Hva er den beste måten å håndtere folk som er veldig nærtagende?

[AnonymBruker]

De fleste av oss har vel gjennom livet møtt noen slike. Mange av oss er glad i noen som er slik. Jeg synes det er slitsomt! Jeg merker at jeg tappes raskt, fordi jeg går og veier mine ord med omhu. 

Jeg trenger bedre ressurser til hvordan håndtere det uten å ende opp i en lang samtale om hva som egentlig var ment, eller at den andre sitter igjen og er sikker på at jeg hater ham, eller ser meg som djevelen reinkarnert. 

Hvordan håndterer du mennesker som tolker alt i verste mening, og fremstår som de leter etter kritikk i alt du sier? 

PS: Jeg kan godt tåle at dere som svarer nå antar at jeg er den frekke, og må slutte med det, jeg føler meg trygg på det ikke er situasjonen siden jeg har flere andre relasjoner der kommunikasjon ikke er et problem. 

Anonymkode: e95a9...b13

[Blueberrymuffin]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

De fleste av oss har vel gjennom livet møtt noen slike. Mange av oss er glad i noen som er slik. Jeg synes det er slitsomt! Jeg merker at jeg tappes raskt, fordi jeg går og veier mine ord med omhu. 

Jeg trenger bedre ressurser til hvordan håndtere det uten å ende opp i en lang samtale om hva som egentlig var ment, eller at den andre sitter igjen og er sikker på at jeg hater ham, eller ser meg som djevelen reinkarnert. 

Hvordan håndterer du mennesker som tolker alt i verste mening, og fremstår som de leter etter kritikk i alt du sier? 

PS: Jeg kan godt tåle at dere som svarer nå antar at jeg er den frekke, og må slutte med det, jeg føler meg trygg på det ikke er situasjonen siden jeg har flere andre relasjoner der kommunikasjon ikke er et problem. 

Anonymkode: e95a9...b13

Har ingen sånne mennesker i livet mitt, men jeg har kjent noen. Nøkkelordet her er kjent.

Hvis noen antar det verste, eller innbiller seg at jeg hater dem, da får de bare tro det. Deres tap.

Gidder ikke drama, om noen ønsker å ødelegge seg selv med å være nærtagen for alt, så er det deres problem. 

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som det er ditt problem, men den nærtagende sitt problem. Vet ikke hva du har prøvd tidligere? Jeg er alltid dønn ærlig, men selvsagt aldri frekk eller ufin. Men nærtagende personer er innmari slitsomt. Ikke alt man sier er kritikk, men bare ren informasjon om noe. At folk ikke evner å ta til seg konstruktive tilbakemeldinger er et dem-problem.

Anonymkode: 7b53c...749

[svartkatt]

Det blir færre samtaleemner, mye jatting, mindre snakk..og mindre kontakt. Det er mest for min egen psyke, men det er vel bra for den andre parten og.. 

[AnonymBruker]

Blueberrymuffin skrev (Akkurat nå):

Har ingen sånne mennesker i livet mitt, men jeg har kjent noen. Nøkkelordet her er kjent.

Hvis noen antar det verste, eller innbiller seg at jeg hater dem, da får de bare tro det. Deres tap.

Gidder ikke drama, om noen ønsker å ødelegge seg selv med å være nærtagen for alt, så er det deres problem. 

Jeg ser denne. Jeg tror mange er som deg at de gjennom livet rett og slett har luket slike bort.

Likevel, det er noen jeg er veldig glad i, og jeg ser at det ikke er så lett for dem. Så håper på at folk vil dele andre strategier også som ikke er så "drastiske" (i hermetegn fordi jeg egentlig tenker at det er en av de beste løsningene). Jeg vil jo ikke at de jeg er glad i skal ende alene, og jeg ser at det holder på å skje. Du har rett i at det er "deres problem", samtidig er det sikkert en grunn til at de er slik. Spørsmålet er vel også om man "enabler" nærtagenheten om man ikke kutter dem ut? 

Bare kaster ut noen tanker. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Høres ikke ut som det er ditt problem, men den nærtagende sitt problem. Vet ikke hva du har prøvd tidligere? Jeg er alltid dønn ærlig, men selvsagt aldri frekk eller ufin. Men nærtagende personer er innmari slitsomt. Ikke alt man sier er kritikk, men bare ren informasjon om noe. At folk ikke evner å ta til seg konstruktive tilbakemeldinger er et dem-problem.

Anonymkode: 7b53c...749

Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg har "prøvd noe", ikke noe lurt i alle fall. 😅 

Jeg forsøker jo å oppklare der og da, men da kan det bli problem også, fordi om jeg sier "det var ikke det jeg sa", så kommer det tilbake "så du sier jeg ikke forstår noe som helst?!" o.l. 

Av og til ender det med at vi detaljert går gjennom samtalen, og at jeg må forklare hvordan jeg mente det.

La oss si vi snakker om ensomhet, og min venn sier at hun føler at jeg ikke er så veldig interessert i å være sammen med henne lenger. Så sier jeg at "jo, jeg er det, men jeg har andre ting jeg må prioritere", så responderer hun med at "hvorfor er ikke jeg en prioritet for deg da?", og så må alt forklares fordi det er tolket i verste mening. 

Eller la oss ta det med ensomhet igjen, så har den personen nevnt det noen ganger, og så senere snakker vi generelt om temaet ensomhet (dette er bare et eksempel) og så sier jeg at "jeg tror at ensomme mennesker er redd for å være alene, og ikke trives i eget selskap", da får jeg tilbake "så du sier at jeg er en pingle og ikke liker meg selv?" som jo ikke var det jeg mente, for jeg sa jo ingenting om henne i det hele tatt. 

Jeg ønsker ikke lenger å gå detaljert gjennom samtaler, for det er tappende og tar mye energi. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

[Blueberrymuffin]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg ser denne. Jeg tror mange er som deg at de gjennom livet rett og slett har luket slike bort.

Likevel, det er noen jeg er veldig glad i, og jeg ser at det ikke er så lett for dem. Så håper på at folk vil dele andre strategier også som ikke er så "drastiske" (i hermetegn fordi jeg egentlig tenker at det er en av de beste løsningene). Jeg vil jo ikke at de jeg er glad i skal ende alene, og jeg ser at det holder på å skje. Du har rett i at det er "deres problem", samtidig er det sikkert en grunn til at de er slik. Spørsmålet er vel også om man "enabler" nærtagenheten om man ikke kutter dem ut? 

Bare kaster ut noen tanker. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

Forstår godt følelsene og tankene dine rundt dette.

Hva som er årsaken til at noen ender opp slik med å være nærtagen kan være så mangt.

Noen er det fordi de har opplevd mye vanskelig, og derfor blitt skeptiske. Andre, kan ha vært slik hele livet. Jeg gikk på skolen med noen som var slik, alt handlet om dem, de tok seg nær av alt og lagde kvalme ut av det, gikk alltid i offerrollen, her tenker jeg det må ha vært noe psykisk sykdom eller feil i oppdragelsen.

For å oppsummere det kan være psykisk sykdom, oppvekst, traumer, mange grunner. Her har du sikkert noen tanker, siden du kjenner vennen din best. Så får du gjøre en avgjørelse av det, hva som blir best for deg og din situasjon.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg ser denne. Jeg tror mange er som deg at de gjennom livet rett og slett har luket slike bort.

Likevel, det er noen jeg er veldig glad i, og jeg ser at det ikke er så lett for dem. Så håper på at folk vil dele andre strategier også som ikke er så "drastiske" (i hermetegn fordi jeg egentlig tenker at det er en av de beste løsningene). Jeg vil jo ikke at de jeg er glad i skal ende alene, og jeg ser at det holder på å skje. Du har rett i at det er "deres problem", samtidig er det sikkert en grunn til at de er slik. Spørsmålet er vel også om man "enabler" nærtagenheten om man ikke kutter dem ut? 

Bare kaster ut noen tanker. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

Har også et par sånne faktisk, nær meg, som er sånn. Men jeg har lært at de aldri kommer til å endre seg. Hun ene gidder jeg ikke diskutere ting med, holder alt helt overfladisk. Hun har ikke evne til å se innover, så det er en lost case uansett.
Han andre er hvert fall god på å ta selvkritikk når han bare får roet seg. Og han er mye kjekkere å snakke med nå, etter at jeg sluttet å gi etter for nærtagenheten hans. Han blir stadig flinkere til å tåle mine ærlige tilbakemeldinger.

Anonymkode: 7b53c...749

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

 

La oss si vi snakker om ensomhet, og min venn sier at hun føler at jeg ikke er så veldig interessert i å være sammen med henne lenger. Så sier jeg at "jo, jeg er det, men jeg har andre ting jeg må prioritere", så responderer hun med at "hvorfor er ikke jeg en prioritet for deg da?", og så må alt forklares fordi det er tolket i verste mening. 

Eller la oss ta det med ensomhet igjen, så har den personen nevnt det noen ganger, og så senere snakker vi generelt om temaet ensomhet (dette er bare et eksempel) og så sier jeg at "jeg tror at ensomme mennesker er redd for å være alene, og ikke trives i eget selskap", da får jeg tilbake "så du sier at jeg er en pingle og ikke liker meg selv?" som jo ikke var det jeg mente, for jeg sa jo ingenting om henne i det hele tatt. 

Jeg ønsker ikke lenger å gå detaljert gjennom samtaler, for det er tappende og tar mye energi. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

Høres nøyaktig ut som hun i min krets også. Kjente jeg ble sliten bare av å lese dette. Tror de er innmari selvsentrerte siden de tror alt handler om dem hele tiden. Er derfor jeg er helt overfladisk med min, fordi dette her er jeg for gammel til. Tenker man må beskytte seg der man kan.

Anonymkode: 7b53c...749

[AnonymBruker]

Blueberrymuffin skrev (1 minutt siden):

Forstår godt følelsene og tankene dine rundt dette.

Hva som er årsaken til at noen ender opp slik med å være nærtagen kan være så mangt.

Noen er det fordi de har opplevd mye vanskelig, og derfor blitt skeptiske. Andre, kan ha vært slik hele livet. Jeg gikk på skolen med noen som var slik, alt handlet om dem, de tok seg nær av alt og lagde kvalme ut av det, gikk alltid i offerrollen, her tenker jeg det må ha vært noe psykisk sykdom eller feil i oppdragelsen.

For å oppsummere det kan være psykisk sykdom, oppvekst, traumer, mange grunner. Her har du sikkert noen tanker, siden du kjenner vennen din best. Så får du gjøre en avgjørelse av det, hva som blir best for deg og din situasjon.

Ja er nok noe av dette ja.

Jeg satser på at jeg får noen gode strategier jeg kan teste ut! Helst hadde jeg håpt jeg kunne si "slutt med dette" eller "gå til psykolog" og det løste alt. Dessverre er jeg ikke så mektig. Jeg skal huske på også at jeg faktisk må ta ansvar for hvor mye "drama" jeg kan orke i eget liv. Takk! 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

[AnonymBruker]

Jeg kan dessverre være nærtagende og tolke i verste mening. 

Det er veldig veldig slitsomt! 

Jeg har opplevd traume, vet ikke om det er det som gjør det eller om det bare er sånn jeg er.

Hvertfall, jeg roer meg bare jeg får en bekreftelse på at det ikke var slik ment. Men den følelsen man sitter med før det er avkreftet er ikke god. Og flauhet og skam etterpå for å mistro en person er slitsomt.

Anonymkode: a52fb...6e6

[AnonymBruker]

Med normal høflighet ganske enkelt.  

Anonymkode: ccfc5...9eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har også et par sånne faktisk, nær meg, som er sånn. Men jeg har lært at de aldri kommer til å endre seg. Hun ene gidder jeg ikke diskutere ting med, holder alt helt overfladisk. Hun har ikke evne til å se innover, så det er en lost case uansett.
Han andre er hvert fall god på å ta selvkritikk når han bare får roet seg. Og han er mye kjekkere å snakke med nå, etter at jeg sluttet å gi etter for nærtagenheten hans. Han blir stadig flinkere til å tåle mine ærlige tilbakemeldinger.

Anonymkode: 7b53c...749

Jeg hadde også en jeg datet som var sånn, som jeg måtte bryte med pga nærtagenhet. Han var også veldig god på selvkritikk når han fikk roet seg, det satt jeg veldig pris på. Likevel ble det for mye for meg. I løpet av første månedene fikk jeg flere ganger lange meldinger om hvor lavt jeg så på ham siden jeg ikke hadde svart på 8 timer, at jeg bare brukte ham som underholdning, og en del kjipe anklager. Så der satt jeg en strek. Enda han også sa han satte pris på at jeg hjalp ham å forstå at dette ikke var greit. Jeg syntes ikke det var riktig i den relasjonen å gi så mye for å hjelpe noen med deres "kommunikasjonsvansker" eller hva man skal kalle dette. Men for mine venner prøver jeg være rausere. 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Høres nøyaktig ut som hun i min krets også. Kjente jeg ble sliten bare av å lese dette. Tror de er innmari selvsentrerte siden de tror alt handler om dem hele tiden. Er derfor jeg er helt overfladisk med min, fordi dette her er jeg for gammel til. Tenker man må beskytte seg der man kan.

Anonymkode: 7b53c...749

Ja, jeg ble også litt sliten av å tenke på det. Jeg har tenkt på dette i dag etter enda en slik samtale, og jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe bedre for meg selv, beskytte seg som du sier. Samtidig kjenner jeg motvilje mot å bryte også. 

Du har kanskje rett i at det er selvsentrerthet. Fordi det ender jo ofte med at det er det tiden brukes til. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg kan dessverre være nærtagende og tolke i verste mening. 

Det er veldig veldig slitsomt! 

Jeg har opplevd traume, vet ikke om det er det som gjør det eller om det bare er sånn jeg er.

Hvertfall, jeg roer meg bare jeg får en bekreftelse på at det ikke var slik ment. Men den følelsen man sitter med før det er avkreftet er ikke god. Og flauhet og skam etterpå for å mistro en person er slitsomt.

Anonymkode: a52fb...6e6

Forstår at det er slitsomt for deg, det tar jo like mye tid for den som er nærtagen for de som er rundt. Jeg ville lagt en knapp på at det er pga det du har opplevd. Har du noen tips til hvordan folk kunne møtt deg så det ble bedre for deg? 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Med normal høflighet ganske enkelt.  

Anonymkode: ccfc5...9eb

Ja, da er du velkommen til å forklare meg hvordan det ikke er høflig å dele det jeg mener i generelle samtaler som ikke omhandler vedkommende, som deretter vris om til å handle om dem. 😊

Som jeg skrev i HI har jeg liten tro på at det handler om at jeg er frekk. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg hadde også en jeg datet som var sånn, som jeg måtte bryte med pga nærtagenhet. Han var også veldig god på selvkritikk når han fikk roet seg, det satt jeg veldig pris på. Likevel ble det for mye for meg. I løpet av første månedene fikk jeg flere ganger lange meldinger om hvor lavt jeg så på ham siden jeg ikke hadde svart på 8 timer, at jeg bare brukte ham som underholdning, og en del kjipe anklager. Så der satt jeg en strek. Enda han også sa han satte pris på at jeg hjalp ham å forstå at dette ikke var greit. Jeg syntes ikke det var riktig i den relasjonen å gi så mye for å hjelpe noen med deres "kommunikasjonsvansker" eller hva man skal kalle dette. Men for mine venner prøver jeg være rausere. 

Ja, jeg ble også litt sliten av å tenke på det. Jeg har tenkt på dette i dag etter enda en slik samtale, og jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe bedre for meg selv, beskytte seg som du sier. Samtidig kjenner jeg motvilje mot å bryte også. 

Du har kanskje rett i at det er selvsentrerthet. Fordi det ender jo ofte med at det er det tiden brukes til. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

Herregud, nå kom jeg jo på eksen min, han var skikkelig sånn som du beskriver han du datet. Milelange meldinger om hvor fæl jeg var som bare kritiserte alt han gjorde (enda han visstnok gjorde bare gode ting for meg). Alt jeg i realiteten gjorde, var bare å ikke gå rundt grøten når vi snakket om ting. Men han ble dødsfornærmet for alt. Han er en eks for en grunn. Null selvinnsikt der i gården. Har måtte blokkere han fra alt, da han sendte meldinger i flere år etter det ble slutt, enda jeg aldri ga respons. Han skyldte meg penger, og jeg blokkerte ham så snart de pengene var på konto. Noe han også ble dødsfornærmet for at han måtte betale tilbake, enda det var avtalen i utgangspunktet.

Anonymkode: 7b53c...749

[Gjest Hoia]

Dette handler litt om blindhet, litt om hvordan en ønsker at livet skal være og ikke minst hvordan livet ditt er skrudd sammen. Noen ganger overtolker en jo, en er blind for at andre faktisk kan ta feil, så derfor blir en ekstra sårbar. Men så er det noe som er viktig og veldig sentralt, noe som har blitt tydeligere for meg gjennom årene. Er du som person avhengig av mange rundt deg? Er det økonomiske bånd? Er det emosjonelle bånd? Slik at dette gjør deg mer sårbar og ømtålig for kritikk, hva andre tenker om deg, mer enn det som er vanlig ellers? Hus-miljøet er ikke fritt. Du er redd for miste strukturene, så du kan ikke uttale deg fritt.Så hvis du er hjemmeværende, mannen din farter rundt, eller omvendt som at du fungerer bedre enn mannen din i yrkeslivet, så blir familie-dynamikken mer sårbar. 

Ellers er trådene her inne fulle av vridninger. Ofte disses det grupper i samfunnet som ikke kan puttes i bås, f.eks. plenty av uføretrygdede i Norge, og mange får masse ut av tiden de ikke er syke, eller de kan bare ikke være i jobb, men kan dyrke hobbyer etc., eller tilstander kan endre seg, slik at de kan jobbe siden. Det er veldig mange rare uttalelser om det. Det er mye tilbakemeldinger som sikkert er ment som hjelp til selvhjelp, typisk dissing av alle mulige greier, grupper etc. Det er bare det at det er fåtallet som lærer mye av det, de oppfatter det bare fiendtlig. Det er kun de harske psykene som lærer av det. De som ikke føler noe om the first place.

Endret 24. februar 2024 av Hoia

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg har "prøvd noe", ikke noe lurt i alle fall. 😅 

Jeg forsøker jo å oppklare der og da, men da kan det bli problem også, fordi om jeg sier "det var ikke det jeg sa", så kommer det tilbake "så du sier jeg ikke forstår noe som helst?!" o.l. 

Av og til ender det med at vi detaljert går gjennom samtalen, og at jeg må forklare hvordan jeg mente det.

La oss si vi snakker om ensomhet, og min venn sier at hun føler at jeg ikke er så veldig interessert i å være sammen med henne lenger. Så sier jeg at "jo, jeg er det, men jeg har andre ting jeg må prioritere", så responderer hun med at "hvorfor er ikke jeg en prioritet for deg da?", og så må alt forklares fordi det er tolket i verste mening. 

Eller la oss ta det med ensomhet igjen, så har den personen nevnt det noen ganger, og så senere snakker vi generelt om temaet ensomhet (dette er bare et eksempel) og så sier jeg at "jeg tror at ensomme mennesker er redd for å være alene, og ikke trives i eget selskap", da får jeg tilbake "så du sier at jeg er en pingle og ikke liker meg selv?" som jo ikke var det jeg mente, for jeg sa jo ingenting om henne i det hele tatt. 

Jeg ønsker ikke lenger å gå detaljert gjennom samtaler, for det er tappende og tar mye energi. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

Hva er det du forklarer i de to eksemplene?

Syns det høres ut som forvirrende samtaler.

I eksempel 1 syns jeg venninna di er krevende og konfronterende, men hun har ikke nødvendigvis misforstått noe? Hvis man skulle ta ordene hennes og konfrontasjonsviljen hennes på alvor kunne man kanskje forklare litt om hvordan hverdagen ser ut og si - jeg prioriterer deg på linje med *andre sosiale relasjoner, trening, tur, evt. foreningen for beskyttelse av pingvinfisker* og litt lavere enn *barn, lønnsarbeid, mann, evt. foreningen for bevaring av tannløse bevere* - er det noe annet du forventer og ønsker av meg? Mulig det ikke ville falle i god jord - samtidig ville hun jo ikke få følelsen av at du bare snakker rundt det hun prøver å ta opp. Hun lurer vel på om dere treffes sjeldnere fordi hun er blitt litt ork. Noe man kanskje burde få et svar på om man absolutt vil og insisterer på det.

I det andre eksempelet syns jeg du er litt ufølsom. Som om du nesten ikke vil ta til deg at hun sier hun er ensom? Hun føler kanskje hun veldig tydelig har erklært seg i kategorien ensomme, da nytter det nesten ikke å si at man bare prater generelt - og at ikke hun skal ta personlig at du psykologiserer på en argumenterbart nedlatende måte om gruppen. Hva om hun hadde erklært seg som lesbisk, og du et par dager seinere begynte med - "jeg tror lesbiske er lesbiske fordi de har stoppet i den følelsesmessige utviklingen sin. Hæ, hvorfor tar du det ille opp, jeg snakker jo generelt".

 

Anonymkode: f311e...b81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Forstår at det er slitsomt for deg, det tar jo like mye tid for den som er nærtagen for de som er rundt. Jeg ville lagt en knapp på at det er pga det du har opplevd. Har du noen tips til hvordan folk kunne møtt deg så det ble bedre for deg? 

Ja, da er du velkommen til å forklare meg hvordan det ikke er høflig å dele det jeg mener i generelle samtaler som ikke omhandler vedkommende, som deretter vris om til å handle om dem. 😊

Som jeg skrev i HI har jeg liten tro på at det handler om at jeg er frekk. 

TS

Anonymkode: e95a9...b13

Jeg tror det egentlig jeg også. Uten å gå i noe detaljer, men jeg tror det kan forklare noe hvorfor jeg er slik, er at det var en utnyttelse av en situasjon som aldri skulle oppstått over flere år. Det får meg nok til å lett kunne mistro personer selv om de har gode hensikter, når den personen kunne gjøre det mot meg.

For min del prøver jeg å jobbe med det, og virkelig aktivt tenke at det ikke menes vondt eller er rettet mot meg. Men så kommer følelsene og tvilen likevel. Skriftlig kommunikasjon er verst. 

Det jeg synes har hjulpet mest er når jeg endelig har turd å spørre hva de faktisk mente (siden jeg er jo veldig redd for at de faktisk mente det vondt mot meg), at de avkrefter med en gang og gjerne sier at det er bra jeg tok det opp. Også kommer de gjerne med sitt syn på hva de mente men at de skjønner at det kunne misforstås. Det får meg til å føle meg trygg og jeg merker at det blir faktisk litt bedre av det, og enten så klarer jeg neste gang å avkrefte det for meg selv, eller jeg spør nesten med en gang. 

Det som ikke er lurt er hvertfall å virkeræ irritert eller oppgitt for at man blir spurt. Det kommer bare til å øke skammen man føler etterpå og man blir enda mer usikker.

Også har det litt for meg å si hvordan jeg generelt har det for tiden. Hvis jeg har det kjipt, tolker jeg ofte ting i verste mening. Men jeg er glad jeg har folk rundt meg som takler det.

Anonymkode: a52fb...6e6

[AnonymBruker]

Det blir mange overfladiske samtaler, small talk, og at jeg bare jatter med for å ikke komme på kanten med de rundt meg som er nærtagende.J eg orker rett og slett ikke å bruke energi på å støtt og stadig forklare hva jeg egentlig mente.

Men når det skjer, så er jeg tydelig og kort: "Det var ikke det jeg sa. Jeg sa X, og det jeg mente var Y og Z. Hvis du velger å tolke det annerledes og ikke stole på meg når jeg nå forklarer igjen, så er det ditt valg og ikke mitt ansvar."

Anonymkode: 30bd2...8aa

[AnonymBruker]

Om du har mange rundt deg som er nærtagende, så tyder det på at du har noe ved deg som gjør at de søker mot deg, for å kunne uttrykke denne siden ved seg selv. Det er slett ikke alle som gidder/orker å lytte til de som bare klager og vrir og vender på alt, så de søker mot de som de får napp hos.  En slik overdreven følsomhet og nærtagenhet som du beskriver i eksemplene over er et mønster, og denne typen mønster i relasjoner er helt avhengig av at noen spiller med de. Dvs tar rollen som den som bekrefter de negative forestillingene de har om seg selv og andre, eller som avkrefter ting de frykter ved å imøtegå argumentene (blir en ytre positiv stemme som de mangler i det indre, for å regulere følelser og lindre frykt). Du kan ikke vinne om du går inn i deres drama.

Du må først og fremst legge fra deg alle tanker om at du har et ansvar for følelsene deres, utover å være en normalt omtenksom person med gode hensikter. Forsøk å huske at du kan ikke vinne, men du trenger ikke tape noe heller, om du klarer å distansere deg fra negativiteten de byr på, og bare er deg selv uten å la deg påvirke. Du kan validere følelsene "jeg forstår du har det vondt/vanskelig/er såret osv",  men ikke forsvar og forklar deg,  bare vær ærlig og vennlig, og avvis diskusjoner basert på behovet for å dytte deg inn i roller du ikke vil ha. Enten det er "den slemme som sårer" eller "den snille som lindrer smerten". 

Min erfaring er at da jeg sluttet å diskutere tolkninger rundt hva jeg mener og føler, uten å være aggressiv/irritert eller føle meg som et offer selv, bare sa tydelig i fra at jeg har rett til å ta vare på meg, og at de har rett til å ta vare på seg, men vi kan ikke belage oss på at andre skal bære oss rundt og sørge for at vi aldri kjenner på noe ubehagelig. Jeg sa det ikke på en slem måte,  var tydelig på hva jeg liker ved de og at jeg er glad i de, men at jeg ikke godtok at de brukte meg for å føle seg bedre eller bekrefte forestillinger som ikke er virkelige. Noen droppet meg helt når jeg sluttet å jatte med, andre ble først snurt og lei seg, men ønsket ikke å miste meg, så relasjonen tålte at jeg satte grenser og nektet å la meg manipulere og provosere til endeløse diskusjoner. 

De som har denne typen mønster ønsker jo ikke å være slik, men det er vanskelig å endre mønster de har hatt hele livet, og finner en slags trygghet i. Vi kan ikke endre de heller, og av og til går det ikke an å ende forholdet (at man jevnlig møter de), men vi kan endre i hvilken grad vi tar det personlig at de er slik. Dvs vi lar oss ikke lure inn i diskusjoner som ikke fører noe vei,  vi kan nekte å konstant snakke om negative ting, og vi kan finne trygghet i vår egen visshet om at vi har ikke gjort noe galt (eller ta ansvar om vi faktisk har vært ufin, det er også bra øving i integritet, som forsterker selvfølelsen og opplevelsen av seg selv som et godt menneske, og gir ytterligere immunitet i møte med personlighetsforstyrrelser o.l.)

Personlig  er det uaktuelt å ha en partner som har dette mønsteret, men jeg har hatt venner, kollegaer og det finnes eksempler i slekten. Jeg pleide å være en magnet på de, men det har endret seg, først og fremst fordi jeg ikke tar meg nær lenger av måten de totalt avfeier mine følelser og min realitet på, og er tydelig på at jeg diskuterer ikke mine følelser eller "hva jeg mente" ut fra hva de føler og tror. Enten må de tro  meg, eller så må vi snakke om noe annet, eller så avslutter jeg samtalen for da.  Jeg pleide å synes veldig synd i de som ikke hadde noen venner, og slet med dårlige relasjoner i familien sin, men fant ut at det var gjerne grunner til det, og om en voksen person ikke vil ta ansvar for seg selv og innse egen rolle i konflikter og avvisning, har ikke jeg kapasitet til å være hele nettverket for vedkommende. Så jeg er fortsatt grei med de jeg kjenner som ingen orker, det er min natur, men jeg tilbyr ikke mer tid og energi enn jeg har å avse der og da, og jeg har sluttet å forbarme meg over folk som bare tar (selv om de ikke mener det vondt). 

 

Anonymkode: 10d26...da9