Det skjer lite i livet mitt, har ingen venner.

[AnonymBruker]

Turgrupper, kollegaer, organisert aktivitet, klubber, frivillige organisasjoner... det er mange arenaer hvor man kan bli kjent med noen og skaffe seg nytt nettverk/venner.

Anonymkode: e2ceb...299

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Enten er jeg på jobb eller så er jeg hjemme. Umulig å bli kjent med folk her (liten by på Sørlandet) tross for at jeg flyttet hit for ca 20 år siden. Andre som har kjent på det samme?

Anonymkode: 2e34f...ca3

Hvordan tenker du at du skal bli kjent med folk hvis du bare sitter hjemme hver dag etter jobb?

Anonymkode: 30d2b...8f4

[GrønnNellik68]

xQueenKx skrev (1 time siden):

Samme her. Jeg er aldri den første folk ringer til hvis de har noe spennende å fortelle, jeg er den de plutselig kommer på etter at alle andre er informert. Jeg er aldri noens "person". Folk drar på turer sammen og sender meg snap om det i stedet for. Det er greit, jeg er som deg, tar et hint. Har alltid slitt med å holde på venner, og på skolen stakk de andre fra meg så snart jeg snudde ryggen til osv. Jeg er vant med det, og har selvinnsikt nok til å skjønne at det sikkert er jeg som er problemet da. Men det hadde jo vært litt ok å få vite hva som er problemet. Er litt nysgjerrig på det, faktisk. Jeg har et handikapp da, så det kan være der "problemet" ligger, at det er litt styr og tiltak å ha meg med på ting. Hvem vet🤠 

jeg har ikke noe handicap som jeg vet om i hvertfall men snål i hodet kan jeg jo være til tider. Jeg er barnslig og fjaser mye .. så ikke alle som liker det da.. men det er nå greit det. Så synd at det skal være sånn egentlig. Men men.. Nå har jeg vært å trent så har god samvittighet ha ha ha. 

[AnonymBruker]

Du snubler jo ikke over venner i voksen alder da. Jobben kan funke, men du skal ha litt flaks med arbeidsmiljøet. Du burde heller prøve å oppsøke greier utenfor. Har du noen interesser?

Anonymkode: f5014...fdf

[AnonymBruker]

Ja, jeg er innflytter og har hatt det sånn i alle år. Har prøvd alle rådene som er å få. Folk klikker seg sammen og det er vanskelig å få innpass.

Anonymkode: fbf3a...cee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Mye bedehus folk, her og det gidder jeg ikke. 

Anonymkode: 2e34f...ca3

Hvis du har en slik holdning i møte med andre mennesker, kan du jo spørre deg selv om hvorfor du ikke har venner.

Det er ikke så vanskelig å få venner i voksen alder. Alle mine venner fikk jeg da jeg var voksen. Men det forutsetter at man ikke er fordomsfull mot mennesker og miljøer.

Anonymkode: 401be...4fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.2.2024 den 13.41):

Enten er jeg på jobb eller så er jeg hjemme. Umulig å bli kjent med folk her (liten by på Sørlandet) tross for at jeg flyttet hit for ca 20 år siden. Andre som har kjent på det samme?

Anonymkode: 2e34f...ca3

Det er vanskelig hvis du ikke gjør annet enn å være på jobb og hjemme. For meg løsna det når jeg engasjerte meg i en hobby. Fikk venner via hobbyen. Gjennom venner, får jeg nye venner, og treffer nye folk. Så fin deg en sosial hobby er mitt råd. Ta initiativ og engasjer deg. Har du en jevngamle nabo, så ta initiativ og ta kontakt feks. Er det noen du bare kjenner litt, så ta initiativ og foreslå en aktivitet du vet den personen også liker. Inviter på kaffe, gå tur, ski, bake sammen, handle sammen, gå på bowling, paddle eller noe 

Anonymkode: 3ea80...858

[Hoia]

Jeg tror det er mange som kjenner seg igjen i sånne problemstillinger. Som voksen har en forandret seg en del, fra tiden en var yngre, verdier etc , noe som gjør at en ønsker å bli kjent med nye. Ikke fordi en ikke ønsker å se gamle venner, men fordi det passer å bli kjent med nye. Så en kan bo i samme by som gamle venner, samtidig som en blir kjent med nye. Kanskje følte en at en mer eller mindre ble plassert i en vennesetting som barn, uten at det vil si at en har noe imot gamle venner. 

Det krever at en er utadvendt, tør å invitere og spørre andre mennesker, selv om de virker satt i en setting de alltid har vært i. Det å bli avvist gjør jo ingenting, det er mange som har behov for å bli kjent med nye folk i voksen alder. 

Du må på en måte ikke bare sitte der og vente på å bli invitert, men vise initiativ selv, tåle å bli avvist. Og så tror jeg det er lurt å ikke låse seg til noen i starten, bare møte flere en kan finne på ting sammen med. Helt nye folk er jo kjempemorsomt. Andre måter å se livet på, andre måter å vurdere greier på, andre måter å se på vennskap på. Ikke nytte, bare hyggelige folk.

Endret 24. februar 2024 av Hoia

[AnonymBruker]

Jeg har i voksen alder fått venner på uventa steder. Det kommer mye an på en selv, det kommer ingen på døra og tilbyr seg. Man må være åpen og søke kontakt, våge å ta kontakt med ukjente og de som er litt bekjente. Kanskje har dere mer til felles enn du tror. 

Anonymkode: bbce8...a2c

[AnonymBruker]

Det beste rådet jeg kan gi til ensomme: Skaff dere hund! For det første er det mye selskap i dem, og betingelsesløs kjærlighet. I tillegg så er hundeeiere ekstremt sosiale og åpne. Det er omtrent umulig å gå tur med hund uten å slå ev en prat med andre hundeeiere. Og vipps, plutselig får dere venner.

Anonymkode: 22318...bd1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.2.2024 den 14.21):

Det beste rådet jeg kan gi til ensomme: Skaff dere hund! For det første er det mye selskap i dem, og betingelsesløs kjærlighet. I tillegg så er hundeeiere ekstremt sosiale og åpne. Det er omtrent umulig å gå tur med hund uten å slå ev en prat med andre hundeeiere. Og vipps, plutselig får dere venner.

Anonymkode: 22318...bd1

Jeg har hund.

Anonymkode: 2e34f...ca3

[Gine]

Jeg har også hund. Mye selskap i dem. Men det er omtrent umulig å få seg venner i voksen alder.

[Maskinfører]

Sånt er trist føler med deg samma her 

[AnonymBruker]

Ja, tja, litt? 

Jeg har ingen venner, og det skjer ganske lite i livet mitt, men det skjer innimellom ting. Jeg går på kino, jeg har begynt å gå på arrangement på biblioteket. Av og til snakker noen til meg og jeg svarer og småprater litt, lar det bli med det. Er godt å gå hjem til seg selv da. Og så i svømmehallen er det noen pratsomme damer, glad jeg kan gå hjem alene. Er du ensom? 

Synes livet er godt alene, synes folk er slitsomme. Ikke noe feil med meg eller diagnoser eller noe. Sånn som f.eks noen skriver at de har ikke en person som ringer dem, forteller om gøye ting, er det noe å trakte etter? Når noen forteller at de har det sånn så tenker jeg at det høres masete ut. Men kanskje jeg har veldig lite sosialt behov. 

Vil du dele litt hva det er du savner? Jeg liker å skrive med folk på nett, det er lite forpliktelser og forventninger, man bare er hyggelig mot hverandre. Klem til deg

Anonymkode: 2d77f...998

[Hoia]

Jeg har hund, men jeg kan ikke fordra sånne oppkonstruerte samtaler om bikkjer div. på tur, noen menneskeliggjør hundene sine, til å bli sprø av. Det å være litt solo en periode er faktisk ikke å forakte, spesielt etter stress-perioder hvor en har følt seg litt nummen. Får litt perspektiv, får tenkt litt hva som passer for en selv, hvilke valg jeg kunne tenke meg å ta etc., hvilke type mennesker en vil ha rundt seg senere. Og hvilke grenser en har, hva en ønsker seg i livet etc. Rett og slett hvordan en vil være som menneske. Men det kan ikke vare for evig, men en liten time out er innafor. Så får en bare riste av seg det som er tråkig.

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har hund.

Anonymkode: 2e34f...ca3

Men da har du jo en gyllen mulighet til å bli kjent med folk. Bli med i en turgruppe via Facebook, meld deg på hundekurs, meld deg inn i en hundeklubb og bli med fellestreninger osv.

Anonymkode: e2ceb...299

[AnonymBruker]

Sørlending her også, og er så og si venneløs. Flyttet fra hjembyen til studiebyen min da jeg var 19, mens vennene mine fra hjembyen flyttet til andre studiebyer. Hadde studievenner da jeg studerte, men de fleste forsvant med vinden etter endt studie. Så ble jeg gift og fikk barn, og en del mammavenninner kom på kjøpet. Disse forsvant like fort som de kom, for da småbarnstiden var overstått, søkte de seg tilbake til sine barndomsvenner. Så min erfaring er at jeg passet som studievenninne og mammavenninne, men jeg står helt alene nå som jeg runder 40. Har vært mye innom både DNT og klatresenteret, men alt blir veldig perifert og på overflaten. Man snakker med folk der og da, men ingen virker interessert i noe "mer" (selv ikke når jeg prøver å ta mer initiativ til å bygge noe "mer"). 

Til syvende og sist har jeg innsett at dette med vennskap sannsynligvis ikke skjer i mitt videre liv, så jeg planlegger fritiden min rundt aleneaktiviteter. I dag er det sol, så jeg skal gå laaang skogstur alene (egentlig like greit, for da kan jeg gå med podcast på øret). Når våren nå etterhvert kommer, ligger mye til rette for andre aleneaktiviteter også, som f eks padling, fjellturer, teltturer osv. Må bare gjøre det beste ut av det, og for meg starter det med å innse at jeg faktisk ikke har venner. 

 

Anonymkode: ede0e...43d

[Kontorotta]

Det er vanskelig hvor som helst å få nye venner i voksen alder. Det krever innsatts. Synes også det bare blir vanskeligere og vanskeligere, da det så og si er forbudt å komme uanmeldt på besøk til folk. 

Man må jobbe for å få venner. Jeg har fått mange bekjente, men det tok tid før første invitasjon om en kopp kaffe kom.

Det som hjalp meg mest, var det å ha barn. Snakke med foreldrene til de andre barna i barnehagen. Henge ute med barnet. Være på tilbudssiden. Invitere andre hjem.

Til og begynne med var det andre innflyttere jeg først ble kjent med, men etter hvert har det også blitt en noen lokale. 

Jeg har også skapt en omgangskrets som kun består av voksne ut fra en av mine hobbyer. Igjen, så har det vært viktig å være på tilbudssiden i forhold til å utvikle hobbybekjentskapene til venner. Invitere til kvelder hjemme. Invitere til sesongavslutning. Invitere til oppstart.

Nå, etter 15 år her, har jog noen venner og ganske mange bekjente.

Så ser jeg det kommer nye til byen, til hobbygruppa, til nabolaget, kolleger. Jeg har jo lyst å ta dem imot. Bli venn med dem, men samtidig kjenner jeg jo at det koster. Noen er lette å snakke med. De er åpne, men samtidig kjenner man at de er selvstendige. Dette gjør praten lettere og det er lettere å invitere dem hjem, bli bedre kjent med. Andre kjenner man kasnkje er litt mer usikre. Og da kan det av og til være litt vanskeligere å legge for mye jobb i det å bli kjent. For om man føler at man er de eneste som prater med dem, som så føles det nesten litt kvelende. 

Vet dette blir feil, men vennskap koster. Og når man ser hvor lite tid man har til sine gamle venner, skal man ha litt oveskudd til å få nye venner.

Drømmer meg tilbake til da man kunne ringe på døra til folk, komme inn på en kopp kaffe og gå etter 30 min.

Nå er det å komme på døra fy fy. Alle møter skal avklares på forhånd og med en gang man da inviterer, føler man at man må diske opp med noe. Det er det ikke alltid man har ork til og dermed blir ikke invitasjonen sendt. Hadde noen derimot kommet på døra, så må de jo bare ta det som det er. Jeg hadde blitt glad for et 30 min besøk, selv om jeg ikke orker stelle i stand til middag og full pakke. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.2.2024 den 13.52):

Jeg bor sentralt i Oslo og det er like vanskelig her å få venner i voksen alder.

Anonymkode: 59e99...70a

Jeg bor sentralt i Oslo, flyttet hit som voksen, og  alle venner er fra voksen alder…

Anonymkode: 01961...2e8

[Hoia]

I Oslo er det lett å bli kjent med nye folk. Du trenger ikke handikap-aktiviteter for å bli kjent med folk. Hobbyer, kurs div.

Du må være aktiv selv da, de kommer ikke hjem til deg. I de fleste tilfeller.

Endret 26. februar 2024 av Hoia