Vi har ulikt syn på jobbing

[anonymisert2001]

Jeg begynner å bli ordentlig sliten nå. Både meg og samboeren min jobber 100% på skole, og har egentlig trivdes helt ok med det. Men samboeren min klager utrolig mye over jobben, over ledelsen, barna, arbeidsoppgaver, at han ikke får fri i ferier osv. Vi er begge 23 år, og jeg har betalt ned studielånet mitt en stund og han skal begynne å betale ned nå. Minstebeløpet han kan betale er ca 4000kr i mnd, som vil gjøre en stor forskjell på hvor mye penger han sitter igjen med etter han betaler alle utgifter. Jeg har bedt han om å enten skaffe seg en ny 100% stilling som han faktisk trives med, og i tillegg skaffe en helgejobb eller noe for å kunne tjene opp penger til nedbetaling av lån. ELLER, at han må bite tenna sammen og tenke på at ingen av oss synes det er så spesielt gøy å gå på jobb men at det er noe vi som voksne bare må. Han må ha hjelp med søknadsbrev og CV, som er greit fordi da vet jeg at han i alle fall gjør det. Men han tar ingen grep. Han gjør ingen innsats i å finne noen ny jobb. Han sier det er så vanskelig å finne en 100% stilling. Men han har ikke søkt noe på 2 uker. Han er så tafatt, forsover seg 2-3 ganger i uka osv. vet ikke hva jeg skal gjøre. Vi har utrolig ulikt syn på å jobbe.. hjelp 

[AnonymBruker]

anonymisert2001 skrev (1 minutt siden):

... jeg har betalt ned studielånet mitt en stund og han skal begynne å betale ned nå. Minstebeløpet han kan betale er ca 4000kr i mnd..

Det høres rart ut. Jeg har lang utdanning, max studielån i Lånekassen og betaler 2.000 kr i mnd. 

Anonymkode: 83255...569

[anonymisert2001]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det høres rart ut. Jeg har lang utdanning, max studielån i Lånekassen og betaler 2.000 kr i mnd. 

Anonymkode: 83255...569

Han har ikke fullført bachelor på Kristiania. Så lånet ble ikke omgjort til stipend.. 

[AllahBallah]

anonymisert2001 skrev (3 minutter siden):

Han har ikke fullført bachelor på Kristiania. Så lånet ble ikke omgjort til stipend.. 

Han er en slabbedask, med andre ord. 

De er jo ofte litt sutrete, slik som du her beskriver  

[AnonymBruker]

Ja dere er forskjellige og det må man regne med og akseptere når man er to forskjellige individer.

Anonymkode: 2db67...b65

[Mt3]

Syting og klaging uten å ta tak samt forsove seg 2-3ganger pr uke, jeg hadde i hvertfall ikke holdt ut sammen med den typen der. Det vil neppe bli noe bedre med årene, i hvertfall ikke så lenge ingen ber han klart å tydelig om å bli voksen og ta tak i sine egne problemer for å bli lykkeligere. 

[AnonymBruker]

Hm...dette er jo ikke noe man kan leve med for alltid.
Er han deprimert eller syk?
Han burde få en legesjekk og fortelle om hvordan livet føles. Høres jo ut som depresjon.
Og den kan ha vedvart en stund også virker det som...kanskje derfor han ikke fullførte grad f.eks?

Hvis han IKKE er syk/deprimert og faktisk bare er LAT... så bør du virkelig vurdere om dette er noe du gidder leve med. Du skal ikke være mora hans, da går forholdet uansett under. Ingen orker å ligge med sønnen sin for å si det sånn. At du skriver søknader FOR han er jo allerede å sy puter under armene hans, en skikkelig bjørnetjeneste, iaf for din egen del.

Anonymkode: c7f7f...fba

[Gjest Hoia]

Det er vel ikke så relevant hvilket syn dere har på jobbing, så lenge dere må betale deres egne regninger.

[anonymisert2001]

Takk for svar - er enig med dere. 
 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hm...dette er jo ikke noe man kan leve med for alltid.
Er han deprimert eller syk?
Han burde få en legesjekk og fortelle om hvordan livet føles. Høres jo ut som depresjon.
Og den kan ha vedvart en stund også virker det som...kanskje derfor han ikke fullførte grad f.eks?

Hvis han IKKE er syk/deprimert og faktisk bare er LAT... så bør du virkelig vurdere om dette er noe du gidder leve med. Du skal ikke være mora hans, da går forholdet uansett under. Ingen orker å ligge med sønnen sin for å si det sånn. At du skriver søknader FOR han er jo allerede å sy puter under armene hans, en skikkelig bjørnetjeneste, iaf for din egen del.

Anonymkode: c7f7f...fba

Helt enig i at å skrive søknad er en bjørnetjeneste. Men det er egentlig noe jeg har gjort litt i panikk for at han ikke skal fikse seg noen jobb, som vil gå utover meg økonomisk og psykisk.. hvis du skjønner? 
Kan jeg be han feks gå til legen for å finne ut hva som skjer med han? Kan gjerne hende det er en depresjon ja, tror han kan ha litt anlegg for det. 

Endret 21. februar 2024 av anonymisert2001

[AnonymBruker]

anonymisert2001 skrev (3 minutter siden):

Jeg begynner å bli ordentlig sliten nå. Både meg og samboeren min jobber 100% på skole, og har egentlig trivdes helt ok med det. Men samboeren min klager utrolig mye over jobben, over ledelsen, barna, arbeidsoppgaver, at han ikke får fri i ferier osv. Vi er begge 23 år, og jeg har betalt ned studielånet mitt en stund og han skal begynne å betale ned nå. Minstebeløpet han kan betale er ca 4000kr i mnd, som vil gjøre en stor forskjell på hvor mye penger han sitter igjen med etter han betaler alle utgifter. Jeg har bedt han om å enten skaffe seg en ny 100% stilling som han faktisk trives med, og i tillegg skaffe en helgejobb eller noe for å kunne tjene opp penger til nedbetaling av lån. ELLER, at han må bite tenna sammen og tenke på at ingen av oss synes det er så spesielt gøy å gå på jobb men at det er noe vi som voksne bare må. Han må ha hjelp med søknadsbrev og CV, som er greit fordi da vet jeg at han i alle fall gjør det. Men han tar ingen grep. Han gjør ingen innsats i å finne noen ny jobb. Han sier det er så vanskelig å finne en 100% stilling. Men han har ikke søkt noe på 2 uker. Han er så tafatt, forsover seg 2-3 ganger i uka osv. vet ikke hva jeg skal gjøre. Vi har utrolig ulikt syn på å jobbe.. hjelp 

Her jeg bor får nesten ingen 100 % stilling med en gang. Man starter med vikarbyrå, så deltidsstilling, så kombinere 2 deltidsstillinger og etterhvert full jobb. Kommer litt an på hvilke fag man har men. Først i år har jeg fått jobb i det jeg har mastergrad i, veldig mange andre har samme fag. 

Skolejobber går i syklus. Folk ansattes i hovedsak før sommeren og litt etter jul. Det er lite å søke på nå. De få stillingene som ligger ute er uansett bare for noen få mnd. Mange jobberfaring for neste skoleår legges ut før påske. Da lønner det seg å søke MYE. Og sette av mai/juni til jobbintervju. 

Han kan få hjelp av NAV med søknad og cv, om han melder seg deltids arbeidsledig. 

Det letteste stedet å få ekstrajobb utenom skole, er i helsevesenet. De ser etter folk med pedagogikk - og man får uttelling for det i lønn. Jeg jobber ekstra i helgene i et bofellesskap for psykisk utviklingshemmede, 14-timers vakter er godt betalt. Sist mnd jobbet jeg 6 vakter. Det gir meg god inntekt.

Anonymkode: 83255...569

[AnonymBruker]

Mt3 skrev (2 minutter siden):

Syting og klaging uten å ta tak samt forsove seg 2-3ganger pr uke, jeg hadde i hvertfall ikke holdt ut sammen med den typen der. Det vil neppe bli noe bedre med årene, i hvertfall ikke så lenge ingen ber han klart å tydelig om å bli voksen og ta tak i sine egne problemer for å bli lykkeligere. 

Han er jo bare 23 år, og mye kan bli bedre. De er fortsatt unge og uerfarne.

Anonymkode: 2db67...b65

[AnonymBruker]

anonymisert2001 skrev (10 minutter siden):

Han har ikke fullført bachelor på Kristiania. Så lånet ble ikke omgjort til stipend.. 

Hva kan han gjøre for å fullføre? 

Anonymkode: 83255...569

[anonymisert2001]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva kan han gjøre for å fullføre? 

Anonymkode: 83255...569

Planen hans er å ta opp de eksamenene han mangler for å få fullført, men vet ikke om det er noe han bare sier eller faktisk skal gjøre.. 

[Gjest Hoia]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Han er jo bare 23 år, og mye kan bli bedre. De er fortsatt unge og uerfarne.

Anonymkode: 2db67...b65

23 år og rukket å få studielån til 4000 i mnd.? Det virker ikke helt vanlig. En er vel ansvarlig for å få sin egen kompetanse, som alle andre.

[AnonymBruker]

Hoia skrev (4 minutter siden):

Det er vel ikke så relevant hvilket syn dere har på jobbing, så lenge dere må betale deres egne regninger.

Jo, for ts har ikke respekt for ham, og det er ødeleggende for forholdet i lengden. Og jeg forstår henne, jeg hadde ikke orket resten av livet med en partner med så lite tiltak.

 

Anonymkode: 4ece4...119

[anonymisert2001]

Dagen startet med en krangel fordi han forsov seg igjen i dag og sa han ville ringe inn syk. Som for meg høres så tåpelig ut. Begeret rant litt over for meg og jeg sa at han måtte skjerpe seg, slutte å syte og gjøre noe med situasjonen. Var kanskje litt krass men jeg har fått litt nok. Vanligvis er det jeg som spretter opp at senga først, steller meg, lager kaffe og forsøker å vekke han. Har en mistanke om at han forsover seg nå fordi jeg har ferie og ikke vekker han. Bare det i seg selv er så usexy, føles jo som om jeg er mora til en fjortis. Ser meg selv i sutringa hans, bare jeg var 13 og ikke ville på skolen.

[Mt3]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han er jo bare 23 år, og mye kan bli bedre. De er fortsatt unge og uerfarne.

Anonymkode: 2db67...b65

Ja, men de tar seg sjelden sammen uten at noen gir de en grunn til det. F.eks så burde arbeidsgiver kalle inn til møte og gi klar beskjed om at det ikke er greit å forsove seg så ofte.

[anonymisert2001]

Mt3 skrev (1 minutt siden):

Ja, men de tar seg sjelden sammen uten at noen gir de en grunn til det. F.eks så burde arbeidsgiver kalle inn til møte og gi klar beskjed om at det ikke er greit å forsove seg så ofte.

Ja, sier det til han. At han kommer til å få dårlig referanse, og han har allerede vært på møte med ledelsen fordi han har vært mye borte fra jobb. 

[AnonymBruker]

Hoia skrev (1 minutt siden):

23 år og rukket å få studielån til 4000 i mnd.? Det virker ikke helt vanlig. En er vel ansvarlig for å få sin egen kompetanse, som alle andre.

Skal fram til at det er mange feil handlinger og valg man kan gjøre i ung alder. Det betyr ikke at det ikke kan bli bedre. Hadde mannen vært i 30-40 årene, så skulle jeg vært enig i at dette neppe kom til å bli bedre.

Anonymkode: 2db67...b65

[Mt3]

anonymisert2001 skrev (2 minutter siden):

Dagen startet med en krangel fordi han forsov seg igjen i dag og sa han ville ringe inn syk. Som for meg høres så tåpelig ut. Begeret rant litt over for meg og jeg sa at han måtte skjerpe seg, slutte å syte og gjøre noe med situasjonen. Var kanskje litt krass men jeg har fått litt nok. Vanligvis er det jeg som spretter opp at senga først, steller meg, lager kaffe og forsøker å vekke han. Har en mistanke om at han forsover seg nå fordi jeg har ferie og ikke vekker han. Bare det i seg selv er så usexy, føles jo som om jeg er mora til en fjortis. Ser meg selv i sutringa hans, bare jeg var 13 og ikke ville på skolen.

Det første du skal slutte med er i hvertfall å vekke han, gi klar beskjed på forhånd om at heretter så er det 100% hans ansvar å komme seg opp tidsnok om morgenene. 

For forholdet sin del så ville det sikkert vært best å være særboere en stund frem til han forhåpentligvis tar mer ansvar for eget liv og egen lykke. Men skjønner at det ikke er enkelt å få til boligmessig.