Du som er naturlig selvsikker, trygg på deg selv og handlekraftig

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Å bry seg om hva andre tenker handler ikke alltid om å ikke la seg kjøre over, men ta hensyn. Det syntes jeg er viktig å nevne i tråder som dette. Et valg man tar kan ofte påvirke andre på den ene eller andre måten, siden de færreste lever i et vakuum. 

Litt for mange "Bryr meg ikke om hva andre tenker" folk som tar null hensyn til andre. Sier ikke at det gjelder deg, men tenker nå mer generelt. 

Anonymkode: 06bf6...27f

Det er en viktig distinksjon du nevner. Jeg tenker ikke at det å være selvsikker og trygg på seg selv og egne val må være synonymt med arrogant, overhøvlende, hensynsløs o.l. Faktisk er min erfaring det motsatte. Jeg omgås noen veldig usikre mennesker, og i deres ønske om å ikke ta plass ender de med å skape mye kaos og negative konsekvenser, og ender opp som hensynsløs uten at det er intensjonen. 

For meg handler det mest om å leve eget liv på egne premisser. Mange valg gjelder faktisk bare en selv, og her er det jeg snubler. For meg handler det om hvordan ta kontroll over eget sinn og eget liv, ikke at man skal være dominerende overfor andre. Men sjefen i eget liv, og kaptein i egen skute, uten å hele tiden føle man trenger hjelp. 

TS 

Anonymkode: eb0c4...78e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg var veldig sjenert da jeg var yngre, men har blitt trygg på meg selv med årene. Jobber som leder nå. Ikke tenk så mye på hva andre mener om deg; gjør det du mener er riktig. Og, det viktigste av alt: Gjør noe du er redd for / synes er skummelt hver eneste dag! Det gjør deg sterkere mentalt. 

Anonymkode: 3d6e3...bd8

Hver eneste dag! 🙈 Uff! 

Godt tips, takk! Jeg tenker mye på hva andre mener, særlig mine foreldre, enda jeg vet at de ikke liker meg. Dette såret gir jeg slipp på. Jeg vil frigjøre meg selv fra de stengslene. Det er faktisk ikke så viktig. Jeg greier meg uten deres godkjennelse, det har jeg jo gjort i alle år. Jeg må bare innse at jeg faktisk har greid meg og vil gjøre det hvis jeg mentalt gir slipp på kampen om å bli god nok også.  

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

[AnonymBruker]

ennivk skrev (4 minutter siden):

Hva er fokus for tråden? Å kopiere mennesker som er trygge på seg selv? Det fungerer ikke. Skal man ha god selvfølelse må man være seg selv, ikke andre. Å gå fra å være usikker til trygg og gjøre det ubevisste bevisst er en livslang oppgave. 

Fokus for tråden står i HI. Det er en utforsking av hvordan mennesker som er selvsikre er på innsiden, hvordan de forholder seg til relasjoner. 

Å kopiere ville vært et tegn på å være like usikker som alltid og nettopp trenge at andre voksenpersoner viser meg veien. Jeg finner min egen vei. Å oppsøke informasjon fra de som er slik jeg ønsker, og har det jeg ønsker er en lur strategi. Jeg kan selv finne den informasjonen jeg trenger, og mennesker er en fantastisk kilde til kunnskap og kompetanse. 

Jeg er meg selv når jeg skriver denne tråden. Jeg elsker kunnskap. Jeg elsker erfaringer. 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

[c_buk]

Er egentlig bare født sånn og har ikke reflektert så mye rundt det. 

Hvis valget kun rammer meg så bare gjør jeg det jeg mener er riktig, og så lever jeg fint med de eventuelle konsekvensene. Rammer mitt valg andre så er det selvsagt en avgjørelse vi tar i felleskap. 

Når det gjelder andres tanker om meg og mine valg så bryr jeg meg ikke. Hvis jeg gjør det som er rett, herunder blant annet rettferdig mot andre og hensynsfull overfor andre, så står jeg fint i det. Hvis noen ikke liker meg pga det så har det ingen konsekvens.

Tryggheten er vel forankret i en rettferdighetssans. Og hvis min ikke er kalibrert i en situasjon, så må andre si ifra. Og det gjør nære venner og familie. Og hvis de har en godt innspill og der viser seg at min avgjørelse bør justeres, eller at en felles avgjørelse bør justeres, gjør jeg det da. Men om noen blir sint, skuffet eller lei seg av at jeg gjør det som er rett, så er det deres problem og ikke mitt.

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Tusen takk for utdypende svar WhisperingWind! 

Jeg har noen spørsmål, svar om du føler deg kallet.  

Du beskriver at du alltid har vært sånn, samtidig beskriver du hvordan du levde på en måte som egentlig ikke var tro mot deg selv, hvordan henger dette sammen? Hvis det ikke var usikkerhet eller jag etter å være som de andre, hvorfor levde du på en måte som ikke var deg. Var det kanskje mer som at normene og kulturen mer førte deg dit, før du ble voksen nok til å innse at du var fri, eller var du mer usikker som ungdom? 

Og "fant kjernen av meg selv", dette har jeg jobbet med nå i lang tid. Jeg nærmer meg at jeg heller vil skape meg selv enn å finne kjernen, merker jeg blir mer "autentisk" for hver dag. Men hadde elsket å høre litt hva du legger i denne prosessen, og hva du aktivt gjort for å komme frem til "kjernen av deg selv". 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

Jeg har alltid vært selvgående. Og som ung har en gjerne andre verdier og mål. Det ledet meg inn på en vei jeg i voksen alder innså ikke var rett for meg. Disse åpenbaringene kom jo etterhvert som jeg fikk mer livserfaringer og ble mer moden. Ikke minst at jeg ble mor.

Så da brøt jeg ut av det for å finne ut hva jeg ønsket nå og i fremtiden. For jeg var ikke lykkelig med eksen og slik livet hadde blitt.

Fra brudd til jeg ble separert tok det bare noen mnd. Flyttet inn i ny leilighet noen mnd senere. 
 

Still gjerne spm😊 J

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Å bry seg om hva andre tenker handler ikke alltid om å ikke la seg kjøre over, men ta hensyn. Det syntes jeg er viktig å nevne i tråder som dette. Et valg man tar kan ofte påvirke andre på den ene eller andre måten, siden de færreste lever i et vakuum. 

Litt for mange "Bryr meg ikke om hva andre tenker" folk som tar null hensyn til andre. Sier ikke at det gjelder deg, men tenker nå mer generelt. 

Anonymkode: 06bf6...27f

Stor forskjell på å være dørmatte og tenke på hva som gjør en selv lykkelig uten å måtte være en uempatisk drittsekk som kjører over andre.

Å være ego er vi alle. Men HVORDAN en er ego på kommer i mange nyanser. 
 

Jeg er egoistisk i den forstand at jeg velger å være lykkelig med meg selv og livet mitt og jeg vil ikke ha giftige mennesker i livet mitt. Det er min rett å bestemme hvem som skal få ta del i mitt liv. Jeg har valgt mennesker som jeg liker og respekterer. Mennesker som løfter og inspirerer meg. 
 

Å ikke bry seg om hva andre mener er ikke ensbetydende med at en er en narsissict. For min del betyr det at om noen ikke liker den jeg er og det jeg står for så er det helt ok. Både vennene mine og kjæresten min liker meg for den jeg er og jeg dem. Vi vil ikke endre på hverandre. Men vi kan være ærlig om styrker og svakheter og hjelpe hverandre å vokse som mennesker.

[ennivk]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Fokus for tråden står i HI. Det er en utforsking av hvordan mennesker som er selvsikre er på innsiden, hvordan de forholder seg til relasjoner. 

Å kopiere ville vært et tegn på å være like usikker som alltid og nettopp trenge at andre voksenpersoner viser meg veien. Jeg finner min egen vei. Å oppsøke informasjon fra de som er slik jeg ønsker, og har det jeg ønsker er en lur strategi. Jeg kan selv finne den informasjonen jeg trenger, og mennesker er en fantastisk kilde til kunnskap og kompetanse. 

Jeg er meg selv når jeg skriver denne tråden. Jeg elsker kunnskap. Jeg elsker erfaringer. 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

Jeg har lært at den beste informasjonen er den vi finner i oss selv.

En gang visste kroppen din hva som var riktig og ikke riktig for deg. Mest sannsynlig har du gjennom oppveksten blitt programmet til å ikke følge kroppens signaler, og så må du skrelle av de lagene av forsvar for å finne deg selv igjen og få en god selvfølelse. De som naturlig har en god selvfølelse har sluppet å kle på seg disse lagene av forsvar. 

Det er en umenneskelig tøff jobb å bryte de emosjonelle båndene til familien og gi slipp slik du gjør. Det kan samtidig være det viktigste du gjør. 

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (3 minutter siden):

Jeg har alltid vært selvgående. Og som ung har en gjerne andre verdier og mål. Det ledet meg inn på en vei jeg i voksen alder innså ikke var rett for meg. Disse åpenbaringene kom jo etterhvert som jeg fikk mer livserfaringer og ble mer moden. Ikke minst at jeg ble mor.

Så da brøt jeg ut av det for å finne ut hva jeg ønsket nå og i fremtiden. For jeg var ikke lykkelig med eksen og slik livet hadde blitt.

Fra brudd til jeg ble separert tok det bare noen mnd. Flyttet inn i ny leilighet noen mnd senere. 
 

Still gjerne spm😊 J

Takk! 🙏

Så om jeg forstår deg rett så var det mer en plutselig oppvåkning der du så livet klarere og innså "det er ikke dette jeg egentlig ønsker"? Jeg forstår liksom ikke helt hvorfor man som ung har andre verdier og mål hvis man er trygg på seg selv. Der er det kanskje en differanse mellom selvgående/handlekraftig og trygg på seg selv. Jeg hadde andre verdier og mål som var fryktorienterte, de er veldig forskjellig fra de som jeg velger skal være "kjærlighetsorienterte", eller komme fra et sted av overskudd og glede. Jeg tenker jo det er naturlig at det tar litt tid, og utforsking i ung alder å prøve ut ulike "liv". 

Det kommer et nytt spm til meg. Du er handlekraftig, ting skjer fort. Og det jeg lurer på er hvor rask og hvordan ser den prosessen ut, du oppdager at du er ulykkelig i situasjonen din, og så hva skjer? Handler du umiddelbart? 

For jeg har liksom innsett at jeg er ulykkelig, og joda, jeg gjør mange ting, for å støtte meg selv i et hijacked nervesystem, går mot livet jeg vil daglig, men det er også relasjoner eller situasjoner jeg innser at er direkte utløser for negative konsekvenser, men jeg bare blir og blir og blir. Dette vil jeg gi slipp på. 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

[AnonymBruker]

ennivk skrev (1 minutt siden):

Jeg har lært at den beste informasjonen er den vi finner i oss selv.

En gang visste kroppen din hva som var riktig og ikke riktig for deg. Mest sannsynlig har du gjennom oppveksten blitt programmet til å ikke følge kroppens signaler, og så må du skrelle av de lagene av forsvar for å finne deg selv igjen og få en god selvfølelse. De som naturlig har en god selvfølelse har sluppet å kle på seg disse lagene av forsvar. 

Det er en umenneskelig tøff jobb å bryte de emosjonelle båndene til familien og gi slipp slik du gjør. Det kan samtidig være det viktigste du gjør. 

Lurt! Og informasjonen man finner i seg selv kan utløses, og konfronteres, vekkes til live, når man lytter til andres erfaringer. For meg er dette en god måte å finne ut hva som gir gjenklang i meg selv. Så driver jeg med meditativ praksis der jeg ser innover ellers. 

Jeg har opplevd førverbal skam, og førverbal omsorgssvikt og vold, så jeg vet ikke helt om det kan stemme at kroppen min noensinne har visst hva som var og ikke var riktig for meg? Tenker også at mennesket i aller høyeste grad er et sosialt vesen, og selvsikkerhet i tillegg til temperament og personlighet, handler om miljø. Jeg har ikke hatt et miljø å lære av, og å bli kjent med "rollemodeller" er en viktig form for læring. Modellæring er en av de viktigste måtene å lære på. Min modell viste noe jeg ikke lenger vil gjenta. Da tenker i alle fall jeg at det er lurt å oppsøke nye modeller. Ingen blir til i et vakuum, og å bare lytte innover tror jeg er feil vei å gå. 

Det er vanskelig, og viktig. 🙏

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker ofte; hva er det verste som kan skje? Hvis konsekvensene er store og inngripende i andres liv kan det være lurt å be om råd, og tenke over en gang ekstra. Hvis det kun gjelder deg selv og ditt eget liv kan du vel ta dine egne beslutninger?☺️ 

Anonymkode: 16a06...c1e

Jeg er enig i dette. Å be om råd når man skal kjøpe hus eller velge utdanning - ja, det er lurt. Men å måtte høre med noen andre for å bestemme hva man skal ha til middag, eller hvilken farge man skal ha på håndklærne - eh, nei 😶

Anonymkode: fdfbc...baa

[AnonymBruker]

c_buk skrev (14 minutter siden):

Er egentlig bare født sånn og har ikke reflektert så mye rundt det. 

Hvis valget kun rammer meg så bare gjør jeg det jeg mener er riktig, og så lever jeg fint med de eventuelle konsekvensene. Rammer mitt valg andre så er det selvsagt en avgjørelse vi tar i felleskap. 

Når det gjelder andres tanker om meg og mine valg så bryr jeg meg ikke. Hvis jeg gjør det som er rett, herunder blant annet rettferdig mot andre og hensynsfull overfor andre, så står jeg fint i det. Hvis noen ikke liker meg pga det så har det ingen konsekvens.

Tryggheten er vel forankret i en rettferdighetssans. Og hvis min ikke er kalibrert i en situasjon, så må andre si ifra. Og det gjør nære venner og familie. Og hvis de har en godt innspill og der viser seg at min avgjørelse bør justeres, eller at en felles avgjørelse bør justeres, gjør jeg det da. Men om noen blir sint, skuffet eller lei seg av at jeg gjør det som er rett, så er det deres problem og ikke mitt.

Rettferdighetssans er vel et veldig sosialt fenomen, og varierer fra person til person. Det er der jeg snubler, fordi jeg tenker at jeg må hensynta alle mulige variasjoner, for "tenk om" noen blir såret, enda jeg forsøkte å gjøre det rette. Men andre mennesker er voksne, jeg kan ha tillit til at de tar ansvar for seg selv! 

Når det gjelder hva du vil, og tillit til ditt indre kompass om hva du skal og hvor du vil, har det også alltid bare kommet til deg naturlig, eller har du utforsket noe for å finne ut hva du vil i livet? 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Takk for utdyping!

Du nevner ikke en følelse her, men er det generelt en "ro", eller mer "interesse" vil du si? "trygg", "loving kindness"? Hvis du skulle beskrive det med en indre sensasjon eller følelse. (Usikker på om empati er en følelse, det er jo mer medfølelse inn i den andres følelse/opplevelse). 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

Det kommer jo litt an på hvem som er sint og hvorfor. 
 

Hvis det er noen nære, som familie eller venner er jeg som regel ganske rolig. Men jeg kan jo bli trist, frustrert eller oppgitt, alt etter hva som er problemet. 
 

Det hender jeg må ta en støyt i jobbsammenheng. Da er det gjerne ovenfor maktpersoner, folk som bruker hersketeknikker eller folk som forsøker å presse gjennom noe. Det kan være litt røft. Jeg kan bli litt stresset akkurat der og da. Fordi jeg vet at jeg må klare å kontrollere situasjonen, ikke fordi de er sinte. Men når det er over, er jeg rolig igjen. Tenker at jeg gjorde mitt beste og skal være fornøyd med det. 

Anonymkode: 65d9c...167

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det kommer jo litt an på hvem som er sint og hvorfor. 
 

Hvis det er noen nære, som familie eller venner er jeg som regel ganske rolig. Men jeg kan jo bli trist, frustrert eller oppgitt, alt etter hva som er problemet. 
 

Det hender jeg må ta en støyt i jobbsammenheng. Da er det gjerne ovenfor maktpersoner, folk som bruker hersketeknikker eller folk som forsøker å presse gjennom noe. Det kan være litt røft. Jeg kan bli litt stresset akkurat der og da. Fordi jeg vet at jeg må klare å kontrollere situasjonen, ikke fordi de er sinte. Men når det er over, er jeg rolig igjen. Tenker at jeg gjorde mitt beste og skal være fornøyd med det. 

Anonymkode: 65d9c...167

Dette er gull, tusen takk igjen! 🙏

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Takk! 🙏

Så om jeg forstår deg rett så var det mer en plutselig oppvåkning der du så livet klarere og innså "det er ikke dette jeg egentlig ønsker"? Jeg forstår liksom ikke helt hvorfor man som ung har andre verdier og mål hvis man er trygg på seg selv. Der er det kanskje en differanse mellom selvgående/handlekraftig og trygg på seg selv. Jeg hadde andre verdier og mål som var fryktorienterte, de er veldig forskjellig fra de som jeg velger skal være "kjærlighetsorienterte", eller komme fra et sted av overskudd og glede. Jeg tenker jo det er naturlig at det tar litt tid, og utforsking i ung alder å prøve ut ulike "liv". 

Det kommer et nytt spm til meg. Du er handlekraftig, ting skjer fort. Og det jeg lurer på er hvor rask og hvordan ser den prosessen ut, du oppdager at du er ulykkelig i situasjonen din, og så hva skjer? Handler du umiddelbart? 

For jeg har liksom innsett at jeg er ulykkelig, og joda, jeg gjør mange ting, for å støtte meg selv i et hijacked nervesystem, går mot livet jeg vil daglig, men det er også relasjoner eller situasjoner jeg innser at er direkte utløser for negative konsekvenser, men jeg bare blir og blir og blir. Dette vil jeg gi slipp på. 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

Hehe. En 16 til tidlig 20 åring har begrenset med livserfaring. Så valgene jeg tok da føltes rett for meg da.

Men jeg var f eks i to seriøse forhold. Jeg ble sammen med dem fordi jeg ble forelsket, men da jeg innså jeg ikke elsket dem gikk jeg uten å nøle.

Da jeg jobbet med noe jeg innså jeg ikke hadde lidenskap for skiftet jeg jobb uten å nøle.

Da jeg innså at jeg ikke var lykkelig i ekteskapet gikk jeg tross at jeg visste det ville bli tøft som alenemor.

Jeg har alltid vært uredd for hva som kan skje. Det som skjer skjer.

Vel, utenom én ting. Kjærlighet. Men innser nå som 42 åring at selv det handlet om at jeg innerst inne visste hva jeg ville ha, men forsto ikke konseptet å elske noen før jeg ble mor. 
 

Jeg har aldri elsket en mann. Jeg trodde det var noe galt med meg. For jeg ble jo forelsket. Og de ville jo ha meg, elsket meg og så for seg resten av livet. På det punktet gikk jeg mot egne instinkter, men fordi jeg var ung og ikke skjønte hva ekte kjærlighet var for min del.

Han jeg nå er kjæreste med er noe helt annet. Han får meg nå til å forstå konseptet kjærlighet og det ble trigget av min kjærlighet til ungen min.

Men som voksen innså jeg at jeg ønsket en endring i livet litt, i kjærlighet og karriere. Og i det jeg ønsket det endret jeg på det. Og selv om det selvfølgelig har vært utfordrende og tøft så har jeg gjort det målbevisst og effektivt. Type sånn at de rundt meg ikke fatter helt hvor effektiv jeg er når jeg bestemmer meg for noe. Da er jeg ustoppelig.

[c_buk]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Når det gjelder hva du vil, og tillit til ditt indre kompass om hva du skal og hvor du vil, har det også alltid bare kommet til deg naturlig, eller har du utforsket noe for å finne ut hva du vil i livet? 

Tilliten til mitt indre kompass har på sett og vis alltid vært der. Men det er klart at jeg stadig blir tryggere på egne erfaringer og kompass jo mer jeg opplever.

Så der jeg tidligere var sikker i min sak på at jeg ville finne en løsning som var mest i tråd med egne verdier, har jeg med årene blitt mer trygg på selve løsningen. Vet ikke om det ga mening?

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (3 minutter siden):

Hehe. En 16 til tidlig 20 åring har begrenset med livserfaring. Så valgene jeg tok da føltes rett for meg da.

Men jeg var f eks i to seriøse forhold. Jeg ble sammen med dem fordi jeg ble forelsket, men da jeg innså jeg ikke elsket dem gikk jeg uten å nøle.

Da jeg jobbet med noe jeg innså jeg ikke hadde lidenskap for skiftet jeg jobb uten å nøle.

Da jeg innså at jeg ikke var lykkelig i ekteskapet gikk jeg tross at jeg visste det ville bli tøft som alenemor.

Jeg har alltid vært uredd for hva som kan skje. Det som skjer skjer.

Vel, utenom én ting. Kjærlighet. Men innser nå som 42 åring at selv det handlet om at jeg innerst inne visste hva jeg ville ha, men forsto ikke konseptet å elske noen før jeg ble mor. 
 

Jeg har aldri elsket en 🙏mann. Jeg trodde det var noe galt med meg. For jeg ble jo forelsket. Og de ville jo ha meg, elsket meg og så for seg resten av livet. På det punktet gikk jeg mot egne instinkter, men fordi jeg var ung og ikke skjønte hva ekte kjærlighet var for min del.

Han jeg nå er kjæreste med er noe helt annet. Han får meg nå til å forstå konseptet kjærlighet og det ble trigget av min kjærlighet til ungen min.

Men som voksen innså jeg at jeg ønsket en endring i livet litt, i kjærlighet og karriere. Og i det jeg ønsket det endret jeg på det. Og selv om det selvfølgelig har vært utfordrende og tøft så har jeg gjort det målbevisst og effektivt. Type sånn at de rundt meg ikke fatter helt hvor effektiv jeg er når jeg bestemmer meg for noe. Da er jeg ustoppelig.

Stilig! Takk for utdypingen. 🙏

Hvis du skulle sette en følelse på disse erfaringene, hva som fantes inni deg, med et ord, når du handlet, tok disse valgene, endret situasjonen, hva ville det vært? 

c_buk skrev (2 minutter siden):

Tilliten til mitt indre kompass har på sett og vis alltid vært der. Men det er klart at jeg stadig blir tryggere på egne erfaringer og kompass jo mer jeg opplever.

Så der jeg tidligere var sikker i min sak på at jeg ville finne en løsning som var mest i tråd med egne verdier, har jeg med årene blitt mer trygg på selve løsningen. Vet ikke om det ga mening?

Vet ikke helt om jeg forstod, dessverre. Jeg tenker på sånt som hva vil du jobbe med, hva liker du å oppleve, bare var det der? Med tanke på verdier, og hvordan løse ting gir det du skrev mer mening, at der du før hadde tilliten til at "dette går bra" så er det nå mer at hvordan det skal gå bra, kommer til deg lettere, eller? 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har tidligere sett på meg selv som en engstelig og usikker person. Det er jeg nå ferdig med! Jeg kan skap meg selv slik jeg vil, og rollen som hjelpeløs og svak i en alder av 32 sømmer seg ikke! 

Derfor vil jeg høre med de av dere som er naturlig selvsikre, som tar små og store valg for egne liv, ikke outsourcer valgene til alle venner og familie "hva burde jeg gjøre?", "jeg synes det er så vanskelig å gå for noe" osv. Dere som er glad i dere selv, og daglig jobber mot målene dere setter dere. Dere som ikke handler ut fra frykt eller et mål om å "bli god nok". 

Hvordan ser relasjonene deres ut, hvordan ser livet deres ut og hvordan får dere det til? 

Jeg strever med å ta vanlige valg for livet mitt selv, og føler jeg trenger en "voksenperson" til å støtte meg. Men dere får det jo til, hvordan er dere med tanke på hverdagslige valg, og hvordan ble dere sånn? Hva kjennetegner tankesettet deres? 

Lær meg å bli som dere! 

Tusen takk på forhånd for alle svar. Setter pris på at du brukte tiden din på meg! 

Anonymkode: eb0c4...78e

Jeg anser meg selv som rimelig «naturlig selvsikker» og tror det skyldes at jeg er født med en «stahet» «viljestyrke» eller «egenrådighet», men også at jeg har hatt en barndom hvor jeg har blitt oppmuntret til å tro på meg selv, være stolt av den jeg er, ikke la meg bli tråkka på/tråkket ned.. Jeg vet hvordan det føles når omsorgspersoner er støttende mot meg og løfter meg opp og frem. Jeg tror derfor det ikke er tilfeldig at jeg lett unngår destruktive relasjoner, identifiserer dem og setter grenser. Både privat og på jobb.

men TS: også vi som er slik har behov for bekreftelse og omsorg, og validering.. jeg trenger ikke andre å fortelle meg hva jeg bør gjøre, men jeg verdsetter at noen orker å høre på meg og støtte meg i prosessene jeg setter i gang..

Til slutt TS: hvis du synes det er vanskelig å ta avgjørelser for deg selv og trenger å «voksenstøtte» for retninger du skal ta i livet, hva slags støtte og oppmuntring har du fått som barn? Og hva med autonomi? Hvor mye fikk du bestemme selv..? Er du vant med at noen har styrt og bestemt? Og har dine valg blitt møtt mer mer kritikk enn støtte? 
En av mine «feil» som en viljesterk og «bestemt» person er at jeg kanskje kan være for dominerende noen ganger, og ubevisst tråkke andre på tær, fordi jeg «kjører bare på». Jeg tror de som er litt «mildere» i formen kanskje er mer smidige og kanskje flinkere til å tilpasse seg andre og bli likt. Kanskje er du TS en person som ofte blir godt likt? 

Jeg kjøpte nylig boka «omgitt av idioter» som henviser til fire ulike «arketyper» i boka beskrives de som rød, gul, blå og grønn.

Jeg er den klassiske «røde» : viljesterk og målrettet. Tar naturlig ledelse, og lik de egenskaper du beskriver i HI. Minus: kan være lite fintfølende og noen ganger kjører avgjørelser gjennom. Gul person er den sprudlende festlige som «stjeler rommet» med gode historier, som liker å kaste kreative ideer opp i lufta. Blå er den mer rigide og regelstyrte som kan veldig mye om spesifikke ting uten å føle behov for å flagge det eller skryte til alle rundt av sine kunnskaper. Grønn er den mest vanlige; en kombinasjon av alle de andre fargene, men mer nedtonet: kan ta ledelsen hvis ingen andre gjør det, er omgjengelig nok og hyggelig «festlig» uten å nødvendigvis være festens midtpunkt. Ryddig og strukturert uten å være rigid.. 

Ingen er bare en farge, de fleste er en blanding av to hovedfarger.. 

Du har kanskje lite «rødt» i deg, og det kan du jobbe med og lære deg, akkurat som at jeg må jobbe med å være mer grønn  

[c_buk]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Stilig! Takk for utdypingen. 🙏

Hvis du skulle sette en følelse på disse erfaringene, hva som fantes inni deg, med et ord, når du handlet, tok disse valgene, endret situasjonen, hva ville det vært? 

Vet ikke helt om jeg forstod, dessverre. Jeg tenker på sånt som hva vil du jobbe med, hva liker du å oppleve, bare var det der? Med tanke på verdier, og hvordan løse ting gir det du skrev mer mening, at der du før hadde tilliten til at "dette går bra" så er det nå mer at hvordan det skal gå bra, kommer til deg lettere, eller? 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

Når det gjelder slike "trivielle" ting som hva jeg skal jobbe med, oppleve osv så stolte jeg på at det gikk seg til. Det stresset jeg bare veldig lite med. Har ingen rasjonell forklaring for hvorfor det opplevdes så enkelt og trivielt for meg.

Det siste du skrev stemmer nok godt ja. Der jeg før ikke nødvendigvis alltid visste hva som var rett for meg å gjøre, stolte jeg alltid på at jeg kom til å finne frem til den beste løsningen som sammenfalt med mine egne verdier. Idag stoler jeg mye på egne erfaringer og moralsk kompass, så da kommer det lettere frem for meg hva jeg bør gjøre. Og jeg stoler på mitt eget kompass, og står fint inne for det om ikke alle er det.

[AnonymBruker]

c_buk skrev (1 minutt siden):

Når det gjelder slike "trivielle" ting som hva jeg skal jobbe med, oppleve osv så stolte jeg på at det gikk seg til. Det stresset jeg bare veldig lite med. Har ingen rasjonell forklaring for hvorfor det opplevdes så enkelt og trivielt for meg.

Det siste du skrev stemmer nok godt ja. Der jeg før ikke nødvendigvis alltid visste hva som var rett for meg å gjøre, stolte jeg alltid på at jeg kom til å finne frem til den beste løsningen som sammenfalt med mine egne verdier. Idag stoler jeg mye på egne erfaringer og moralsk kompass, så da kommer det lettere frem for meg hva jeg bør gjøre. Og jeg stoler på mitt eget kompass, og står fint inne for det om ikke alle er det.

Da skjønner jeg! 

Med tanke på "trivielle" ting, det gir egentlig mening synes jeg. For meg som har følt at jeg var grunnleggende verdiløs og livet har sentrert rundt å bevise min verdi til menneskene rundt meg, da blir det så utrolig viktig å "ta det riktige valget". Yrke, utdanning, livsstil får et enormt press på seg. Mens om man har tillit til at jeg er nok, det går bra med meg, så er det jo ikke så nøye, så lenge man trives og følger lysten, og den kan jo også endre seg. For meg er det motsatt, jeg har fornektet lysten og ignorert trivsel. 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Stilig! Takk for utdypingen. 🙏

Hvis du skulle sette en følelse på disse erfaringene, hva som fantes inni deg, med et ord, når du handlet, tok disse valgene, endret situasjonen, hva ville det vært? 

Vet ikke helt om jeg forstod, dessverre. Jeg tenker på sånt som hva vil du jobbe med, hva liker du å oppleve, bare var det der? Med tanke på verdier, og hvordan løse ting gir det du skrev mer mening, at der du før hadde tilliten til at "dette går bra" så er det nå mer at hvordan det skal gå bra, kommer til deg lettere, eller? 

TS

Anonymkode: eb0c4...78e

Jeg fant meg selv på veien flere ganger.

Det handler ikke om en enkelt hendelse, men alle de små veiene en tar i løpet av livet og hvor de fører deg. 
 

Det som går igjen er at jeg alltid har satt meg selv først og handlet når jeg innser jeg ikke trives eller er lykkelig. Jeg fortjener et godt og lykkelig liv og ingenting skal hindre meg i å oppnå det.

Alle fortjener det beste livet de kan gå omringet av ekte venner og kjærlighet. Jeg innser at mitt driv motiveres av å ikke stoppe inntil jeg kommer til det punktet. Livet er for kort og skjørbart til å ikke leve det beste livet en kan❤️