Dere som gikk midt i livet, hvordan går det med dere nå?

[Handful]

Tenker på dere som gikk fra langvarig partner midt i livet, (etter eventuelle barn) - uansett årsak. 

 

Hvordan har dere det idag? Angrer dere?

[Gjest WhisperingWind]

BESTE EVER!!!🤩🤗🤭

42, ble alenemor, leier leilighet og jeg og ungen er lykkeligere enn noensinne.

7 mnd etter bruddet møtte jeg drømmemannen og vi har det så fint sammen.

Nyter å bo alene, invitere venner til middag og vin. 
 

Nyter hver dag🌹🤗❤️

[Blåtrå]

Det beste som har hendt meg!! Angrer ikke et sekund, burde gått før. Livet er for kort til å ha det halvbra. 

[AnonymBruker]

Jeg traff eksmannen min tidlig, vi var sammen en del år. PÅ den tide ville jeg kun ha kjæreste. Var rett og slett redd for at jeg aldri skulle finne noen da jeg ikke hadde hatt særlig flaks i kjærligheten slik mine venninner hadde. 

Jeg fant meg i ting jeg aldri ville funnet meg i nå, ting hver for seg er kanskje ikke så stort, men sett i sammenheng så ble det mye røde flagg. Tiden og årene gikk, så var det tid for at jeg ønsket meg barn. Han gikk med på å få 1 barn. Lurt tenkte jeg, da kan jeg fokusere på barnet 100% og ikke bry meg så mye om at vi ikke lengre hadde særlig til forhold.  

Etter mange år så fant jeg en annen. Så da avsluttet jeg det, og det er den beste følelsen noen sinne. Jeg hoppet rett inn i noe nytt, som i og for seg sikkert ikke er bra, men nå har jeg det veldig bra. Vi har fått to barn til, og ting fungerer. SLik jeg har det nå er slik jeg drømte om å ha det når jeg var yngre. 

Tenker det er positivt å ha erfaring med hvordan man ikke vil ha det, samt være mer voksen og vite hva man kan ser etter i en partner, hvor grensene går og at jeg er tryggere på å si i fra om det skjer ting som er "uaktuelt" 

Anonymkode: ab2e2...dc8

[AnonymBruker]

Handful skrev (1 time siden):

Hvordan har dere det idag? Angrer dere?

Vet ikke hva du mener med «midt i livet», regner med jeg er ferdig i alle fall 2/3, men skilte meg da jeg var 47 etter å ha vært gift i 22 år. 

Jeg har det ikke sånn kjempebra, for å være ærlig, men han var voldelig, og jeg har det jo tryggere nå, selv om kroppen min ikke klarer å forstå det. 

Anonymkode: b6eed...862

[got2go]

Helt supert! Har vært alene siden, det er 12 år siden bruddet. Men trives som singel 😊 Er 45 år.

[AnonymBruker]

Gikk da jeg var 43, vi hadde to barn sammen. Har det utrolig mye bedre alene. Sjelefred. Ikke funnet ny partner. 

Anonymkode: 65adc...21e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Gikk da jeg var 43, vi hadde to barn sammen. Har det utrolig mye bedre alene. Sjelefred. Ikke funnet ny partner. 

Anonymkode: 65adc...21e

3 år siden bruddet. 

Anonymkode: 65adc...21e

[Gjest Blåmonster]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Vet ikke hva du mener med «midt i livet», regner med jeg er ferdig i alle fall 2/3, men skilte meg da jeg var 47 etter å ha vært gift i 22 år. 

Jeg har det ikke sånn kjempebra, for å være ærlig, men han var voldelig, og jeg har det jo tryggere nå, selv om kroppen min ikke klarer å forstå det. 

Anonymkode: b6eed...862

Hun mener de godt voksene 40+

[AnonymBruker]

Jeg gikk da jeg var 37, etter 18 år og 3 barn sammen. Hadde tenkt på det lenge, og prøvd alt uten noen forandring, så da jeg gikk var jeg totalt ferdig med han. Han var ikke voldelig eller noe slikt, men jeg fungerte i praksis som alenemor allerede. I ettertid har jeg kommet til at han muligens har udiagnostisert asperger, og ikke taklet endringene det å få barn innebar. I alle fall kan man krysse av for alle tegn, og det har blitt verre etter at han ikke er i en familiesetting. Veldig synd, for han er egentlig en ok mann, som kun fungerer alene. Forholdet til barna, som nå er ungdommer, er ikke spesielt bra eller nært heller. Selv har jeg det fint. Jeg har vært alene siden bruddet, og det er selvvalgt. Tiden har gått til barna og til jobb og hjem, og jeg angrer ikke. Barna er harmoniske og trygge, og de klarer seg fint sosialt og på skolen. Per nå er det nok for meg. Kanskje savner jeg en mann i livet mitt etter hvert, men jeg stresser ikke. Jeg har en jobb jeg trives i, familie og noen gode venninner. I den grad jeg angrer, er det på at jeg ikke gikk før. Samtidig vet jeg at jeg måtte bruke tid og være helt sikker, for barnas del. Så nei, jeg angrer ikke! 

Anonymkode: e796e...1cf

[Handful]

Tusen takk for så fine svar dere 😊

 

(Ja jeg mener ihvertfall fra sånn ca 35 og oppover. )

[AnonymBruker]

Jeg gikk da jeg var nesten 42 år og både jeg og barna har det MYRME bedre. Jeg har fred, like god økonomi om ikke bedre og nyter livet mitt maks om dagen. Singel enda 2 år etter, men er ikke problemer å møte noen men kjenner jeg ikke orker at noen har forventninger til meg. Elsker å bestemme alt selv og har ingen ønsker om å bli samboer igjen før barna er store☺️

Anonymkode: 51594...f2a

[AnonymBruker]

Blir 47 å år og gikk for 7 år siden.

Har 1 barn sammen.

Tøff avgjørelse, men å være ensom i et ekteskap er ikke gøy.

Da er det bedre å være alene og singel.

Anonymkode: d01bd...5a2

[AnonymBruker]

Ikke så bra. Var jeg som valgte å gå etter mange år der AS familien hadde lagt forholdet dødt. Så kom corona og utfordringer hos den ene ungen. 
Dessverre lot jeg meg friste på andre siden av gjerdet og brøt ut av forholdet og hodestups inn i ett nytt forhold. Var masse konflikt med ex-mannen, fordeling av boet og problemer for barnet. Når ting roet seg litt så innså jeg at gresset absolutt ikke var grønnere på den andre siden.
Sitter midt i brudd nr. 2 nå, venter på overtakelse av ny leilighet.  Kommer til å få drit dårlig råd, forholdet med den ene ungen er elendig. Samarbeidet med exen går bedre, men der skyldes nok at han har møtt en ny dame som han har det fint med så han har sluttet å være bitter. 
Hadde gitt alt for å skru tiden tilbake og få familien min tilbake. Kommer til å angre så lenge jeg lever. 
 

ikke gå før alle muligheter er prøvd. (Om det ikke er vold ect involvert.)

Anonymkode: 4c161...65d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Dessverre lot jeg meg friste på andre siden av gjerdet og brøt ut av forholdet og hodestups inn i ett nytt forhol

 

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Samarbeidet med exen går bedre, men der skyldes nok at han har møtt en ny dame som han har det fint med så han har sluttet å være bitter. 

Han har sikkert de samme følelsene om din utroskap og at du ødela familien, samtidig ser han sikkert at han har funnet noe mye bedre.

Selv rakk jeg så vidt å gå fra et langvarig forhold før jeg ble 50. Det hele er to-delt. Jeg visste at jeg kom til å få det bedre, det har jeg også. Den andre delen som var mye tyngre var i forhold til ungene. For den ene var det fullt forståelig fra bruddet skjedde. Den andre har trengt tid på å fordøye alt, og det er vanskelig for meg også. Tilbakemeldinger om at jeg er blidere og har mer overskudd fra det barnet tyder på at det går i riktig retning. Men uten tvil vondt, når barn sliter med det.

 

Anonymkode: f0071...f06

[AnonymBruker]

Jeg gikk da jeg var 48 etter 25 år med samliv som på mange områder var bra, men etterhvert preget av Familien AS og to travle yrkeskarrierer. Jeg har på den ene side fått frihet til å leve som jeg vil, men man mister selvfølgelig også noe uerstattelig. Jeg angrer ikke, men ser at det er plusser og minuser ved det meste.

Anonymkode: dc0f3...c9c

[AnonymBruker]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg gikk da jeg var 37, etter 18 år og 3 barn sammen. Hadde tenkt på det lenge, og prøvd alt uten noen forandring, så da jeg gikk var jeg totalt ferdig med han. Han var ikke voldelig eller noe slikt, men jeg fungerte i praksis som alenemor allerede. I ettertid har jeg kommet til at han muligens har udiagnostisert asperger, og ikke taklet endringene det å få barn innebar. I alle fall kan man krysse av for alle tegn, og det har blitt verre etter at han ikke er i en familiesetting. Veldig synd, for han er egentlig en ok mann, som kun fungerer alene. Forholdet til barna, som nå er ungdommer, er ikke spesielt bra eller nært heller. Selv har jeg det fint. Jeg har vært alene siden bruddet, og det er selvvalgt. Tiden har gått til barna og til jobb og hjem, og jeg angrer ikke. Barna er harmoniske og trygge, og de klarer seg fint sosialt og på skolen. Per nå er det nok for meg. Kanskje savner jeg en mann i livet mitt etter hvert, men jeg stresser ikke. Jeg har en jobb jeg trives i, familie og noen gode venninner. I den grad jeg angrer, er det på at jeg ikke gikk før. Samtidig vet jeg at jeg måtte bruke tid og være helt sikker, for barnas del. Så nei, jeg angrer ikke! 

Anonymkode: e796e...1cf

Ble du deg selv igjen etter brudd,  og hvor lang tid tok det? 

Anonymkode: 637cf...b93

[Solnexy]

Beste avgjørelsen jeg noen gang har tatt. 

[AnonymBruker]

Gikk da jeg var 50, og har kun angret på at det ikke var tidligere. Nå har jeg en kjæreste som jeg faktisk gleder meg til å være sammen med. M55

Anonymkode: 30a35...f17

[Helle2222]

Har det stort sett veldig bra. Samarbeider godt, ok vennlig tone med barnefar. Likevel er det en del samvittighetsbølger som slår over meg om at jeg så gjerne skulle ønske det var annerledes og barnet kunne vokse opp i ett hjem. Hen gar det bedre og bedre for vært samvær og nå ser jeg det går riktig vei iallefall ellers i livet er det deilig å ha sitt eget og gjøre jeg/vi har lyst til når en ønsker.