Du som er naturlig selvsikker, trygg på deg selv og handlekraftig

[AnonymBruker]

Jeg har vært sånn siden jeg var liten. Har hatt en tøff barndom og måtte tidlig ta vare på både meg selv og andre. Men jeg har liksom aldri tvilt på min evne til det, bryr meg svært lite om hva andre mener og gjør de tingene jeg selv ønsker - ting andre kan mene er uvanlige eller at jeg da er «veldig tøff». I relasjoner er jeg sosial og utadvendt med andre, og sier hva jeg mener. Sliter dog mer med helt nære relasjoner og tillit. 

Anonymkode: cc969...7ca

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (10 timer siden):

Jeg fant meg selv på veien flere ganger.

Det handler ikke om en enkelt hendelse, men alle de små veiene en tar i løpet av livet og hvor de fører deg. 
 

Det som går igjen er at jeg alltid har satt meg selv først og handlet når jeg innser jeg ikke trives eller er lykkelig. Jeg fortjener et godt og lykkelig liv og ingenting skal hindre meg i å oppnå det.

Alle fortjener det beste livet de kan gå omringet av ekte venner og kjærlighet. Jeg innser at mitt driv motiveres av å ikke stoppe inntil jeg kommer til det punktet. Livet er for kort og skjørbart til å ikke leve det beste livet en kan❤️

Godt sagt! Og takk for at du har delt av din erfaring. 

Utfordringen er da å vite "hvordan leve det beste livet en kan", men jeg ser for meg at det er lit prøving og feiling, som du sier prøve ut de små veien og se hvor de fører deg. 

Jeg har grunnet mye på hva sette meg selv først betyr. Ikke fått sovet noe særlig i natt. Jeg frykter at å sette meg selv først er å ta noen vanskelige valg, sette noen vanskelige grenser i viktige relasjoner, si fra om en del ting. Og det gjør meg redd. Samtidig kanskje "premien" man får av å gjøre det er verdt det. Jeg aner jo ikke, for jeg er bare i starten enda. Mye refleksjoner her i natta. 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har vært sånn siden jeg var liten. Har hatt en tøff barndom og måtte tidlig ta vare på både meg selv og andre. Men jeg har liksom aldri tvilt på min evne til det, bryr meg svært lite om hva andre mener og gjør de tingene jeg selv ønsker - ting andre kan mene er uvanlige eller at jeg da er «veldig tøff». I relasjoner er jeg sosial og utadvendt med andre, og sier hva jeg mener. Sliter dog mer med helt nære relasjoner og tillit. 

Anonymkode: cc969...7ca

Hva tror du fører til dette, den kontrasten mellom selvtilliten din med mer perifere relasjoner, versus tilliten til deg selv i nære relasjoner? 

Jeg hadde også en tøff barndom, men den kom til uttrykk veldig motsatt, at jeg hadde null tillit til meg selv. Jeg lærte at jeg kunne ikke stole på noen av mine vurderinger. Leit å høre at du har hatt det så tøft. ❤️ 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva tror du fører til dette, den kontrasten mellom selvtilliten din med mer perifere relasjoner, versus tilliten til deg selv i nære relasjoner? 

Jeg hadde også en tøff barndom, men den kom til uttrykk veldig motsatt, at jeg hadde null tillit til meg selv. Jeg lærte at jeg kunne ikke stole på noen av mine vurderinger. Leit å høre at du har hatt det så tøft. ❤️ 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

Mange med vanskelig bakgrunn har en tendens til å bli ganske tøff og hard. Vi får en survival mode som gjør at vi kjemper og siden ingen redder oss redder vi oss selv med et driv og en uavhengighet som ofte også medfører at det å slippe inn andre mennesker blir en av våre største utfordringer. Vi er ikke avhengig av andres godkjennelse eller bekreftelse.

Det er selvforsvar og det bygges opp en mur fra vi er små for å beskytte oss mot nære relasjoner da vi et vant med å bli sviktet av de som skulle elske og beskytte oss med ubetinget kjærlighet.

Spesielt i kjærlighetsrelasjoner vil dette kunne by på utfordringer. For å gi noen hjertet sitt betyr å gi ubetinget tillit.

 

Men noen vil gå motsatt vei. Å ikke oppleve trygghet og kjærlighet i barndommen gjør at de blir usikre og får et enormt behov for bekreftelse, anerkjennelse og kjærlighet. Instinktene går mer på selvoppofring og godta at siden de ikke fikk kjærlighet og anerkjennelse som små så fortjener de det ikke. De føler de må ta til takke med de som gir dem en form for interesse. Selv om det er giftige relasjoner. 
 

Å ikke ha hatt noen som støtter dem gjør dem usikre på seg selv, egenverdi og egne meninger. De blir redd for å ta for mye plass og dermed ender de ofte opp ulykkelig som voksen for de innser de ikke er omringet av de relasjonene og kjærligheten de egentlig ønsker.

 

[AnonymBruker]

Jeg tror min egen trygghet og gode selvfølelse handler om at jeg også lytter mye til andre. Det gjorde også mine foreldre og det gjør mine barn. 
Da blir mine egne følelser, valg og prioriteringer validert mot andre og jeg står ennå trygge i hva jeg velger og hvem jeg blir. Og så blir jo noe også i relasjon til andre. Trygghet blir videre fordi den også blir noe utenfor meg selv. 

Jeg bryr meg ikke om småting, om noen på jobben synes jeg er dum, om jeg gjør noen feil og jeg har alltid tatt selvstendige valg. 
Nå er jeg leder for mange hundre mennesker og har ansvar for et stort budsjett. Det krever mye av meg, men det er mye lettere med en grunnleggende god selvfølelse i bunn. 
 

 

Anonymkode: 1064d...c20

[Hoia]

Jeg tror på tilpasning, høre på andre, men ikke på de viktigste områdene i livet. På disse områdene kan en ikke akseptere at andre foretar valg for seg. Jeg leste et dikt i puberteten av Åse-Marie Nesse, som handler om valg. Det er blitt min livsfilosofi, selv om diktet er litt pompøst. Manipulasjon og kalkulerte mennesker er vanskelig å passere, riste av seg, men en bør gjøre det for egen skyld. Selvtillit og selvfølelse er ikke statisk, men sørge for at det er din egen vei du jobber med, ikke andres, ellers er det lett å føle seg fremmedgjort i eget liv.

Endret 21. februar 2024 av Hoia

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (På 21.2.2024 den 7.04):

Mange med vanskelig bakgrunn har en tendens til å bli ganske tøff og hard. Vi får en survival mode som gjør at vi kjemper og siden ingen redder oss redder vi oss selv med et driv og en uavhengighet som ofte også medfører at det å slippe inn andre mennesker blir en av våre største utfordringer. Vi er ikke avhengig av andres godkjennelse eller bekreftelse.

Det er selvforsvar og det bygges opp en mur fra vi er små for å beskytte oss mot nære relasjoner da vi et vant med å bli sviktet av de som skulle elske og beskytte oss med ubetinget kjærlighet.

Spesielt i kjærlighetsrelasjoner vil dette kunne by på utfordringer. For å gi noen hjertet sitt betyr å gi ubetinget tillit.

 

Men noen vil gå motsatt vei. Å ikke oppleve trygghet og kjærlighet i barndommen gjør at de blir usikre og får et enormt behov for bekreftelse, anerkjennelse og kjærlighet. Instinktene går mer på selvoppofring og godta at siden de ikke fikk kjærlighet og anerkjennelse som små så fortjener de det ikke. De føler de må ta til takke med de som gir dem en form for interesse. Selv om det er giftige relasjoner. 
 

Å ikke ha hatt noen som støtter dem gjør dem usikre på seg selv, egenverdi og egne meninger. De blir redd for å ta for mye plass og dermed ender de ofte opp ulykkelig som voksen for de innser de ikke er omringet av de relasjonene og kjærligheten de egentlig ønsker.

 

Ja, siste avsnittene der beskriver godt hvilken ende jeg er i. Men nå er jeg klar for å gi slipp på det, og bygge opp både egenverdien og tilliten til egne valg og vurderinger fra bunnen av. 💪

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.2.2024 den 8.13):

Jeg tror min egen trygghet og gode selvfølelse handler om at jeg også lytter mye til andre. Det gjorde også mine foreldre og det gjør mine barn. 
Da blir mine egne følelser, valg og prioriteringer validert mot andre og jeg står ennå trygge i hva jeg velger og hvem jeg blir. Og så blir jo noe også i relasjon til andre. Trygghet blir videre fordi den også blir noe utenfor meg selv. 

Jeg bryr meg ikke om småting, om noen på jobben synes jeg er dum, om jeg gjør noen feil og jeg har alltid tatt selvstendige valg. 
Nå er jeg leder for mange hundre mennesker og har ansvar for et stort budsjett. Det krever mye av meg, men det er mye lettere med en grunnleggende god selvfølelse i bunn. 

Anonymkode: 1064d...c20

Interessant vinkling. Du sier du lytter mye til andre, men på hvilken måte? Fordi jeg også lytter mye til andre, fordi jeg nettopp ikke stoler på at jeg kan ta valget på egen hånd, men siden du sier at det gjør deg trygg så ser jeg for meg at vi gjør det med "ulikt fortegn". For meg er den valideringen i hva andre ville gjort, det jeg vil bort fra, fordi det er for overdrevent! Om det gir mening. 

Hoia skrev (På 21.2.2024 den 8.24):

Jeg tror på tilpasning, høre på andre, men ikke på de viktigste områdene i livet. På disse områdene kan en ikke akseptere at andre foretar valg for seg. Jeg leste et dikt i puberteten av Åse-Marie Nesse, som handler om valg. Det er blitt min livsfilosofi, selv om diktet er litt pompøst. Manipulasjon og kalkulerte mennesker er vanskelig å passere, riste av seg, men en bør gjøre det for egen skyld. Selvtillit og selvfølelse er ikke statisk, men sørge for at det er din egen vei du jobber med, ikke andres, ellers er det lett å føle seg fremmedgjort i eget liv.

Forsøkte å søke opp diktet, men fant ikke ut hvilket det var, husker du hva det het, eventuelt hvordan det går? 

Kloke ord, tusen takk! ❤️ For det er det, det er forskjell på tilpassing, og å endre selve personligheten sin for å tekkes andre. 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

[Hoia]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Interessant vinkling. Du sier du lytter mye til andre, men på hvilken måte? Fordi jeg også lytter mye til andre, fordi jeg nettopp ikke stoler på at jeg kan ta valget på egen hånd, men siden du sier at det gjør deg trygg så ser jeg for meg at vi gjør det med "ulikt fortegn". For meg er den valideringen i hva andre ville gjort, det jeg vil bort fra, fordi det er for overdrevent! Om det gir mening. 

Forsøkte å søke opp diktet, men fant ikke ut hvilket det var, husker du hva det het, eventuelt hvordan det går? 

Kloke ord, tusen takk! ❤️ For det er det, det er forskjell på tilpassing, og å endre selve personligheten sin for å tekkes andre. 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

Faktisk så var det litt sånt kleint dikt, men det var noen fine ord i det, kanskje det var feil forfatter, noe sånt som "Gå i veg vesle jente, ikke tenke på hva andre forventer av deg, ikke la noen lure noe  innpå deg noe du ikke har valgt selv, et eller annet sånt". Jeg leste det i puberteten og det ga meg masse da.

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (På 20.2.2024 den 18.37):

Jeg anser meg selv som rimelig «naturlig selvsikker» og tror det skyldes at jeg er født med en «stahet» «viljestyrke» eller «egenrådighet», men også at jeg har hatt en barndom hvor jeg har blitt oppmuntret til å tro på meg selv, være stolt av den jeg er, ikke la meg bli tråkka på/tråkket ned.. Jeg vet hvordan det føles når omsorgspersoner er støttende mot meg og løfter meg opp og frem. Jeg tror derfor det ikke er tilfeldig at jeg lett unngår destruktive relasjoner, identifiserer dem og setter grenser. Både privat og på jobb.

men TS: også vi som er slik har behov for bekreftelse og omsorg, og validering.. jeg trenger ikke andre å fortelle meg hva jeg bør gjøre, men jeg verdsetter at noen orker å høre på meg og støtte meg i prosessene jeg setter i gang..

Til slutt TS: hvis du synes det er vanskelig å ta avgjørelser for deg selv og trenger å «voksenstøtte» for retninger du skal ta i livet, hva slags støtte og oppmuntring har du fått som barn? Og hva med autonomi? Hvor mye fikk du bestemme selv..? Er du vant med at noen har styrt og bestemt? Og har dine valg blitt møtt mer mer kritikk enn støtte? 
En av mine «feil» som en viljesterk og «bestemt» person er at jeg kanskje kan være for dominerende noen ganger, og ubevisst tråkke andre på tær, fordi jeg «kjører bare på». Jeg tror de som er litt «mildere» i formen kanskje er mer smidige og kanskje flinkere til å tilpasse seg andre og bli likt. Kanskje er du TS en person som ofte blir godt likt? 

Jeg kjøpte nylig boka «omgitt av idioter» som henviser til fire ulike «arketyper» i boka beskrives de som rød, gul, blå og grønn.

Jeg er den klassiske «røde» : viljesterk og målrettet. Tar naturlig ledelse, og lik de egenskaper du beskriver i HI. Minus: kan være lite fintfølende og noen ganger kjører avgjørelser gjennom. Gul person er den sprudlende festlige som «stjeler rommet» med gode historier, som liker å kaste kreative ideer opp i lufta. Blå er den mer rigide og regelstyrte som kan veldig mye om spesifikke ting uten å føle behov for å flagge det eller skryte til alle rundt av sine kunnskaper. Grønn er den mest vanlige; en kombinasjon av alle de andre fargene, men mer nedtonet: kan ta ledelsen hvis ingen andre gjør det, er omgjengelig nok og hyggelig «festlig» uten å nødvendigvis være festens midtpunkt. Ryddig og strukturert uten å være rigid.. 

Ingen er bare en farge, de fleste er en blanding av to hovedfarger.. 

Du har kanskje lite «rødt» i deg, og det kan du jobbe med og lære deg, akkurat som at jeg må jobbe med å være mer grønn  

Ja, det er nok pga oppvekst. Jeg var veldig engstelig og uselvstendig også som barn. 

En rar ting med tanke på det du skriver fra Thomas Erikson sin bok om 4 ulike arketyper, jeg går nok under rød, jeg er viljesterk og målrettet, jeg tar ofte ledelse i typ gruppearbeid, og kan ha lederroller i jobbsammenheng, snakke foran store forsamlinger, leder leker på fest o.l. Men det er hvis oppgavene er klart definert. Selv om mine gamle studiekamerater ville omtalt meg som selvsikker, trygg på meg selv, villig til å stå for det jeg mener, så er det ikke fordi jeg er faktisk selvsikker, det er fordi jeg er så lidenskapelig opptatt og faglig dyktig, og litt utålmodig. Inni meg skjelver jeg som et aspeløv. Samme på fest, selv om andre ville beskrevet meg som et naturlig midtpunkt, og en som alltid skapte god stemning, så er jeg så nervøs. Så det er et paradoks der. 

Og så kommer jeg hjem og greier ikke bestemme hva jeg skal ha på skiva en gang, uten hjelp fra en voksen. Det er skikkelig paradoks. Det er faktisk mest på arenaer som er hjemme, eller i mitt private liv, det kommer til uttrykk når jeg tenker meg om. 

I tillegg ønsker jeg f.eks å starte en bedrift, jeg har det jeg selv mener er en god idé, men det er ikke en klart definert oppgave, ingen kan instruere meg, og der er denne mistilliten til meg selv, "bare prøv"-tankegangen er fraværende. Jeg gjør, og har gjort, en hel haug med oppgaver og jobber som jeg ikke ønsker, og lykkes med dem, fordi jeg ikke tør å følge det jeg selv vil, eller ikke en gang vet hva jeg selv vil. Det er som at jeg driver skuespill som en perfeksjonist og målrettet karrieremenneske, mens egentlig så driter jeg i prestasjoner, og ønsker å drive min egen "slow business", mens jeg dyrker familieliv og ro. Men det gjør jeg ikke. 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (På 20.2.2024 den 18.37):

Jeg anser meg selv som rimelig «naturlig selvsikker» og tror det skyldes at jeg er født med en «stahet» «viljestyrke» eller «egenrådighet», men også at jeg har hatt en barndom hvor jeg har blitt oppmuntret til å tro på meg selv, være stolt av den jeg er, ikke la meg bli tråkka på/tråkket ned.. Jeg vet hvordan det føles når omsorgspersoner er støttende mot meg og løfter meg opp og frem. Jeg tror derfor det ikke er tilfeldig at jeg lett unngår destruktive relasjoner, identifiserer dem og setter grenser. Både privat og på jobb.

men TS: også vi som er slik har behov for bekreftelse og omsorg, og validering.. jeg trenger ikke andre å fortelle meg hva jeg bør gjøre, men jeg verdsetter at noen orker å høre på meg og støtte meg i prosessene jeg setter i gang..

Til slutt TS: hvis du synes det er vanskelig å ta avgjørelser for deg selv og trenger å «voksenstøtte» for retninger du skal ta i livet, hva slags støtte og oppmuntring har du fått som barn? Og hva med autonomi? Hvor mye fikk du bestemme selv..? Er du vant med at noen har styrt og bestemt? Og har dine valg blitt møtt mer mer kritikk enn støtte? 
En av mine «feil» som en viljesterk og «bestemt» person er at jeg kanskje kan være for dominerende noen ganger, og ubevisst tråkke andre på tær, fordi jeg «kjører bare på». Jeg tror de som er litt «mildere» i formen kanskje er mer smidige og kanskje flinkere til å tilpasse seg andre og bli likt. Kanskje er du TS en person som ofte blir godt likt? 

Jeg kjøpte nylig boka «omgitt av idioter» som henviser til fire ulike «arketyper» i boka beskrives de som rød, gul, blå og grønn.

Jeg er den klassiske «røde» : viljesterk og målrettet. Tar naturlig ledelse, og lik de egenskaper du beskriver i HI. Minus: kan være lite fintfølende og noen ganger kjører avgjørelser gjennom. Gul person er den sprudlende festlige som «stjeler rommet» med gode historier, som liker å kaste kreative ideer opp i lufta. Blå er den mer rigide og regelstyrte som kan veldig mye om spesifikke ting uten å føle behov for å flagge det eller skryte til alle rundt av sine kunnskaper. Grønn er den mest vanlige; en kombinasjon av alle de andre fargene, men mer nedtonet: kan ta ledelsen hvis ingen andre gjør det, er omgjengelig nok og hyggelig «festlig» uten å nødvendigvis være festens midtpunkt. Ryddig og strukturert uten å være rigid.. 

Ingen er bare en farge, de fleste er en blanding av to hovedfarger.. 

Du har kanskje lite «rødt» i deg, og det kan du jobbe med og lære deg, akkurat som at jeg må jobbe med å være mer grønn  

Jeg tror det jeg skulle frem til var at personlighetsmessig så er jeg målrettet og viljesterk, men samtidig så er jeg så usikker, at jeg går rundt og jobber målrettet og viljesterkt med oppgaver jeg ikke liker eller ønsker. At det er en forskjell mellom å være leder-typen, og å være trygg inni seg. Og det er nok mye fordi jeg ikke fikk noe særlig oppmuntring og heiagjeng da jeg var liten. Nå er jeg selv den heiagjengen da, så har troen på at ting skal bli veldig annerledes! 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

[AnonymBruker]

Jeg tror det et en kombinasjon av medfødt personlighet og oppvekst. Har stort sett gode erfaringer, foreldre som synes det meste var flott og godt nok. 
 

Jeg jobber også som leder nå. Jeg vil jo helst bli likt, men om noen skulle sagt de ikke likte meg hadde jeg faktisk stilt meg undrende til det. Jeg kan forstå at folk er uenige med meg, at jeg kan tråkke i salaten, men ikke at det skal rokke  nevneverdig ved selvfølelsen min.

Anonymkode: 488c4...b04

[Hoia]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Interessant vinkling. Du sier du lytter mye til andre, men på hvilken måte? Fordi jeg også lytter mye til andre, fordi jeg nettopp ikke stoler på at jeg kan ta valget på egen hånd, men siden du sier at det gjør deg trygg så ser jeg for meg at vi gjør det med "ulikt fortegn". For meg er den valideringen i hva andre ville gjort, det jeg vil bort fra, fordi det er for overdrevent! Om det gir mening. 

Forsøkte å søke opp diktet, men fant ikke ut hvilket det var, husker du hva det het, eventuelt hvordan det går? 

Kloke ord, tusen takk! ❤️ For det er det, det er forskjell på tilpassing, og å endre selve personligheten sin for å tekkes andre. 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

Og noe sånt som "Ting kan skje på en vanlig dag, om du våger å styre vinden selv".  Jeg vet det er litt kleint, men det er blitt min livsfilosofi, fordi jeg fokuserte mye på det i en tid jeg var usikrere enn det jeg er nå. Derfor viker jeg ikke så ofte fra det heller. Grenser for andre, uten å skylde på andre, er ofte litt sentralt. En skal aldri la seg manipulere inn i en annens virkelighetsfære, til ulempe for seg selv, uansett hvilke argumenter en måtte møte på. En kan vise hensyn etc., men en bestemmer selv i livet.

Endret 22. februar 2024 av Hoia

[Ebbeliten]

Jeg vet ikke. Jeg bare er sånn, har aldri involvert foreldre i mine valg etter at jeg ble voksen. Eller andre for den sakens skyld. Jeg er ikke en som må tenke så mye før jeg tar avgjørelser. Bestemte meg for at jeg ville selge huset mitt og flytte et annet sted. Dro på visning på et hus. Kontaktet banken dagen etterpå, fikk lån, la inn bud. Det gikk 3 dager fra visning til huset var mitt. Schmokk, så var det gjort. Informerte familien etterhvert. 

[AnonymBruker]

Det er en del av det som er personlighet. Og om man finner bekreftelse i seg selv eller søker det fra andre kan handle om oppvekst. 

jeg god på at når jeg tar valg gjør jeg alt for at det skal fungere. Jeg tenker at det skjelden er ett galt og ett rett valg, og hva man gjør det til er viktig. Likevel har jeg alltid i bakhodet at veldig få avgjørelser er endelige, og man tar et standpunkt til man tar et annet - som også betyr at det å feile privat eller i jobb og kjenne på vonde følelser rundt det, Det er vondt, men jeg tenker at det er midlertidig, og at jeg tillater meg selv å føle meg sint, skuffet eller trist, men jeg tåler det, og ofte kan man le av det eller lære noe av det senere. 

Jeg mener også at å menneskene rundt deg er viktig. Det å velge mennesker som skryter av deg både når du er der og ikke er der, og har ryggen din, men sier ifra når du trenger å korrigere deg, er viktig. Ikke velg likes fra ukjente eller folk som er fanklubb uansett hva du gjør. 

Anonymkode: af020...1ed

[Hoia]

 

Her fant jeg det. Jeg tenker ikke på søster som søster, men alle medsøstre egentlig. Men jeg må jo si at dette tilhører ungdommen, hjalp meg da. Jeg tar det ikke bokstavelig.

 

Til ei ung jente.

 

 

 

Det fins vonbrot så djupe som havet

 

vesle søster, ikkje gråt

 

ikkje tru at alt vil skje

 

ein vakker dag

 

 

 

ting kan skje ein venleg dag

 

om du våger å styre vinden sjølv

 

du må vite kva du vil

 

du må vite

 

vite meir

 

 

 

vesle søster, ikkje spør

 

kva alle andre ventar av deg

 

du skal leve dine svar

 

du skal leve

 

leve sjølv

 

det fins vegar så vide som verden

 

 

 

vesle søster, ikkje vent -

 

gå i gang."

 

 

 

Åse Marie Nesse

Hoia skrev (16 minutter siden):

Faktisk så var det litt sånt kleint dikt, men det var noen fine ord i det, kanskje det var feil forfatter, noe sånt som "Gå i veg vesle jente, ikke tenke på hva andre forventer av deg, ikke la noen lure noe  innpå deg noe du ikke har valgt selv, et eller annet sånt". Jeg leste det i puberteten og det ga meg masse da.

 

[Hoia]

Jeg tror de som ser tilværelsen som en kamp mot andre, ofte har misforstått noe, det er jo en selv en skal jobbe med. Og så tror jeg at det å alltid pushe på for å være først også er litt sånn angstpreget. Det å kunne ta det litt rolig på eget initiativ, er ikke det samme som å resignere, så lenge en vet at en kan "reise seg" igjen. Og så er det det at hvis du hindrer andre, i stedet for å jobbe med deg selv, er det samme som å dunke deg i hodet. De har alltid noen "etter seg". Det er et poeng å sette grenser for andre som har hindret deg, helt greit det å ikke ville ha dem i livet sitt, selv om en er høflig mot dem.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.2.2024 den 21.13):

Jeg tror det et en kombinasjon av medfødt personlighet og oppvekst. Har stort sett gode erfaringer, foreldre som synes det meste var flott og godt nok. 
 

Jeg jobber også som leder nå. Jeg vil jo helst bli likt, men om noen skulle sagt de ikke likte meg hadde jeg faktisk stilt meg undrende til det. Jeg kan forstå at folk er uenige med meg, at jeg kan tråkke i salaten, men ikke at det skal rokke  nevneverdig ved selvfølelsen min.

Anonymkode: 488c4...b04

Jeg synes det var interessant det du skrev her, at du hadde stilt deg undrende til det, det forstår jeg ikke helt hvordan fungerer. Er det som at du er så trygg på deg selv og liker deg selv at du ikke forstår at noen andre ikke liker deg? Kan du utdype? 

Ebbeliten skrev (På 22.2.2024 den 21.22):

Jeg vet ikke. Jeg bare er sånn, har aldri involvert foreldre i mine valg etter at jeg ble voksen. Eller andre for den sakens skyld. Jeg er ikke en som må tenke så mye før jeg tar avgjørelser. Bestemte meg for at jeg ville selge huset mitt og flytte et annet sted. Dro på visning på et hus. Kontaktet banken dagen etterpå, fikk lån, la inn bud. Det gikk 3 dager fra visning til huset var mitt. Schmokk, så var det gjort. Informerte familien etterhvert. 

Imponerende. Hvilken følelse er det du vil si du har når du gjør disse tingene, ro/spenning/trygghet/? Eller hvilket karaktertrekk. Er litt ute etter om det er fordi du tar litt lett på livet, og har tillit til at det kommer til å gå bra, eller om du har tydelige signaler inni deg om hva du trenger f.eks? Høres veldig deilig ut å ha det mer sånn, det er det som er målet mitt. Hvordan er det for deg? 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

[AnonymBruker]

Hoia skrev (På 22.2.2024 den 21.14):

Og noe sånt som "Ting kan skje på en vanlig dag, om du våger å styre vinden selv".  Jeg vet det er litt kleint, men det er blitt min livsfilosofi, fordi jeg fokuserte mye på det i en tid jeg var usikrere enn det jeg er nå. Derfor viker jeg ikke så ofte fra det heller. Grenser for andre, uten å skylde på andre, er ofte litt sentralt. En skal aldri la seg manipulere inn i en annens virkelighetsfære, til ulempe for seg selv, uansett hvilke argumenter en måtte møte på. En kan vise hensyn etc., men en bestemmer selv i livet.

Hoia skrev (På 22.2.2024 den 21.24):

 

Her fant jeg det. Jeg tenker ikke på søster som søster, men alle medsøstre egentlig. Men jeg må jo si at dette tilhører ungdommen, hjalp meg da. Jeg tar det ikke bokstavelig.

 

Til ei ung jente.

 

 

 

Det fins vonbrot så djupe som havet

 

vesle søster, ikkje gråt

 

ikkje tru at alt vil skje

 

ein vakker dag

 

 

 

ting kan skje ein venleg dag

 

om du våger å styre vinden sjølv

 

du må vite kva du vil

 

du må vite

 

vite meir

 

 

 

vesle søster, ikkje spør

 

kva alle andre ventar av deg

 

du skal leve dine svar

 

du skal leve

 

leve sjølv

 

det fins vegar så vide som verden

 

 

 

vesle søster, ikkje vent -

 

gå i gang."

 

 

 

Åse Marie Nesse

 

Hoia skrev (På 22.2.2024 den 21.35):

Jeg tror de som ser tilværelsen som en kamp mot andre, ofte har misforstått noe, det er jo en selv en skal jobbe med. Og så tror jeg at det å alltid pushe på for å være først også er litt sånn angstpreget. Det å kunne ta det litt rolig på eget initiativ, er ikke det samme som å resignere, så lenge en vet at en kan "reise seg" igjen. Og så er det det at hvis du hindrer andre, i stedet for å jobbe med deg selv, er det samme som å dunke deg i hodet. De har alltid noen "etter seg". Det er et poeng å sette grenser for andre som har hindret deg, helt greit det å ikke ville ha dem i livet sitt, selv om en er høflig mot dem.

Kjære deg, hjertelig tusen takk! 

Det diktet traff noe i meg også. Jeg er ikke en ung jente lenger, men inni meg er jeg på en måte det, fordi jeg er så utrygg. Men jeg må leve mine egne svar, det er vel det livet er til for? Og jeg gjør ikke det. Jeg har gjort det motsatte. Dette var veldig nyttig for meg! Skal lime det opp på veggen tror jeg. Følte det var vennlige ord fra en slags morsfigur. "ting kan skje ein vanleg dag om du vågar å styre vinden sjølv" WOW! 

Takk for at du deler din livsvisdom med meg. Jeg vil ikke være først, jeg vil bare leve eget liv og være trygg på at jeg tar gode valg for meg selv, at jeg kan velge hva jeg vil og leve mitt liv. 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.2.2024 den 21.23):

Det er en del av det som er personlighet. Og om man finner bekreftelse i seg selv eller søker det fra andre kan handle om oppvekst. 

jeg god på at når jeg tar valg gjør jeg alt for at det skal fungere. Jeg tenker at det skjelden er ett galt og ett rett valg, og hva man gjør det til er viktig. Likevel har jeg alltid i bakhodet at veldig få avgjørelser er endelige, og man tar et standpunkt til man tar et annet - som også betyr at det å feile privat eller i jobb og kjenne på vonde følelser rundt det, Det er vondt, men jeg tenker at det er midlertidig, og at jeg tillater meg selv å føle meg sint, skuffet eller trist, men jeg tåler det, og ofte kan man le av det eller lære noe av det senere. 

Jeg mener også at å menneskene rundt deg er viktig. Det å velge mennesker som skryter av deg både når du er der og ikke er der, og har ryggen din, men sier ifra når du trenger å korrigere deg, er viktig. Ikke velg likes fra ukjente eller folk som er fanklubb uansett hva du gjør. 

Anonymkode: af020...1ed

Jeg så en YouTube-reel her om dagen som sa et eller annet sånt "you don't have to make the right decision, you have to make your decision right", det er litt som det du sier her. At når man velger noe så får man det til å fungere! Jeg likte det utsagnet helt enormt. Samtidig så for egen del er det litt problemet at jeg derfor blir værende i det helt innlysende GALE valget i evigheter selv om jeg er ulykkelig, og da tar man det for langt igjen. 

Veldig gode refleksjoner, om å velge skryt&kritikk fra de du bryr deg om, ikke fremmede. Hvorfor ta kritikk fra noen du ikke liker en gang på en måte. 

Mitt mål er rett og slett å skape en ny personlighet. Det har jeg bestemt meg for, og jeg skal få det til å fungere. Takk for svar! 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e