Noen andre her som ikke skjønte hvor fæl partner de hadde før de fikk barn?

[AnonymBruker]

Det er jo egentlig ikke noe trøst å lese om andre som har det fælt, men samtidig hadde det vært godt å høre at man ikke var alene.

Jeg hadde skylapper på. Var sammen med partneren i mange år før barn, men skjønte ikke hvor nedprioritert jeg ble i forholdet. Jeg unnskyldte alltid oppførselen med at han ikke var så god på å snakke om følelser etc. Jeg la alt for mye i de få tingene han gjorde, som å gi meg gave til jul og bursdag. Uansett, han sviktet totalt som far og partner. Stod å så på hvor sliten og deprimert jeg var, men snudde bare ryggen til, ble kald. Jeg skal ikke gå inn i detaljer på alt han har gjort, (eller rettere sagt, ikke gjort) men jeg føler meg så utrolig dum som bagatelliserte oppførselen hans før barn og stolte blindt på at han ville være der når det virkelig gjaldt. Jeg føler livet mitt er ødelagt, fordi jeg nå er fanget i en tilværelse hvor jeg aldri har avlastning eller fri. Jeg kan aldri gjøre noe JEG vil lenger, og jeg kan aldri hvile. Jeg bare eksisterer og prøver å være sterk for barnet. 

Noen flere som har eller har hatt det sånn?

Anonymkode: 9171f...eda

[AnonymBruker]

Føler med deg❤️ det var akkurat slik jeg hadde det frem til jeg gikk. Og jeg var dum nok til å få to barn til og med🤪

Jeg har det veldig mye bedre nå, alene. 
 

Han var jo ikke direkte slem eller noe, men han dyrket hobbyer fremfor meg og barna. Han ble frustrert om han ikke kom seg ut på trening eller andre ting om jeg foreslo en sjelden familiedag. Jeg tok alle netter, all sykdom og var låst hjemme fordi han aldri var tilstede. Jeg var fullstendig utslitt på det tidspunktet hvor jeg gikk. De få gangene han var hjemme så var han liksom for sliten til å avlaste meg. Han tok kveldsstell på et av barna kanskje en gang i uka om jeg var heldig.

jeg prøvde å møte venninner tre ganger etter at vi fikk barn. Hver gang ble jeg bombardert med meldinger om hvor tungt å slitsomt det var for han å styre med ungene alene, hvor mye de gråt og han bare ga opp og satte de foran TV-en. Så det ble med de tre venninnetreffene. Fikk jo ikke slappet av uansett.

 

Anonymkode: 88567...812

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik. Var sliten og syk hele tiden de siste årene av forholdet. Etter brudd så nyter jeg tiden med barnet mitt og kjenner meg normalt sliten. Kjennes godt ❤️

Anonymkode: af815...f42

[AnonymBruker]

Jepp. Psykisk vold og mobbing kom i tillegg. 
 

Passet han en sjelden gang barna, kunne han ringe meg rasende og si at jeg måtte skynde meg hjem fordi han ikke orket mer. Og at han gikk ned i kjellerstua om 30 minutter, og jeg måtte være hjemme til da. En gang var jeg 1 time unna, men måtte hive meg i en taxi for at barna ikke ble forsømt alene. Når jeg kom hjem satt de foran tv’n mens far var i kjelleren. Ingen krise, men det var manipuleringen som var værst.

Nå har jeg hovedomsorgen for barna, deilig å slippe unna det mennesket. Livet er 1000 ganger bedre, men jeg er så klart sliten. 
 

Bryt ut! Nå! ❤️🙏🏻

Anonymkode: 01302...e03

[AnonymBruker]

Innså det jeg også❤️ det er etter at man har gått gjennom en graviditet og en fødsel man innser hvor mye man må gjennom som kvinne, og hvor lite en mann går gjennom i en sånn tid. Vi ofrer både kropp og helse for ett nytt liv og de kommer aldri til å skjønner hvordan det føles og være knytttet til barnet sitt på den måten. Han var pådriveren til å få barn og hjelpe meg som vi kranglet etter vi ble foreldre. Kranglet om småting og store ting. Han nektet å møte meg. Jeg ble utslitt av å være mor og måtte fortelle en voksen mann at vi må møtes på midten. Jeg dro og han lever livet som deltidsplass, han lever drømmen. Får være pappa og voksen utad når det passer han og singel og på vift når han vil. 

Anonymkode: 4d0a0...e2f

[AnonymBruker]

Jeg bor med en venn og jeg ser at han kommer til å bli akkurat sånn som partner for dama si. De skal flytte sammen snart. Ser liksom allerede røde flagg i måten han er mot henne og hvordan hun liksom bare ser på det som søtt eller flørting, ler det bort osv. Han har vært helt forferdelig å bo sammen med. Men jeg har ingen måte å nå innpå henne for han har nok malt et bilde av meg som fæl til henne (bitter fordi jeg aldri var intr i han?), pluss at hun er nok forelsket. What do to? Jeg skal ihvertfall vekk fra fyren og glad er jeg for det. 
 

Anonymkode: 32a54...7b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jepp. Psykisk vold og mobbing kom i tillegg. 
 

Passet han en sjelden gang barna, kunne han ringe meg rasende og si at jeg måtte skynde meg hjem fordi han ikke orket mer. Og at han gikk ned i kjellerstua om 30 minutter, og jeg måtte være hjemme til da. En gang var jeg 1 time unna, men måtte hive meg i en taxi for at barna ikke ble forsømt alene. Når jeg kom hjem satt de foran tv’n mens far var i kjelleren. Ingen krise, men det var manipuleringen som var værst.

Nå har jeg hovedomsorgen for barna, deilig å slippe unna det mennesket. Livet er 1000 ganger bedre, men jeg er så klart sliten. 
 

Bryt ut! Nå! ❤️🙏🏻

Anonymkode: 01302...e03

Fy f***..... 🤯 Godt å høre at du har hovedomsorgen❤️

Anonymkode: 80c1a...3d2

[AnonymBruker]

Jeg har aldri følt meg så alene som jeg følte meg i sammen med ham og det ble tydelig at han foraktet meg etter at barna kom. Mine behov og mine følelser ble totalt ignorert, han kjørte sitt løp og ferdig med det. Mot slutten ble jeg totalt utbrent og dro. Har aldri angret.

Anonymkode: ea6a7...0b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er jo egentlig ikke noe trøst å lese om andre som har det fælt, men samtidig hadde det vært godt å høre at man ikke var alene.

Jeg hadde skylapper på. Var sammen med partneren i mange år før barn, men skjønte ikke hvor nedprioritert jeg ble i forholdet. Jeg unnskyldte alltid oppførselen med at han ikke var så god på å snakke om følelser etc. Jeg la alt for mye i de få tingene han gjorde, som å gi meg gave til jul og bursdag. Uansett, han sviktet totalt som far og partner. Stod å så på hvor sliten og deprimert jeg var, men snudde bare ryggen til, ble kald. Jeg skal ikke gå inn i detaljer på alt han har gjort, (eller rettere sagt, ikke gjort) men jeg føler meg så utrolig dum som bagatelliserte oppførselen hans før barn og stolte blindt på at han ville være der når det virkelig gjaldt. Jeg føler livet mitt er ødelagt, fordi jeg nå er fanget i en tilværelse hvor jeg aldri har avlastning eller fri. Jeg kan aldri gjøre noe JEG vil lenger, og jeg kan aldri hvile. Jeg bare eksisterer og prøver å være sterk for barnet. 

Noen flere som har eller har hatt det sånn?

Anonymkode: 9171f...eda

Bodde i et sånt forhold i 15 år, ble gravid tidlig og ble fanget i et nett jeg ikke så før jeg var fri, må enda ha kontakt med han å det plager meg, men norsk lov er lagt opp slik. Når jeg sier norsk lov er lagt opp slik så mener jeg bv og alle instanser som er laget for at barn skal være trygg er de som tvinger gjennom samvær når alle andre enn di som har bachelor på barns velferd mener det er det beste for barna

Anonymkode: 55db6...f6a

[AnonymBruker]

Har inntrykk av at mange menn ikke er så fæle partnere før man får barn, men at de da tenker at kvinnen er sikret og låst til dem gjennom barnet, og da kan han slippe seg løs mer med å være ugrei og ego. 

Gode partnere stepper opp når de blir fedre, dårlige stepper ned. Så ja mange kvinner som går i den fella, og blir også altfor lenge på grunn av barnet. De fleste går imidlertid etterhvert når det er slik, for å verne barnet mot å vokse opp i skyggen av et slikt forhold. Man kan jo ikke være godt forbilde når man lar seg tråkke på og bli behandlet dårlig. 

Så menn som tror at et barn låser kvinner slik til dem at de kan bli mer ugrei har ofte rett eller stund, men ikke i lengden. Noe godt forhold, sexliv eller familieliv blir det ikke av slikt. 

Anonymkode: c53ce...af3

[AnonymBruker]

Spørsmålet er: "Noen andre her som ikke skjønte hvor fæl partner de hadde før de fikk barn?"

Jeg er sikkert ikke i målgruppen, men siden det ikke er spesifisert, så svarer jeg som mann og far til to.

Nei, jeg så ikke hvor fæl partneren var før hun fikk barn. Jeg prøvde å innrette meg etter at nr 1 var født, i henhold til de rutiner hun hadde etablert i permisjonen, men det funket bare ikke. For jeg gjorde det FEIL, jeg gjorde ikke NOK, og jeg SÅ ikke henne fordi jeg valgte å leke med barnet.

Etter nr to ble det bare verre, og det var depresjoner og klaging og uansett hvor mye omsorg og støtte jeg ga så ble det feil. Jeg hadde veldig godt forhold til barna, hun prioriterte mer seg selv og klarte ikke engasjere barna i like stor grad som meg. 

Til slutt ble alt jeg foretok meg, enten det var en jobbreise eller en treningstur lagt til det store berget som gjorde at hun "mistet følelsene" for meg og krevde brudd fordi jeg ikke var bra nok eller tilstede nok.

Så ja, hun endret seg veldig etter barna kom.

Anonymkode: e8d61...6fa

[Gjest WhisperingWind]

Her var det mer at han ikke skjønte at å få barn innbærer at han ikke lenger er sentrum av universet.

Så jeg gikk med ungen og ble alenemor og han fortsatte i sin egen verden🙄

[AnonymBruker]

Tja. Hun er opptatt av å være mor, jobben sin, trening, sosiale medier, tv… Forholdet døde av å få barn. Jeg vet ikke om hun merket det en gang eller tror at det skal være sånn.

Anonymkode: 65f3f...45e

[AnonymBruker]

Jeg ble sammen med en gutt da jeg var 13. Han var 16. Vi holdt sammen. Kanskje mest av gammel vane og en følelse av å høre sammen. Jeg var jo bare et barn da vi ble kjærester og jeg hadde ikke de beste oppvekstvilkårene heller, så forholdet til han og hans familie ble veldig viktig for meg. Men forholdet var jo mellom to umodne mennesker. Det var til tider turbulent og det ble slutt/pause støtt og stadig. Men vi flyttet sammen da jeg var 20, og da jeg var 21 ble jeg gravid. Med vilje. 🙈 Skal ikke påberope meg å ha vært helt moden og klartenkende der... 

Så fikk vi barn. Jeg ble voksen over natten, og i løpet av de neste par årene ble det klart at han ikke gjorde det samme. Som 22-åring var jeg mamma til en baby og en 25-åring. Så jeg kvittet meg med fyren etter ikke for lang tid. 

22 år etter at barnet kom er vi venner og vel forplikte, men jeg er sjeleglad for at jeg gikk, for å si det slik. Han har ikke klart seg godt i livet og sitter igjen med flere samlivsbrudd, et barn med en annen som i perioder har vært i barnevernets omsorg pga foreldrenes omsorgsevner, han har psykiske problemer, økonomiske problemer, har aldri klart å holde på en jobb og skylder alt på alle andre. 

Selv har jeg i løpet av årene tatt både fagbrev og universutetsutdannelse på masternivå. Jeg er lykkelig gift og har fått 3 barn til. 

Jeg var ikke voksen da jeg ble planlagt gravid som 21-åring, selv om jeg trodde jeg var voksen. Og jeg var i alle fall ikke voksen nok til å se eller forstå at samboeren min var et vandrende rødt flagg. 

Anonymkode: 006df...c37

[AnonymBruker]

Noen mennesker er slik, de holder gørra inne til de tror de har fanget den andre parten, og andre ganger forklarer vi og overser oppførsel vi ikke burde, fremfor å se vedkommende som helhet..

Venninnen min var sammen med en perfekt fyr i 4 år da de fikk barn, dagen etter at de kom hjem fra føden ble han en kald fyr som forventet at hun skulle vaske hus og ordne alt, før stingene hennes en gang var tatt. Det endte med krisesenter og hele pakka, hun forstår den dag i dag ikke at han kunne late slik i 4 år, det var jo små ting hun reagerte på underveis, men ingen hadde trodd at det skulle ende med vold. 

Anonymkode: 8bf94...bc7

[AnonymBruker]

Samtlige av mine kompiser har fått seg en overraskelse etter 3-5 år med dama + barn. Man går fra en sprudlende eventyrlysten og sexy dame til et stressende narcissistisk krapyl.

Anonymkode: 1d64a...54b

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (22 minutter siden):

Her var det mer at han ikke skjønte at å få barn innbærer at han ikke lenger er sentrum av universet.

Så jeg gikk med ungen og ble alenemor og han fortsatte i sin egen verden🙄

Dette. Han var sur  fordi han ikke fikk nok oppmerksomhet av meg og sjalu på meg fordi jeg var nærmere barnet, foreslo på alvor at jeg skulle slutte å amme så vi kunne gi flaske og «stille likt overfor barnet».

Mange år og et par havarerte ekteskap senere er han fortsatt sentrum av universet i egne øyne.

Anonymkode: 64d98...16d

[AnonymBruker]

Stor respekt til dere som kommer dere bort og beskytter barna med alt dere har! ♥️ Det er én ting å finne seg i å bli dårlig behandlet selv, men når barna blir påvirket, det er fullstendig uaktuelt. 🤬 Verden trenger flere løvemammaer, som oppdrar barn de lærer å unngå forhold med narsissister/psykopater.

Anonymkode: 19cd9...7c2

[AnonymBruker]

Jeg fant veldig raskt ut hvordan min partner var i det jeg ble gravid. Jeg burde vel sett litt før men ikke så lett og se før man sitter der og er bundet. Han var ikke på den måten mot meg før jeg ble gravid, men måten han snakket om x sine, kunne si feks hver eneste grunn hva dem hadde gjort for at det ble slutt. Han har aldri hatt noen lange forhold, jeg var det lengste han noen gang har hatt, det var på 2 år. 14 år siden det ble slutt nå, og han har ikke som jeg vet noen forhold siden det. Egentlig litt synd på hele karen, har aldri blehandlet han på måten han har behandlet meg i ettertid. 

Anonymkode: d30b2...c28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det er jo egentlig ikke noe trøst å lese om andre som har det fælt, men samtidig hadde det vært godt å høre at man ikke var alene.

Jeg hadde skylapper på. Var sammen med partneren i mange år før barn, men skjønte ikke hvor nedprioritert jeg ble i forholdet. Jeg unnskyldte alltid oppførselen med at han ikke var så god på å snakke om følelser etc. Jeg la alt for mye i de få tingene han gjorde, som å gi meg gave til jul og bursdag. Uansett, han sviktet totalt som far og partner. Stod å så på hvor sliten og deprimert jeg var, men snudde bare ryggen til, ble kald. Jeg skal ikke gå inn i detaljer på alt han har gjort, (eller rettere sagt, ikke gjort) men jeg føler meg så utrolig dum som bagatelliserte oppførselen hans før barn og stolte blindt på at han ville være der når det virkelig gjaldt. Jeg føler livet mitt er ødelagt, fordi jeg nå er fanget i en tilværelse hvor jeg aldri har avlastning eller fri. Jeg kan aldri gjøre noe JEG vil lenger, og jeg kan aldri hvile. Jeg bare eksisterer og prøver å være sterk for barnet. 

Noen flere som har eller har hatt det sånn?

Anonymkode: 9171f...eda

Dessverre alt for mange naive kvinner der ute som er mer kritiske til hvem de ønsker som far til deres barn. 

Men det er et tema man ikke kan ta opp tydeligvis, for hvis kvinnens behov og ønske om barn er så stort så skal man kun vise støtte.. Trist hele saken, for til syvende og sist så går det bare utover barna.. 

Anonymkode: 0e734...b96