Er jeg en streng mor?

[AnonymBruker]

Jeg føler meg ofte som en streng mor når jeg ser hvordan andre foreldre reagerer, eller diskusjonsgrupper på facebook og slikt. 

Mitt barn er 2,5 år. 

Hvordan reagere når barnet slår lillebror i ansiktet? Mitt barn har ikke lillebror, men i en periode slo hun meg en god del. 

Å slå med vilje, bite eller klype er IKKE lov. Så min reaksjon er å stoppe hånda, og si 'nei' eller 'uh-uh', ganske høyt og tydelig, med en alvorlig eller streng stemme. Jeg roper ikke, men sier det veldig tydelig med stemmen. Etterpå kan jeg forklare, mamma får vondt, hvis du er sint kan du slå i gulvet, eller si med ord at du er sint, osv. Men jeg er ikke noe mild og snill i stemmen akkurat i "gjerningsøyeblikket", jeg distraherer eller tuller det ikke vekk, for jeg ønsker å gjøre det helt tydelig for barnet hva som er lov og ikke. 

Jeg sier generelt nei oftere enn jeg hat inntrykk av mange andre foreldre gjør. Jeg vet alle er så opptatt av at man ikke skal si nei, men heller si hva de skal gjøre. Det gjør jeg i settinger hvor det er relevant. 

Barnet blir ikke redd for meg når jeg har denne stemmen, noe jeg er veldig obs på, men hun kan selvsagt bli sint, eller så er hun bare i tullehumør og bare fortsetter å tulle. Et par ganger har det skjedd at hun skvatt av at jeg brukte høy stemme, da trøster jeg selvsagt og vi snakker om det. Hvis jeg har ropt sier jeg alltid unnskyld etterpå og trøster henne. Rope kan jeg gjøre hvis hun holder på å gjøre noe farlig, som å ta på varm komfyr eller annet, da kommer ropet som et instinkt jeg ikke kan stoppe. Jeg har aldri blitt ukontrollert sint, det skal sies. 

Barnet fungerer bra sosialt, aldri slått noen i barnehagen eller noe sånn. Såpass bra språk at vi kan diskutere mye sammen og hun kan forklare hvorfor hun gjør noen ting. 

Jeg er litt streng på bordskikk, men ikke ekstremt. Sitte på rompa, ikke klatre på bordet, ferdig om man går fra bordet. Jeg er ikke streng på f.eks. å klatre på ting ellers, hoppe i sofaen osv. Der er det fritt fram hjemme. 

Er jeg veldig streng?

 

 

Anonymkode: 8c374...61c

[AnonymBruker]

Nei, du er absolutt ikke streng. 
 

Anonymkode: 33403...ef7

[AnonymBruker]

Nei, helt normal barneoppdragelse i mine øyne.

Anonymkode: 14785...a6f

[AnonymBruker]

Tenker du gjør helt rett. Sånn gjør vi også. 

Anonymkode: acf5e...907

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert du helt ser hvordan andre reagerer da. Feks det med slåing og slikt og situasjoner der barnet kan skade seg så er jeg streng også med min 2åring, kan og si nei med ganske bestemt og streng stemme, men ikke nødvendigvis akkurat når vi henter/leverer i barnehagen feks. Da har jeg fokus på andre ting + at det føles mer ok å være såpass tydelig med barnet når vi er hjemme. 

Folk har jo også gjerne litt forskjellige ting som er viktige for dem og som de velger å være konsenvente og strenge på mens andre ting lar de gå. Litt som du sier du er bare med andre ting. Noen bryr seg kanskje om matsøl men sofahopping er forbudt.

 

Anonymkode: fd9cc...974

[AnonymBruker]

Så små barn har vel ikke så mye impulskontroll. Det er så klart greit å si tydelig at det ikke er lov å slå. Men jeg vet ikke om det har noen effekt, da så små barn strengt talt ikke har så god kontroll over kroppen sin. De har masse følelser og vilje, men ikke så godt språk. Da uttrykkes ting gjerne fysisk. Du kan sikkert si ifra, men barn slutter gjerne å slå uansett om foreldrene sier tydelig ifra eller ikke. 

Det å rope til så små barn syns jeg ikke noe om. De lærer at foreldrene blir sinte, men ikke om grunnen til at foreldrene blir sinte. 

Anonymkode: 7e4d4...d86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er ikke sikkert du helt ser hvordan andre reagerer da. Feks det med slåing og slikt og situasjoner der barnet kan skade seg så er jeg streng også med min 2åring, kan og si nei med ganske bestemt og streng stemme, men ikke nødvendigvis akkurat når vi henter/leverer i barnehagen feks. Da har jeg fokus på andre ting + at det føles mer ok å være såpass tydelig med barnet når vi er hjemme. 

Folk har jo også gjerne litt forskjellige ting som er viktige for dem og som de velger å være konsenvente og strenge på mens andre ting lar de gå. Litt som du sier du er bare med andre ting. Noen bryr seg kanskje om matsøl men sofahopping er forbudt.

 

Anonymkode: fd9cc...974

Ja, det er helt sant, og jeg er selv ofte mindre streng når andre er tilstede.

Men dette tenkte jeg etter å ha lest en tråd i en gruppe med spørsmål om hvordan reagere når storebror slår lillebror. "Alle" svarte at man måtte forklare, distrahere osv. 

Anonymkode: 8c374...61c

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Det er ikke sikkert du helt ser hvordan andre reagerer da. Feks det med slåing og slikt og situasjoner der barnet kan skade seg så er jeg streng også med min 2åring, kan og si nei med ganske bestemt og streng stemme, men ikke nødvendigvis akkurat når vi henter/leverer i barnehagen feks. Da har jeg fokus på andre ting + at det føles mer ok å være såpass tydelig med barnet når vi er hjemme. 

Folk har jo også gjerne litt forskjellige ting som er viktige for dem og som de velger å være konsenvente og strenge på mens andre ting lar de gå. Litt som du sier du er bare med andre ting. Noen bryr seg kanskje om matsøl men sofahopping er forbudt.

 

Anonymkode: fd9cc...974

Eller ute for eksempel at vi går langs veien da er jeg streng på grunn av sikkerhet. Poenget var at i situasjoner der det er andre foreldre rundt vil jeg sikkert oppfattes som mindre streng. Fordi det ofte er situasjoner der det er andre ting som er i fokus. Eller fordi jeg ikke vil "kjefte" (som jeg føler at jeg gjør selv om jeg bare sier nei eller stopp og forklarer hvorfor) foran andre om det ikke er helt nødvendig. 

Anonymkode: fd9cc...974

[AnonymBruker]

Høyrest ut som ei oppgåaende, kjærleg mor ❤️ 

Anonymkode: ab90c...f74

[AnonymBruker]

Hvis du er streng, så er jeg strengere. 

Jeg synes ikke du er streng. Jeg er streng. Ikke urimelig streng, tror jeg, men strengere enn mange foreldre i nabolaget her. Får høre det av vennene til barna mine, at jeg er streng. Jeg synes det er hyggelig at de tør å si det direkte til meg. Ei av mi eldstes nærmeste venninne, 11 år, fortalte meg for bare noen dager siden at hun skulle ønske jeg var hennes mamma, for jeg var så flink til å ordne opp i alt som var ugreit ved å være streng. Hun har fri oppdragelse hjemme, hvor foreldrene selv kaller det fri oppdragelse. Det er ikke bare mi mening om dem som foreldre. Hva hun egentlig mente ved det, vet jeg ikke, men jeg smilte og sa et ektefølt takk. Hun har kanskje rett. Ingen piller noen som helst på nesa her i huset.

Anonymkode: e2ffc...930

[AnonymBruker]

Jeg tror det henger sammen med et velmenende, men misforstått forsøk på å møte barn på en annen måte enn generasjonene før oss. Selv om det er mye bra med at barnesynet har forandret seg, at man ønsker å møte barnet med omsorg og respekt, tror jeg vi glemmer at de likevel er små og under utvikling. Vi forsøker så hardt å behandle dem som "jevnbyrdige" at vi overlater dem et ansvar de ikke er rustet til å ta enda.

Tydelige grenser er også omsorg, og spesielt ovenfor de yngste tror jeg det lønner å være veldig tydelig på hvor grensen går. Det å avlede og "overse" grenseoverstridende oppførsel er en strategi som tidligere var forbeholdt spes.ped, for barn med ekstra ordinære utfordringer som kanskje ikke har forutsetningene for å klare å regulere oppførselen selv, og at man derfor måtte velge sine kamper. Nå har det blitt en vanlig strategi, ofte førstevalget hos "vanlige" foreldre med "vanlige" barn, og resultatet blir jo at vi ikke får hjulpet barna med å skape koplinger mellom hvilke konsekvenser handlingene deres får. Vi er deres forankringspunkt når de forsøker å få verden til å gi mening, å forstå de store sammenhengene. Så jeg mener ja, absolutt legg vekt på å forklare hvorfor osv, men i selve øyeblikket er det viktig å unngå dobbeltkommunikasjon. Jeg ser altfor mange foreldre som smiler unnskyldende, og ler litt halveis mens de godsnakker og ber ungen om å "ikke slå". Hvor forvirrende er ikke det for en 2-åring? Eller foreldre som "avleder" når barnet tar leken til et annet barn. Hva er læringen i det? Selv om det er aldersadvekat oppførsel, så betyr det ikke at man skal la være å øve. Man fratar barna verdifulle læringssituasjoner ved å hoppe bukk over dem. Det er ikke farlig for barn å måtte kjenne litt på følelsen av at "selv om jeg hadde veldig lyst på den spaden, så har jeg ikke lov til å ta den fra Ole", og kanskje gråte litt for det. Det er derimot nødvendig og sunt med slike erfaringer, å måtte stå i litt ubehag. Og vi voksne må takle å la barna stå i situasjoner der de kan bli skuffet/lei seg/sint. Det er ikke farlig! Det er naturlig! Og en viktig del av livslæringen. Gjennom slike erfaringer står barna bedre rustet til å takle lignende situasjoner senere. 

Anonymkode: e42ec...2cf

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt dette med omlagte innlegg her , du spør om du er streng samtidig som du snakker ned de son ikke gjør son deg🙄

barn er forskjellige , voksne er forskjellige! Det sum fungerer på ditt barn , fungerer kanskje ikke på mitt barn 

Anonymkode: 72964...ca0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg føler meg ofte som en streng mor når jeg ser hvordan andre foreldre reagerer, eller diskusjonsgrupper på facebook og slikt. 

Mitt barn er 2,5 år. 

Hvordan reagere når barnet slår lillebror i ansiktet? Mitt barn har ikke lillebror, men i en periode slo hun meg en god del. 

Å slå med vilje, bite eller klype er IKKE lov. Så min reaksjon er å stoppe hånda, og si 'nei' eller 'uh-uh', ganske høyt og tydelig, med en alvorlig eller streng stemme. Jeg roper ikke, men sier det veldig tydelig med stemmen. Etterpå kan jeg forklare, mamma får vondt, hvis du er sint kan du slå i gulvet, eller si med ord at du er sint, osv. Men jeg er ikke noe mild og snill i stemmen akkurat i "gjerningsøyeblikket", jeg distraherer eller tuller det ikke vekk, for jeg ønsker å gjøre det helt tydelig for barnet hva som er lov og ikke. 

Jeg sier generelt nei oftere enn jeg hat inntrykk av mange andre foreldre gjør. Jeg vet alle er så opptatt av at man ikke skal si nei, men heller si hva de skal gjøre. Det gjør jeg i settinger hvor det er relevant. 

Barnet blir ikke redd for meg når jeg har denne stemmen, noe jeg er veldig obs på, men hun kan selvsagt bli sint, eller så er hun bare i tullehumør og bare fortsetter å tulle. Et par ganger har det skjedd at hun skvatt av at jeg brukte høy stemme, da trøster jeg selvsagt og vi snakker om det. Hvis jeg har ropt sier jeg alltid unnskyld etterpå og trøster henne. Rope kan jeg gjøre hvis hun holder på å gjøre noe farlig, som å ta på varm komfyr eller annet, da kommer ropet som et instinkt jeg ikke kan stoppe. Jeg har aldri blitt ukontrollert sint, det skal sies. 

Barnet fungerer bra sosialt, aldri slått noen i barnehagen eller noe sånn. Såpass bra språk at vi kan diskutere mye sammen og hun kan forklare hvorfor hun gjør noen ting. 

Jeg er litt streng på bordskikk, men ikke ekstremt. Sitte på rompa, ikke klatre på bordet, ferdig om man går fra bordet. Jeg er ikke streng på f.eks. å klatre på ting ellers, hoppe i sofaen osv. Der er det fritt fram hjemme. 

Er jeg veldig streng?

 

 

Anonymkode: 8c374...61c

Nope, du er en god mor.
Man vil ikke for ungene sine at det skal bruke "å slå" som språk. De får ingen god fremtid av å akseptere det. Ei heller har de godt av å se at mamma finner seg i alt mulig. Å se at mamma setter klare grenser for hva noen får gjøre mot henne, gir de selvtillit til å sette grenser for seg selv. 

Jeg har gjort akkurat det du gjør, med stort hell. Har de flotteste barna som fungerer ypperlig sosialt, og som heller ikke tolererer dritt mot seg selv. Kjekt å ha med seg i hele oppveksten det. Startet også i 2-års alder. Begge var gjennom testefasen med å skulle slå. De lærte jo fra bhg og klart de måtte teste. Tror begge slo meg ca to ganger, før min reaksjon tilsa at det ikke var noe å fortsette med. De bare testet, og de fikk vite hva jeg mente om den saken. Akkurat streng nok til at de nok opplevde det ubehagelig, for det var nok en side av sin mor de ikke hadde sett før heller. De har aldri likt at jeg er streng. Så har aldri trengt å være mer enn streng heller. De lærte fort hvor grensene går. 

Vi er også strenge på bordskikk, hvor man spiser mat, rydde etter seg, osv. Strenge på mye som jeg synes er helt naturlig. Har selvsagt både takhøyde, rom for feil/glemskhet og aksept for både moro og tull. Men sånn jevnt over litt streng på en del ting ja. Men som deg, vår gamle sofa fra ikea den har vi kjøpt fordi vi har barn, den kan brukes opp. Så er vi litt "late-som" strenge så ikke hele sofaen knekker, men vi skjønner at det ofte er litt for gøy å tulle oppi den myke sofaen. Har jo tilrettelagt så det ikke er katastrofe. 

Leste en flott bok, "kunsten å si nei - med god samvittighet" av Jesper Juul, som virkelig boostet selvtilliten på at vi gjør noe veldig riktig. Det er mye kjærlighet i et godt "nei". 

Ser jo hvordan de er de som har hatt vel mye frislipp ja....jeg synes ikke det er bra for barn. Så vi gjør det ikke slik. Våre har mye frihet innen visse grenser, og vi forklarer alltid HVORFOR vi setter grensene vi gjør. Det tror jeg er lurt og viktig. Viser seg nemlig at de gjerne liker å ta lure valg for seg selv når de kjenner til hva som er lurt å gjøre og hvorfor  

Anonymkode: c56fa...eb3