Du som er naturlig selvsikker, trygg på deg selv og handlekraftig

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.2.2024 den 17.53):

Hver eneste dag! 🙈 Uff! 

Godt tips, takk! Jeg tenker mye på hva andre mener, særlig mine foreldre, enda jeg vet at de ikke liker meg. Dette såret gir jeg slipp på. Jeg vil frigjøre meg selv fra de stengslene. Det er faktisk ikke så viktig. Jeg greier meg uten deres godkjennelse, det har jeg jo gjort i alle år. Jeg må bare innse at jeg faktisk har greid meg og vil gjøre det hvis jeg mentalt gir slipp på kampen om å bli god nok også.  

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

Jeg har ikke lest hele tråden, så beklager hvis du allerede har skrevet om dette. Men her har du jo hvert fall årsaken på hvorfor du er så usikker. Foreldrene dine gav deg tydeligvis små signaler gjennom hele oppveksten på at du ikke var bra nok, og du skriver at de liker deg heller ikke nå som du er voksen. Det er jo helt hjerteskjærende, og det er naturligvis ikke rart at du sliter med selvfølelse og selvtillit som voksen. Fantastisk at du nå tar grep. Det er nok en livslang prosess. Jeg har også følt meg mindreverdig gjennom livet, pga små drypp her og der gjennom oppveksten. Føler meg dummere enn andre, er veldig usikker og vinglete fordi jeg ikke har tro på egne evner og ressurser.

Anonymkode: b1edd...c67

[AnonymBruker]

On 2/20/2024 at 4:36 PM, AnonymBruker said:

Lurt!

Sånn teoretisk, men i praksis så er det som jeg oppriktig tror at "jeg kan ikke det". Jeg har en dyp frykt om at jeg er uvillig til å være en ansvarlig voksen i mitt eget liv. Nå skal eg kvitte meg med det tankesettet. 

Jeg har en dyp frykt for å "ta feil", og å ende opp med å ødelegge livet mitt og har i mange år vært nærmest handlingslammet fra å skape noe positivt i livet mitt. Så ser frem til å lære mer om hva som kjennetegner dere som bare "gjør ting". 

Jeg kunne skrevet mangt og mye om problemet mitt, men jeg velger å ikke fokusere på det fordi jeg gir slipp på identiteten som svak og hjelpeløs. Jeg oppsøker og hører andres erfaringer og tar det som er nyttig for meg, for jeg kan jo velge selv.  🙈

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

Alle tar feil av og til, slik er det berre. Som bestefar min pleide sei; gjer man aldri feil så gjer man ingenting.

Anonymkode: 2e004...71c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har ikke lest hele tråden, så beklager hvis du allerede har skrevet om dette. Men her har du jo hvert fall årsaken på hvorfor du er så usikker. Foreldrene dine gav deg tydeligvis små signaler gjennom hele oppveksten på at du ikke var bra nok, og du skriver at de liker deg heller ikke nå som du er voksen. Det er jo helt hjerteskjærende, og det er naturligvis ikke rart at du sliter med selvfølelse og selvtillit som voksen. Fantastisk at du nå tar grep. Det er nok en livslang prosess. Jeg har også følt meg mindreverdig gjennom livet, pga små drypp her og der gjennom oppveksten. Føler meg dummere enn andre, er veldig usikker og vinglete fordi jeg ikke har tro på egne evner og ressurser.

Anonymkode: b1edd...c67

Ja, jeg kjenner meg ganske trygg på at det har med oppvekst, i hjemmet og på skolen. Det stemmer det. 💔

Så leit at du også har det noe på samme måte. Det er skikkelig plagsomt rett og slett. Det går bort veldig mye tid og energi i slik vingling og usikkerhet. Og ikke minst at jeg ofte velger noe jeg faktisk ikke liker å gjøre en gang, for å tilfredsstille hypotetiske forventninger. Men nå er jeg ferdig med det. Nå tillater jeg meg å leve mitt liv, hvis det var slik at det var meningen at noen andre egentlig skulle leve det så burde "skaperen" ha skapt oss mennesker med en annen bevissthet, eller noe sånt. Det er en av mine hoved-tvil "har jeg lov å leve MITT liv som MITT liv?" ... 

Takk for forståelsen!

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Alle tar feil av og til, slik er det berre. Som bestefar min pleide sei; gjer man aldri feil så gjer man ingenting.

Anonymkode: 2e004...71c

Kloke ord fra din bestefar det der! Jeg vet at alle mennesker tar feil, og at jeg er et helt vanlig menneske, men jeg er fremdeles opphengt i å ikke ta feil valg osv. 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

[AnonymBruker]

Memorangen skrev (På 20.2.2024 den 17.00):

Sykt at det går an å være sånn😃Jeg greier ikke å sette meg inn i det. Å ikke bry seg om hva andre tenker. Det gjør jeg hele tiden 100 % siden jeg var liten. Og er alltid redd for å gjøre feil!

Høres utrolig slitsomt ut! Har ikke tenkt sånn siden barneskolen jeg. Hvem faen bryr seg( de fleste er mest opptatt av eget liv uansett)

Anonymkode: 71258...a67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Høres utrolig slitsomt ut! Har ikke tenkt sånn siden barneskolen jeg. Hvem faen bryr seg( de fleste er mest opptatt av eget liv uansett)

Anonymkode: 71258...a67

Jeg tror ikke oppriktig at noen andre bryr seg om jeg gjør feil. Som du sier de er mest opptatt av egne liv. Jeg tror mer det er som et slags minne fra fortiden, fra en tid der du fikk fæle følelser av å være skamfull og hjelpeløs hvis du gjorde feil, at du ble mobbet, tråkket på, overlatt til deg selv. Vet ikke, men en teori jeg har. Så selv om jeg i dag tenker "hva er det verste som kan skje?" eller vet at ingen andre bryr seg, så er jeg livredd fordi jeg ubevisst unngår "de gamle følelsene". 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.2.2024 den 16.20):

Jeg har tidligere sett på meg selv som en engstelig og usikker person. Det er jeg nå ferdig med! Jeg kan skap meg selv slik jeg vil, og rollen som hjelpeløs og svak i en alder av 32 sømmer seg ikke! 

Derfor vil jeg høre med de av dere som er naturlig selvsikre, som tar små og store valg for egne liv, ikke outsourcer valgene til alle venner og familie "hva burde jeg gjøre?", "jeg synes det er så vanskelig å gå for noe" osv. Dere som er glad i dere selv, og daglig jobber mot målene dere setter dere. Dere som ikke handler ut fra frykt eller et mål om å "bli god nok". 

Hvordan ser relasjonene deres ut, hvordan ser livet deres ut og hvordan får dere det til? 

Jeg strever med å ta vanlige valg for livet mitt selv, og føler jeg trenger en "voksenperson" til å støtte meg. Men dere får det jo til, hvordan er dere med tanke på hverdagslige valg, og hvordan ble dere sånn? Hva kjennetegner tankesettet deres? 

Lær meg å bli som dere! 

Tusen takk på forhånd for alle svar. Setter pris på at du brukte tiden din på meg! 

Anonymkode: eb0c4...78e

Jeg er gjennomsnittlig praktisk anlagt og liker å løse problemer. 
Jeg er gjennomsnittlig takknemlig. 
Jeg har jevnt humør (hverken sprudlende eller negativ).

God på smalltalk.
Har en gjennomsnittlig bolig, jobb, bil, høyde, vekt og utseende. 
Bryr meg om andre. 
Er gjestfri. 
Har gode og varige vennskap gjennom mange år. Opplever at jeg lett får nye venner om jeg ønsker det. 
Snakker med personale på butikken og slår gjerne av en prat med fremmede. Feks gi ros for bikkja, vantene, håret eller annet jeg liker. 
Selvfølelsen min er god. Jeg grubler ikke for mye på mine dårlige egenskaper selv om jeg er klar over dem. 
Å bry seg om andres ve og vel er oppskriften på egen lykke! Men har roet ned noen relasjoner der jeg ble utnyttet. 
Men jeg slår et slag for det gode gjennomsnittlige livet for trivsel. 
(selv om jeg har noen sære hobbyer)

Jeg tar egne valg, men gjør alltid grundige sjekker først og lytter gjerne på innspill. 
Måtte nok bikke 30 før konturene av trygghet kom frem. Det dreier seg om erfaring.
Å stå på krava betyr ikke å tråkke på andre. Så ikke gå i andre grøfta.  

 

K57
 

Anonymkode: 4b8ea...b72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg tror ikke oppriktig at noen andre bryr seg om jeg gjør feil. Som du sier de er mest opptatt av egne liv. Jeg tror mer det er som et slags minne fra fortiden, fra en tid der du fikk fæle følelser av å være skamfull og hjelpeløs hvis du gjorde feil, at du ble mobbet, tråkket på, overlatt til deg selv. Vet ikke, men en teori jeg har. Så selv om jeg i dag tenker "hva er det verste som kan skje?" eller vet at ingen andre bryr seg, så er jeg livredd fordi jeg ubevisst unngår "de gamle følelsene". 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

Jeg har bodd i en bolig jeg hater i over 5 år nå, delvis fordi jeg ikke vil at andre skal tenke at vi gjorde en stor feil ved å flytte dit (upopulært område). Hadde egntlig tenkt å flytte videre i fjor, men nå er jo boligmarkedet ødelagt.. Det er jo helt sjukt å forme livet sitt rundt hva andre muligens tenker.. For ja, hvem bryr seg egentlig, sånn bortsett fra en selv 🥺

Anonymkode: b1edd...c67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.2.2024 den 16.51):

Tja, eller så kan man innse at man er voksen, og selv kan skape sin selvfølelse. Er det vanskeligere om man har vært usikker hele livet, og vokst opp med vold og omsorgssvikt, definitivt, men det kommer et punkt der man står mellom valget av offerrollen, eller å skape sitt eget liv. Jeg vet hva jeg velger. Hva velger du? 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

Må bare klappe for denne!! Kjenner enkelte i 50-60 års alderen som fortsatt bruker all energi på å syns synd på seg selv for at (de nå døde) foreldrene gjorde ditt eller datt. Og skylder på det for både egen atferd, dårlig økonomi, usunn livsstil osv. Med den holdningen har man jo uansett tapt.

Tankesettet ditt her tyder jo på en handlekraftighet og evne til å ta gode valg for eget liv. Lykke til!

Anonymkode: fdc52...ef4

[Memorangen]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Høres utrolig slitsomt ut! Har ikke tenkt sånn siden barneskolen jeg. Hvem faen bryr seg( de fleste er mest opptatt av eget liv uansett)

Anonymkode: 71258...a67

Jeg er f eks redd for å gjøre noe som kan sette meg i et dårlig lys for sjefen eller kolleger. Litt perfeksjonist på jobb. Og noen ganger tenker jeg før jeg snakker, da tenker jeg på hva andre syns om det. Jeg blir veldig engasjert i ting i en diskusjon, og så kan jeg plumpe ut med ting som jeg kanskje egentlig ville formulert annerledes om jeg hadde tenkt meg om. Da tenker jeg alltid på hva folk syns om meg. Et annet eksempel er at jeg er veldig godt trent og har trent i mange år. Likevel kan jeg føle meg «ikke god nok» på et treningssenter, og lure på om andre ser på meg og tenker at jeg gjør ting feil osv. Jeg vet objektiv at jeg gjør ting riktig, så er fullt klar over at dette bare er tanker. 

Jeg har hatt det sånn hele livet, uansett hvor flink jeg er til ting, og uansett hva jeg presterer, og uansett hva andre sier jeg gjør bra. Og at jeg er en bra person osv,så tenker jeg at det egentlig ikke er godt nok. Etter mange runder med psykolog og ssri og andre ting, har jeg jo etterkvert skjønt at det bare er tanker og at det ikke nødvendigvis gjør det sant. 

Så jeg lar stort sett tankene flyte forbi når de kommer. 

[AnonymBruker]

Ikke offermentalitet.  Lærte dette av å bli kjent med flyktninger og folk som hadde overlevd folkemord. Lærte mer om dette av å lære om mitt hvite privilegium, klassesamfunn, fattigdom, psykiatri etc.  Mange har det vanskelig.

Ikke måtte bli likt. Lærte tidlig på den harde måten at man overlever helt alene også, selv om ensomhet er vanskelig.

Evnen til å stå i ubehag.  Jeg gjør mange ting jeg ikke liker, fordi sånn er livet. 

Realistiske forventninger. Setter stor pris på alt. Har forlengst fått til langt mer enn noen hadde forventet.

Se sikkerhetsnettet man har her i Norge. Det meste ordner seg! 

Vet at det ikke finnes 1 korrekt svar, så trenger ikke stresse etter å finne den perfekte løsning. Folk lever på ulike måter og det meste går helt fint. Så det er ikke kun 1 korrekt svar.

Du skal dø. Du får ikke penger eller eiendeler med.  Disse tingene er ikke så viktig.  

Bra nok. Lærte raskt at jeg ikke skulle levere noe som var 100% og perfekt men skulle sikte på noe som var 80% og bra nok. Alt er en balanse mellom perfeksjon, tidsbruk, og kostnader.

Anonymkode: 694dc...bb1

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Memorangen said:

Jeg er f eks redd for å gjøre noe som kan sette meg i et dårlig lys for sjefen eller kolleger. Litt perfeksjonist på jobb. Og noen ganger tenker jeg før jeg snakker, da tenker jeg på hva andre syns om det. Jeg blir veldig engasjert i ting i en diskusjon, og så kan jeg plumpe ut med ting som jeg kanskje egentlig ville formulert annerledes om jeg hadde tenkt meg om. Da tenker jeg alltid på hva folk syns om meg. Et annet eksempel er at jeg er veldig godt trent og har trent i mange år. Likevel kan jeg føle meg «ikke god nok» på et treningssenter, og lure på om andre ser på meg og tenker at jeg gjør ting feil osv. Jeg vet objektiv at jeg gjør ting riktig, så er fullt klar over at dette bare er tanker. 

Jeg har hatt det sånn hele livet, uansett hvor flink jeg er til ting, og uansett hva jeg presterer, og uansett hva andre sier jeg gjør bra. Og at jeg er en bra person osv,så tenker jeg at det egentlig ikke er godt nok. Etter mange runder med psykolog og ssri og andre ting, har jeg jo etterkvert skjønt at det bare er tanker og at det ikke nødvendigvis gjør det sant. 

Så jeg lar stort sett tankene flyte forbi når de kommer. 

Blir sliten bare av å lese om dette

Anonymkode: 694dc...bb1

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har ikke lest hele tråden, så beklager hvis du allerede har skrevet om dette. Men her har du jo hvert fall årsaken på hvorfor du er så usikker. Foreldrene dine gav deg tydeligvis små signaler gjennom hele oppveksten på at du ikke var bra nok, og du skriver at de liker deg heller ikke nå som du er voksen. Det er jo helt hjerteskjærende, og det er naturligvis ikke rart at du sliter med selvfølelse og selvtillit som voksen. Fantastisk at du nå tar grep. Det er nok en livslang prosess. Jeg har også følt meg mindreverdig gjennom livet, pga små drypp her og der gjennom oppveksten. Føler meg dummere enn andre, er veldig usikker og vinglete fordi jeg ikke har tro på egne evner og ressurser.

Anonymkode: b1edd...c67

Det er fullt mulig å ha en slik oppvekst og likevel være trygg i seg selv. Så det er nok ikke hele forklaringen. 

Anonymkode: 694dc...bb1

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke gjøre det jeg vil pga. dårlig økonomi. Økonomien ødelegger livet mitt. Jeg vil så mye i livet men kan det ikke pga. pengene.

Anonymkode: 8065d...f48

[Fant80]

Handlekraftig er jeg. Selvsikker kommer an på situasjonen. Men alltid ydmyk. Orker ikke være sån person som jeg snur,om jeg treffer på de. Altså mange vil sikkert si selvsikker. Jeg vil si høy på seg selv. Ja det er stor forskjell! Det gidder ikke jeg.

 

Endret 25. februar av Fant80

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg kan ikke gjøre det jeg vil pga. dårlig økonomi. Økonomien ødelegger livet mitt. Jeg vil så mye i livet men kan det ikke pga. pengene.

Anonymkode: 8065d...f48

Det er veldig mange muligheter igjen i verden selv når du tar vekk mulighetene som krever penger.

Anonymkode: 694dc...bb1

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg kan ikke gjøre det jeg vil pga. dårlig økonomi. Økonomien ødelegger livet mitt. Jeg vil så mye i livet men kan det ikke pga. pengene.

Anonymkode: 8065d...f48

Vi bur i norge, vi vant i lotto allereie det, mykje man får gjort med dårlig økonomi i Norge som man ikkje kan i andre land:)

Anonymkode: 2e004...71c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er veldig mange muligheter igjen i verden selv når du tar vekk mulighetene som krever penger.

Anonymkode: 694dc...bb1

Fordi penger betyr jo alt. Får ikke gjort noe uten penger.

Anonymkode: 8065d...f48

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Fordi penger betyr jo alt. Får ikke gjort noe uten penger.

Anonymkode: 8065d...f48

Bur du i Norge? Masse man får gjort i Norge utan pengar.

Anonymkode: 2e004...71c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Fordi penger betyr jo alt. Får ikke gjort noe uten penger.

Anonymkode: 8065d...f48

Feil, i Norge får man gjort mykje utan penger. Helsa er viktigst.

Anonymkode: 2e004...71c