Emosjonelle flashback, følelse av hjelpeløshet og "jeg er ikke god nok"-tanker o.l.

[AnonymBruker]

Som del av min KPTSD får jeg emosjonelle flashback. Psykologen min har snakket litt om dette. Og jeg driver og utforsker det litt. Så med forbehold om at jeg kan ha misforstått litt ting. 

En følelse jeg ofte får er en sånn dyp følelse av hjelpeløshet, som at jeg er et barn som er hjelpeløst i verden. Så er faktum at jeg er i 30-årene. Jeg bor for meg selv, utenom psykolog og en fastlege greier jeg meg greit uten hjelp fra det offentlige. Jeg betaler regninger selv, fikser med bil, alt sånt, som viser at jeg er jo åpenbart ikke hjelpeløs. Men likevel, innimellom blir jeg trigget og den følelsen av hjelpeløshet blir så sterk at jeg ikke forstår helt hvordan jeg kan bli "overlatt til meg selv" her i verden. Dere som kan noe om dette, kan dette også kalles et emosjonelt flashback? 

Og uavhengig av hva det kan kalles, hva kan man gjøre med det? 

Jeg får også intense følelser av å være verdiløs, ikke god nok, at det ikke er noen mening med mitt liv, noe av dette har i alle fall psykologen foreslått at handler om gamle minner, følelser jeg hadde da jeg var yngre. 

Jeg har skapt et liv der jeg får litt mestringsfølelser, jeg har en kjæreste, og en venninne, jeg føler at de elsker meg, men når jeg ramler inn i disse flashbackene glemmer jeg det helt og vil legge meg ned hvor som helst jeg er og gråte, til en voksen kommer og hjelper meg. Men det kan jeg jo ikke, og vil vel egentlig strengt tatt ikke. Bortsett fra i det tankesettet der. 

Noe som trigger meg er påminnelser om foreldre/søsken, at de har det bra uten meg, jeg får en dyp følelse av at jeg er mislikt, glemt og forlatt. Og jeg skulle så veldig ønske at det var mulig å slutte å bli trigget. Er det mulig? Å komme dit at man ikke lenger blir trigget i det hele tatt? 

Tar i mot alt av tips, råd og erfaringer fra andre i lignende situasjon, som har lært seg å grunne seg og ikke bli trigget, eller erfaringer med emosjonelle flashbacks og hvordan de fungerer for dere. ❤️ Takk for at du leste. 

Anonymkode: 032c3...c83

[AnonymBruker]

Jeg får også dette, jeg er som deg oppegående og klarer meg alene, men føler meg som et 4 år gammelt redd barn når dette slår inn. Da må jeg bare holde meg fast i virkeligheten og la det gå over. Tenke hvem jeg er, hva jeg har, hvor langt jeg har kommet. 

Anonymkode: 340c9...d7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg får også dette, jeg er som deg oppegående og klarer meg alene, men føler meg som et 4 år gammelt redd barn når dette slår inn. Da må jeg bare holde meg fast i virkeligheten og la det gå over. Tenke hvem jeg er, hva jeg har, hvor langt jeg har kommet. 

Anonymkode: 340c9...d7f

Veldig leit at du også har det sånn!

Jeg opplever at jeg blir så redd at jeg greier ikke tenke klart og tenke "dette går over", så jeg forsøker å "få det bort". Og så tenker jeg at jeg vil ikke ha det sånn mer. Jeg vil ikke føle på den bunnløse sorgen og verdiløsheten mer. Men hver gang noe minner meg om familien min og min rolle der så er det som at jeg faller ned i et hull. 

TS

Anonymkode: 032c3...c83

[visp]

Men er ikke dette helt vanlig å oppleve i perioder? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Veldig leit at du også har det sånn!

Jeg opplever at jeg blir så redd at jeg greier ikke tenke klart og tenke "dette går over", så jeg forsøker å "få det bort". Og så tenker jeg at jeg vil ikke ha det sånn mer. Jeg vil ikke føle på den bunnløse sorgen og verdiløsheten mer. Men hver gang noe minner meg om familien min og min rolle der så er det som at jeg faller ned i et hull. 

TS

Anonymkode: 032c3...c83

Hos meg fungerer det ikke å få det vekk eller tenke at det vår over, det er som en vind som blåser og det eneste jeg kan fokusere på er å beskytte MEG. Det er som anfall som må gå over, men med alderen og terapi, jeg er 36, så har de blitt færre og sjeldnere, dvs dra flere ganger i uka til må og da. Jeg har blitt mer immun mot triggere, ved å bygge meg selv opp i terapi og minne meg på hvem jeg er. Jeg skrev lister der jeg skrev hvem jeg er, hva jeg eier og hvor i livet jeg er, og tvang meg til å lese de høyt når de anfallene kom, hvis du skjønner. Det handler om å ha et anker i realiteten for meg, noe som knytter meg til her og nå. 

Men husker jeg var mye redd og gråt mye før, jeg lot de følelsene få komme ut rett og slett, jeg fikk aldri gråte eller være redd som barn, da ble det straff. 

Leit at du også sliter med dette, jeg unner ikke noen det. 

Anonymkode: 340c9...d7f

[miss summers]

Jeg antar du har noen triggere du ikke har identifisert enda. 

[AnonymBruker]

visp skrev (2 minutter siden):

Men er ikke dette helt vanlig å oppleve i perioder? 

Jeg vet ikke hva som er vanlig. Det svarer uansett ikke på spørsmålet mitt, eller?

Jeg kan ta feil, for jeg er ikke inni alle menneskene i verden, men jeg tror ikke det er så vanlig at voksne folk får en dyp følelse av hjelpeløshet der de ikke greier å bytte salt i salt-kverna selv, og ringer kjæresten sin og hylgråter fordi de har et emosjonelt flashback. Og der de i timesvis føler seg ute av seg selv, glemmer tid og sted og ikke kjenner igjen seg selv i speilet, fordi der er det jo en voksen og en selv ikke føles som en voksen. Men hvis det er vanlig for deg, så tar jeg i mot tipsene dine til hvordan håndtere det. 

TS

Anonymkode: 032c3...c83

[AnonymBruker]

miss summers skrev (Akkurat nå):

Jeg antar du har noen triggere du ikke har identifisert enda. 

Hvordan da tenker du? 

Jeg tror jeg har mange triggere jeg ikke har identifisert enda. Men jeg forstår liksom ikke helt, fordi selv om jeg identifiserer en trigger så endrer det jo ikke at det er en trigger. Jeg føler det er triggere overalt. Og får disse emosjonelle flashbackene flere ganger i uka. Før var det mange ganger om dagen og jeg greide ikke jobbe heller.

TS 

Anonymkode: 032c3...c83

[visp]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg vet ikke hva som er vanlig. Det svarer uansett ikke på spørsmålet mitt, eller?

Jeg kan ta feil, for jeg er ikke inni alle menneskene i verden, men jeg tror ikke det er så vanlig at voksne folk får en dyp følelse av hjelpeløshet der de ikke greier å bytte salt i salt-kverna selv, og ringer kjæresten sin og hylgråter fordi de har et emosjonelt flashback. Og der de i timesvis føler seg ute av seg selv, glemmer tid og sted og ikke kjenner igjen seg selv i speilet, fordi der er det jo en voksen og en selv ikke føles som en voksen. Men hvis det er vanlig for deg, så tar jeg i mot tipsene dine til hvordan håndtere det. 

TS

Anonymkode: 032c3...c83

Jeg har PTSD selv, men har liksom aldri knyttet akkurat det du snakker om til dette. Jeg har bare tenkt at sånn har alle mennesker det. For meg så hjelper det egentlig bare å sove litt, for blir veldig utmattet. Men for å fungere sånn passe så setter jeg på vekkerklokken så det ikke blir altfor lenge.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hos meg fungerer det ikke å få det vekk eller tenke at det vår over, det er som en vind som blåser og det eneste jeg kan fokusere på er å beskytte MEG. Det er som anfall som må gå over, men med alderen og terapi, jeg er 36, så har de blitt færre og sjeldnere, dvs dra flere ganger i uka til må og da. Jeg har blitt mer immun mot triggere, ved å bygge meg selv opp i terapi og minne meg på hvem jeg er. Jeg skrev lister der jeg skrev hvem jeg er, hva jeg eier og hvor i livet jeg er, og tvang meg til å lese de høyt når de anfallene kom, hvis du skjønner. Det handler om å ha et anker i realiteten for meg, noe som knytter meg til her og nå. 

Men husker jeg var mye redd og gråt mye før, jeg lot de følelsene få komme ut rett og slett, jeg fikk aldri gråte eller være redd som barn, da ble det straff. 

Leit at du også sliter med dette, jeg unner ikke noen det. 

Anonymkode: 340c9...d7f

Det fungerer egentlig ikke å tenke at jeg må få det vekk her heller, men det er det eneste jeg tenker "dette må bort", og så blir jeg veldig destruktiv. Du sier "fokusere på å beskytte MEG", hva betyr det i praksis? Hvordan gjør man det? 

Takk for tips, jeg skal forsøke det. Vi jobber mye med grunning i terapien, og en øvelse var å velge ut noen ting jeg kan lukte på og ta på i hvert rom i leiligheten, og så når jeg blir trigget så skal jeg gå og lukte og kjenne på dem. Men jeg gjør det kanskje ikke ofte nok, for når jeg blir trigget glemmer jeg det. Da er det enklere med tanke på visuelle flashback, da husker jeg. Men i disse følelsene så er det som at jeg mister meg selv helt. Skjer flere ganger i uka, men før var det verre og skjedde mange ganger om dagen, og var mer en slags kontinuerlig tåke. 

Jeg er takknemlig for å høre at du har blitt immun mot triggere, det gir meg håp. 

Jeg strever også med å gråte, jeg er for redd. Jeg tenker "jeg må bort, jeg må bort", men kanskje jeg skal forsøke å heller "møte" de følelsene av redsel, kanskje gråten kommer da. Var det noe som alltid kom til deg av seg selv, eller måtte du jobbe for å greie å gråte? 

Takk, og i lige så ❤️ Ingen fortjener det!

TS

Anonymkode: 032c3...c83

[AnonymBruker]

visp skrev (3 minutter siden):

Jeg har PTSD selv, men har liksom aldri knyttet akkurat det du snakker om til dette. Jeg har bare tenkt at sånn har alle mennesker det. For meg så hjelper det egentlig bare å sove litt, for blir veldig utmattet. Men for å fungere sånn passe så setter jeg på vekkerklokken så det ikke blir altfor lenge.

Aha, ja, jeg tror jo ikke det er slik alle har det. Da hadde jo alle hatt KPTSD, og det har de jo ikke. Men det er egentlig ikke så nøye, om det er slik alle har det at de mister tid og sted, og slutter å fungere som voksne innimellom så er det desto flere som kan svare på hvordan de håndterer det. 

TS

Anonymkode: 032c3...c83

[miss summers]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hvordan da tenker du? 

Jeg tror jeg har mange triggere jeg ikke har identifisert enda. Men jeg forstår liksom ikke helt, fordi selv om jeg identifiserer en trigger så endrer det jo ikke at det er en trigger. Jeg føler det er triggere overalt. Og får disse emosjonelle flashbackene flere ganger i uka. Før var det mange ganger om dagen og jeg greide ikke jobbe heller.

TS 

Anonymkode: 032c3...c83

Jeg har ptsd og vet hva som er mine triggere. En del av traumebehandlingen er jo å jobbe med hvordan man skal gjenkjenne og håndtere triggere. Mine triggere aktiverer alt min psyke har bygget opp som forsvar, hjernen går i høygir og kaster meg ut i katastrofe. Men dette blir bedre og bedre, fordi terapien er ment å hjelpe meg med dette.  Har du blitt kartlagt for kpstd, og fått en behandlingsplan? 

Endret 23. februar 2024 av miss summers

[miss summers]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det fungerer egentlig ikke å tenke at jeg må få det vekk her heller, men det er det eneste jeg tenker "dette må bort", og så blir jeg veldig destruktiv. Du sier "fokusere på å beskytte MEG", hva betyr det i praksis? Hvordan gjør man det? 

Takk for tips, jeg skal forsøke det. Vi jobber mye med grunning i terapien, og en øvelse var å velge ut noen ting jeg kan lukte på og ta på i hvert rom i leiligheten, og så når jeg blir trigget så skal jeg gå og lukte og kjenne på dem. Men jeg gjør det kanskje ikke ofte nok, for når jeg blir trigget glemmer jeg det. Da er det enklere med tanke på visuelle flashback, da husker jeg. Men i disse følelsene så er det som at jeg mister meg selv helt. Skjer flere ganger i uka, men før var det verre og skjedde mange ganger om dagen, og var mer en slags kontinuerlig tåke. 

Jeg er takknemlig for å høre at du har blitt immun mot triggere, det gir meg håp. 

Jeg strever også med å gråte, jeg er for redd. Jeg tenker "jeg må bort, jeg må bort", men kanskje jeg skal forsøke å heller "møte" de følelsene av redsel, kanskje gråten kommer da. Var det noe som alltid kom til deg av seg selv, eller måtte du jobbe for å greie å gråte? 

Takk, og i lige så ❤️ Ingen fortjener det!

TS

Anonymkode: 032c3...c83

Har du et visuelt punkt hjemme å fokusere på? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det fungerer egentlig ikke å tenke at jeg må få det vekk her heller, men det er det eneste jeg tenker "dette må bort", og så blir jeg veldig destruktiv. Du sier "fokusere på å beskytte MEG", hva betyr det i praksis? Hvordan gjør man det? 

Takk for tips, jeg skal forsøke det. Vi jobber mye med grunning i terapien, og en øvelse var å velge ut noen ting jeg kan lukte på og ta på i hvert rom i leiligheten, og så når jeg blir trigget så skal jeg gå og lukte og kjenne på dem. Men jeg gjør det kanskje ikke ofte nok, for når jeg blir trigget glemmer jeg det. Da er det enklere med tanke på visuelle flashback, da husker jeg. Men i disse følelsene så er det som at jeg mister meg selv helt. Skjer flere ganger i uka, men før var det verre og skjedde mange ganger om dagen, og var mer en slags kontinuerlig tåke. 

Jeg er takknemlig for å høre at du har blitt immun mot triggere, det gir meg håp. 

Jeg strever også med å gråte, jeg er for redd. Jeg tenker "jeg må bort, jeg må bort", men kanskje jeg skal forsøke å heller "møte" de følelsene av redsel, kanskje gråten kommer da. Var det noe som alltid kom til deg av seg selv, eller måtte du jobbe for å greie å gråte? 

Takk, og i lige så ❤️ Ingen fortjener det!

TS

Anonymkode: 032c3...c83

Det er jo veldig bra at det har gått fra flere ganger om dagen, all bedring er viktig å tenke på, byggestener i deg selv mot dette, på en måte. Så trist å høre hvor hardt det har vært for deg.

Du vet hvordan jeg sammenlignet det med en vind, og når jeg sa beskytte meg selv, du får ikke vinden til å slutte å blåse, samme måte som du ikke klarer å bare stoppe dette anfallet som jeg kaller det. Så i vinden knepper du igjen jakka og drar på deg lua så er du bedre rustet mot det. 

Hvis jeg merker at anfallet kommer, så kan jeg sette meg til rette, eller hvis jeg er med folk, gå bort og ha tid for meg selv, det som hjelper meg er feks gå og vaske hendene i varmt vann, la vannet renne over hendene mine, det løser spenninger i kroppen min. Hvis anfallet slår meg brått og helt ut av meg, så kan jeg gå og legge meg, avlyse planer, slike ting, til det har ridd seg av. Noen ganger blir jeg delt fra meg selv og det varer i flere dager. 

Jeg gråt ikke først nei, jeg ble redd, og prøvde å gjøre ting for å late som at det ikke skjedde, vasket opp eller gjorde noe annet, jeg kjempet hardt mot det. Så en dag ble jeg så redd at jeg gråt, og da gråt jeg kjempemye, det løste opp i så mye, tror jeg gråt hver dag i flere måneder, psykologen min sa det var en renselse på en måte.

Ja, triggere plager meg ikke like mye i dag, dvs jeg merker at de trigger meg, men det er så lite at jeg kan nesten si "shhhh det går bra" til meg selv, så har jeg glemt det. Men likevel kan det slå meg ut av intet, i bilder og følelser, bare ikke så ofte mer. Det har blitt bedre med alder og terapi, håper på det samme for deg!

Jeg har en mynt i bukselomma, og en i jakkelomma, når jeg er ute og kjenner meg trigget eller at det skjer noe, så klemmer jeg hardt om mynten, det hjelper for meg. 

Anonymkode: 340c9...d7f

[AnonymBruker]

miss summers skrev (3 minutter siden):

Jeg har ptsd og vet hva som er mine triggere. En del av traumebehandlingen er jo å jobbe med hvordan man skal gjenkjenne og håndtere triggere. Mine triggere aktiverer alt min psyke har bygget opp som forsvar, hjernen går i høygir og kaster meg ut i katastrofe. Men dette blir bedre og bedre, fordi terapien er ment å hjelpe meg med dette.  Har du blitt kartlagt for kpstd, og fått en behandlingsplan? 

Vet ikke om vi har en behandlingsplan, vi jobber "organisk" som hun sier. Men jeg har hatt mye bedring. Det er faseorientert behandling, med sensorimotorisk fokus. Jeg kan ikke si at vi har foretatt noen systematisk gjennomgang av alle mine triggere, men det kommer frem noen litt etter litt. Noen ting har jeg jobbet bort og trigger meg ikke lenger, de er knyttet til spesifikke traumer, men når det gjelder de komplekse traumene så er det som at det er så mye som er triggere. Og dette har jeg ingen oversikt over. Det har også mye med dagsform å gjøre. 

Jeg føler at hvis har visuelle flashback fra senere traumer, så fungerer grunning bra, men på emosjonelle flashback, så er det ofte sånn at jeg ikke skjønner at jeg trigget før etterpå, fordi jeg "mister hodet". 

miss summers skrev (2 minutter siden):

Har du et visuelt punkt hjemme å fokusere på? 

Ikke sånn spesifikt visuelle punkt for å grunnes. Jeg grunnes bedre av taktil- og luktesansen, så jeg har slike "punkt" i hvert rom.

TS 

Anonymkode: 032c3...c83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er jo veldig bra at det har gått fra flere ganger om dagen, all bedring er viktig å tenke på, byggestener i deg selv mot dette, på en måte. Så trist å høre hvor hardt det har vært for deg.

Du vet hvordan jeg sammenlignet det med en vind, og når jeg sa beskytte meg selv, du får ikke vinden til å slutte å blåse, samme måte som du ikke klarer å bare stoppe dette anfallet som jeg kaller det. Så i vinden knepper du igjen jakka og drar på deg lua så er du bedre rustet mot det. 

Hvis jeg merker at anfallet kommer, så kan jeg sette meg til rette, eller hvis jeg er med folk, gå bort og ha tid for meg selv, det som hjelper meg er feks gå og vaske hendene i varmt vann, la vannet renne over hendene mine, det løser spenninger i kroppen min. Hvis anfallet slår meg brått og helt ut av meg, så kan jeg gå og legge meg, avlyse planer, slike ting, til det har ridd seg av. Noen ganger blir jeg delt fra meg selv og det varer i flere dager. 

Jeg gråt ikke først nei, jeg ble redd, og prøvde å gjøre ting for å late som at det ikke skjedde, vasket opp eller gjorde noe annet, jeg kjempet hardt mot det. Så en dag ble jeg så redd at jeg gråt, og da gråt jeg kjempemye, det løste opp i så mye, tror jeg gråt hver dag i flere måneder, psykologen min sa det var en renselse på en måte.

Ja, triggere plager meg ikke like mye i dag, dvs jeg merker at de trigger meg, men det er så lite at jeg kan nesten si "shhhh det går bra" til meg selv, så har jeg glemt det. Men likevel kan det slå meg ut av intet, i bilder og følelser, bare ikke så ofte mer. Det har blitt bedre med alder og terapi, håper på det samme for deg!

Jeg har en mynt i bukselomma, og en i jakkelomma, når jeg er ute og kjenner meg trigget eller at det skjer noe, så klemmer jeg hardt om mynten, det hjelper for meg. 

Anonymkode: 340c9...d7f

Tusen, tusen takk! For gode tips, og forklaring for hvordan det har fungert for deg. Ja, jeg har hatt enorm bedring, det er viktig å minne seg selv på det innimellom. 

Jeg tror jeg generelt trenger noen påminnere om at jeg må grunne meg, fordi hvis jeg husker å gå å ta en dusj, vaske hendene (slike taktile ting gjør jeg en del av for grunning) så hjelper det jo, men ofte i disse settingene så mister jeg helt hodet. Og begynner stort sett bare å tenke på å skade meg, eller at en "voksen" må redde meg. Det er som at en del av meg nærmest ikke "vil" grunnes, fordi da er jeg redd for å begynne å gråte. Men dette holder meg fastlåst i en loop der jeg ikke kommer så mye fremover. 

Høres veldig tungt ut med all den gråten, men samtidig, om det er lov å si, tror jeg at jeg kunne trengt en slik renselse. Krysser fingrene for at jeg kan komme dit du er, og at vi begge kan komme til et enda tryggere sted igjen. 

TS

Anonymkode: 032c3...c83

[miss summers]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vet ikke om vi har en behandlingsplan, vi jobber "organisk" som hun sier. Men jeg har hatt mye bedring. Det er faseorientert behandling, med sensorimotorisk fokus. Jeg kan ikke si at vi har foretatt noen systematisk gjennomgang av alle mine triggere, men det kommer frem noen litt etter litt. Noen ting har jeg jobbet bort og trigger meg ikke lenger, de er knyttet til spesifikke traumer, men når det gjelder de komplekse traumene så er det som at det er så mye som er triggere. Og dette har jeg ingen oversikt over. Det har også mye med dagsform å gjøre. 

Jeg føler at hvis har visuelle flashback fra senere traumer, så fungerer grunning bra, men på emosjonelle flashback, så er det ofte sånn at jeg ikke skjønner at jeg trigget før etterpå, fordi jeg "mister hodet". 

Ikke sånn spesifikt visuelle punkt for å grunnes. Jeg grunnes bedre av taktil- og luktesansen, så jeg har slike "punkt" i hvert rom.

TS 

Anonymkode: 032c3...c83

Har du blitt kartlagt for diagnosen? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tusen, tusen takk! For gode tips, og forklaring for hvordan det har fungert for deg. Ja, jeg har hatt enorm bedring, det er viktig å minne seg selv på det innimellom. 

Jeg tror jeg generelt trenger noen påminnere om at jeg må grunne meg, fordi hvis jeg husker å gå å ta en dusj, vaske hendene (slike taktile ting gjør jeg en del av for grunning) så hjelper det jo, men ofte i disse settingene så mister jeg helt hodet. Og begynner stort sett bare å tenke på å skade meg, eller at en "voksen" må redde meg. Det er som at en del av meg nærmest ikke "vil" grunnes, fordi da er jeg redd for å begynne å gråte. Men dette holder meg fastlåst i en loop der jeg ikke kommer så mye fremover. 

Høres veldig tungt ut med all den gråten, men samtidig, om det er lov å si, tror jeg at jeg kunne trengt en slik renselse. Krysser fingrene for at jeg kan komme dit du er, og at vi begge kan komme til et enda tryggere sted igjen. 

TS

Anonymkode: 032c3...c83

Det var veldig tungt med den gråtingen, men, det var utrolig nødvendig også, for jeg gråt for opplevelser og smerte jeg hadde som 3 åring, når jeg var 34 liksom. Som psykologen spurte meg, har du noen gang grått over disse minnene, eller den gangen du opplevde det. All den redselen som plager meg som voksen, er jo ting jeg følte da jeg var bitteliten, desto mer jeg løsnet opp i det, i traumene mine, desto mindre av det ble det. Jeg håper du også klarer å bare la det skylle over deg og gråte, kanskje sammen med kjæresten hvis du gruer deg veldig? Jeg gjorde det alene, det gikk bra det også. 

Anonymkode: 340c9...d7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det var veldig tungt med den gråtingen, men, det var utrolig nødvendig også, for jeg gråt for opplevelser og smerte jeg hadde som 3 åring, når jeg var 34 liksom. Som psykologen spurte meg, har du noen gang grått over disse minnene, eller den gangen du opplevde det. All den redselen som plager meg som voksen, er jo ting jeg følte da jeg var bitteliten, desto mer jeg løsnet opp i det, i traumene mine, desto mindre av det ble det. Jeg håper du også klarer å bare la det skylle over deg og gråte, kanskje sammen med kjæresten hvis du gruer deg veldig? Jeg gjorde det alene, det gikk bra det også. 

Anonymkode: 340c9...d7f

Høres veldig logisk ut for meg. Glad det hjalp deg! Jeg tenker at det er så naturlig at vi trenger å endelig få mulighet til å reagerer, når det endelig er trygt. Og jeg forteller kroppen min det stadig vekk, at det er trygt å gråte nå, men det er som en sperre. Kanskje fordi jeg flukter hele tiden også med disse "vekk, vekk, vekk" tankene. 

Som 3-åring var det da førverbalt? Jeg føler av og til at en stor del av problemet er den førverbale volden, og at det har satt seg i kroppen fra før jeg hadde mulighet til å huske det eller forstå det. Derfor er det bare slike vage sensasjoner men som jeg ikke har noen bilder til. Og så skammer jeg meg mye og tenker at siden jeg ikke husker kan jeg heller ikke gråte for det. Men samtidig vet jeg jo at det er redsel som er lagret fra den perioden da jeg var helt bitteliten, og at jeg ikke turte å gråte da, fordi jeg er blitt fortalt at jeg var "et veldig kaldt og avvisende barn"... Eventuelt redd da som jeg heller ville sagt. Jeg tror jeg helst må gi slipp på den skammen, at den blokkerer gråten. 

Ts

Anonymkode: 032c3...c83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Høres veldig logisk ut for meg. Glad det hjalp deg! Jeg tenker at det er så naturlig at vi trenger å endelig få mulighet til å reagerer, når det endelig er trygt. Og jeg forteller kroppen min det stadig vekk, at det er trygt å gråte nå, men det er som en sperre. Kanskje fordi jeg flukter hele tiden også med disse "vekk, vekk, vekk" tankene. 

Som 3-åring var det da førverbalt? Jeg føler av og til at en stor del av problemet er den førverbale volden, og at det har satt seg i kroppen fra før jeg hadde mulighet til å huske det eller forstå det. Derfor er det bare slike vage sensasjoner men som jeg ikke har noen bilder til. Og så skammer jeg meg mye og tenker at siden jeg ikke husker kan jeg heller ikke gråte for det. Men samtidig vet jeg jo at det er redsel som er lagret fra den perioden da jeg var helt bitteliten, og at jeg ikke turte å gråte da, fordi jeg er blitt fortalt at jeg var "et veldig kaldt og avvisende barn"... Eventuelt redd da som jeg heller ville sagt. Jeg tror jeg helst må gi slipp på den skammen, at den blokkerer gråten. 

Ts

Anonymkode: 032c3...c83

Ja, det høres jo logisk ut at du avbryter og ikke lar det komme innover deg. År du tenker sånn, det er som når jeg løp for å ta oppvasken, eller dro på trening og løp fra alt, eller bare var i fornektelse over hva som holdt på å skje..

Ja jeg tok bare 3 år som eksempel, jeg ble utsatt for sterk omsorgssvikt fra jeg var født, jeg heller husker ikke alt, faktisk husker jeg veldig lite fra hele barndommen min fordi alt er i tåke pga av hvor vondt ting gjorde. Men kroppene våre husker, alt setter seg i kroppen, og den redselen som er så fæl og vond, den er slik 1-2-3-4 år gamle meg opplevde det. Jeg er i dag en 36 år gammel kvinne som klarer meg bra, da er det ikke min angst, det er bittelille meg sin angst og redsel.. 

Den skammen du bærer er veldig urettmessig og feil, fordi for at du og jeg skulle klare oss, så ble ting blokkert fra hodet og forstanden vår, men kroppen husker, og det ligger lagret andre steder også, bare fordi du ikke kan se det levende for deg og beskrive det, betyr ikke at du ikke føler det. Og det er vel mer ekte, nesten? Klem

Anonymkode: 340c9...d7f