Bli særboere når man har barn sammen?

[AnonymBruker]

Jeg elsker samboeren min og ønsker ikke være sammen med noen andre, men vi sliter med å fungere sammen i hverdagen. Vi er veldig ulike og ønsker å ting på ulike måter, så jeg har lekt litt med tanken om å bli særboere.

Om dette kommer til å fungere i praksis, særlig med barn inn i bildet (siste året i bhg), vet jeg ikke. Men jeg kjenner at slik ting er nå ikke fungerer lenger, og at endring må til.  

Vi har gått i parterapi og prøvd å få ting til å fungere (er jeg som sliter med å bo med han - han sier han er fornøyd med hvordan ting er), uten at det har hjulpet noe særlig.

Han er helt i mot at vi skal gjøre det slutt. Jeg vil heller ikke miste han som kjæreste, men tror jeg er en person som trenger å bo alene. Å på sikt flytte sammen med en eventuelt ny en ser jeg på som uaktuelt, da jeg ikke orker noe «mine og dine barn», og jeg er i tvil om gresset er grønnere på den andre siden (selv om jeg vil påstå at samboeren min er ekstra krevende å bo med når det kommer til boevne, ansvarsevne osv).

Tanker?

Anonymkode: c4f3e...548

[AnonymBruker]

Hvordan skal dette fungere i praksis? Skal barnet flytte frem og tilbake som et skilsmissebarn eller skal du komme på besøk i huset hvor barnet bor? 

Skal dere noen ganger spise middag sammen, og noen dager ikke? Mamma drar til hybelen sin mot kvelden? 

Anonymkode: 7dd9b...fbe

[fru Alving]

Jeg ville vel prøvd alt annet før dette, men vet og en dele bor hver for seg. Dette er vel gjerne de med barn fra før hvor de kanskje ikke få til eller ønsker å sette sammen mine og dine barn.

Er det ingenting dere kan gjøre for å få det bedre? Hvis utfordringen er hans manglende boevne som du sier, hva med å leie inn folk til å gjøre dette? Ha en som vasker fast eller få levert mat? ja det er dyrt, men det er det jammen meg å ha to boliger også. Kanskje ha en fast barnehagehenter en dag i uka så du kan få ettermiddagen fri, mange muligheter egentlig.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvordan skal dette fungere i praksis? Skal barnet flytte frem og tilbake som et skilsmissebarn eller skal du komme på besøk i huset hvor barnet bor? 

Skal dere noen ganger spise middag sammen, og noen dager ikke? Mamma drar til hybelen sin mot kvelden? 

Anonymkode: 7dd9b...fbe

Jeg tenker at barnet primært ville bodd hos meg, og hatt noe samvær hos far + tiden vi alle er sammen. Det kan være at vi spiser middag sammen, finner på noe sammen, drar på ferier sammen, osv. 

At barnet har fast samvær hos begge to, men også at vi alle innimellom er sammen. 

Ps: før noen spør om hvorfor jeg tar for gitt at barnet skal bo primært hos meg; samboer jobber mye ettermiddag/kveld, som vil gjøre det vanskelig for han å ha barnet 50%.

Ts

Anonymkode: c4f3e...548

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (2 timer siden):

Jeg ville vel prøvd alt annet før dette, men vet og en dele bor hver for seg. Dette er vel gjerne de med barn fra før hvor de kanskje ikke få til eller ønsker å sette sammen mine og dine barn.

Er det ingenting dere kan gjøre for å få det bedre? Hvis utfordringen er hans manglende boevne som du sier, hva med å leie inn folk til å gjøre dette? Ha en som vasker fast eller få levert mat? ja det er dyrt, men det er det jammen meg å ha to boliger også. Kanskje ha en fast barnehagehenter en dag i uka så du kan få ettermiddagen fri, mange muligheter egentlig.

Utfordringen er at hans manglende evne til å hjelpe til hjemme/se hva som må gjøres, og at han aldri egentlig er helt tilstede. Sitter med en form for skjerm nesten all tid han er hjemme.

Han blir et irritasjonsmoment for meg i hverdagen, og jeg greier ikke forholde meg til det lenger. Det påvirker humøret mitt og dynamikken hjemme. Og han virker ikke til å evne og skjerpe seg.

Ts

Anonymkode: c4f3e...548

[AnonymBruker]

Håpet mitt om vi blir særboere er at det da vil bli kvalitet fremfor kvantitet når vi først er sammen. Og at jeg slipper å forholde meg til hans dårlige sider i like stor grad.

Ts

Anonymkode: c4f3e...548

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Håpet mitt om vi blir særboere er at det da vil bli kvalitet fremfor kvantitet når vi først er sammen. Og at jeg slipper å forholde meg til hans dårlige sider i like stor grad.

Ts

Anonymkode: c4f3e...548

Det er ikke vanskelig å forstå at du plages i den grad at du ønsker å finne en løsning. Problemet ditt er at du/dere har satt dere i en situasjon hvor dere har barn.

Løsningen du skisserer vil ha fordeler for deg, men bare konsekvenser for barnet deres. Det må flytte, bo i en rar situasjon (særboer er ikke spesielt lett å forstå for en 6-åring), se pappaen sin mindre. Jeg synes ikke du skal ta det for gitt at det blir helt god stemning mellom dere foreldre heller, når han trives i situasjonen og du tar med ungen bort fra han. Han vil få mindre tid med barnet sitt, dårligere økonomi og etter hva du beskriver ingen fordeler i hans hode. 

For å være helt ærlig, så er jo løsningen du trakter etter, veldig egoistisk. Du er desperat, men har noe verdifullt som en styrke - du er fortsatt glad i mannen din. Kan det finnes andre løsninger; som at du (eller han?) reiser mer bort, bruker tid på hobby utenfor huset, leier inn tjenester som nevnt tidligere? Kjøpe en hytte som du kan tilbringe mer tid på? 

Parterapi kan muligens også hjelpe dere med å nærme dere hverandre mer i å trives med å bo sammen. 

Anonymkode: 35558...821

[AnonymBruker]

Du kan jo få deg av og på jobb, da har du en løsning som ikke fucker opp psyken til 6’åringen din. «Mamma må på jobb».. og ja, i dette tilfellet er det DU som bør få deg en sånn jobb siden det er du sin har et så stort problem med tilværelsen.

Anonymkode: 72a8b...9ea

[Ny Bruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Utfordringen er at hans manglende evne til å hjelpe til hjemme/se hva som må gjøres, og at han aldri egentlig er helt tilstede. Sitter med en form for skjerm nesten all tid han er hjemme.

Han blir et irritasjonsmoment for meg i hverdagen, og jeg greier ikke forholde meg til det lenger. Det påvirker humøret mitt og dynamikken hjemme. Og han virker ikke til å evne og skjerpe seg.

Ts

Anonymkode: c4f3e...548

Jeg tror du kommer til å beholde problemmet allikevel.

 

"Nå er har på middagsbesøk, men tar ikke initiativet til å rydde etter seg".

"Sitter og leker med barnet på barnerommet. Hvorfor ikke støvsuge der litt? Det er jo hans barn også. Han må hjelpe til selv om han ikke bor her".

"Hvorfor er det bare meg som henter og leverer? Kan ikke barnefaren hente og bringe hit en gang iblant?"

 

En løsning kan være å leie inn vaskehjelp 2 ganger i mnd. Bare for å avlaste deg litt.

 

Du kommer ikke til å forandre mannen. 

[Apekatten]

Jeg kjenner noen som ble særboere med et barn på ca 5 år. De skaffet en hybel, så byttet de på hvem som bodde hjemme i huset med barnet. De spiste middager sammen en gang i blant. De byttet annenhver uke. Det fungerte ikke for de, og de avsluttet forholdet etter en stund.

Hvordan har du tenkt å gjøre det? Sende barnet mellom som skilsmissebarn, eller at en av dere flytter ut og kommer på besøk innimellom?

[MildeMarie]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Utfordringen er at hans manglende evne til å hjelpe til hjemme/se hva som må gjøres, og at han aldri egentlig er helt tilstede. Sitter med en form for skjerm nesten all tid han er hjemme.

Han blir et irritasjonsmoment for meg i hverdagen, og jeg greier ikke forholde meg til det lenger. Det påvirker humøret mitt og dynamikken hjemme. Og han virker ikke til å evne og skjerpe seg.

Ts

Anonymkode: c4f3e...548

Tror mange har det som deg. Etterhvert vil dette kanskje bli den foretrukne måten å ha familie på for kvinner. 
 

Når det skjer blir det masse skriverier om hvor synd det er på mennene som blir «alene» igjen fordi de ikke klarer å være et team og ta tak i felles liv. Kvinnene får skylda antakelig, fordi vi «krever for mye av mannen». Høres kjent ut allerede. 
 

Håper du finner ut av det, all ære til deg som har holdt ut til nå og vil gjøre noe med saken. ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er ikke vanskelig å forstå at du plages i den grad at du ønsker å finne en løsning. Problemet ditt er at du/dere har satt dere i en situasjon hvor dere har barn.

Løsningen du skisserer vil ha fordeler for deg, men bare konsekvenser for barnet deres. Det må flytte, bo i en rar situasjon (særboer er ikke spesielt lett å forstå for en 6-åring), se pappaen sin mindre. Jeg synes ikke du skal ta det for gitt at det blir helt god stemning mellom dere foreldre heller, når han trives i situasjonen og du tar med ungen bort fra han. Han vil få mindre tid med barnet sitt, dårligere økonomi og etter hva du beskriver ingen fordeler i hans hode. 

For å være helt ærlig, så er jo løsningen du trakter etter, veldig egoistisk. Du er desperat, men har noe verdifullt som en styrke - du er fortsatt glad i mannen din. Kan det finnes andre løsninger; som at du (eller han?) reiser mer bort, bruker tid på hobby utenfor huset, leier inn tjenester som nevnt tidligere? Kjøpe en hytte som du kan tilbringe mer tid på? 

Parterapi kan muligens også hjelpe dere med å nærme dere hverandre mer i å trives med å bo sammen. 

Anonymkode: 35558...821

Jeg tenker at alternativet er at vi går fra hverandre, så ja, jeg er vel litt desperat. Det er vel heller ikke særlig bedre for hverken mannen eller barnet. 

Vi har gått i terapi og prøvd å få det til og fungere lenge nå. Det går ikke. Barnet mitt får en mye gladere mamma om jeg slipper å irritere meg over samboer hele tiden. For ikke å snakke om dynamikken mellom meg og samboer.. vet ikke hvor sunn den heller egentlig er for barnet å vokse opp i. 

Ikke er samboer interessert i å kommunisere heller (som å snakke til en vegg). Jeg er rett og slett lei av å føle jeg har to barn, der ett av dem er en 38 år gammel mann. 

Ts

Anonymkode: c4f3e...548

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Du kan jo få deg av og på jobb, da har du en løsning som ikke fucker opp psyken til 6’åringen din. «Mamma må på jobb».. og ja, i dette tilfellet er det DU som bør få deg en sånn jobb siden det er du sin har et så stort problem med tilværelsen.

Anonymkode: 72a8b...9ea

Hæ? Denne skjønte jeg ikke.

Ts

Anonymkode: c4f3e...548

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Hæ? Denne skjønte jeg ikke.

Ts

Anonymkode: c4f3e...548

At du jobber borte, og lar mannen ta mer ansvar hjemme.

Jeg tror enten at dere må gå fra hverandre eller får dette til å fungere. Dere kan leie inn ganske mye tjenester for det som det koster å ha to hjem. Eller så må du bare slutte og irritere deg. Du er ikke den eneste som har en mann som ikke "ser" ting hjemme. Men forstår at det er slitsomt og frustrerende.

[AnonymBruker]

De fleste ville nok ha sluppet å utsette barna sine for to hjem, samværsavtaler og hele pakka om de kunne. Jeg skjønner da ikke hvordan du vurderer dette når du uansett ikke vil gå fra mannen din. Uansett hvordan man vrir og vender på det så blir det som en skilsmisse for barnet ditt. Hvis det faktisk har gått så langt at man vil skilles, så er det selvsagt ingen skam i det, det er ikke det jeg mener.

Hvis du ønsker å bli i forholdet så ville ikke jeg ha utsatt barnet for det. Jeg kjenner meg absolutt igjen i at samboeren min ikke ser det jeg ser, at jeg må "gi han oppgaver". Det er irriterende, helt klart.

Hva med å kjøpe deg fri fra mye av det med vaskehjelp? Avtal ansvarsområder i huset, eller at dere skal bytte på hver dag med å rydde av/lage mat osv. 

 

Anonymkode: a82da...86b

[AnonymBruker]

Bedre å bo på en måte som fungerer for dere, enn å mistrives og bli skilt

Anonymkode: 8f115...6b6

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (1 time siden):

At du jobber borte, og lar mannen ta mer ansvar hjemme.

Jeg tror enten at dere må gå fra hverandre eller får dette til å fungere. Dere kan leie inn ganske mye tjenester for det som det koster å ha to hjem. Eller så må du bare slutte og irritere deg. Du er ikke den eneste som har en mann som ikke "ser" ting hjemme. Men forstår at det er slitsomt og frustrerende.

Det er mer enn at han ikke «ser» ting hjemme. Barneoppdragelse, for eksempel, skjermbruk, mangel på kommunikasjon, at han ikke rydder opp/rengjør etter seg, legger brukte sneiper rundtom i huset, osv.

Jeg klarer bare ikke forholde meg til det hver dag, hele tiden lengre.

Men kanskje må jeg bare innse at, uansett hvor cheesy det høres ut, så holder det ikke å elske hverandre, om man ikke fungerer sammen ellers. Jeg skjønner jo at særboere med felles barn kan bli komplisert.

Per nå er det ikke noe god stemning i hjemmet, og jeg føler meg ofte kvalt i eget hjem. 

Så kommer den dårlige samvittigheten snikende. For at jeg ikke greier å se forbi alt det negative og bare være blid og fornøyd. For jeg ønsker jo kun det beste for barnet. Derfor har jeg holdt ut såpass lenge også.

Ts

Anonymkode: c4f3e...548

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (1 time siden):

At du jobber borte, og lar mannen ta mer ansvar hjemme.

Ingen av oss jobber «borte». Men han jobber mye ettermiddag/kveld, som gjør at jeg helt klart har mest ansvar hjemme/er mer tilgjengelig for barnet. Hans arbeidstider er egentlig ikke forenelig med familielivet, men han ønsker å jobbe slik. Han trives med det.
 

På en måte er det positivt, fordi jeg da får mye tid alene med barnet. Men han jobber jo fortsatt ikke mer en normalt, og er også mye hjemme (hvor han stort sett befinner seg i sofaen med en skjerm).

Ts

Anonymkode: c4f3e...548

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

De fleste ville nok ha sluppet å utsette barna sine for to hjem, samværsavtaler og hele pakka om de kunne. Jeg skjønner da ikke hvordan du vurderer dette når du uansett ikke vil gå fra mannen din. Uansett hvordan man vrir og vender på det så blir det som en skilsmisse for barnet ditt. Hvis det faktisk har gått så langt at man vil skilles, så er det selvsagt ingen skam i det, det er ikke det jeg mener.

Hvis du ønsker å bli i forholdet så ville ikke jeg ha utsatt barnet for det. Jeg kjenner meg absolutt igjen i at samboeren min ikke ser det jeg ser, at jeg må "gi han oppgaver". Det er irriterende, helt klart.

Hva med å kjøpe deg fri fra mye av det med vaskehjelp? Avtal ansvarsområder i huset, eller at dere skal bytte på hver dag med å rydde av/lage mat osv. 

 

Anonymkode: a82da...86b

Jeg vurderer dette fordi jeg ser at jeg ikke holder ut slik situasjonen er nå. Kanskje i 1-2 år til, men så blir nok barnet med høy sannsynlighet skillsmissebarn uansett..

Ts

Anonymkode: c4f3e...548

[Gramma]

For å være en motstemme: Hvis alternativet er skillsmisse, er jo dette er mykere løsning for barnet ditt, ja. Og jeg kan godt forstå at du ikke orker å bo med en mann som ikke gjør noen ting hjemme og bruker tida si foran skjermen! Sykt at du har klart å beholde følelsene for ham så langt, egentlig.

Men jeg ville vært veldig obs på at dette er en løsning som gjør ting mye bedre for deg, men ikke nødvendigvis de to andre. Altså ville jeg strukket meg langt for å få det til å fungere og hørt på deres behov når det kommer til hvordan dere skal løse det i praksis med bosted, husarbeid, middager, kjøring, økonomi osv. - og da primært barnets behov, selv om mannen også må høres. (Du kan ikke diktere alle løsninger bare fordi særboerskap er eneste måte du kan holde ut på, dere skal fortsatt være en familie.)

Og så kan det jo bli mye snakk blant folk om hva slags løsning dette er, og ungen kan få en del spørsmål, så jeg ville vært helt sikker på at hen er rusta til å stå i sånne situasjoner. Generelt prata mye om situasjonen deres med barnet, og ofte spurt hvordan hen syns det går. 

Men alt i alt vil jo barnet ha sterkere familierammer rundt seg enn ved en skillsmisse, forutsatt at dere får det til å fungere.