Jeg blir utbrent av familielivet, hva skal jeg gjøre? 😔

[AnonymBruker]

Jeg er gift og har to barn på 9 og 12 år. Mannen og jeg er et godt team og samarbeider bra rundt familielivet. Jobber fullt begge to, jeg i en krevende stilling innenfor helse, men i en jobb som jeg virkelig elsker. Jeg henter energi her.

 
Problemet er at jeg blir så utrolig sliten av familielivet og all den konstante oppfølgingen av barn, hus og hjem med alt det medfører.

Jeg har hatt det sånn siden jeg ble mor, og det blir ikke bedre på tross av at barna blir større og mer selvgående. Jeg synes fortsatt at det er veldig travelt og mye å følge opp hele tiden, og det blir svært lite rom for egentid eller avkobling, noe jeg som introvert person egentlig trenger i stor grad.

I perioder er jeg på grensen til utbrenthet, og har i perioder også vært sykmeldt på grunn av dette. Det hjelper godt der og da, men jeg mister raskt effekten når jeg er friskmeldt igjen. 

Ellers sørger jeg også for nok søvn, sunt kosthold og trener to ganger i uken. Ellers frisk. 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre lenger, det virker som barna og/eller hverdagen som følger med et familieliv sliter meg totalt ut.

Har i perioder jobbet 80% med en fridag i uka, men heller ikke dette hjelper så mye. Er like sliten de andre dagene. 

Nå har vi vinterferie sammen alle fire, og jeg kjenner meg tappet for energi. Er så sliten og overveldet over at det skjer noe hele tiden og at jeg må være så «på». Lengter etter fred og ro og å kunne styre dagene mine mer selv. Sukk, føler meg som en dårlig mor med disse tankene og behovene. 

Er det noen som har noen gode råd eller har opplevd noe lignende selv? 

TS 

Anonymkode: 4bb9b...f31

[AnonymBruker]

Men prioriterer du å ta deg tid til egentid da? Med så store barn må det jo være rom for det.

Lever mann og barn «på hotell» eller drar dere lasset sammen ?

Nå som det er vinterferie kan du vel bare slappe av hjemme? Ungene er jo så store at de må kunne aktivisere seg selv. Det trenger ikke skje noe hele tiden. 

Anonymkode: ab821...646

[AnonymBruker]

Har barn på samme alder og er også introvert. Har dog kontorjobb som gjør at jeg kan innimellom jobbe alene uforstyrret. 

Om du trenger alenetid må du sette av tid til det. Du trenger ikke være på ungene hele tiden. Faren kan ta de med på kino/bowling/skitur etc. De er også så store at de kan også aktivisere seg selv. Vær ærlig om behovene dine. 

Jeg har lært på den harde måten at jeg ikke kan fylle all ledig tid med oppgaver og aktiviteter. Her har jeg måtte ta drastiske valg som å redusere tiden jeg er sosial. Men jobb og barn er viktigst, så prioriterer det. Også må jeg ha litt tid hver dag uten planer.

Anonymkode: f1eb1...7e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg er gift og har to barn på 9 og 12 år. Mannen og jeg er et godt team og samarbeider bra rundt familielivet. Jobber fullt begge to, jeg i en krevende stilling innenfor helse, men i en jobb som jeg virkelig elsker. Jeg henter energi her.

 
Problemet er at jeg blir så utrolig sliten av familielivet og all den konstante oppfølgingen av barn, hus og hjem med alt det medfører.

Jeg har hatt det sånn siden jeg ble mor, og det blir ikke bedre på tross av at barna blir større og mer selvgående. Jeg synes fortsatt at det er veldig travelt og mye å følge opp hele tiden, og det blir svært lite rom for egentid eller avkobling, noe jeg som introvert person egentlig trenger i stor grad.

I perioder er jeg på grensen til utbrenthet, og har i perioder også vært sykmeldt på grunn av dette. Det hjelper godt der og da, men jeg mister raskt effekten når jeg er friskmeldt igjen. 

Ellers sørger jeg også for nok søvn, sunt kosthold og trener to ganger i uken. Ellers frisk. 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre lenger, det virker som barna og/eller hverdagen som følger med et familieliv sliter meg totalt ut.

Har i perioder jobbet 80% med en fridag i uka, men heller ikke dette hjelper så mye. Er like sliten de andre dagene. 

Nå har vi vinterferie sammen alle fire, og jeg kjenner meg tappet for energi. Er så sliten og overveldet over at det skjer noe hele tiden og at jeg må være så «på». Lengter etter fred og ro og å kunne styre dagene mine mer selv. Sukk, føler meg som en dårlig mor med disse tankene og behovene. 

Er det noen som har noen gode råd eller har opplevd noe lignende selv? 

TS 

Anonymkode: 4bb9b...f31

For det første må du slutte å gjøre ting utenfor dine egne grenser? Hvorfor skal du være "på" og det skal skje noe hele vinterferien når det ikke er det du orker? Hva gjør du det for? Sosiale medier? Barna? 

Du må begynne å sette grenser for deg selv, du skaper ditt eget liv. 

Vi har prøvd å knekke det stresset som kommer med at man kommer hjem etter jobb, ved å forberede middager på søndager eller kveldene før. Har du to gutter, siden det er så enormt mye stress hjemme? Vet at mange lar guttene slippe unna husarbeid. 12-åringen er gammel nok til å lage mat. Hva gjør du når du følger på aktiviteter? Jeg bruker å sitte og lese en bok for meg selv. Våre barn er nå 2 og 6 år og det har roet seg betraktelig her hjemme, jeg passer på egentid på kveldene, mannen og jeg bytter på dette, ikke bare treningstid. En helg i måneden drar mannen bort med barna til svigerfamilien så jeg får tid her hjemme til å være i mitt eget hode og rydde og sortere og ordne huset. Lørdager sitter jeg og leser bok i sofaen, mens barna ser på TV, eller legger meg oppe på soverommet med en bok eller serie, mens de herjer og leker nede i huset og mannen ordner lunsj.

Bare det at du føler deg som en dårlig mor viser her at du aldri har lært deg å sette grenser for deg selv og dine egne behov. Du er nødt til å gå inn i deg selv og lære deg å stå opp for hva du trenger og leve livet etter det og ikke etter hva alle andre rundt deg ønsker.

Livet vi lever i dag er ikke særlig særlig tilpasset kroppene eller hjernene våre, med konstant input og stress og i tillegg til det konstante støyet vi får fra telefonene våre som vi suges inn i enten vi vil eller ikke. Når du har vært sykemeldt flere ganger så må du vel ha sett på hva du kan endre for at det ikke skal skje igjen?

Jeg leser innlegget ditt og forestiller meg at du bare løper og løper i hamsterhjulet, uten å egentlig stoppe opp. Hvordan avlaster mannen deg? 

Anonymkode: f89e4...98d

[AnonymBruker]

Du har ikke annet valg enn å sette deg ned og se på hverdagen ; hva kan du kutte ut og hva kan du " sette bort til andre" ( be om hjelp til) Jeg er lik som deg, blir sliten av for mye sosialt og styr og må minimalisere. Til forskjell så har ikke jeg små barn, skjønner ikke hvordan det skulle gått an. 

Å være ute i naturen eller finne andre ting som fyller på med energi er og noe du må se på. Man kan ikke bare tømme og tømme energilagre og aldri fylle på. 

Anonymkode: 6331d...5b8

[AnonymBruker]

Men hvorfor skal det skje noe hele tiden? Hvorfor kan du ikke ha ferie? 

Du MÅ ikke på liv og død gjøre noe. Hvis mannen din har energi, så kan han vel ta guttene med seg på noe, og du kan slappe av? Unger greier å gjøre ting selv. Du kan faktisk ta ferie og synke sammen med en bok. Ta deg en tur alene, eller bare spille litt med familien. Jeg tror vi stresser så mye at det må skje noe hele tiden. Det faktisk ikke det.

Anonymkode: 80947...8fa

[AnonymBruker]

Høyrest ut som om du går med konstant stress i kroppen. Stemmer det? I såfall; legg bort mobilen! Fjern alle apper og logg deg av sosiale medier. 

Så ville jeg sett etter hvilke stressmestringsteknikker som best passer meg. Nærvær, avspenning og oppmerksomhetstrening fører ofte til redusert stress og er et godt hjelpemiddel til å takle det stresset vi utsettes for.

Anonymkode: 393c3...d98

[Gjest Blåmonster]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg er gift og har to barn på 9 og 12 år. Mannen og jeg er et godt team og samarbeider bra rundt familielivet. Jobber fullt begge to, jeg i en krevende stilling innenfor helse, men i en jobb som jeg virkelig elsker. Jeg henter energi her.

 
Problemet er at jeg blir så utrolig sliten av familielivet og all den konstante oppfølgingen av barn, hus og hjem med alt det medfører.

Jeg har hatt det sånn siden jeg ble mor, og det blir ikke bedre på tross av at barna blir større og mer selvgående. Jeg synes fortsatt at det er veldig travelt og mye å følge opp hele tiden, og det blir svært lite rom for egentid eller avkobling, noe jeg som introvert person egentlig trenger i stor grad.

I perioder er jeg på grensen til utbrenthet, og har i perioder også vært sykmeldt på grunn av dette. Det hjelper godt der og da, men jeg mister raskt effekten når jeg er friskmeldt igjen. 

Ellers sørger jeg også for nok søvn, sunt kosthold og trener to ganger i uken. Ellers frisk. 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre lenger, det virker som barna og/eller hverdagen som følger med et familieliv sliter meg totalt ut.

Har i perioder jobbet 80% med en fridag i uka, men heller ikke dette hjelper så mye. Er like sliten de andre dagene. 

Nå har vi vinterferie sammen alle fire, og jeg kjenner meg tappet for energi. Er så sliten og overveldet over at det skjer noe hele tiden og at jeg må være så «på». Lengter etter fred og ro og å kunne styre dagene mine mer selv. Sukk, føler meg som en dårlig mor med disse tankene og behovene. 

Er det noen som har noen gode råd eller har opplevd noe lignende selv? 

TS 

Anonymkode: 4bb9b...f31

Jobbe må man så da er det bare å bli en famile med rotete hus. 

[AnonymBruker]

Ikke sitt på kg iallfall om du er stresset

Anonymkode: 50c73...c75

[AnonymBruker]

Jeg jobber ekstra og planlegger kvelder for å rydde i innbokser. Har også en krevende jobb innenfor helse som gir meg energi, og en kveld på et rolig kontor med konsentrasjonsarbeid og fordypning i dag er gull verdt.

Anonymkode: 65633...e98

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan du har det. Det er konstant noe å følge opp. Skole, treninger, lagledermøter, jobb, renteøkninger, regninger, mann, sexliv, middager, nye sko til barna, vinterjakke, tannlegetime osv, osv. Hele tiden!

I fjor da det var på sitt verste, vurderte jeg å skille meg for å slippe maset om sex og middager iallfall. Da kunne han fikset gummistøvler på regnværsdager. Jeg drømte om en uke for meg selv, uten mann og barn, bare meg. Seriøst?! Hvor galt skal det stå til når man vurderer å skille seg for egentid?

Vi er fremdeles gift, men den uka for seg selv lokker, må jeg innrømme. Tenk så digg å komme hjem til fred og ro. Ingen som forventer middag eller sex. Bare meg å ta hensyn til. Åhhh….

Anonymkode: 12d7f...fa5

[AnonymBruker]

Jeg tror du må lære deg å være av. Ikke alltid være opplagt, klar til å være med. 

Min mann har mye mer energi enn meg, og der måtte det alltid skje noe. "Hva skal vi finne på", og full av planer. Jeg fungerer ikke slik, så jeg måtte bare sette bremsa på. Sorry mack, dette er den du giftet deg med. Jeg må ha me-time og orker ikke å springe rundt hele tiden. Jeg vil slappe av i kropp og fjes og bare være. Jeg vil ha tid til å ta hårkur i ferien, og sitte ute og nyte sola. Ha fred rundt meg. Og vet du hva? Det trenger ungene også! De er lik meg. De setter også pris på å ha ro og fred og kunne gjøre sine ting. 

Det er et voldsomt jag med å gjøre noe hele tiden. Men tenk deg 3 uker uten planer. Ta hver dag som den kommer. Sende ungene ut på egenhånd. "Gå og lek!". Slik gjorde mine foreldre det. De fant ikke på noe hele tiden. Det var ikke et rotterace for å reise hit og dit i et stress. 

Kjøp deg noen frø og dyrk noe, eller ta en spadag for deg selv i vinterferien. Lås døra og la familien seile sin egen sjø. 

Anonymkode: 80947...8fa

[Schopenhauer]

1. Legg lista svært lavt. Prioriter det viktigste. Alt trenger ikke å være perfekt. 

2. Unger klarer å gjøre mye selv. Dere er ikke deres tjenere, men foreldre. De skal bli selvstendig voksne. 

3. Du trener to ganger i uken. Det er bra. Da får du både litt fysisk trening og egen tid. 

4. Fordel arbeidsoppgaver (hele familien). 

5. Senk forventninger til egen tid. Du får mer enn nok egen tid når ungene blir eldre, og det er ikke mange år til. Attpåtil har du 1 fri dag i uken, noe som er luksus. 

[AnonymBruker]

Kan du forklare litt nærmere hva eksakt det er som sliter deg ut hjemme?

En niåring og en tolvåring skal da ikke ha noen grunn til å slite ut mor.

De kan lage seg frokost/lunsj/kvelds selv for eks. De trenger heller ikke aktivisering eller underholdning fra deg. 

Kanskje du kan liste opp hvordan en slitsom dag ser ut?

Anonymkode: dddc7...6b4

[AnonymBruker]

Hva bidrar mannen med? Her i huset tar mannen sønnene våre med på aking osv, mens jeg får stå hjemme alene og stryke skrukkete skjorter ellet sortere/rydde klær i kurver i klesskapene mens jeg ser på tv-serier. Det er gull verdt for meg..  

Anonymkode: edd62...542

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg vet hvordan du har det. Det er konstant noe å følge opp. Skole, treninger, lagledermøter, jobb, renteøkninger, regninger, mann, sexliv, middager, nye sko til barna, vinterjakke, tannlegetime osv, osv. Hele tiden!

I fjor da det var på sitt verste, vurderte jeg å skille meg for å slippe maset om sex og middager iallfall. Da kunne han fikset gummistøvler på regnværsdager. Jeg drømte om en uke for meg selv, uten mann og barn, bare meg. Seriøst?! Hvor galt skal det stå til når man vurderer å skille seg for egentid?

Vi er fremdeles gift, men den uka for seg selv lokker, må jeg innrømme. Tenk så digg å komme hjem til fred og ro. Ingen som forventer middag eller sex. Bare meg å ta hensyn til. Åhhh….

Anonymkode: 12d7f...fa5

Ja fy faen som jeg hater det helvetes sexmaset/forventninger om sex. Det er så tragisk at kvinner og menn kan være skrudd sammen så fundamentalt ulikt når det gjelder sex.

Anonymkode: edd62...542

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Mine barn er 6 og 9.

Jeg har også en stressende jobb innen helse, som jeg elsker, men som jeg har innsett at jeg ikke kan fortsette i. Forskjellen her er vel at min jobb har begynt å tappe meg for energi. Arbeidsmengden bare øker, jeg henger hele tiden bakpå og får ikke gjort en god jobb. Jeg kjenner at stresset ikke slipper selv når jeg har fridager, og skal derfor begynne i ny jobb snart for å se om det hjelper.

Det er ikke sikkert dette gjelder for deg, men for min del har jeg hatt problemer med utmattelse og overveldelse også før jeg fikk barn (men det har helt klart toppet seg nå). Har nå i voksen alder skjønt at jeg mest sannsynlig har ADHD uoppmerksom type, og har nå startet utredning for å se om det kan forklare mange av problemene mine.

Hvis du ikke kjenner deg igjen i akkurat det så har du jo fått mange gode råd her i tråden. Det er vanskelig, men nødvendig, å rett og slett tillate seg selv å ikke være så «på» hele tiden. Ta deg tid til å bare gjøre din greie, uten å tenke på hva de andre tre gjør/skal gjøre/forventer/ønsker, det være seg å lese en bok, gå en tur, dra på hotellhelg alene eller med en venninne, sette deg å strikke isteden for å prioritere klesvasken osv.

Håper du finner din måte å få det bedre på. Husk at du er like mye verdt både som mamma og menneske selv om ikke alt du/dere gjør er gjennomtenkt, planlagt og «riktig» ❤️

Anonymkode: 14d92...16b

[AnonymBruker]

Noen ganger så foretrekker jeg å finne på ting med barna uten mor. Vi kan bare kle på oss og dra et sted. Når mor er med så må det googles og ordnes og matpakker og styr. Alt tar lang tid og hun blir utslitt og barna sure. Hun greier ikke (eller vil ikke) ta ting som de kommer.

Hvis du hadde spurt henne så hadde hun nok vist til at noen ting må organiseres, så som å ta med pølse på turdag og at hun  ufrivillig tar mesteparten av det ansvaret. Og jeg påtar meg at jeg er dårlig på hverdagslogistikken. Men at hun ikke klarer å «skru av» når hennes innsats er unødvendig og tildels uønsket det forstår jeg ikke.

Anonymkode: c7cc0...515

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg er gift og har to barn på 9 og 12 år. Mannen og jeg er et godt team og samarbeider bra rundt familielivet. Jobber fullt begge to, jeg i en krevende stilling innenfor helse, men i en jobb som jeg virkelig elsker. Jeg henter energi her.

 
Problemet er at jeg blir så utrolig sliten av familielivet og all den konstante oppfølgingen av barn, hus og hjem med alt det medfører.

Jeg har hatt det sånn siden jeg ble mor, og det blir ikke bedre på tross av at barna blir større og mer selvgående. Jeg synes fortsatt at det er veldig travelt og mye å følge opp hele tiden, og det blir svært lite rom for egentid eller avkobling, noe jeg som introvert person egentlig trenger i stor grad.

I perioder er jeg på grensen til utbrenthet, og har i perioder også vært sykmeldt på grunn av dette. Det hjelper godt der og da, men jeg mister raskt effekten når jeg er friskmeldt igjen. 

Ellers sørger jeg også for nok søvn, sunt kosthold og trener to ganger i uken. Ellers frisk. 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre lenger, det virker som barna og/eller hverdagen som følger med et familieliv sliter meg totalt ut.

Har i perioder jobbet 80% med en fridag i uka, men heller ikke dette hjelper så mye. Er like sliten de andre dagene. 

Nå har vi vinterferie sammen alle fire, og jeg kjenner meg tappet for energi. Er så sliten og overveldet over at det skjer noe hele tiden og at jeg må være så «på». Lengter etter fred og ro og å kunne styre dagene mine mer selv. Sukk, føler meg som en dårlig mor med disse tankene og behovene. 

Er det noen som har noen gode råd eller har opplevd noe lignende selv? 

TS 

Anonymkode: 4bb9b...f31

Hva er det spesifikt som krever så mye av deg egentlig? 

Her tror jeg du får ta en liten kartlegging på hva som sliter deg ut.  Kutte ut på noe og kutte ned på noe. Og delegere litt. 

Er det bråk og støy, så kan du putte på et headsett i perioder eller ørepropper som demper lyd men hører alikevel. 

Det er mye småting som kan drenere energien. Og har du høy standard på at alt skal være perfekt så blir du jo sliten. Jeg vasker feks ikke gulv hver dag. Bedre med litt dritt på gulvet enn ødelagt helse, bare for å sette det i perspektiv.  

Ved kartlegging,  så er det lettere å finne løsninger på selve boligen. Et eksempel  her: jeg brettet pledd som lå strødd flere ganger om dagen. I bunn og grunn så tar jo ikke det lang tid.  Men med mye annet å gjøre, så fant jeg ut at det ble en tidstyv. Så kjøpte en diger kurv, slik at jeg bare kan slenge pleddene oppi. Vips ett problem løst. 

Egentid det tar du deg tid til.  Enkelt og greit. Og kartlegger du litt der også, så finner du jo ut hvor mye egentid du har behov for.

 I min hverdag finner jeg ingen grunn til at barn i den alderen skulle kreve så mye av meg at de slet meg ut. Da er det isåfall noe iht oppførsel inne som bør korrigeres. 

Anonymkode: 38f9a...04d

[bib_84]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Kan du forklare litt nærmere hva eksakt det er som sliter deg ut hjemme?

En niåring og en tolvåring skal da ikke ha noen grunn til å slite ut mor.

De kan lage seg frokost/lunsj/kvelds selv for eks. De trenger heller ikke aktivisering eller underholdning fra deg. 

Kanskje du kan liste opp hvordan en slitsom dag ser ut?

Anonymkode: dddc7...6b4

Dette tenker jeg er viktig å reflektere over, for som denne personen sier: så store barn er jo som regel ganske selvgående.

Noen alternativer til forklaringer:

1. Du er utbrent. Det har vært for mye over så mange år at nå klarer du ikke å hente deg inn og samle overskudd lengre.

2. Du legger lista ALT for høyt med tanke på hva du skal prestere, planlegge, organisere osv.

3. Du har ADHD/ADD. Kvinner maskerer/kompenserer ofte helt ubevisst. Mange begynner først å slite når kravene til fungering blir høyere (typisk som ungdom/ung voksen) og enda da kan mange holde det gående i flere år, før det sier stopp.