Depresjon uten å være «deprimert»

[AnonymBruker]

Jeg bør sikkert heller høre med en lege, men ser ikke på dette som noe som haster voldsomt, og ønsker heller først å høre litt erfaringer. 
 

Jeg lurer litt på om jeg kan være deprimert, hverdagslige gjøremål føles tungt, ikke uoverkommelig, men tyngre enn jeg tenker det egentlig er. Prøver å finne unnskyldninger for å slippe unna og liknende. Jeg er mye sliten, og tenner lett på alle plugger om ungene blir for mye. Og sliter med å interessere meg når de forteller om ting de interesserer seg for, typ pokemon, og den typen ting. Enklere når det er noe som gjelder dem personlig, vennskap og hvordan dagen deres har vært, men føler meg generelt litt avflatet når det kommer til positive ting. Jeg føler glede, men kanskje ikke så mye som jeg skulle ønske. Bekymringene tar nok størst plass, men jeg har tenkt at det er naturlig når man har barn, har i tillegg en jobb med mye ansvar, alvorsbetynget. Om det skulle være en depresjon så må den i tilfelle ha kommet litt snikende over flere år, er det mulig? Jeg har hatt noen litt tøffe år siden jeg fikk barn, men ikke noe jeg ikke har følt at jeg har mestret. Blant annet kreft, barn med en del atferdsproblemer. Også er det jo stadig småting, men samlet sett så blir det jo en del. 
 

Men jeg har tenkt at sånn er det vel for alle, alle har bekymringer og problemer, ingen er super lykkelig hele tiden, men det jeg liker dårlig er hvor utrolig fort jeg blir sint, jeg føler at ting fort koker over, om barnet skriker fordi det ikke får viljen sin så har jeg nesten umiddelbart lyst til å smelle hodet i veggen eller noe liknende, det klikker for meg nesten med en gang jeg hører barneskrik. Det er ikke alltid sånn, men ofte. Ofte klarer jeg å ta meg sammen, noen ganger ikke, far tar det de gangene, og gjør så god han kan med å ta det ellers også, men det er jo noe med at de gjerne vil til meg. Og jeg ønsker jo å kunne stå i følelsene deres, jeg har lest masse om det, så jeg vet hvordan det burde gjøres, jeg får bare ikke satt det til livs.

 

På jobb fungerer jeg godt.

Jeg er generelt veldig optimistisk til det meste. Er ikke sånn at jeg ser problemene, særlig ikke i planleggingsfasen, men støter jeg på problemer underveis føles det fort litt uoverkommelig, og veldig tungt å gjennomføre. Jeg undskylder ovenfor meg selv at dette er fordi jeg er lat, og at jeg bare må ta meg sammen. Får stort sett til det meste, men ja, ting er tungt.

Jeg har forsøkt å ta en sånn depresjonstest på nettet, men syntes de spørsmålene er vide, og ikke treffer meg så godt. Men scoret likevel mild, men ettersom spørsmålene er så åpne så vet jeg ikke om det blir helt riktig.

Noen som har hatt/har det liknende?

Har du vært hos legen? Hva skjer der? Noen som har vært med på at det sklir over om man faker til man maker?

 

Anonymkode: 886ff...04b

[AnonymBruker]

Kan være du er i ferd med å møte veggen (utbrent) rett og slett. Veggen snakker til oss gjerne over mange år slik du forklarer, og nå står den der rett foran deg.

Anonymkode: 5b09b...77e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kan være du er i ferd med å møte veggen (utbrent) rett og slett. Veggen snakker til oss gjerne over mange år slik du forklarer, og nå står den der rett foran deg.

Anonymkode: 5b09b...77e

Hm, ja, det kan være, bør kanskje ta tak i det 

Anonymkode: 886ff...04b

[AnonymBruker]

Opp

Anonymkode: 886ff...04b

[AnonymBruker]

Ta blodprøver. Kan være så enkelt som at du mangler noe!

Anonymkode: 73b64...4bf