er jeg gal?

[Gjest Gjest]

Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette. Har ikke fortalt dette til noen, klarer ikke for det føles så galt å ha de følelsene jeg har. Derfor forsøker jeg her og håper på svar fra dere.

Saken er den at jeg for 1 mnd. siden fikk baby. Fødselen var for meg en traumatisk opplevelse. Vannet gikk hjemme og jeg ble gående i 3 dager med rier til og fra. Det var 3 slitsomme dager med lite søvn og mange tanker. I tillegg ville jeg forsøke å skjerme 11 åringen min mest mulig for han var jo engstelig. Da de 3 dagene var gått fikk jeg en pille på sykehuset som skulle få fortgang på fødselen. Vel, noen timer etter at jeg fikk den hadde jeg rier som jeg opplevde som forferdelige og som kom med 2-3 min. mellomrom. Jeg trodde faktisk jeg skulle dø, at det var noe alvorlig galt for det kjendtes ut som om jeg skulle regelrett sprenges. Klarte knapt nok å stå på beina mine. Etter noen timer med sånne rier, ble åpningen sjekket og jeg hadde ikke mere enn 2 cm. Jeg fikk sånne reimer på maven for å sjekke babyens puls. Det viste seg at hver gang jeg hadde rier, så sank pulsen til babyen drastisk. Babyen fikk så en elektrode på hodet. Det hele endte i hastekeisersnitt. Fikk heller ikke ha med mannen min og fikk ikke sett han før 3 timer etter at dem hadde sydd meg sammen. Da jeg fikk se papirene jordmor hadde skrevet om fødselsforløpet holdt jeg på å begynne å grine. Hun hadde satt middels som "karakter" på riene mine. Med andre ord.. jeg er en skikkelig "kylling" som følte riene skulle drepe meg. Hvordan kan hun egentlig sette karakter på dem? En annen ting er det jo også at jeg ikke tålte trynet på jordmor fra førstegang jeg så henne og det følte jeg også var gjensidig. Hun var også med på keisersnittet med snakket ikke så mye som to ord til meg mens det hele sto på. Jeg var jo skikkelig redd og følte meg temmelig alene der jeg lå.

Så kommer vi hjem. Alt går så bra. Etter to uker begynner mannen å jobbe igjen og til å begynne med går alt bra. Så begynner babyen å endre på vanene sine. Han sover ikke noe særlig lengre, bare suttrer og skal sitte på meg. Dagene mine består rett og slett kun i at jeg har baby hengende på meg konstant. Ikke får jeg gjort noe særlig husarbeid. Ikke føler jeg at jeg får tatt meg nok av eldstemann. Føler at jeg svikter det meste. Ikke har jeg annet å snakke med andre om lengre enn bleier, flasker, Oprah og Dr. Phil. Det er jo det dagene mine består av. Begynner å føle meg sånn passe hjernedød.

Jeg er skikkelig frustrert. Alle koser seg jo SÅ fælt hjemme med babyene sine. Jeg vantrives bare mer og mer. Ikke missforstå meg, jeg elsker babyen men det er så mye jeg ikke takkler særlig bra.

Føler meg som en misslykket mor og kone som ikke rekker over alt.

Nå skal vi også snart ha dåp. Gruver meg som fy, for andre har en tendens til å blande seg og forsøke å overkjøre meg. Min mor har en lei tendens til å bare ta kommandoen. Og så er det min manns niese på 10 år som er rett og slett ufyselig og som jeg regelrett hater. Jeg har bestemt meg for at denne ungen ikke får overkjøre meg i dåpen på samme måte som hun gjorde i brylluppet vårt. Da var jeg så sinna at jeg hadde mest lyst til å legge ungen over knea og gi henne ris på blanke messingen. Til og med sønnen min reagerte og sa til meg han ikke kunne skjønne at hun turte å oppføre seg sånn.

Vi har vist til og med valgt feil dåpsdato tenker jeg. Min manns niese på 2 år har bursdag to dager før, og jeg fikk inntrykk av (ut fra det jeg hørte av en tlf.samtale min mann hadde) at vi hadde valt feil dato. Skulle tatt hensyn til den bursdagen..

Si meg, er jeg gal eller er jeg i ferd med å bli det? Det er så forferdelig slitsomt å ha det sånn

[Gjest Gjest]

Nei, du er bare litt deperimert.

[Chiquita]

Bare en kommentar til den "karrakteren" på riene dine.

Det er ikke en karrakter på hvor vonde de er, men hvor effektive, eller hvor sterke. Smerten kan ikke jordmor sette noen karrakter på - det er det bare du som kan gjøre...

[Gjest Gjest]

Du er da vel ikke gal kan du skjønne!

Fortalte du om denne jenta i en tråd om bryllupet ditt? Da leste jeg det, og maken til oppførsel skal du lete lenge etter.

Lytt til deg selv og gjør som du selv ønsker til dåpen. Kanskje bare invitere de aller aller nærmeste for å skjerme deg selv? Ingen av dåpene jeg har vært i har det vært særlig mange.

Så må du snakke med mannen din og fortelle hvordan du føler det, kanskje det er noe han kan gjøre for å hjelpe deg?

Jeg skal ikke uttale meg om babyting da jeg ikke har barn selv, men syns ikke det er så rart at du opplevde fødselen som traumatisk etter det du forteller!!

Men du trenger ikke være redd for å ha blitt gal da, det er vanlig å føle mye rart etter en fødsel etter som jeg har hørt fra venner med barn..

[Gjest Gjest]

Du er meg slik som jeg var for 5 år siden. Det var den værste perioden i mitt liv

Vær så snill å snakk med dine nærmeste om hvordan du har det.

[Tiit]

Du har det ikke helt lett nå, det kan vi lese av historien din.

Det du kan gjøre er å be om en samtale med føden forå få hjelp til å bearbeide fødselen. Snakk om mislykkethetsfølelsen din i forhold til dette, angsten og alt det vonde. Du kan få klarhet i ting som du ikke forstod da, og bli møtt på at det var riktige ting du gjorde og følte. En slik etter-fødselssamtale kan du be om via lokal helsesøster/jordmor. Etter erfaring kan dette gjøre godt.

Sikkert godt for deg å komme deg ut blant folk? Skjekk etter og undersøk om det fins babysang/babysvømming/barselgrupper/babykafe-grupper som du kan bli med i. Eller lag deg en fast rutine med tilletur til "samvirkelaget" for å jabbe med de lokale heltene.. Bestemt deg for å forlate støv og kopper og klær iallefall 2 timer hver dag. De forsvinner ikke om du går å ser på dem og depper.

Ellers er det sikkert godt å få forståelse og trøst hos de nære når alt føles så vanskelig. Det kan også være godt å snakke med noen som "vet hvordan det kan være", feks be om ekstra samtale hos helsesøster.

[Gjest LoisLane]

Skjønner mannen din hvordan du har det? Prat med han eller en venninne. Klem til deg!

[Kittykat]

Du er ikke gal, men kanskje litt deprimert. Jeg har selv vært i dine sko og jeg har 3 barn.

Det var ikke lett med sistemann da han ikke ville ligge i sengen sin og sove. Han ville kun sovne på brystkassene våre og døgnrytmen hans var ikke helt i lage. Pluss at jeg hadde to eldre barn som også skulle ha sitt.

Det slet på energien og jeg trodde jeg skulle tippe over hvert øyeblikk.

Ikke bry deg om husarbeidet. La det være. Ta det som er aller mest nødvendig eller få mannen til å ta det. Det skader ikke han å hjelpe til.

Og ikke bry deg om hva andre mener om datoen for dåpen. Drit i dem. Dere har satt en dato, mer er det ikke å si om det, så enkelt er det.

Vil de ikke komme fordi de blir fornærmet fordi din "stakkars" niese har bursdag to dager før, ja da er de bare barnslige.

Og du må snakke med din mann. Fortell hvordan du har det og føler det. Og fortell også at hans niese på 10 år får enten oppføre seg som folk i dåpen eller så er hun ikke velkommen.

Minn han på hvordan hun ødela brullypsdagen for deg.

Hvis han vet om dette, så bør han faktisk snakke med henne.

Hun er 10 år og skjønner godt hva hun har gjort hvis hun tenker litt etter.......

Vil hun ikke oppføre seg fint eller begynner å "skape" seg i dåpen, så må hun gå enkelt og greit.

Og hvis moren din prøver å ta over kommandoen så sitter du bare ned foten og sier NEI!

Min mor tok kommandoen i begynnelsen når vi fikk vårt første barn. Alt vi gjorde var feil, vi måtte gjøre sånn og sånn for det var rett, skrek hun så måtte vi gi sukkervann osv.

Vi fikk ikke sjanse til å finne ting ut på egen hånd. Veldig irriterendes.

Jeg ønsker deg lykke til. Og ikke forandre på datoen for dåpen pga de tåpelige folkene. De må tåle at dere har bestemt dere for en dato.

Bursdagen og dåpen er ikke på samme dato, så da ser ikke jeg problemet.......

Endret 1. februar 2006 av Kittykat

[Gjest Gjest_mamma1_*]

Jeg hadde det som deg etter fødselen... Jeg kan forsikre deg om at det vil bli bedre.. Jeg vet ikke hvor lang tid du trenger men hos meg "lettet" det ikke før babyen min var 6mnd..

Det jeg angrer på at jeg ikke gjorde var å ta en samtale med jordmor 1mnd tid etter fødselen for å få tømt seg for opplevelsen...Det er alt som skjedde der som gjorde meg så nedtynget hele tiden.

Barnedåpen min var et sant hel.... der svigermor overkjørte meg så henne tåler jeg ikke trynet på lenger. Samt hun hadde en tendens til å tråkke ned dørene hos oss så det passet henne.. inntil jeg kjeppjaget henne!

Jeg er vel stemplet udugelig siden jeg ikke klarer alt husarbeidet som før etter at jeg fikk baby men det driter jeg i.babyen er viktigst. Huset er forøvrig rent og pent til en grad av godt nok..

[Gjest allium]

Kjære deg, du er ikke gal!

Som så mange andre har svart; du er deprimert. Dette er veldig vanlig, mye vanligere enn mange vet, for det er liksom ikke stuerent å snakke om det.

For det første vil jeg slutte meg til rådet du har fått om å snakke om fødselsopplevelsen. Jeg ble selv nektet det av barnets far, han synes jeg "var så selvopptatt". Gjett om jeg fikk igjen for det neste gang jeg skulle føde!

Søk hjelp; snakk med helsesøster eller fastlegen din. De har sett alt før.

Og den følelsen av at man ikke fikser noen ting - at barnet bare gråter, og at din egen hjerne er redusert til mos - den har vi hatt alle sammen. Det er bare synd at så få tør å snakke om det. Alle forteller om fødselen, men så er det liksom stopp, og en rosa sky deretter.

Det går over!

[ashera]

Du er IKKE gal. men du er sliten og ganske deppa etter det som høres ut som en traumatisk fødselsopplevelse. Det er helt normalt, men ikke noe hyggelig og skal ikke bagatelliseres bare fordi det er vanlig. Og du er ingen kylling - at jordmora satte middels som karakteristiskk av riene dine, har nok med effekten å gjøre. Som du selv sier holdt de på lenge og gav deg bare en liten åpning. Smertegrad og rieeffekt henger ikke nødvendigvis sammen!

Etter det du har fortalt før om niesa fra helvete, forstår jeg veldig godt de følelsene du har før dåpen. Jeg håper mannen din forstår og støtter deg. Og: hvis det er en ålreit helsestasjon der du bor, ta kontakt og snakk om disse tingene med helsesøster. Det går også an å be om en ettersamtale på barsel for å bearbeide fødselsopplevelsen din.

Endret 2. februar 2006 av hera

[Gjest Bodillen]

Jeg opplevde omtrent akkurat en slik traumatisk fødsel som du beskriver da vi fikk vår eldste for 15 1/2 år siden.

Jeg var heldigvis ikke direkte deprimert etter fødselen, men jeg var usigelig sliten, og den traumatiske opplevelsen som fødselen var ble vanskelig å forholde seg til. Et hastekeisersnitt er en enorm påkjenning for kroppen, både fysisk og psykisk.

Selve fødselsopplevelsen plaget meg i flere år etterpå, men jeg skjønte det vel egentlig ikke selv før det begynte å gå over. Da hadde jeg brukt flere år på å "snakke det av meg". Før kunne jeg begynne å storgråte hvis jeg leste om eller så på tv noe som handlet om noe av det samme jeg hadde opplevd. Det skjer ikke lenger. Men hvis jeg hadde visst hvor viktig det var å bearbeide opplevelsen, så hadde jeg jobbet for å få det til på et tidlig tidspunkt.

Mitt råd til deg er: SNAKK! Bruk familie og venninner, ta gjerne kontakt med fødeavdelingen der du fødte, gå igjennom hendelsesforløpet. Skriv gjerne historien ned, og les den gang på gang. Det tar tid, men det hjelper.

Ellers synes jeg du bør tenke på om det går an å få litt avlastning med babyen. Har du familie eller venner som kan hjelpe til? Ikke tenk på om du er til bry, og ikke føl deg egoistisk - det er det helt sikkert ingen andre som vil tenke om deg heller. I din situasjon er du nødt til å ta godt vare på deg selv, ikke bare for din egen del, men også for barna dine, og det har ingenting med egoisme å gjøre.

Ønsker deg lykke til

[Gjest ung23]

Selvsagt er du ikke gal

Jeg hadde en tilsvarende fødsel, og kjenner meg mye igjen av det du snakker om.

Tror kanskje ikke du er deprimert heller jeg...

Men utslitt, det er det ingen tvil om!

Be om hjelp av mannen og 11-åringen din - det er mye de kan gjøre..

Antageligvis vil bare en dusj alene føles som himmelrike

Det er ikke mye som skal til, men at du spiser og sover nok.

At du prater med mannen din om hvordan du har det, og ber de begge hjelpe til.

De kommer helt sikkert til å stille opp.

Lykke til !

[ashera]

Hvordan går det meg deg?

[Gjest Gjest]

Hei igjen og takk for svar.

Det rusler og går. I dag er jeg i bedre humør enn jeg har vært på lenge. Krysser fingrene for at det fortsetter sånn. Er så slitsomt å ha det som jeg har hatt det i det siste. Babyen har også vært en engel i dag.

Jeg vet at jeg burde snakke med mannen min om disse problemene mine, men vil lissom ikke plage han med det heller. Han har nok "stress" fra før av. Egentlig skulle han nok ha jobbet en del overtid, men har prioritert å snike seg hjem til oss. Er vel en viss sjanse for at han merker at det er noe i veien med meg.

Til deg som lurte på om jeg skrev inn her ang. min manns nieses oppførsel i bryllupet, så gjorde jeg det. Måtte nok få ut litt "damp" da også.

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke mamma og vet ikke noe om fødseler, men for meg ser det ut som du tenker mer på alt det du burde gjort (husarbeid, barnedåp, venner, mm) enn det du faktisk gjør: Tar deg av babyen.

Gi blaffen i alt det andre en stund og kos deg med babyen, slapp av og kom til krefter og så kan du ta det andre senere (oppvasken stikker sjeldent av og det finnes boksemat og andre kjappe løsninger )

[Annie]

Til deg som lurte på om jeg skrev inn her ang. min manns nieses oppførsel i bryllupet, så gjorde jeg det. Måtte nok få ut litt "damp" da også.

←

Nå ble jeg nysgjerrig, finnes det link til innlegget eller temaet?

Ellers syns jeg virkelig du skal snakke med mannen din. Om han ikke vet om hvordan du har det, kan han heller ikke få hjulpet deg. Kanskje han kan ta ut farspermisjon? Slik at du kan komme deg ut av huset for noen timer?

Ønsker deg lykke til uansett

[marta]

Nå ble jeg nysgjerrig, finnes det link til innlegget eller temaet?

Ellers syns jeg virkelig du skal snakke med mannen din. Om han ikke vet om hvordan du har det, kan han heller ikke få hjulpet deg. Kanskje han kan ta ut farspermisjon? Slik at du kan komme deg ut av huset for noen timer?

Ønsker deg lykke til uansett

←

Kanskje det er denne her?