiden men ofte. Man må la tankene vandre og sette hjernen fri innimellom. Det er helt greit at man setter seg ned i en periode for å konsentrere seg om ei oppgave. Men så må man og slippe hjernen løs etterpå. Da kommer tankene vandrende. Og det er viktig. Det er balanse.

Det er ikke 7 dager med intens jobb som tar livet av meg. Det er at jeg ikke stopper opp og lar hjernen puste litt etterpå. Balanse.

Noen går tur og finner frigjøringen der. Noen strikker. Noen maler. Noen bygger møbler. Andre leser. Kjører bil. Trener. Pusler.

Det er ikke viktig hva det er. Men det er kritisk at det er noe du kan gjøre uten å fokusere mye på oppgaven sånn at hjernen får tid til og rom litt å vandre fritt.

Det utelukker faktisk TV for de fleste. 4 timer med serier på Netflix på kvelden er IKKE avslapping. Tvert i mot kan det ha motsatt effekt. Endeløs scrolling på Instagram og sosiale medier? Drepen. Først skal du ha det kjipt, være sliten og slite med tankekjør - så skal du se på lykkelige mennesker som er perfekte og rike? Nei helsikke heller.. du fortjener bedre.

Jeg har de siste månedene nå prøvd å balansere mellom arbeid, familie og frislipp av hjernen (avslapping). Og det har så langt gitt meg enormt mye. Jeg føler meg bedre og mer energisk. Jeg er (igjen) tilbake i 100% jobb og jeg går ned i vekt. Kanskje jeg har funnet løsningen? Endelig?

Før i tiden var samfunnet helt annerledes. Ting var skrudd sammen sånn at folk fikk naturlig pauser til å la hjernen og tankene vandre. Gå til skole/jobb. Buss. Tog. NRK sending kun mellom 18-21. Fotball en gang i uka. Etc.

Men samfunnet har endret seg. Veldig. Men bedre? Alt skal gå fort i dag. Vi skal kjøre selv så det går fort (og får ikke tid til å tenke). Maten skal lages raskt (så vi får ikke tid til å tenke). Trening, planlegging, koordinering. Alt skal skje fort og nå. Det finnes ikke tid til å slappe av. Og i prosessen orker vi ikke å slappe av heller så vi endre opp på kvelden med å scrolle på Instagram eller serier på Netflix.. ironisk. Drepen.

Så mitt tips til veldig mange er å finne noe en liker å gjøre som gir hjernen pusterom. La tankene vandre. Meditasjon, yoga, klatring, sykling, løping, matlaging whatever. Og sett av tid til det. Men finn en balanse. Sørg for at du faktisk setter av tid til det. Og gjør det. Og må du fokusere ekstra lenge på jobb i en periode så er det helt greit. Det tar ikke livet av deg. Så lenge du kompenserer etterpå med frie tanker. Ikke til sommeren eller høsten. Nå. Du kan ikke ta igjen søvn og du kan heller ikke ta igjen tankevandring. Balansen må gjøres opp fortløpende.

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg måtte finne ut hvilke tanker som gjorde meg sliten. Det å organisere hverdagen var én av dem, så da må jeg enten få noen andre til å gjøre det, eller ta en tilfeldig ting av gangen selv om det tar lengre tid og krever mer kjøring f.eks. Hvis jeg rydder ut av oppvaskmaskinen orker jeg ikke å få oversikt over hvilke ting som skal omtrent samme sted slik at det blir mer effektivt, så jeg tar bare én ting av gangen. Det tar lengre tid, men krever mye mindre krefter. Jeg fant ut hvilke oppgaver jeg bør ta og hvilke oppgaver mannen bør ta slik at begge kan bidra, men jeg bruker mindre krefter. Nå merker jeg bedring.

Men det tok noen år å komme dit, og det er en sorg å innse at jeg aldri kan gå tilbake til det nivået jeg tydeligvis ikke klarte, men som jeg trodde jeg klarte før. 

Det første året brukte jeg på å sove og hvile, og da kunne jeg ikke en gang være alene med barna. Etter det har jeg jobbet mot en hverdag som gjør at jeg går i pluss, og nå 7 år etter er jeg mye nærmere å fungere som et normalt menneske selv om jeg bare jobber 60%. Jeg håper du ikke gravde deg like langt ned som jeg før du innså at du var syk slik at det tar kortere tid å bli frisk.

Anonymkode: 773b4...7e5

[AnonymBruker]

TS her,

 

Tusen takk for mange fine og nyttige svar, og for at dere tar dere tid til å svare❤️

Jeg skal lese rådene deres flere ganger og prøve og bruke dem så godt jeg kan

Anonymkode: ba74e...70f

[AnonymBruker]

Jeg ble sykemeldt ifjor sommer og var borte fra jobb 100% i 3 mnd. Da ville legen at jeg skulle starte opp 50% og jobbe med opp til 100%. Han mente at risikoen for ikke komme tilbake i jobb ville øke betraktlig om jeg ikke kom igang igjen. Forøvrig mente han at jeg burde tenke på å bytte til en mindre stressende jobb evt. snakke med sjefen om å få mer avlastning.

Legen rådet meg til og jeg gjorde følgende:

Ikke skru på pc. Gi slipp på alt ansvar og konsentrere meg om kun ting jeg liker å gjøre. Sørg for å være i aktivitet i naturen. Så jeg gikk tur hver dag. Ikke lag noen forpliktende avtaler og sørge for at ingen forventet noe av meg.

Prioritere søvn og sunn mat.

Jeg oppsøkte også fysioterpeut fordi jeg hadde muskulære og seneplager grunnet overbelastning og gjorde i tillegg noe egentrening ihht oppsatt program. Det hjalp godt og hadde også noen gode samtaler underveis der.

Etter 3 mnd så var jeg iallefall uthvilt og det var behagelig å kun tenke på seg selv og bestemme over egen tid. Men som enslig var jeg avhengig av inntekt utover sykepenger, man mister jo også feriepenger ett nokså kort tid. Så jeg startet opp 50% i 1 mnd før jeg trappet opp til fullt. Har diskutert med min leder at jeg må gi beskjed om det blir for mye og har halveis avtale om at jeg f.eks kan ta en pause midt på dagen for å gå tur eller generelt for litt avbrekk og evt. bare ta hjemmekontor. Og blir det for mye, så kan de legge oppgaver over på andre.

Jeg har klart meg greit frem til nå, men jeg har innsett viktigheten av å koble av og ut. Jeg sjekker ikke mail uten om arbeidstid, jeg lager ikke masse avtaler eller forplikter meg til noe jeg egentlig ikke har lyst eller krefter til. Nok søvn er utrolig viktig. Sørger derfor for å få minst 7 timer søvn. Det innebærer å legge seg tidlig, selv om jeg ikke har fått gjort alt jeg mener jeg burde ha gjort. Det handler rett og slett om gi litt mer f til tider. En befriende følelse og jorden går ikke under heller om ting må vente litt lenger.

 

 

 

 

Anonymkode: eeca6...d7b

[AnonymBruker]

Måtte bare ta totalt pause fra alt, etterhvert fikk jeg en hund, det hjalp masse. 

Anonymkode: 3c904...5a2

[Ishavsrøya]

Denne tråden trengte jeg nå🙏 her var det mange gode tips

[AnonymBruker]

Jeg er også enig med Snublefot at "tenkepauser" er en lur ting. Jeg har kuttet drastisk ned på skjermbruken, og jeg føler jeg for første gang på så lenge jeg kan huske faktisk "samler tankene". Jeg håper jeg aldri ramler tilbake til den skjermbruken jeg hadde før. 

Anonymkode: d8275...b5c