Vært utmattet lenge, har nå en helt ufattelig kaotisk energi, hjelp!

[AnonymBruker]

Har slitt psykisk hele livet, omsorgssvikt, barndom med mye vold osv. Kptsd. You know the drill. For 2 år siden ble jeg utmattet og sykmeldt, havnet utenfor arbeidslivet, lå i senga i månedsvis på mørkt rom. 

Så har jeg gradvis mistet kontakt med familie og venner. Har omgang med 2 venninner innimellom, det er stort sett de, legen, fysioterapeut og psykolog jeg har snakket med siste 2 åra. Og det har vært "greit". Jeg har fokusert på bedring og helse. 

Men nå er situasjonen brått uutholdelig. Jeg har en så intens rastløs energi at jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg selv. Jeg trenger noe, men aner ikke hva, får ikke sove, kronisk hodepine, føler meg helt gåen, men jeg må UT av denne tilværelsen og det kvikt! Men så tenker jeg er det ikke dumt å skaffe noe jobb/o.l. hvis jeg uansett snart mest sannsynlig kollapser igjen? 

Noen andre som har vært i samme situasjon? Jeg føler meg helt desperat etter endring! Jeg føler helt ærlig at jeg trenger et helt nytt liv, med nye folk, ny personlighet, nytt alt! 

Anonymkode: 24e93...150

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det desperate følelsen av å måtte vekk fra situasjonen. Er sykmeldt med utbrenthet og kronisk stress. Men så er det så stressende med NAV også og dårlig økonomi, så å være syk har bare satt meg i en annen stressende situasjon. Svinger veldig mellom utmattelse og gaslighting av egen tilstand. Jeg kan også få en og annen dag med energi, der jeg tror at jeg trenger å jobbe. Men så faller jeg sammen igjen og innser at jeg må ta vare på meg selv. Jeg forstår godt at du føler du trenger noe, jeg tenker først og fremst, kjenner du på aksept og stabilitet i helsen din? Tror det må ligge til grunn før du kan bygge deg opp.

Anonymkode: 24fd7...86e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Har slitt psykisk hele livet, omsorgssvikt, barndom med mye vold osv. Kptsd. You know the drill. For 2 år siden ble jeg utmattet og sykmeldt, havnet utenfor arbeidslivet, lå i senga i månedsvis på mørkt rom. 

Så har jeg gradvis mistet kontakt med familie og venner. Har omgang med 2 venninner innimellom, det er stort sett de, legen, fysioterapeut og psykolog jeg har snakket med siste 2 åra. Og det har vært "greit". Jeg har fokusert på bedring og helse. 

Men nå er situasjonen brått uutholdelig. Jeg har en så intens rastløs energi at jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg selv. Jeg trenger noe, men aner ikke hva, får ikke sove, kronisk hodepine, føler meg helt gåen, men jeg må UT av denne tilværelsen og det kvikt! Men så tenker jeg er det ikke dumt å skaffe noe jobb/o.l. hvis jeg uansett snart mest sannsynlig kollapser igjen? 

Noen andre som har vært i samme situasjon? Jeg føler meg helt desperat etter endring! Jeg føler helt ærlig at jeg trenger et helt nytt liv, med nye folk, ny personlighet, nytt alt! 

Anonymkode: 24e93...150

Har du overskuddsenergi eller for mye «falsk adrenalin» pga din kroniske utmattelse? Jeg har ME og sliter med adrenalin dvs kroppen reagerer ganske heftig på forhøyet puls, høy puls som er vanlig når man sliter med utmattelse av forskjellige årsaker.  Det gir en følelse av å måtte skynde seg uten at det er noe å skynde seg for… Blir urolig stressa for så få forverring. 

Anonymkode: 8fb7b...8ce

[AnonymBruker]

Hvis det er energi ville jeg begynt å trene, enten styrke eller løping. Eller hva som helst du synes er gøy.

Hvis det er kribling, uro og angst vil jeg også foreslå trening.

Og mat du ser at du etterhvert tåler det og bygger deg opp kan du tenke på å prøve deg videre.

Anonymkode: 3611a...694

[AnonymBruker]

Du er ikke bipolar? Sjekket det?

Anonymkode: 54e5f...c4a

[AnonymBruker]

Du er ikke bipolar? Sjekket det?

Anonymkode: 54e5f...c4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg kjenner meg igjen i det desperate følelsen av å måtte vekk fra situasjonen. Er sykmeldt med utbrenthet og kronisk stress. Men så er det så stressende med NAV også og dårlig økonomi, så å være syk har bare satt meg i en annen stressende situasjon. Svinger veldig mellom utmattelse og gaslighting av egen tilstand. Jeg kan også få en og annen dag med energi, der jeg tror at jeg trenger å jobbe. Men så faller jeg sammen igjen og innser at jeg må ta vare på meg selv. Jeg forstår godt at du føler du trenger noe, jeg tenker først og fremst, kjenner du på aksept og stabilitet i helsen din? Tror det må ligge til grunn før du kan bygge deg opp.

Anonymkode: 24fd7...86e

Hei, så leit å høre at du er i samme situasjon! Kronisk stress ass! 🥵

Jeg var veldig heldig med en god legeerklæring, så jeg har heldigvis fått ro, håper du kan få det samme etterhvert. Likevel tok det meg nærmere et år å kjenne at jeg virkelig greide å hvile. Ikke bare den der "tired but wired"-følelsen. 

Stabilitet har jeg ikke! Jeg kan kjenne litt energi, og kollapse neste dag og være ute for telling en uke. Så jeg ser jo at det er ikke så lurt å jobbe. Men innimellom har jeg også perioder, der jeg tar hensyn, der jeg føler meg så bra, og jeg blir gal av å ikke ha noe utenfor meg selv å gå til. Jeg fokuserer på å trene, styrke kroppen, lage mat fra bunnen osv. bra ting for helsa mi, men jeg bare trenger noe utenfor meg selv, om det gir mening? 

Aksept er jeg bedre på, jobbet mye med det. Men i det siste er det som den har forsvunnet, det er som at jeg er tilbake til ønsket om å fornekte, for dette gidder jeg ikke mer. 🙈

TS

Anonymkode: 24e93...150

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Har du overskuddsenergi eller for mye «falsk adrenalin» pga din kroniske utmattelse? Jeg har ME og sliter med adrenalin dvs kroppen reagerer ganske heftig på forhøyet puls, høy puls som er vanlig når man sliter med utmattelse av forskjellige årsaker.  Det gir en følelse av å måtte skynde seg uten at det er noe å skynde seg for… Blir urolig stressa for så få forverring. 

Anonymkode: 8fb7b...8ce

Vet du, jeg har lest mye for å forstå hva jeg strever med, men "falsk adrenalin" har jeg ikke hørt om, så det vet jeg ikke om jeg greier å svare på. Forstår ikke helt hva det går ut på, selv om du forsøkte å forklare. 

Følelsen er ikke helt at jeg må skynde meg, det hadde jeg mye første året. Men det er mer en rastløshet, at jeg greier ikke å ha et så tomt liv lenger! 

TS

Anonymkode: 24e93...150

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvis det er energi ville jeg begynt å trene, enten styrke eller løping. Eller hva som helst du synes er gøy.

Hvis det er kribling, uro og angst vil jeg også foreslå trening.

Og mat du ser at du etterhvert tåler det og bygger deg opp kan du tenke på å prøve deg videre.

Anonymkode: 3611a...694

Jeg driver "en del" med trening. Har jeg en god dag så er det det jeg gjør for å få ut litt, men det går veldig i perioder. Noen uker kan jeg trene 3 ganger, og så brått går det to måneder til neste gang. Men føler at trening hjelper veldig på å bygge opp kroppen og få det bedre. Det er mer som et psykologisk behov for mer innhold og mening i hverdagen. 

TS

Anonymkode: 24e93...150

[AnonymBruker]

Har du god nok helse til å bli støttekontakt eller besøksvenn? Dvs kan du forplikte deg til å møte noen fast f.eks. 4 timer i uka? Det er veldig givende, og man føler at man gjør noe viktig. Min gamle, slagrammede mor har støttekontakt oppnevnt av kommunen. Hun kommer en gang i uka. De tar gjerne en tur på kafe, til frisør el.l.

Noe frivillig arbeid du kunne tenke deg? I en Røde Kors bruktbutikk el.l?

Anonymkode: 36a8b...3aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du god nok helse til å bli støttekontakt eller besøksvenn? Dvs kan du forplikte deg til å møte noen fast f.eks. 4 timer i uka? Det er veldig givende, og man føler at man gjør noe viktig. Min gamle, slagrammede mor har støttekontakt oppnevnt av kommunen. Hun kommer en gang i uka. De tar gjerne en tur på kafe, til frisør el.l.

Noe frivillig arbeid du kunne tenke deg? I en Røde Kors bruktbutikk el.l?

Anonymkode: 36a8b...3aa

Nei, dessverre. 😔 Formen er ikke stabil nok til å ha noe der de forventer at jeg kommer til bestemt tid fastsatt fremover. 

TS

Anonymkode: 24e93...150

[AnonymBruker]

Har du en psykolog du går til nå? Kan du snakke med vedkommende om det? 

Jeg har også KPTSD og kan ha perioder med samme følelse. Jeg tror for min del det handler om en aktivering av flukt-responsen, som er ganske sterk hos meg. At nå må jeg bare bort herfra, starte på nytt et sted ingen kjenner meg og gjøre noe helt annet, en slags desperat følelse, og etterpå blir jeg liksom tappet for energi, skammer meg, føler håpløshet (for jeg kan jo ikke stikke fra alt) og tenker deprimerte tanker jeg ikke trenger å gjengi her. 

Vet ikke om dette er sånn du har det, men uansett kan det være bra å diskutere det med en profesjonell. Det er slitsomt å ha det sånn. 

Anonymkode: ec0c7...1be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hei, så leit å høre at du er i samme situasjon! Kronisk stress ass! 🥵

Jeg var veldig heldig med en god legeerklæring, så jeg har heldigvis fått ro, håper du kan få det samme etterhvert. Likevel tok det meg nærmere et år å kjenne at jeg virkelig greide å hvile. Ikke bare den der "tired but wired"-følelsen. 

Stabilitet har jeg ikke! Jeg kan kjenne litt energi, og kollapse neste dag og være ute for telling en uke. Så jeg ser jo at det er ikke så lurt å jobbe. Men innimellom har jeg også perioder, der jeg tar hensyn, der jeg føler meg så bra, og jeg blir gal av å ikke ha noe utenfor meg selv å gå til. Jeg fokuserer på å trene, styrke kroppen, lage mat fra bunnen osv. bra ting for helsa mi, men jeg bare trenger noe utenfor meg selv, om det gir mening? 

Aksept er jeg bedre på, jobbet mye med det. Men i det siste er det som den har forsvunnet, det er som at jeg er tilbake til ønsket om å fornekte, for dette gidder jeg ikke mer. 🙈

TS

Anonymkode: 24e93...150

Det gir mening, jeg kjenner meg igjen i alt det der. Det er så vanskelig å være i en unntakstilstand der du ikke vet hvor livet bærer videre. Kjenner igjen lengselen etter å ha noe utenfor en selv. Hjelper litt å engasjere seg i en bok eller en serie synes jeg. Men det er ikke som å bidra, være til nytte og å høre til et sted som på en jobb. Føler jeg er i eksistensiell krise. Spørsmål dukker opp som hva er meningen med livet når man ikke har jobb med trygg og god inntekt, planer og mål videre. Ikke på den måten at jeg ikke vil eksistere men trenger en retning. Skal resten av livet handle om overlevelse og ikke selvrealisering? Jeg ser etter de små ting og forsøker å leve her og nå, synes det hjelper litt. Jeg føler det veldig utrygt å være avhengig av å bli trodd og forstått. Hvis behandler og veileder tror at jeg er bedre så kan jeg lett gå i fornektelse og forsøke å «spille» bedre enn jeg er for deretter bli enda dårligere. Har skjedd et par ganger allerede. Det føle som om jeg forlater den ubrukelige kroppen og fantaserer om at alt ble i orden, helt til jeg i perioder kan leve meg så inn i det at jeg virkelig tror det er sant. Har du også det sånn? Føler at det er veldig veldig usunt fordi fallet blir stadig høyere når jeg innser at det er et luftslott.

Anonymkode: 24fd7...86e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hei, så leit å høre at du er i samme situasjon! Kronisk stress ass! 🥵

Jeg var veldig heldig med en god legeerklæring, så jeg har heldigvis fått ro, håper du kan få det samme etterhvert. Likevel tok det meg nærmere et år å kjenne at jeg virkelig greide å hvile. Ikke bare den der "tired but wired"-følelsen. 

Stabilitet har jeg ikke! Jeg kan kjenne litt energi, og kollapse neste dag og være ute for telling en uke. Så jeg ser jo at det er ikke så lurt å jobbe. Men innimellom har jeg også perioder, der jeg tar hensyn, der jeg føler meg så bra, og jeg blir gal av å ikke ha noe utenfor meg selv å gå til. Jeg fokuserer på å trene, styrke kroppen, lage mat fra bunnen osv. bra ting for helsa mi, men jeg bare trenger noe utenfor meg selv, om det gir mening? 

Aksept er jeg bedre på, jobbet mye med det. Men i det siste er det som den har forsvunnet, det er som at jeg er tilbake til ønsket om å fornekte, for dette gidder jeg ikke mer. 🙈

TS

Anonymkode: 24e93...150

Hva med å melde seg som frivillig et sted? Mindre ansvar enn en jobb, mulighet til å delta på gode dager og takke nei på dårlige dager? 

Anonymkode: e534a...e8f

[Bombasi]

Høres ut som en "manisk" reaksjon. Om det kan refereres til manisk bipolaritet eller ikke vet jeg ikke, men mani er en generell betegnelse over perioder med overdreven reaksjon, energi og "begjær", altså at du føler du måå gjøre noe. 

Du bør absolutt være forsiktig med å binde deg opp til forpliktelser når du ikke vet hva dette er og hvor lenge det varer. 

Tror det viktigste for deg bør være å stabilisere formen. Dra gjerne nytte av energien og hold deg i bevegelse, men ikke knytt forbindelser opp mot energien og ikke overdriv. 

Så får du nesten bare se hvor det bærer deg. 

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (3 timer siden):

Høres ut som en "manisk" reaksjon. Om det kan refereres til manisk bipolaritet eller ikke vet jeg ikke, men mani er en generell betegnelse over perioder med overdreven reaksjon, energi og "begjær", altså at du føler du måå gjøre noe. 

Du bør absolutt være forsiktig med å binde deg opp til forpliktelser når du ikke vet hva dette er og hvor lenge det varer. 

Tror det viktigste for deg bør være å stabilisere formen. Dra gjerne nytte av energien og hold deg i bevegelse, men ikke knytt forbindelser opp mot energien og ikke overdriv. 

Så får du nesten bare se hvor det bærer deg. 

Enig i dette. Ville ikke tatt noen store avgjørelser akkurat nå.

Anonymkode: c3e84...a85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.2.2024 den 17.46):

Har slitt psykisk hele livet, omsorgssvikt, barndom med mye vold osv. Kptsd. You know the drill. For 2 år siden ble jeg utmattet og sykmeldt, havnet utenfor arbeidslivet, lå i senga i månedsvis på mørkt rom. 

Så har jeg gradvis mistet kontakt med familie og venner. Har omgang med 2 venninner innimellom, det er stort sett de, legen, fysioterapeut og psykolog jeg har snakket med siste 2 åra. Og det har vært "greit". Jeg har fokusert på bedring og helse. 

Men nå er situasjonen brått uutholdelig. Jeg har en så intens rastløs energi at jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg selv. Jeg trenger noe, men aner ikke hva, får ikke sove, kronisk hodepine, føler meg helt gåen, men jeg må UT av denne tilværelsen og det kvikt! Men så tenker jeg er det ikke dumt å skaffe noe jobb/o.l. hvis jeg uansett snart mest sannsynlig kollapser igjen? 

Noen andre som har vært i samme situasjon? Jeg føler meg helt desperat etter endring! Jeg føler helt ærlig at jeg trenger et helt nytt liv, med nye folk, ny personlighet, nytt alt! 

Anonymkode: 24e93...150

Ja, i 18 mnd sov jeg stort sett. Når jeg følte det som deg begynte jeg med trening. Først hjemme, så treningssenter. Det hjalp meg opp igjen. Nå er det 12 år siden jeg begynte treningen. Nå har jeg fast jobb, fullført utdanning, fått barn som følges opp godt og ikke slitt slik siden.

Jeg har ikke kollapset siden, men da jeg begynte å jobbe igjen så sov jeg fra en vakt var ferdig til neste begynte. Spesielt det første året. 

Anonymkode: 19065...46f

[Eneri]

Kan du finne noe som ikke innebærer en stor forpliktelse overfor andre, men likevel gir deg intellektuell stimulans? Feks ta et lite fag på nett? Lære deg litt av et nytt språk?  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Har du en psykolog du går til nå? Kan du snakke med vedkommende om det? 

Jeg har også KPTSD og kan ha perioder med samme følelse. Jeg tror for min del det handler om en aktivering av flukt-responsen, som er ganske sterk hos meg. At nå må jeg bare bort herfra, starte på nytt et sted ingen kjenner meg og gjøre noe helt annet, en slags desperat følelse, og etterpå blir jeg liksom tappet for energi, skammer meg, føler håpløshet (for jeg kan jo ikke stikke fra alt) og tenker deprimerte tanker jeg ikke trenger å gjengi her. 

Vet ikke om dette er sånn du har det, men uansett kan det være bra å diskutere det med en profesjonell. Det er slitsomt å ha det sånn. 

Anonymkode: ec0c7...1be

Takk for at du delte! Aldri hørt noen som hadde det likt, så det var veldig en lettelse at du kjente det igjen! Jeg skal tenke litt på om det kan være flukt-responsen, jeg får regelmessig en sånn følelse av at jeg må ut og bort fra hjemmet mitt, og bruker den energien til å få meg en tur ut. Men aldri tenkt på at den kan gjelde "selve livet mitt", om du skjønner. Bortsett fra slike destruktive drastiske tanker. 

Har en psykolog, og har snakket med henne om det. Hun foreslår trening. Jeg føler ikke det er nok. 

TS

Anonymkode: 24e93...150

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det gir mening, jeg kjenner meg igjen i alt det der. Det er så vanskelig å være i en unntakstilstand der du ikke vet hvor livet bærer videre. Kjenner igjen lengselen etter å ha noe utenfor en selv. Hjelper litt å engasjere seg i en bok eller en serie synes jeg. Men det er ikke som å bidra, være til nytte og å høre til et sted som på en jobb. Føler jeg er i eksistensiell krise. Spørsmål dukker opp som hva er meningen med livet når man ikke har jobb med trygg og god inntekt, planer og mål videre. Ikke på den måten at jeg ikke vil eksistere men trenger en retning. Skal resten av livet handle om overlevelse og ikke selvrealisering? Jeg ser etter de små ting og forsøker å leve her og nå, synes det hjelper litt. Jeg føler det veldig utrygt å være avhengig av å bli trodd og forstått. Hvis behandler og veileder tror at jeg er bedre så kan jeg lett gå i fornektelse og forsøke å «spille» bedre enn jeg er for deretter bli enda dårligere. Har skjedd et par ganger allerede. Det føle som om jeg forlater den ubrukelige kroppen og fantaserer om at alt ble i orden, helt til jeg i perioder kan leve meg så inn i det at jeg virkelig tror det er sant. Har du også det sånn? Føler at det er veldig veldig usunt fordi fallet blir stadig høyere når jeg innser at det er et luftslott.

Anonymkode: 24fd7...86e

Ja, det er en eksistensiell krise! Det var riktige ord. Det er vanskelig å planlegge veien videre fordi hvem vet hvilken kapasitet jeg vil ha. I perioder er jeg veldig håpefull, da lager jeg planer for fremtiden, da har jeg det bedre. 

Ja, jeg har det også sånn. Ikke egentlig "for andre", men for meg selv. At jeg sier til meg selv at jeg kan kurere meg selv med "tankens kraft" og så bestemmer jeg meg for at nå har jeg mer energi, og så gjør jeg mer og går på en smell, og så blir jeg helt desillusjonert, fordi det går aldri fremover. Samtidig så går det jo faktisk fremover, bare ikke i det tempoet jeg forventer.

Jeg har sluttet helt å lese og se serier. Gjorde det mye i begynnelsen, men ikke i det siste. Kanskje jeg skal prøve igjen. Jeg følte en stund at livet mitt var så "patetisk" og jeg følte at jeg ble så opptatt av livet til de i serien at jeg glemte å forsøke å gjøre bra ting for meg, at jeg mistet helt grepet om eget liv. Men handler nok om balanse der.

Tusen takk for at du delte litt av dine tanker med meg. Betyr mer enn du aner å høre fra andre i lignende situasjon. ❤️ 

TS

Anonymkode: 24e93...150