Hva er den beste måten å håndtere folk som er veldig nærtagende?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva er det du forklarer i de to eksemplene?

Syns det høres ut som forvirrende samtaler.

I eksempel 1 syns jeg venninna di er krevende og konfronterende, men hun har ikke nødvendigvis misforstått noe? Hvis man skulle ta ordene hennes og konfrontasjonsviljen hennes på alvor kunne man kanskje forklare litt om hvordan hverdagen ser ut og si - jeg prioriterer deg på linje med *andre sosiale relasjoner, trening, tur, evt. foreningen for beskyttelse av pingvinfisker* og litt lavere enn *barn, lønnsarbeid, mann, evt. foreningen for bevaring av tannløse bevere* - er det noe annet du forventer og ønsker av meg? Mulig det ikke ville falle i god jord - samtidig ville hun jo ikke få følelsen av at du bare snakker rundt det hun prøver å ta opp. Hun lurer vel på om dere treffes sjeldnere fordi hun er blitt litt ork. Noe man kanskje burde få et svar på om man absolutt vil og insisterer på det.

I det andre eksempelet syns jeg du er litt ufølsom. Som om du nesten ikke vil ta til deg at hun sier hun er ensom? Hun føler kanskje hun veldig tydelig har erklært seg i kategorien ensomme, da nytter det nesten ikke å si at man bare prater generelt - og at ikke hun skal ta personlig at du psykologiserer på en argumenterbart nedlatende måte om gruppen. Hva om hun hadde erklært seg som lesbisk, og du et par dager seinere begynte med - "jeg tror lesbiske er lesbiske fordi de har stoppet i den følelsesmessige utviklingen sin. Hæ, hvorfor tar du det ille opp, jeg snakker jo generelt".

 

Anonymkode: f311e...b81

Venninna mi møter jeg regelmessig, jeg prioriterer henne høyt, så jo hun har jo misforstått. Hun har allerede innsikt i hva det andre jeg driver med er, det har jeg snakket om. Jeg kunne sagt akkurat det du sier og svaret ville vært "så jeg er mindre viktig enn kjæresten din?" og så kunne jeg sagt "det er ikke at du er mindre viktig enn ham, likevel har jeg behov for å møte min kjæreste oftere, det er en annen type relasjon, jeg ønsker å treffe han og sove med ham, vi er jo ofte sammen på en mer passiv måte, sove over og lignende, forstår du?" og så ville hun sagt "jeg tror du ville møtt meg oftere hvis du virkelig prioriterte meg". Og så kan jeg spør som du foreslår "viss alt var sånn du ønsket, hvordan og hvor mye skulle vi møttes da?", og så tar vi en prat om dette. Jeg bruker MYE tid på det så jeg kjenner meg ikke igjen i at jeg ikke forklarer, selv om det ikke kom frem i eksempelet. 

Jeg er uenig med deg i at jeg er ufølsom, skal jeg og vi rundt ikke snakke om hva vi mener om kategorier hun kan kjenne seg igjen i? Å si at noen ensomme ikke trives i eget selskap, hvordan er det det samme som at jeg angriper henne om at hun ikke liker seg selv? Som jeg for øvrig også tror er sant. Er det nedlatende å tenke at mennesker som er ensomme kan slite med å ikke trives i eget selskap? Det er her jeg mener jeg må "velge mine ord med omhu", temaet var ensomhet, vi har en samtale felles som en gruppe, vi diskuterer hva det kommer av, skal jeg da si "nei, dette kan vi ikke snakke om for Line er ensom og hun kan bli støtt"? Eller skal jeg bare bli helt passiv og ikke delta i tilfelle jeg sier noe som støter min venninne?

Et annet eksempel enn det om ensomhet, og en generell samtale. Tema om min eks kommer opp, og jeg sier f.eks om meg selv at da jeg hadde angst så plaget jeg ham med masse sjalusitanker, og ikke rart at han ikke orket mer av meg, som en mer lattermild "glad det er over" tilfeldig kommentar, det betyr ikke så mye, jeg kunne like godt ikke sagt det, men det blir nå en gang sagt. Da får jeg tilbake "Så du sier at folk som har angst ikke fortjener å bli tålt av andre?", og så har vi det gående. 

Jeg tolker deg litt dithen at hvis hun er konfronterende så er det bedre at jeg sier at det som det er at "hun er blitt litt ork", jeg har tatt opp dette flere ganger, at det blir vanskelig for meg at så mye av tiden sammen handler om å oppklare misforståelser. Men det blir også en misforståelse, om hvordan jeg ikke har toleranse for henne som hun er, o.l. 

Egentlig opplever jeg at jeg har strukket meg langt. Og synes det er tungt og vanskelig å få tilbakemelding på at jeg er den ufølsomme når jeg tar så mye hensyn. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg tror det egentlig jeg også. Uten å gå i noe detaljer, men jeg tror det kan forklare noe hvorfor jeg er slik, er at det var en utnyttelse av en situasjon som aldri skulle oppstått over flere år. Det får meg nok til å lett kunne mistro personer selv om de har gode hensikter, når den personen kunne gjøre det mot meg.

For min del prøver jeg å jobbe med det, og virkelig aktivt tenke at det ikke menes vondt eller er rettet mot meg. Men så kommer følelsene og tvilen likevel. Skriftlig kommunikasjon er verst. 

Det jeg synes har hjulpet mest er når jeg endelig har turd å spørre hva de faktisk mente (siden jeg er jo veldig redd for at de faktisk mente det vondt mot meg), at de avkrefter med en gang og gjerne sier at det er bra jeg tok det opp. Også kommer de gjerne med sitt syn på hva de mente men at de skjønner at det kunne misforstås. Det får meg til å føle meg trygg og jeg merker at det blir faktisk litt bedre av det, og enten så klarer jeg neste gang å avkrefte det for meg selv, eller jeg spør nesten med en gang. 

Det som ikke er lurt er hvertfall å virkeræ irritert eller oppgitt for at man blir spurt. Det kommer bare til å øke skammen man føler etterpå og man blir enda mer usikker.

Også har det litt for meg å si hvordan jeg generelt har det for tiden. Hvis jeg har det kjipt, tolker jeg ofte ting i verste mening. Men jeg er glad jeg har folk rundt meg som takler det.

Anonymkode: a52fb...6e6

Takk for at du forklarer, det er gull verdt fra ståstedet til noen som selv er i situasjonen. Jeg har vært veldig raus og tålmodig, samtidig har dette pågått i flere år, og sannheten er at jeg er rett og slett oppgitt nå. I dag har jeg allerede fått en melding om situasjonen i går, og jeg vil ikke bruke tiden min, i dag også, på å forklare. 

Jeg synes det er veldig flott at du jobber aktivt med det, og du virker forskjellig fra den venninna jeg har i at du tar til deg når man oppklarer og sier "nei, det var ikke det jeg mente". Jeg kan forsøke å si mer "det er bra du tok det opp så vi får oppklart det med det samme" og legge inn litt mer varme og raushet der, jeg tror jeg bare er redd for at med min venninne så skal det gjøre til at hun føler seg berettiget til dette, og det synes jeg ikke hun er. Det er som at hun oppriktig mener hun har rett på at jeg skal bruke timesvis hver uke på å oppklare små bagateller med henne fordi hun sliter med noe. Og jeg kjenner jeg får motstand mot henne. Du sier tvert i mot at du er takknemlig for at du har gode folk rundt deg, jeg derimot føler at min venninne stadig anklager meg for å være et grusomt menneske, og det går jo inn på meg. 

Jeg vet bare ikke hvordan jeg kan si fra at jeg ikke ønsker å forklare mer, samtidig som jeg er veldig glad i henne og ønsker å ha kontakt. Kanskje det er så enkelt at jeg sier akkurat det. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

[AnonymBruker]

Når hun stilles sånne spørsmål kan du spørre tilbake om hvorfor hun velger å tolke det du sier mest mulige negativt. Har hun virkelig så lave tanker om deg?

Anonymkode: 77a41...7dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Om du har mange rundt deg som er nærtagende, så tyder det på at du har noe ved deg som gjør at de søker mot deg, for å kunne uttrykke denne siden ved seg selv. Det er slett ikke alle som gidder/orker å lytte til de som bare klager og vrir og vender på alt, så de søker mot de som de får napp hos.  En slik overdreven følsomhet og nærtagenhet som du beskriver i eksemplene over er et mønster, og denne typen mønster i relasjoner er helt avhengig av at noen spiller med de. Dvs tar rollen som den som bekrefter de negative forestillingene de har om seg selv og andre, eller som avkrefter ting de frykter ved å imøtegå argumentene (blir en ytre positiv stemme som de mangler i det indre, for å regulere følelser og lindre frykt). Du kan ikke vinne om du går inn i deres drama.

Du må først og fremst legge fra deg alle tanker om at du har et ansvar for følelsene deres, utover å være en normalt omtenksom person med gode hensikter. Forsøk å huske at du kan ikke vinne, men du trenger ikke tape noe heller, om du klarer å distansere deg fra negativiteten de byr på, og bare er deg selv uten å la deg påvirke. Du kan validere følelsene "jeg forstår du har det vondt/vanskelig/er såret osv",  men ikke forsvar og forklar deg,  bare vær ærlig og vennlig, og avvis diskusjoner basert på behovet for å dytte deg inn i roller du ikke vil ha. Enten det er "den slemme som sårer" eller "den snille som lindrer smerten". 

Min erfaring er at da jeg sluttet å diskutere tolkninger rundt hva jeg mener og føler, uten å være aggressiv/irritert eller føle meg som et offer selv, bare sa tydelig i fra at jeg har rett til å ta vare på meg, og at de har rett til å ta vare på seg, men vi kan ikke belage oss på at andre skal bære oss rundt og sørge for at vi aldri kjenner på noe ubehagelig. Jeg sa det ikke på en slem måte,  var tydelig på hva jeg liker ved de og at jeg er glad i de, men at jeg ikke godtok at de brukte meg for å føle seg bedre eller bekrefte forestillinger som ikke er virkelige. Noen droppet meg helt når jeg sluttet å jatte med, andre ble først snurt og lei seg, men ønsket ikke å miste meg, så relasjonen tålte at jeg satte grenser og nektet å la meg manipulere og provosere til endeløse diskusjoner. 

De som har denne typen mønster ønsker jo ikke å være slik, men det er vanskelig å endre mønster de har hatt hele livet, og finner en slags trygghet i. Vi kan ikke endre de heller, og av og til går det ikke an å ende forholdet (at man jevnlig møter de), men vi kan endre i hvilken grad vi tar det personlig at de er slik. Dvs vi lar oss ikke lure inn i diskusjoner som ikke fører noe vei,  vi kan nekte å konstant snakke om negative ting, og vi kan finne trygghet i vår egen visshet om at vi har ikke gjort noe galt (eller ta ansvar om vi faktisk har vært ufin, det er også bra øving i integritet, som forsterker selvfølelsen og opplevelsen av seg selv som et godt menneske, og gir ytterligere immunitet i møte med personlighetsforstyrrelser o.l.)

Personlig  er det uaktuelt å ha en partner som har dette mønsteret, men jeg har hatt venner, kollegaer og det finnes eksempler i slekten. Jeg pleide å være en magnet på de, men det har endret seg, først og fremst fordi jeg ikke tar meg nær lenger av måten de totalt avfeier mine følelser og min realitet på, og er tydelig på at jeg diskuterer ikke mine følelser eller "hva jeg mente" ut fra hva de føler og tror. Enten må de tro  meg, eller så må vi snakke om noe annet, eller så avslutter jeg samtalen for da.  Jeg pleide å synes veldig synd i de som ikke hadde noen venner, og slet med dårlige relasjoner i familien sin, men fant ut at det var gjerne grunner til det, og om en voksen person ikke vil ta ansvar for seg selv og innse egen rolle i konflikter og avvisning, har ikke jeg kapasitet til å være hele nettverket for vedkommende. Så jeg er fortsatt grei med de jeg kjenner som ingen orker, det er min natur, men jeg tilbyr ikke mer tid og energi enn jeg har å avse der og da, og jeg har sluttet å forbarme meg over folk som bare tar (selv om de ikke mener det vondt). 

 

Anonymkode: 10d26...da9

Tusen hjertelig takk! 

Ja, du har helt rett. Jeg er så glad i de dette gjelder i mitt liv at jeg nok tiltrekker meg dem. Jeg er et "fristed", og jeg er så tålmodig og jeg blir tatt for gitt i den rollen, og nå har jeg det helt oppi halsen. Jeg har gått inn i deres drama, jeg trodde det var det snille å gjøre. Men det har bare blitt verre, og samtidig ser jeg at det har ikke blitt bedre i andre relasjonar, folk har falt fra, og det er ikke noen, slik jeg forstår, som deltar på en "sunn måte", uten bekreftelser o.l. Så jeg er redd for at om jeg slutter med det så blir det brudd. 

Tanken på å kunne gi slipp på ansvaret for å forklare høres ut som lettelsen jeg trenger nå. Og jeg er imponert over prosessen du har gjort i dine relasjoner. All kred til deg! Jeg er også sånn at jeg synes synd på de som ikke har så mange andre igjen, naturligvis også fordi jeg ser at de har så mye godt å tilby, som bare drukner i dette mønsteret. 

Jeg har vært vant til så lenge å være raus, tålmodig og å forklare, og bekrefte, og være den snille som snakker vedkommende opp, at jeg forstår ikke helt hvordan det du sier i praksis ser ut. Du skriver "avvise en samtale" er det så enkelt som å si "dette vil jeg ikke snakke om?" eller om min venninne sier "jeg føler at du syns jeg er helt udugelig" så sier jeg "jeg forstår at du har det vondt, men dette vil jeg ikke gå inn på med deg"? Jeg ser liksom for meg at hvis jeg neste gang tar opp at jeg ikke ønsker lenger å forklare og rydde opp i ting som misforstås, og bruke mye tid på det, "at vi skal støtte hverandre, men vi kan ikke bære hverandre, jeg tar vare på meg og hun må ta vare på seg selv" og så noe om hva jeg liker med henne og at jeg ønsker vi kan ha et godt vennskap fremover selv om jeg går ut av den rollen, at da vil hun misforstå det med det samme "så du sier jeg er plagsom?" og så ramler jeg inn i det samme mønsteret igjen. Selv om jeg da f.eks hadde bekreftet "ja, jeg synes den dynamikken er plagsom og ønsker det ikke mer" så kan jeg bare høre for meg hvordan det baller på seg. 

Takk igjen, du har gitt meg mye å tenke på. Jeg har definitivt en vei å gå i mine egne mønster, siden dette skjer så mange ganger rundt meg. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Når hun stilles sånne spørsmål kan du spørre tilbake om hvorfor hun velger å tolke det du sier mest mulige negativt. Har hun virkelig så lave tanker om deg?

Anonymkode: 77a41...7dc

Jeg har spurt om det noen ganger og da har hun rett frem sagt at "ja, når du sier ting på den måten så begynner jeg jo å lure" og en gang jeg sa at jeg syntes det var veldig sårende det bildet hun skapte av meg sa hun vel egentlig bare at det var ikke hennes problem. Så jeg ser jo når jeg legger det frem sånn at det er litt enveis den rausheten. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen hjertelig takk! 

Ja, du har helt rett. Jeg er så glad i de dette gjelder i mitt liv at jeg nok tiltrekker meg dem. Jeg er et "fristed", og jeg er så tålmodig og jeg blir tatt for gitt i den rollen, og nå har jeg det helt oppi halsen. Jeg har gått inn i deres drama, jeg trodde det var det snille å gjøre. Men det har bare blitt verre, og samtidig ser jeg at det har ikke blitt bedre i andre relasjonar, folk har falt fra, og det er ikke noen, slik jeg forstår, som deltar på en "sunn måte", uten bekreftelser o.l. Så jeg er redd for at om jeg slutter med det så blir det brudd. 

Tanken på å kunne gi slipp på ansvaret for å forklare høres ut som lettelsen jeg trenger nå. Og jeg er imponert over prosessen du har gjort i dine relasjoner. All kred til deg! Jeg er også sånn at jeg synes synd på de som ikke har så mange andre igjen, naturligvis også fordi jeg ser at de har så mye godt å tilby, som bare drukner i dette mønsteret. 

Jeg har vært vant til så lenge å være raus, tålmodig og å forklare, og bekrefte, og være den snille som snakker vedkommende opp, at jeg forstår ikke helt hvordan det du sier i praksis ser ut. Du skriver "avvise en samtale" er det så enkelt som å si "dette vil jeg ikke snakke om?" eller om min venninne sier "jeg føler at du syns jeg er helt udugelig" så sier jeg "jeg forstår at du har det vondt, men dette vil jeg ikke gå inn på med deg"? Jeg ser liksom for meg at hvis jeg neste gang tar opp at jeg ikke ønsker lenger å forklare og rydde opp i ting som misforstås, og bruke mye tid på det, "at vi skal støtte hverandre, men vi kan ikke bære hverandre, jeg tar vare på meg og hun må ta vare på seg selv" og så noe om hva jeg liker med henne og at jeg ønsker vi kan ha et godt vennskap fremover selv om jeg går ut av den rollen, at da vil hun misforstå det med det samme "så du sier jeg er plagsom?" og så ramler jeg inn i det samme mønsteret igjen. Selv om jeg da f.eks hadde bekreftet "ja, jeg synes den dynamikken er plagsom og ønsker det ikke mer" så kan jeg bare høre for meg hvordan det baller på seg. 

Takk igjen, du har gitt meg mye å tenke på. Jeg har definitivt en vei å gå i mine egne mønster, siden dette skjer så mange ganger rundt meg. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

Takk for veldig fin tilbakemelding!

Du har helt rett i refleksjonene dine til slutt i at dette ikke blir enkelt.  Du må antagelig gjenta deg selv, og prøve holde roen og ikke bli opprørt over måten hun hele tiden vrir på ting over litt tid, før det gir ønsket effekt. Altså at den typen samtaler/diskusjoner avtar.  Prøv å ikke ha for mye forklaringer når du sier nei til noe, og kjenn at du har RETT til å velge hva du vil gjøre i ditt liv, og du har ingen plikt til å forsvare dine avgjørelser, det er heller ikke slik at om du velger å gjøre noe annet enn å være med henne en dag, så er du mindre glad i henne eller liker henne ikke lenger.  Det er en øvingssak å endre måten vi å kommunisere på, og kanskje det skjærer seg i starten, men lær av feilene og så går det stadig bedre. Du kan ikke endre måten hun mottar budskapene, men du kan endre måten du formidler ting på. Bare prøv deg frem, målet er ikke å unngå at hun kjenner ubehag, eller at du ikke skal kjenne på ubehag, men at du er ærlig på en skånsom måte, så du er tro mot deg selv, og hun lærer at hun kan ikke kontrollere deg med følelser. 

I samtaler som går skeis så understreker at du respekterer følelsene hennes, men at du ikke er enig i tankene hun har. Du VET hva du tenker og føler, hun bare gjetter og tror, så når hun konfronterer deg med meninger du ikke har, så avviser du det ved å si "Jeg forstår du har det vondt nå, men tankene dine er ikke sanne, jeg har ikke disse meningene/følelsene/tankene om deg. Jeg ser ingen hensikt i å diskutere hva JEG mener og føler, for det vet jeg jo, og om du vil lytte kan jeg dele det med deg, ellers tenker jeg det er best vi snakker om andre ting". 

Mennesker som har dette mønsteret har gjerne traumer i bunn, det trenger ikke bety at de har opplevd voldsomme greier som vold og krig, men at de ble overveldet av frykt og vonde følelser i ung alder, med pplevelsen av at det ikke var noen der for de som kunne hjelpe de gjennom det. Det er følelsen barnet har som er viktig her, ikke hva foreldrene mener om situasjonen (f.eks ingen grunn til å være redd). Det som skaper traumet er at barnet ikke klarer å regulere og romme sterke følelser på egenhånd, og opplever at det er ingen voksenpersoner rundt de som kan trygge de. For at det skal utvikle seg til den typen mønster som du beskriver, må barnet over tid og/eller gjentatte ganger oppleve seg forlatt/sviktet/avvist, en og annen gang tåler vi gjerne sånt fint. Mennesket er ikke SÅ skjørt. Gjentatte mindre traumer eller svært store traumer kan riktignok føre til utviklingsforstyrrelser, mobbing er et klassisk eksempel, så enkelte deler av barnets psyke stanser opp i modning, mens andre deler fortsetter å utvikle seg. Så personen kan være voksen og forstandig på noen områder, men plutselig oppføre seg som et barn når det blir trigget, eller er i situasjoner som minner om traumet. Det er absolutt mulig å behandle de som strever med umodne reaksjoner så de blir frisk/modnes der de henger etter, men det krever at de innser ansvaret for egne følelser, og er åpne for terapi. Veldig mange låser seg fast i offermentalitet og/eller skyver ansvaret over på andre, som et lite barn.  F.eks "Det er DIN feil at jeg føler meg sånn, du må endre deg, så jeg føler meg bedre" . 

Som jeg innledet med, så må du bare rolig gjenta at du er glad i vedkommende og ønsker relasjonen, men ikke vil snakke om ting som skaper konflikt og vonde følelser, når det ikke er noen grunn til det. Mennesker fanget i sine indre drama (i øyeblikket) har det med å reagere i affekt og ut fra frykt-impulser når de føler seg angrepet eller kritisert (ofte innbilt), og har VELDIG godt av kognitiv terapi, og kurs i mentalisering.

Det er faktisk ikke alle som forstår at andre mennesker har egne indre liv (de skjønner det i ord, men det føles ikke virkelig dypest sett, så de projiserer konstant uten å vite det), og ikke tenker og føler det samme som de, særlig når de er emosjonelt aktivert og frontallappen går i svart. De tenker ikke gjennom ting med fornuften da, men tenker i følelser og logikken er ofte helt på tur. I denne tilstanden der kroppen er i flight/fight-mode og sinnet er overveldet av følelser, innbiller de seg f.eks at alle andre er "ute etter de", fordi de selv er hele tiden "ute etter seg selv", eller at det er umulig å elske og være glad i de, fordi de strever med å elske og være glad i seg selv, osv. og enkelte kan reagere likt barn som utagerer for oppmerksomhet. Selv om de er dødsredd for å bli forlatt, kan de gjøre alt for å skyve folk bort, i et slags ubevisst forsøk på å få bevist/bekreftet at de er elsket selv om de føler de ikke er verdt det.  Vedkommende kan føle seg i "fare" selv om det ikke er sannheten, og reagerer irrasjonelt og aggressivt eller passiv aggressivt, eller går i gang med "stakkars meg - forestillingen". Det å være i denne tilstanden krever så mye krefter og oppmerksomhet at de ender opp med å være ekstremt egosentriske når de føle seg truet (emosjonelt), selv om de IKKE nødvendigvis er det når de ikke er trigget, og denne tosidigheten er veldig vanskelig for mennesker som er glad i de. De er jo GODE også, når de ikke er slitsomme. 

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver om hva du føler rundt disse som åpenbart ikke har det noe godt, men som deg oppdaget jeg at jeg hjalp de ikke ved å jatte i vei og dille og dalle og forsøke å gjøre ting bedre for de. Det finnes dessverre ikke noen magisk oppskrift på hvordan få de til å oppsøke hjelp eller forstå sin egen rolle, men det ER mulig å avverge meningsløse diskusjoner og negativ messing. Jeg har sagt til mine at de bør søke hjelp, noen har det, og hatt god effekt av terapi (både  gruppe og alene), andre har kuttet kontakten med meg, og andre igjen har akseptert (etter lang tid og mange vennlige, rolige gjentakelser på hvor grensene mine går) at jeg ikke vil snakke om sånt som bare drar begge ned. For min del hjelper det også ha mest fokus på de gode sidene, og huske at det som er slitsomt er en forstyrrelse, og ikke den personen egentlig er. Når de er trygge og har det godt, er jo ikke symptomene der. Det har også hjulpet meg å minne meg selv på at følelser er ikke farlige, og de tåler at jeg sier nei, når jeg mener nei. 





 

Anonymkode: 10d26...da9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

De fleste av oss har vel gjennom livet møtt noen slike. Mange av oss er glad i noen som er slik. Jeg synes det er slitsomt! Jeg merker at jeg tappes raskt, fordi jeg går og veier mine ord med omhu. 

Jeg trenger bedre ressurser til hvordan håndtere det uten å ende opp i en lang samtale om hva som egentlig var ment, eller at den andre sitter igjen og er sikker på at jeg hater ham, eller ser meg som djevelen reinkarnert. 

Hvordan håndterer du mennesker som tolker alt i verste mening, og fremstår som de leter etter kritikk i alt du sier? 

PS: Jeg kan godt tåle at dere som svarer nå antar at jeg er den frekke, og må slutte med det, jeg føler meg trygg på det ikke er situasjonen siden jeg har flere andre relasjoner der kommunikasjon ikke er et problem. 

Anonymkode: e95a9...b13

Vel, jeg unngår å være med de mest mulig. Jeg ble helt tappet og utslitt av det, alt jeg sa og gjorde var feil. ALT.........  jeg orker ikke det mer. Jeg orker ikke noen som er så usikker at de tar det som en trussel og en fornærmelse at jeg smiler liksom. 

Anonymkode: 3ffc9...07f

[Nymerïa]

I det første eksempelet ditt, når hun sier at du ikke bruker så mye tid på henne så kan du i stedet for å forklare deg si "Å, synes du det?" I stedet for å forklare deg (= diskusjon) så graver du heller i hva hun er ute etter. Finn ut mer hvor skoen trykker. Det betyr ikke at du finner deg i hva som helst, men folk kan avvæpnes ganske lett av at de føler seg hørt.

Når det gjelder det andre eksempelet ditt så lurer jeg litt på om du ikke forstår selv at det kan være litt taktløst å generalisere om folk som er ensomme når du vet at hun er det? Her må du gjerne ta noe selvkritikk.

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (1 time siden):

I det første eksempelet ditt, når hun sier at du ikke bruker så mye tid på henne så kan du i stedet for å forklare deg si "Å, synes du det?" I stedet for å forklare deg (= diskusjon) så graver du heller i hva hun er ute etter. Finn ut mer hvor skoen trykker. Det betyr ikke at du finner deg i hva som helst, men folk kan avvæpnes ganske lett av at de føler seg hørt.

Når det gjelder det andre eksempelet ditt så lurer jeg litt på om du ikke forstår selv at det kan være litt taktløst å generalisere om folk som er ensomme når du vet at hun er det? Her må du gjerne ta noe selvkritikk.

Som jeg svarte en annen: hvordan skal jeg da løse det om vi er en gruppe som snakker om noe? Hvis det var én ting det gjaldt ville jeg tatt selvkritikk, men det er som at jeg kan ikke mene noe om noe tema vi har oppe til generell samtale fordi kanskje det treffer henne. Jeg kan ikke heller si ting om meg selv fra ting hun kan relatere for da er det som at jeg sier det om henne. Dette med ensomhet var et eksempel. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

[AnonymBruker]

Jeg gidder ikke sånne mennesker. Og med 'sånne' mener jeg folk som er forsettlig nærtagende. De VET hva de driver med når de finkjemmer hver eneste setning etter ting å ta en på. Jeg mener de må erfare på den harde måte at det er grenser for hvor vanskelig man kan være, og fortsatt ha folk i livet sitt som gidder en.  

Anonymkode: 6ff25...a48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg har spurt om det noen ganger og da har hun rett frem sagt at "ja, når du sier ting på den måten så begynner jeg jo å lure" og en gang jeg sa at jeg syntes det var veldig sårende det bildet hun skapte av meg sa hun vel egentlig bare at det var ikke hennes problem. Så jeg ser jo når jeg legger det frem sånn at det er litt enveis den rausheten. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

Oj, det var litt av noen svar. Har hun veldig mange andre positive sider siden du ønsker å opprettholde vennskapet?

Anonymkode: 77a41...7dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.2.2024 den 21.47):

Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg har "prøvd noe", ikke noe lurt i alle fall. 😅 

Jeg forsøker jo å oppklare der og da, men da kan det bli problem også, fordi om jeg sier "det var ikke det jeg sa", så kommer det tilbake "så du sier jeg ikke forstår noe som helst?!" o.l. 

Av og til ender det med at vi detaljert går gjennom samtalen, og at jeg må forklare hvordan jeg mente det.

La oss si vi snakker om ensomhet, og min venn sier at hun føler at jeg ikke er så veldig interessert i å være sammen med henne lenger. Så sier jeg at "jo, jeg er det, men jeg har andre ting jeg må prioritere", så responderer hun med at "hvorfor er ikke jeg en prioritet for deg da?", og så må alt forklares fordi det er tolket i verste mening. 

Eller la oss ta det med ensomhet igjen, så har den personen nevnt det noen ganger, og så senere snakker vi generelt om temaet ensomhet (dette er bare et eksempel) og så sier jeg at "jeg tror at ensomme mennesker er redd for å være alene, og ikke trives i eget selskap", da får jeg tilbake "så du sier at jeg er en pingle og ikke liker meg selv?" som jo ikke var det jeg mente, for jeg sa jo ingenting om henne i det hele tatt. 

Jeg ønsker ikke lenger å gå detaljert gjennom samtaler, for det er tappende og tar mye energi. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

Syns personen virker mer kverulerende enn nærtagende. 
Svar mer direkte tilbake og ikke diskuter så mye hva du mente. Og når noen sier slikt som "så du sier jeg ikke forstår noe som helst?!", så er det lov å si at du syns det er vanskelig å ha samtaler med personen når den alltid leter etter setninger å ta deg på. 

Anonymkode: 31d69...71a

[AnonymBruker]

Du vet, TS, du MÅ ikke svare detaljert på alle utspill fra vanskelige og kverulerende personer. Det går an å bare trekke på skuldrene og si «synes du det ja».  
Det virker som om du har en slags drøm om at de skal forstå deg, like deg og se ting fra din side, men det kommer aldri til å skje. Noen bare VIL kverulere.

Ellers hadde jeg ikke vært så redd for å være litt mer direkte. «Ja, såklart prioriterer jeg jobb og kjæreste før deg. Sånn er det å være voksen med jobb og i et parforhold».

 

Anonymkode: e9fd5...00b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du vet, TS, du MÅ ikke svare detaljert på alle utspill fra vanskelige og kverulerende personer. Det går an å bare trekke på skuldrene og si «synes du det ja».  
Det virker som om du har en slags drøm om at de skal forstå deg, like deg og se ting fra din side, men det kommer aldri til å skje. Noen bare VIL kverulere.

Ellers hadde jeg ikke vært så redd for å være litt mer direkte. «Ja, såklart prioriterer jeg jobb og kjæreste før deg. Sånn er det å være voksen med jobb og i et parforhold».

 

Anonymkode: e9fd5...00b

Det handler ikke om en drøm om at de skal forstå meg eller like meg, men det er nok et behov for å ikke bli sett som slem, å ville være den snille, og mest av alt en drøm om at den andre skal forstå at jeg ikke tenker slik om dem. 

Jeg skal forsøke strategien din neste gang, samtidig er jeg redd for at det skal såre vedkommende jeg snakker med. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

[AnonymBruker]

 

41 minutter siden, AnonymBruker said:

Det handler ikke om en drøm om at de skal forstå meg eller like meg, men det er nok et behov for å ikke bli sett som slem, å ville være den snille, og mest av alt en drøm om at den andre skal forstå at jeg ikke tenker slik om dem. 

Jeg skal forsøke strategien din neste gang, samtidig er jeg redd for at det skal såre vedkommende jeg snakker med. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

Herregud, du er naiv.  

De folk du omgås har for lengst skjønt hvordan man manipulerer deg. 

De blir «fake såret» med vilje. 

Anonymkode: 6ff25...a48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Herregud, du er naiv.  

De folk du omgås har for lengst skjønt hvordan man manipulerer deg. 

De blir «fake såret» med vilje. 

Anonymkode: 6ff25...a48

Jeg er i det minste ikke frekk på nett. God bedring.  

TS

Anonymkode: e95a9...b13

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

God bedring.

Anonymkode: e95a9...b13

Deg og. 

Anonymkode: 6ff25...a48

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Det handler ikke om en drøm om at de skal forstå meg eller like meg, men det er nok et behov for å ikke bli sett som slem, å ville være den snille, og mest av alt en drøm om at den andre skal forstå at jeg ikke tenker slik om dem. 

Jeg skal forsøke strategien din neste gang, samtidig er jeg redd for at det skal såre vedkommende jeg snakker med. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

Jeg forstår deg godt. Men sånne personer er vanskelig å "omvende". Uansett hva du sier, blir det feil. Så da bør du være så direkte du vil. For hvis du blir sett på som "slem" uansett, har du hvert fall brukt mindre energi på å være direkte, og det gagner deg best.

Anonymkode: 7b53c...749

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Deg og. 

Anonymkode: 6ff25...a48

Takk for det, tviler på at du mener det, men jeg trenger jo åpenbart å sette noen grenser.  

TS

Anonymkode: e95a9...b13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.2.2024 den 17.31):

Takk for veldig fin tilbakemelding!

Du har helt rett i refleksjonene dine til slutt i at dette ikke blir enkelt.  Du må antagelig gjenta deg selv, og prøve holde roen og ikke bli opprørt over måten hun hele tiden vrir på ting over litt tid, før det gir ønsket effekt. Altså at den typen samtaler/diskusjoner avtar.  Prøv å ikke ha for mye forklaringer når du sier nei til noe, og kjenn at du har RETT til å velge hva du vil gjøre i ditt liv, og du har ingen plikt til å forsvare dine avgjørelser, det er heller ikke slik at om du velger å gjøre noe annet enn å være med henne en dag, så er du mindre glad i henne eller liker henne ikke lenger.  Det er en øvingssak å endre måten vi å kommunisere på, og kanskje det skjærer seg i starten, men lær av feilene og så går det stadig bedre. Du kan ikke endre måten hun mottar budskapene, men du kan endre måten du formidler ting på. Bare prøv deg frem, målet er ikke å unngå at hun kjenner ubehag, eller at du ikke skal kjenne på ubehag, men at du er ærlig på en skånsom måte, så du er tro mot deg selv, og hun lærer at hun kan ikke kontrollere deg med følelser. 

I samtaler som går skeis så understreker at du respekterer følelsene hennes, men at du ikke er enig i tankene hun har. Du VET hva du tenker og føler, hun bare gjetter og tror, så når hun konfronterer deg med meninger du ikke har, så avviser du det ved å si "Jeg forstår du har det vondt nå, men tankene dine er ikke sanne, jeg har ikke disse meningene/følelsene/tankene om deg. Jeg ser ingen hensikt i å diskutere hva JEG mener og føler, for det vet jeg jo, og om du vil lytte kan jeg dele det med deg, ellers tenker jeg det er best vi snakker om andre ting". 

Mennesker som har dette mønsteret har gjerne traumer i bunn, det trenger ikke bety at de har opplevd voldsomme greier som vold og krig, men at de ble overveldet av frykt og vonde følelser i ung alder, med pplevelsen av at det ikke var noen der for de som kunne hjelpe de gjennom det. Det er følelsen barnet har som er viktig her, ikke hva foreldrene mener om situasjonen (f.eks ingen grunn til å være redd). Det som skaper traumet er at barnet ikke klarer å regulere og romme sterke følelser på egenhånd, og opplever at det er ingen voksenpersoner rundt de som kan trygge de. For at det skal utvikle seg til den typen mønster som du beskriver, må barnet over tid og/eller gjentatte ganger oppleve seg forlatt/sviktet/avvist, en og annen gang tåler vi gjerne sånt fint. Mennesket er ikke SÅ skjørt. Gjentatte mindre traumer eller svært store traumer kan riktignok føre til utviklingsforstyrrelser, mobbing er et klassisk eksempel, så enkelte deler av barnets psyke stanser opp i modning, mens andre deler fortsetter å utvikle seg. Så personen kan være voksen og forstandig på noen områder, men plutselig oppføre seg som et barn når det blir trigget, eller er i situasjoner som minner om traumet. Det er absolutt mulig å behandle de som strever med umodne reaksjoner så de blir frisk/modnes der de henger etter, men det krever at de innser ansvaret for egne følelser, og er åpne for terapi. Veldig mange låser seg fast i offermentalitet og/eller skyver ansvaret over på andre, som et lite barn.  F.eks "Det er DIN feil at jeg føler meg sånn, du må endre deg, så jeg føler meg bedre" . 

Som jeg innledet med, så må du bare rolig gjenta at du er glad i vedkommende og ønsker relasjonen, men ikke vil snakke om ting som skaper konflikt og vonde følelser, når det ikke er noen grunn til det. Mennesker fanget i sine indre drama (i øyeblikket) har det med å reagere i affekt og ut fra frykt-impulser når de føler seg angrepet eller kritisert (ofte innbilt), og har VELDIG godt av kognitiv terapi, og kurs i mentalisering.

Det er faktisk ikke alle som forstår at andre mennesker har egne indre liv (de skjønner det i ord, men det føles ikke virkelig dypest sett, så de projiserer konstant uten å vite det), og ikke tenker og føler det samme som de, særlig når de er emosjonelt aktivert og frontallappen går i svart. De tenker ikke gjennom ting med fornuften da, men tenker i følelser og logikken er ofte helt på tur. I denne tilstanden der kroppen er i flight/fight-mode og sinnet er overveldet av følelser, innbiller de seg f.eks at alle andre er "ute etter de", fordi de selv er hele tiden "ute etter seg selv", eller at det er umulig å elske og være glad i de, fordi de strever med å elske og være glad i seg selv, osv. og enkelte kan reagere likt barn som utagerer for oppmerksomhet. Selv om de er dødsredd for å bli forlatt, kan de gjøre alt for å skyve folk bort, i et slags ubevisst forsøk på å få bevist/bekreftet at de er elsket selv om de føler de ikke er verdt det.  Vedkommende kan føle seg i "fare" selv om det ikke er sannheten, og reagerer irrasjonelt og aggressivt eller passiv aggressivt, eller går i gang med "stakkars meg - forestillingen". Det å være i denne tilstanden krever så mye krefter og oppmerksomhet at de ender opp med å være ekstremt egosentriske når de føle seg truet (emosjonelt), selv om de IKKE nødvendigvis er det når de ikke er trigget, og denne tosidigheten er veldig vanskelig for mennesker som er glad i de. De er jo GODE også, når de ikke er slitsomme. 

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver om hva du føler rundt disse som åpenbart ikke har det noe godt, men som deg oppdaget jeg at jeg hjalp de ikke ved å jatte i vei og dille og dalle og forsøke å gjøre ting bedre for de. Det finnes dessverre ikke noen magisk oppskrift på hvordan få de til å oppsøke hjelp eller forstå sin egen rolle, men det ER mulig å avverge meningsløse diskusjoner og negativ messing. Jeg har sagt til mine at de bør søke hjelp, noen har det, og hatt god effekt av terapi (både  gruppe og alene), andre har kuttet kontakten med meg, og andre igjen har akseptert (etter lang tid og mange vennlige, rolige gjentakelser på hvor grensene mine går) at jeg ikke vil snakke om sånt som bare drar begge ned. For min del hjelper det også ha mest fokus på de gode sidene, og huske at det som er slitsomt er en forstyrrelse, og ikke den personen egentlig er. Når de er trygge og har det godt, er jo ikke symptomene der. Det har også hjulpet meg å minne meg selv på at følelser er ikke farlige, og de tåler at jeg sier nei, når jeg mener nei. 
 

Anonymkode: 10d26...da9

Takk for tiden du brukte på å skrive dette til meg. ❤️ Jeg har virkelig fått noe å tenke på. Særlig treffer dette med at jeg har rett til å velge hva jeg gjør i eget liv, og jeg må ikke forsvare meg til noen. Etter å ha lest det du skriver så innser jeg jo at dette også er en del mitt mønster, hva er det  i meg, hva er det jeg har erfart som gjør at jeg føler at dette er min oppgave, og at jeg lar meg "utnytte" på denne måten. Hvorfor lar jeg den andres følelser være viktigere enn mine, for det er jo klart jeg innimellom blir såret av disse anklagene om meg. Og likevel så er jeg så tålmodig overfor den andre. Det tror jeg er et eller annet i meg, og her må jeg ta en god kikk på meg selv tror jeg. Utover at det er at jeg er et lett bytte, og at jeg tiltrekker meg det, liksom hvorfor gjør jeg det. Hva eller hvem fikk meg til å føle at jeg alltid skulle prioritere den andres følelse, det er jo ganske sånn pleaser-greier. Eller, det er jo også omsorgsfullheten i meg, det trenger jeg ikke problematisere, samtidig så kan det jo bli ganske slemt motsatt retning av og til, og det tar på en måte bare i mot siden jeg ikke orker mer uenighet og misforståelser. 

Godt med konkrete tips og utdyping, det setter jeg pris på. Jeg skal forsøke meg på å si noen av disse tingene. Og huske som en annen AB sier at hvis jeg er skånsom og forsøker det på en måte slik du forklarer så er jeg jo uansett ikke slem selv om hun ser meg sånn. 

Takk for at du deler din erfaring, og jeg er glad for å høre at du fant en løsning som fungerte mye bedre for deg, selv om det også i noen tilfeller endte med brudd. Jeg håper på at det ikke skjer her, men samtidig må jeg nok være villig til å risikere det. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13