Når man ønsker å få en dødelig sykdom.

[AnonymBruker]

Jeg synes livet er skikkelig urettferdig. Jeg har det konstant vondt og ønsker egentlig å få slippe, samtidig er det folk som elsker livet som får en dødelig sykdom.

Hvorfor får ikke jeg den sykdommen? Jeg er ødelagt mentalt pga diverse alvorlige ting (var deprimert og full av angst allerede på barneskolen pga omsorgssvikt, det var sånn motgangen begynte) og jeg ser ingen lys i enden av tunnellen. Men hører hele tiden at ting blir bedre, men det blir bare verre og verre. Så hvorfor får jeg leve og andre med livsgnist må dø?

Det virker så unødvendig, for begge parter. Mennesker som står opp om morningen og gleder seg til dagen, de burde få leve gjennom alle livets faser og bli gamle og grå. Jeg gruer meg bare til det som kommer.

Anonymkode: aa356...19f

[AnonymBruker]

Det er trist å fæle det sånn, men jeg tror at dersom den dagen kommer , at du fp4 en sykdom, at du må dø og ikke har loe valg, da er det ikke så ønskelig lenger 

Anonymkode: 3eb20...d2f

[AnonymBruker]

Beklager skrivefeil

Anonymkode: 3eb20...d2f

[AnonymBruker]

Jeg forstår hvordan du tenker og muligens hvordan du har det, men jeg tror at hvis du hadde fått uhelbredelig kreft med spredning og sett døden i hvitøyet, så hadde du fått panikk og ville leve!

Jeg snakker av erfaring

Anonymkode: 98ebe...898

[Gry H.]

Oi.. Den her stakk skikkelig å lese, da innlegget opplevdes som et rent nødsskrik.. 

Jeg er jo åpenbart in way over my head her, da selv jeg har fått med meg såpass av psykologi at en person som befinner seg i den tilstanden du gir inntrykk av å være i nå, er tett opptil uimottagelig for input som sier noe annet enn den mentale rundjulingen du påfører deg selv. Men om så det faktum at verden med 100% sikkerhet ville blitt merkbart fattigere uten deg som en del av den preller av som vann på gåsa, så er det uansett en sannhet som skal bli deg fortalt. For selv ditt virkelighetsbilde i skrivende stund er så fucked up at alt du evner å se i så måte peker i motsatt retning, så er en realitet uansett en realitet, uavhengig om vi ikke har den ringeste anelse om dens eksistens. Dette gjelder i enhver situasjon og sammenheng, og jeg vil tro det først lar seg gjøre å forstå hva som ligger i dette om vi forflytter oss bort fra deg og din situasjon, for så å sette det inn i en helt annen sammenheng.. 

Og jeg kan ikke tenke meg en bedre egnet situasjon for å illustrere hva som ligger i den nevnte påstanden enn Viggo Kristiansens sjebne i forbindelse med Baneheiasaken: 

Som jeg vil tro du, i likhet med resten av den norske befolkning, kjenner til, ble altså den da 21 årgamle Viggo Kristiansen idømt en sikringsdom pålydende 21 år etter at juryen i lagmannsretten utpekte ham som hovedmann og pådriver i hht å ha voldtatt og drept de to småjentene i Baneheia utenfor Kristiansand i mai 2000. 

Den gang var det INGEN VERDENS TING som så mye som gav et hint av en mulighet for at Kristiansen faktisk snakket sant i det han hardnakket hevdet sin uskyld, mens absolutt alt av de bevis og vitneforklaringer som ble gjort kjent for allmenheten så vel som den juryen som faktisk satt med ansvaret å skulle avsi en rettmessig og sannferdig dom, utelukkende pekte i retning av skyld. 

Dersom du iallefall er et stykke opp i 30 årene, så husker du hvordan det ikke var en kjeft som hadde så mye som den minste anelse av tvil om at det var en korrekt dom som ble avsagt den gangen. INGEN i hele Norges land, -innkludert hans egen familie, tok Kristiansens standhaftighet i hht å ha blitt uskyldig dømt som noe annet enn en fullblods psykopats forkvaklede stanhaftighet for å påføre de etterlaatte en maximal smerte, ikke minst fordi han med dette ble antatt å nekte de å få vite sannheten om hva som skjedde da ungene deres ble tatt av dage. Så til de grader umenneskelig var det unisone bildet av Kristiansen at han var erklært Norges by far mest forhatte person fra arrestasjonen i 2000, og helt frem til 2011, da Anders Behring Breivik som kjent tok den menneskelige ondskap til et helt nytt nivå. 

Poenget her, er altså at det i fra 2000, og tett opp til 20 år frem i tid ikke var en kjeft som i sin villeste fantasi kunne ha forestilt seg en mulighet for at Viggo kunne være noe annet enn skyldig i den drapssaken, før hans daværende advokat, Arvid Sjødin, altså åpner opp om innholdet i den siste gjenopptagelsesbegjæringen som ble avsendt ved juletider i 2019. 

På de 19 1/2 år som var gått, var det kun et antall personer som kan telles på fingerne som Kristiansen hadde nådd inn til. Selv jeg, som ikke evner å ta til meg noe som helst av gitte sannheter uten å ha gått igjennom de elementer som foreligger på egen hånd, så det som så skulle komme by a long shot.. 

Jeg tror jeg aldri har vært mer blåst av banen enn jeg var da jeg leste den gjenopptaagelsesbegjæringen, hvorav vi for første gang fikk vite om alt fra bevislig fingering av bevis, utelatelse av sentrale vitner, tilbakeholdte bevis, og ikke minst en konstruert forklaring som ble drillet inn i Jan-Helge Andersen..

Som kjent, skulle det altså vise seg å være håndfaste bevis på Kristiansens uskyld i bøtter og spann, hvorav det dermed kulminerer i at den reelle sannheten i dette skyldsspm. viser seg å være stikk i strid med hva som fremsto åpenbart ved første korsvei! Kristiansen var jo like forbannet uskyldig i 2000, da alt av bevis talte imot ham, det var bare det at sannheten eksisterte utenfor vår synsvidde, for å si det sånn. 

- Og det er det eksakt samme fenomenet som opererer i ditt mind-set i hht hvordan du ser deg selv- og evaluerer din plass og verdi her i verden. Du evner nemlig kun å se ting som at de peker i den retning du beskriver, mens realiteten imidlertid er en helt annen.  Så alt jeg kan gjøre er å be om at du i det minste bestreber deg på å åpne for muligheten for at jeg faktisk kan ha rett i det jeg sier her, for så at du må fortsette det du har begynt med igjennom å poste denne tråden; Nemlig å åpne opp om tingenes tilstand. Så håper jeg virkelig at jeg i det minste har kunnet bidra til å lette bittelitt oå trykket i så måte. Take care <333

[Perelandra]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg til å ta kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123 
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen Perelandra, mod.