Dere som føler dere har likestilling i forholdet, hvordan er ting fordelt?

[Trolltunge]

Svarte nettopp i en tråd der likestillingsbegrepet synes å ha blitt misforstått/brukes til å være ugrei, og da dukket spørsmålet i overskriften opp i meg. 

Vi har selv slitt med å få en god fordeling av ansvar og byrder tidligere, men nå føler jeg at vi lever i et veldig likestilt forhold. Det er gjensidig respekt for hverandre og omtanke for hverandre, ansvar og byrder er godt og jevnt fordelt, og vi er likeverdige i beslutninger som skal tas i forholdet. Ingen av oss har større økonomisk, mental eller praktisk makt. Vi er en enhet som samarbeider om å fungere best mulig sammen, så vi har omtrent samme overskudd til annet og like muligheter generelt. 

Dette innebærer imidlertid ikke at oppgaver eller økonomi er 50/50 fordelt, men at oppgavene er skjevdelt etter evner og hva begge kan best, synes er mest ok å gjøre, eller i det minst har minst imot å utføre. For eksempel vasker han aldri bad, jeg støvsuger mer eller mindre aldri, den som tjener mest betaler mest og begge føler at den totale byrden er jevnt fordelt. Det at vi fungerer som likeverdige som er vektlagt, ikke at absolutt alt er 50/50 fordelt. 

Hvordan praktiserer dere dette i forhold til å ha likestilling i deres forhold? Del gjerne også tanker om hva dere føler er og ikke er likestilling. 

Dere som ikke føler at dere har likestilling I deres forhold kan gjerne også svare med hva som føles feil i forhold til å ha et likestilt forhold. Hvorfor forholdet ikke føles likestilt. 

[AnonymBruker]

Vi deler økonomi 50/50. Vi tjener ca det samme.

 

Han gjør de tyngre løftene (skifte dekk, hente ved, måke snø osv), så lager jeg oftere mat. Alt det andre deler vi

Anonymkode: c8ea7...56c

[AnonymBruker]

Jeg tenker nok ganske likt som deg. 
At likestilt betyr at byrdene fordeles på en måte som fungerer for forholdet, og der belastningen på begge er omtrent jevn. 
Det at begge har like gode muligheter til å kunne gjøre ting, uten å måtte føle at beslutningen er avhengig av den andres "velsignelse" eller økonomiske velvilje. 

Vi har et forhold der vi jevnt over har tjent ganske likt. Og dermed har det vært naturlig å dele utgiftene ca 50-50 fra start. 
Men etter en del år sammen, så har vi nok mindre oversikt over hva som egentlig er den enes eller den andres penger. Det er våre penger, og vi har like stor rett på å bruke dem, så lenge begge er enige om de store utgiftspostene.

Det er ikke slik at den ene har mer rett på noe eller rett på å bestemme noe. Det er heller ingens følelser som er mer riktige enn den andres. 

Men nå har vi jo også delt alt (Inkludert fødselspermisjon) relativt likt i alle de årene vi har vært sammen. Så begge har ganske lik oversikt over hva som skal til for å få parforholdet og familien til å "går rundt", og begges innsats verdsettes ganske likt. 

Vi har begge " våre oppgaver" i rengjøring og vedlikehold av hus og hjem. Der vi deler slik at begge slipper unna det de misliker mest. 

Likestilling betyr ikke nødvendigvis likt i alle sammenhenger. Men likeverdighet og like muligheter. 

Et parforhold er jo uansett et fellesskap, og noen ganger må man ofre enkelte av egne ønsker for fellesskapets beste.

Anonymkode: 3043d...385

[AnonymBruker]

Føler vi er ganske likestilt. Vi tjener nesten det samme, men har uansett felleseie etter at vi giftet oss. Han har litt arv med seg fra før, som jeg ikke blander meg borti. Det er hans penger. 

Vi deler også opp noen av oppgavene der vi har "talent" (om det er riktig ord for det). Han er glad i duppeditter og tekniske ting, så han er sjefen over støvsugerne (både robot og andre typer). Han handler inn dette og sørger for støvsuging. Han tar også alt med bilene, fordi han synes det er kjekt (selv om jeg godt heller på en klunk med spylervæske ved behov, og kan ta bilene på vask innomellom). Vi handler ca like ofte, og storhandler sammen. Jeg lager middag noen ganger i uka, men han lager oftest middag. Jeg vasker opp når han lager middag og omvendt. 

Vi deler på klesvasken. Han setter på flere vasker og henger opp enn meg (men dette kan variere), men det er oftest jeg som bretter.

Jeg tørker støv, for det synes jeg er helt greit. Han er totalt støvblind. Jeg vasker også gulvene hver gang, og det er nok bare meg som tørker klin av skapdører på kjøkkenet. Det er som regel jeg som vasker badene, men når jeg går ordentlig lei, så er han ikke vanskelig å be. Sengetøy skifter vi som regel sammen, men gjerne på mitt initiativ.

Vi venter barn for første gang, og vi skal ta like mye permisjon hver. Barna skal ha to primære omsorgspersoner. De skal delammes, og han må gjerne opp minst like mye med flaske som jeg må med pupp (de er tvillinger). Han må ta like mange våkenetter og bleieskift som meg for at dette skal fungere. Det er han innforstått med. Barna kommer sannsynligvis til å få hans etternavn som mellomnavn, og mitt etternavn som etternavn. 

Han gjør mye i hjemmet uten at jeg må "spørre" om det, og som en selvfølge. Han sier selv at han ikke forstår hvorfor mange menn tror at de ikke har noe ansvar for hjemmet. Nå skal det sies at han er veldig opptatt av å bli anerkjent for innsatsen han gjør, og jeg må rose han for alt mulig for at han skal fortsette å være motivert. Jeg får ikke noe særlig ros i retur, så hvis jeg skulle ha noe å klage på, måtte det være det. Men altså, det er ikke noen stor greie. 

Det aller, aller viktigste jeg gjør (eller ikke gjør) hver eneste dag, er å ikke kritisere måten han gjør tingene på. Jeg vet at min måte ikke nødvendigvis er mer riktig enn hans. Hadde jeg begynt å kritisere og si/insinuere at han ikke gjorde en god nok jobb, hadde han nok mistet motivasjonen til å være en initiativtaker i husarbeidet.

 

Anonymkode: b2679...f5e

[AnonymBruker]

Husarbeid og økonomi/planlegging; Begge er på tilbudssiden, og hvem som gjør mest kan variere over tid. Er den ene på jobbreise, eller syk, blir alle oppgaver likevel gjort på en god måte. Men i hverdagen har vi en viss arbeidsdeling. Jeg handler og lager mest mat, jeg vasker klær, jeg har ansvar for sparing/fond og forsikringer. Han vasker bad, tar alt med bilene, måker, og støvsuger. 

Tredje skift; Jeg gjør nok mer, selv om han gjør mye. Mest fordi jeg er nøye på ting. Det har aldri vært et problem da han nok gjør mer praktisk ellers. ingen av oss er av typen som setter oss på sofaen om noe kan gjøres.

Økonomi; Felles. Vi har vært et team i 20 år, som har dratt lasset sammen. Gjennom etterutdanning, permisjoner, sykdom, og store lønnsforskjeller begge veier. Pensjonssparing er felles, så her vil vi få likt. Eneste som er avtalt særdelt i ektepakt er arv. 

Karriere; vi har begge tunge utdannelser, og vært opptatt av egen karriere. Her har vi alltid spilt hverandre gode. Kommer det en syk-barn dag eller tannlegetime så skal det bare en kort prat til før vi ser hvem sin dag som bør ofres. Trenger den ene å ta unna litt i helg er det aldri surmuling fra den andre. 

Anonymkode: 85705...f9f

[AnonymBruker]

Må legge til at man fint kan ha delt økonomi, eller skjevdeling av oppgaver eller oppfølging barn, og likevel være likestilt. 

For meg handler likestilling om at man ikke mener en fordeling skal være på en måte, bare på grunn av kjønn. Ofte der den ene føler det går på bekostning av hva de ønsker. Eller at man sitter igjen med lite økonomisk, selv om man har sørget for at den andre har tjent mye. 

Jeg har alltid sett på min mor og far som likestilt. Selv om han jobbet, hun var hjemme. Han tok ute, hun fikset inne. For det var det de selv ønsket, og det var en gjensidig respekt og takknemlighet for hva den andre gjorde. Og økonomisk stod hun fritt til å handle det hun ville, bestemme ferier, med mer, selv om han formelt tjente pengene. 

Anonymkode: 85705...f9f

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Føler vi er ganske likestilt. Vi tjener nesten det samme, men har uansett felleseie etter at vi giftet oss. Han har litt arv med seg fra før, som jeg ikke blander meg borti. Det er hans penger. 

Vi deler også opp noen av oppgavene der vi har "talent" (om det er riktig ord for det). Han er glad i duppeditter og tekniske ting, så han er sjefen over støvsugerne (både robot og andre typer). Han handler inn dette og sørger for støvsuging. Han tar også alt med bilene, fordi han synes det er kjekt (selv om jeg godt heller på en klunk med spylervæske ved behov, og kan ta bilene på vask innomellom). Vi handler ca like ofte, og storhandler sammen. Jeg lager middag noen ganger i uka, men han lager oftest middag. Jeg vasker opp når han lager middag og omvendt. 

Vi deler på klesvasken. Han setter på flere vasker og henger opp enn meg (men dette kan variere), men det er oftest jeg som bretter.

Jeg tørker støv, for det synes jeg er helt greit. Han er totalt støvblind. Jeg vasker også gulvene hver gang, og det er nok bare meg som tørker klin av skapdører på kjøkkenet. Det er som regel jeg som vasker badene, men når jeg går ordentlig lei, så er han ikke vanskelig å be. Sengetøy skifter vi som regel sammen, men gjerne på mitt initiativ.

Vi venter barn for første gang, og vi skal ta like mye permisjon hver. Barna skal ha to primære omsorgspersoner. De skal delammes, og han må gjerne opp minst like mye med flaske som jeg må med pupp (de er tvillinger). Han må ta like mange våkenetter og bleieskift som meg for at dette skal fungere. Det er han innforstått med. Barna kommer sannsynligvis til å få hans etternavn som mellomnavn, og mitt etternavn som etternavn. 

Han gjør mye i hjemmet uten at jeg må "spørre" om det, og som en selvfølge. Han sier selv at han ikke forstår hvorfor mange menn tror at de ikke har noe ansvar for hjemmet. Nå skal det sies at han er veldig opptatt av å bli anerkjent for innsatsen han gjør, og jeg må rose han for alt mulig for at han skal fortsette å være motivert. Jeg får ikke noe særlig ros i retur, så hvis jeg skulle ha noe å klage på, måtte det være det. Men altså, det er ikke noen stor greie. 

Det aller, aller viktigste jeg gjør (eller ikke gjør) hver eneste dag, er å ikke kritisere måten han gjør tingene på. Jeg vet at min måte ikke nødvendigvis er mer riktig enn hans. Hadde jeg begynt å kritisere og si/insinuere at han ikke gjorde en god nok jobb, hadde han nok mistet motivasjonen til å være en initiativtaker i husarbeidet.

 

Anonymkode: b2679...f5e

Flirte litt for meg selv angående dette med å forvente anerkjennelse og ros for ting. Slik er min mann også, men synes heldigvis ikke det er så vanskelig å gi, for jeg er oppriktig begeistret for hvor mye han har endret seg angående å ta ansvar.

Da dette skulle endres fra at jeg gjorde for mye og han for lite var det du skriver om å ikke blande seg inn eller kritisere særdeles viktig, og jeg måtte jobbe litt med meg selv for å steppe tilbake og slippe kontroll for at han skulle steppe opp og ta kontroll. Jeg var absolutt delskyldig i at vi fikk en for skjev fordeling lenge, fordi jeg gjorde det du påpeker feil. Jeg tok kontroll, jeg bare tok det selv, jeg delegerte og jeg sa hvordan ting skulle gjøres. Jeg kritiserte nok også om ikke gjort på min måte eller etter min standard. Såpass at jeg nok "deaktiverte" ham på en måte.

Skryte mye måtte jeg også underveis, så han fikk selvsikkerhet i forhold til at han mestret og at jeg var fornøyd. Det trodde jeg skulle avta etterhvert, og noe har kanskje behovet avtatt, men ja, han trenger nok noe mer anerkjennelse enn jeg trenger, eller får. 😆 Som du sier tenker jeg imidlertid ikke på det som noen stor greie. Det er trossalt slik på absolutt alle felt, at han ønsker tilbakemelding på at han er bra nok/flink/en jeg er fornøyd med. Jeg har ansett dette som litt av hans personlighet, og at han er mann. Har jo lest mange ganger at menn trenger å bli anerkjent og beundret. Tror nok behovet for dette er litt ulikt hos menn, og hos kvinner, men det koster meg trossalt lite å gi ham dette, så greit nok. 😄

Så enig med deg i det du skriver, inkludert at man får regne det som ikke en stor greie om mannen trenger litt mer anerkjennelse enn man selv trenger/får. Vi kvinner har nok også behov mannen må fylle, uten å ha dem selv, og så lenge man har det godt sammen...

[AnonymBruker]

Vi deler etter evne/ork, eller hvordan man skal si det

Han betaler mer av de faste utgiftene, siden han tjener en god del mer. Men samtidig vil jeg stille med det meste av egenkapital når vi skal kjøpe bolig.

Han betaler for tekniske duppeditter som han vil ha, jeg betaler for interiør jeg vil ha, selv om vi begge setter pris på den andre sine prioriteringer. Vi betaler hver vår bil.  Jeg vasker bad og kjøkken, han vasker klær og skifter på senga. Mat lager vi sammen.

Vi er likestilte, i form av at vi tar like mye ansvar, men vi har våre områder. Vi utfyller hverandre, der jeg er kreativ og han er organisert, jeg drar opp hans energi, mens han drar ned min (jeg har adhd og kan bli i overkant energisk )

Anonymkode: 9dbd5...109

[AnonymBruker]

Ja, og det tok en stund før vi kom hit. Hele holdningen hans er endret. Vi gjør ulike ting, men det er mye mer fordelt. Han liker å lage middag, og jeg tar heller støvsugeren. Han handler, og jeg går tur med hund. Vi gjør det vi liker og vi unner den andre å slappe av hvis den er sliten. 

Jeg føler meg ivaretatt, forholdet er godt, og vi koser oss mer med oppgaver nå som han bidrar mer. 

Anonymkode: 997ed...8ee

[AnonymBruker]

Han tjener mer enn meg,betaler derfor litt mere pr mnd på felles utgifter. 
Han er dårlig på husvask, dog han lager middag 8/10 ganger og tar seg av det meste utendørs, så det går opp i opp. Han vasker klær om jeg er bortreist eller jobber mye men er en racer å brette tøy på kveldstid. 
Barna har vi aldri organisert, den som vil gjør det  og har aldri vært et problem uansett hva det måtte være, vi prøver så ofte vi kan å følge de opp i lag og møter på konferansetimer,turneringer o.l sammen så langt det lar seg gjøre.  Syke barn dager har vi alltid delt opp i annenhver dag,eller hva som måtte passe best. 

Anonymkode: df1c0...180

[AnonymBruker]

Vi er likestilt i forhold til manuelt arbeid, dvs så gjør jeg like mye som han av snømåkking, plenklipping, hjulomlegging (jeg kan godt finne på å legge om på hans bil og) etc. Så vi deler vel det 50/50. Jeg vet jo at jeg er liten og lett i forhold til han og må slite mer, men har ingen problem med å bruke kroppen så det går bra. 

Vi har spesifikke husoppgaver som f.eks at jeg vasker klær og badet og han tar kjøkkenet. Det er også alltid jeg som mopper.

Økonomien er også delt 50/50. 

Anonymkode: 5af90...b79

[Disney Adult]

Har hjemmekontor, så jeg gjør det meste av husarbeid. (Vasker, tørker støv/støvsuger, rydder, oppvask). Vi vasker våre egne klær etter behov. Han lager middag når han kommer hjem, også bytter vi på å gå tur med hunden. Vi deler ganske 50/50 på økonomien, han betaler for litt mer siden han tjener litt mer. Han gjør mer "ute ting", som å klippe plenen. 

[AnonymBruker]

I mange år følte vi begge to at det var vi som gjorde mest, og det er jo ikke mulig, og ikke et godt utgangspunkt for å være rause. Nå går det bedre, men vi fordeler absolutt etter evne og interesse. 

Han lager mest mat, jeg vasker tøy, han passer på at biler og andre tekniske ting er i orden, jeg tar mye av det tredje skiftet med unger og hverdagsorganisering, han gjør mye av det praktiske når vi pusser opp, jeg planlegger, undersøker og organiserer, vi rydder og vasker omtrent like mye, men vi gjør det på litt ulik måte. Han passer på at ungene får med seg det de trenger på skolen på morgenen, jeg hjelper med lekser. Begge kjører omtrent like mye, mens han har det tredje skiftet på bilene, båten, traktoren..., fordeler vi ganske likt den praktiske jobben på disse.

Anonymkode: 953f1...dda

[Rosa Dartle]

Føler vi har det likt fordelt, selv om oppgavene ikke er likt fordelt.

Begge bidrar til økonomien, ganske likt. Vi bytter på å hente og levere ut ifra hvem som har hjemmekontor. Om morgenen hjelper jeg barna mens han går tur med hunden.

På ettermiddagen bytter vi på å hente barn og gå tur med hunden, han går oftest. Jeg ordner med barn og hus før jeg slapper av litt mens han lager middag. Så tar jeg oppvask og går tur med hunden mens han slapper av litt på kvelden. 

I vinter har han måket snø mens jeg har ordnet med husvask. Jeg er bare glad for å slippe snømåking. Gressklipping og hagearbeid bytter vi på, ev. mekker han på ting og bygger ting mens jeg gjør hagearbeid.

Synes vi har en fin fordeling 😊 Jeg vasker og sorterer gjerne klær og ordner med innkjøp, mens han legger sammen. 

[Frkego]

Vi begge opplever at vi lever i et likestilt forhold da vi begge har lik verdi i alle aspekter av forholdet. Det er ingen maktkamp, vi respekterer hverandre, ingens ord veier tyngre enn den andres, vi begge lytter til hverandre og støtter hverandre. Ingen krangel om hvem som gjør mest, hvem som skal gjøre hva eller rundt pengebruk. 

Vi har begge likt ansvar for alt bortsett fra at jeg tar hovedansvar for klær for alle i familien (sortering, vasking, innkjøp) og han tar hovedansvar for utvendig vedlikehold og bil. Det betyr ikke at den andre ikke bidrar på disse punktene, men at den ene sørger for at dette er på stell. Må ting gjøres her hjemme så tar den med ledig tid seg av det. 

Vi har felles kontoer og sørger begge for å ha kontroll over økonomien. Vi har felles økonomi, så det er aldri snakk om hvem som bidrar mest økonomisk. Vi sparer hver for oss, men da trekkes det likt beløp fra felles konto fast hver mnd. Akkurat nå tjener vi likt, men det har vært skjev inntekt i begge retninger i løpet av forholdet. Hadde akkurat samme praksis da. Vi eier alt likt (hus, hytte og biler).

[SPOCA]

Ja, vi føler oss likestilte. Likestilling handler om like muligheter og at vi er likeverdige parter. Det betyr ikke at alt er delt 50/50, men at det føles likt for hos oss.

Vi fordeler oppgaver etter interesse og hva vi generelt liker å gjøre. Samboer er kjempeflink til å vaske bad og støvsuge, jeg lager mye av maten, vasker klær og tar oppvaskmaskinen. Samtidig deler vi oppgavene rundt hans sønn mellom oss, mye fordi sønnen krever mye oppfølging og vi skaper et team rundt han og hans behov.

Økonomi har vi helt felles økonomi. Jeg tjener litt mer, men det tenker jeg aldri over, vi deler alt av både inntekter og utgifter.

Vi har et felles mål om å være en familie og det er et felles prosjekt. 

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

I mange år følte vi begge to at det var vi som gjorde mest, og det er jo ikke mulig, og ikke et godt utgangspunkt for å være rause. Nå går det bedre, men vi fordeler absolutt etter evne og interesse. 

Han lager mest mat, jeg vasker tøy, han passer på at biler og andre tekniske ting er i orden, jeg tar mye av det tredje skiftet med unger og hverdagsorganisering, han gjør mye av det praktiske når vi pusser opp, jeg planlegger, undersøker og organiserer, vi rydder og vasker omtrent like mye, men vi gjør det på litt ulik måte. Han passer på at ungene får med seg det de trenger på skolen på morgenen, jeg hjelper med lekser. Begge kjører omtrent like mye, mens han har det tredje skiftet på bilene, båten, traktoren..., fordeler vi ganske likt den praktiske jobben på disse.

Anonymkode: 953f1...dda

Merkelig fenomen det der, med at begge føler de gjør mest, som ofte dukker opp i kvinner vs menn- diskusjoner. Tror dette delvis kommer av at man selvsagt legger best merke til egen innsats, naturligvis, samt kanskje ofte gir mye innsats i ting som partner ikke nødvendigvis trenger. Innsatsen i å jobbe mye overtid er for eksempel ikke en innsats partner nødvendigvis setter pris på, men kan være et problem eller føles urimelig dersom du har det kjekt/interessant/positiv belastning med å jobbe mye, fordi du ønsker det selv, og ønsker/liker det ihvertfall mer enn å ta din del hjemme, mens partner sliter seg ut med barn og hus. Om det ikke er bruk for den ekstra inntekten, men tilstedeværelse, da blir dette feil og egoistisk. Da hjelper det lite at man bruker like mange timers innsats, eller mer enn partner også, for innsatsen er egoistisk, og ikke det partner trenger av deg. Ikke det forholdet og familielivet er tjent med. Ikke en felles beslutning heller, der man er enige om slik fordeling og at det er klokt. 

Jeg tenker at fellesskap, felles beslutninger rundt ting, samarbeid og dialog om prioriteringer må til for å være likestilte/likeverdige. Man har ingen likestilling i forholdet dersom ene part tar på seg jobb og ansvar som går utover den andre, over hodet på den andre, og på tvers av den andres egentlige behov. Da tar man egoistiske beslutninger, og tar det ansvaret man foretrekker på bekostning av den andre, som MÅ ta det ansvaret man da velger bort. Selv om vedkommende synes det er nøyaktig like kjedelig/gjentagende/lite positivt for å ha det godt i relasjonen, og dermed føle sine behov nedprioritert. 

I et faktisk likestilt forhold tar man viktige beslutninger som påvirker hverandre sammen, og begge parter har omtrent like mye energi og frihet/mulighet til å prioritere annet enn bare ansvar. Begge blir hørt og respektert. Ved uenighet inngås det gjerne kompromisser, eller sterkeste behov vektlegges på måter som medfører at begge gir og tar jevnt over. Om ene hele tiden krever sin rett og å få ting på sin måte er det ikke likestilling. 

Om ene er totalt utslitt av hvordan ting er og andre har overskudd til mye (som sex, trening, treffe venner, med mer), så har man ikke et likestilt forhold, for når begges behov og ønsker ivaretas likeverdig ender man ikke opp der. 

Å telle time for time og utføre oppgave for oppgave likt er derimot ikke nødvendig for et likestilt forhold. Det er egentlig temmelig uvesentlig, og det er mer smålighet. Veldig energikrevende og krangelfremmede smålighet også. 

Endret 23. februar 2024 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Jeg er gift med en muslimsk mann fra et muslimsk land, og jeg har et langt mer likestilt forhold med ham, enn jeg hadde med min norske X jeg var i lag med i nesten 10 år.

Her er det jeg som styrer med bilen; jeg bytter dekk, jeg har byttet bilbatteri og annet småtteri selv, ordner med forsikring, verksted osv. Jeg maler, vedlikeholder, har innboforsikring, osv. på leiligheten vi bor i. Mtp. at jeg eier begge disse er det også noe som er mest naturlig. Han hjelper meg gjerne med dette, men det er definitivt jeg som kan mest(og det er ikke så så mye å skryte av ) Men jeg har hindret ham i å økonomisk investere i bil og leilighet siden jeg eier dem. Min mann har bodd gratis hos meg siden han kom til Norge for å spare opp EK, og han tjener godt så det har gått raskt pga. det. Og jeg merker at han han er mye mer involvert nå som vi har kjøpt hus i lag fordi det er naturlig når han også eier. Han er flink med tall så det er veldig fint:)

Min mann er definitivt den som er flinkest på kjøkkenet, han lager masse god mat med mye smak, og han liker å ha det ryddig og rent rundt seg, mens jeg er en rotekopp og et surrehue som aldri finner nøklene... Så selv om jeg måtte vise ham hvordan man sorterer klær eller vasker en dass, så var det nok å vise ham en gang. Det er heller ikke sånn at jeg må be ham om å ta ut søpla om den er full, eller be ham fylle på korga med dasspapir på badet om den er tom, o.l., han bare gjør det. 

Men jeg tror det jeg setter mest pris på med mannen min er hvordan han viser maskulinitet. Jeg synes den er veldig annerledes enn den typisk norske(i alle fall i mine øyne). Mest maskuline han kan gjøre i sin kultur er å tilbringe tid med kone, altså meg, og evt. barn(vi har ikke enda), ikke rølpetur med kompiser for å se Liverpool liksom som toppen av mandighet. Han viser også følelser som er litt tabu for menn å vise, han sier fra om han ikke har det greit, gråter foran meg osv. Og jeg setter utrolig pris på det, for det gjør det så lett å kommunisere og løse konflikter.

Likestilling og det å være raus med partneren sin er ikke motsetninger. Min mann har jo bodd gratis hos meg f.eks., fordi det koster ikke meg noe særlig mer totalt, og det er i begges interesse at han sparte EK for å kjøpe bolig vi skulle kjøpe sammen. Hadde gått mye tregere å spare opp EK om jeg hadde krevd ham for leie, selv om det forsåvidt ikke hadde vært urimelig. Vi hadde evt. måtte slått oss til ro med en mindre flott bolig også. Ingen av oss ville vunnet på det. Blir litt i spare seg til fant-kategorien føler jeg:P

Anonymkode: 48384...ac6

[AnonymBruker]

Dagene våre er aldri 50/50 da vi jobber ulike tider av døgnet, vi er i 20 årene og har vært sammen i 10 år. Vi samarbeider litt etter evne, men er flinke til å kommunisere behov osv.

Eksempel på gårsdagen da: Jeg er på kveldsvakt, han lager da middag til oss begge og legger min i kjøleskapet så jeg bare kjapt kan varme det opp etter jobb, så tømmer jeg oppvaskmaskinen etterpå og tørker over kjøkkenet. Han hadde vasket og hengt opp klær, og jeg bretter de og legger på plass.

Han liker ikke å vaske badet, så jeg tar som regel det, men han vasker dusjen og tar slukene ved behov, samt vasker og vedlikeholder vaskemaskinen og annet elektronikk pluss alt som har med bilene å gjøre. 

Har jeg fri, tar jeg som regel en litt dypere rengjøring av boligen selv (noe jeg liker å gjøre forøvrig med litt musikk på ørene) mens han går en lengre tur med bikkja og tar ut søppel og slikt. Middag vil jeg si vi begge står for, han lager vanvittig mye god mat. 

Til tider gjør han mer enn meg og til tider gjør jeg mer enn han, det er veldig sjeldent det er 50/50. Basert på dagsform, humør og "orken" blir det av og til 20/80, noen dager 40/60 osv. 

Ingen av oss er dog så vanvittig opptatt av at huset skal se perfekt ut hele tiden, vi bor jo her. Jeg legger meg ikke opp i hvordan han gjør ting rundt i huset heller, og han gjør ikke det med meg heller, vi prøver vårt beste å det får være nokk.

I forhold til avbetaling på lån så betaler vi 50/50, fordi vi har valgt å eie en halvdel hver og det funker utmerket selv om han har litt høyere lønn en meg. 

Anonymkode: 2d8ac...af2

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (11 timer siden):

Merkelig fenomen det der, med at begge føler de gjør mest, som ofte dukker opp i kvinner vs menn- diskusjoner. Tror dette delvis kommer av at man selvsagt legger best merke til egen innsats, naturligvis, samt kanskje ofte gir mye innsats i ting som partner ikke nødvendigvis trenger. Innsatsen i å jobbe mye overtid er for eksempel ikke en innsats partner nødvendigvis setter pris på, men kan være et problem eller føles urimelig dersom du har det kjekt/interessant/positiv belastning med å jobbe mye, fordi du ønsker det selv, og ønsker/liker det ihvertfall mer enn å ta din del hjemme, mens partner sliter seg ut med barn og hus. Om det ikke er bruk for den ekstra inntekten, men tilstedeværelse, da blir dette feil og egoistisk. Da hjelper det lite at man bruker like mange timers innsats, eller mer enn partner også, for innsatsen er egoistisk, og ikke det partner trenger av deg. Ikke det forholdet og familielivet er tjent med. Ikke en felles beslutning heller, der man er enige om slik fordeling og at det er klokt. 

Jeg tenker at fellesskap, felles beslutninger rundt ting, samarbeid og dialog om prioriteringer må til for å være likestilte/likeverdige. Man har ingen likestilling i forholdet dersom ene part tar på seg jobb og ansvar som går utover den andre, over hodet på den andre, og på tvers av den andres egentlige behov. Da tar man egoistiske beslutninger, og tar det ansvaret man foretrekker på bekostning av den andre, som MÅ ta det ansvaret man da velger bort. Selv om vedkommende synes det er nøyaktig like kjedelig/gjentagende/lite positivt for å ha det godt i relasjonen, og dermed føle sine behov nedprioritert. 

I et faktisk likestilt forhold tar man viktige beslutninger som påvirker hverandre sammen, og begge parter har omtrent like mye energi og frihet/mulighet til å prioritere annet enn bare ansvar. Begge blir hørt og respektert. Ved uenighet inngås det gjerne kompromisser, eller sterkeste behov vektlegges på måter som medfører at begge gir og tar jevnt over. Om ene hele tiden krever sin rett og å få ting på sin måte er det ikke likestilling. 

Om ene er totalt utslitt av hvordan ting er og andre har overskudd til mye (som sex, trening, treffe venner, med mer), så har man ikke et likestilt forhold, for når begges behov og ønsker ivaretas likeverdig ender man ikke opp der. 

Å telle time for time og utføre oppgave for oppgave likt er derimot ikke nødvendig for et likestilt forhold. Det er egentlig temmelig uvesentlig, og det er mer smålighet. Veldig energikrevende og krangelfremmede smålighet også. 

Enig. Bare synd at kommunikasjonen om dette ikke kommer av seg selv alltid. Men positivt at forholdet kan bli bedre etter mange år sammen 😊

Anonymkode: 953f1...dda