Om å bli snakket respektløst til fra partneren sin.

[AnonymBruker]

Vi har vært et par i åtte år, giftet oss for få år siden. Ett bonusbarn og ett fellesbarn.

Vi har relativt ulik bakgrunn, noe som har vært kilde til både misforståelser og konflikter. 
Jeg er som regel den som tar initiativ til å diskutere og komme til felles enighet og forståelse, noe som har reddet samlivet så langt. 
Det som derimot er vanskelig for meg, og virkelig ødeleggende for følelsene mine ovenfor han, er måten jeg blir snakket til når han har vondt et sted, er trøtt, sulten, stressa, bekymra, kjeder seg…du skjønner bildet.

Han går ofte rundt og sukker og klager (er alltid noe) og jeg tolker det som at han vil at jeg skal gi han oppmerksomhet. 
Ofte spør jeg om noe er galt, om han trenger noe, og tilbyr meg ofte å ordne noe for han, for å være grei. Det er også en strategi jeg har begynt å bruke fordi jeg synes alt eskalerer om jeg ignorerer klagingen hans.

Det som nesten utelukkende alltid skjer når han er i dette moduset, er en sur og tverr tone mot meg. Han kan «snappe» mot meg om jeg ikke spurte riktig spørsmål eller om jeg ber han om å klage mindre og heller fokusere på hyggeligere ting. 
Om jeg påpeker tonen hans, er det ofte min skyld. «Det er fordi du bla bla bla».

Jeg merker at jeg trekker meg unna, veier ordene mine, og prøver å være i forkant slik at han ikke skal bli i dårlig humør. 

Det er også vanskelig å vite hvor jeg har han, fordi humøret skifter så raskt. I det ene øyeblikket svarer han surt og unngår øyekontakt, i det neste fjases og tulles det og han prøver å kysse meg, smiler mot meg og er i det hele tatt ganske pågående.

i går kveld tok jeg opp dette temaet, og prøvde å forklare hvordan det påvirker meg. Sa at jeg ikke ønsker å gå på eggeskall rundt han, og at han ikke kan snakke til meg på en respektløs måte for så å forvente at alt er fint i neste øyeblikk. 
Hans respons var at dette må jeg bare tåle, og at han trenger et skifte i omgivelsene for å komme i bedre humør. Med skifte, så betyr det at han trenger å forlate huset, gå på rommet og slappe av, dra innom butikken, jobben eller et annet sted. Han er med andre ord lite hjemme.

Mannen er i førtiårene. Jeg mistenker udiagnostisert adhd (men han fungerer godt i jobbsammenheng). 

Jeg har ofte tenkt skilsmissetanker, men vi har altså et barn sammen. Mannen klarer heldigvis stort sett å oppføre seg rundt barnet, det er jeg som er skyteskiva, for å si det sånn.

Nå er vi altså på vinterferie sammen, og mannen er som en tiger i bur. Han klarer ikke å slappe av, og alt skal klages på. 
Jeg tar barnet og lar han få gjøre sitt, enten han har behov for å trene eller slappe av alene på terrassen.

Jeg er sliten. 

Er dette noe man lever med? Er dette en typisk hverdag for de fleste par?

Anonymkode: 4c796...027

[AnonymBruker]

NEI. Sånn har min mann aldri oppført seg, og jeg hadde aldri giddet å leve sammen med et forvokst lite barn.

At du orker.

Anonymkode: ecd8f...8f9

[AnonymBruker]

Ikke normalt nei.

Det er som overskriften sier- han har ikke respekt for deg.

Han bryr seg ikke nok til å ta seg sammen for deg.

Og han sagt fra at han ikke endrer seg så du må finne ut om du orker leve sånn.

Jeg hadde ikke orket

Anonymkode: d7893...722

[imagineme]

Man bør ha det fint 99% av tiden i et forhold. Den siste 1% er uenigheter og krangler. 

Slik du skriver det så får du konstant dritt fra fyren og den stadige sutringen og klagingen hans er egentlig frastøtende.

Spør deg selv - vil du fortsette å leve sånn, selvom dere har barn sammen?

Hvis svaret er nei, så får du sette hardt mot hardt og forklare han hvordan du føler det. Du får si at dersom han ikke endrer på sutring og klaging og kjefting på deg så er ikke dette forholdet liv laga.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg er som regel den som tar initiativ til å diskutere og komme til felles enighet og forståelse, noe som har reddet samlivet så langt. 
Det som derimot er vanskelig for meg, og virkelig ødeleggende for følelsene mine ovenfor han, er måten jeg blir snakket til når han har vondt et sted, er trøtt, sulten, stressa, bekymra, kjeder seg…du skjønner bildet.

Han går ofte rundt og sukker og klager (er alltid noe) og jeg tolker det som at han vil at jeg skal gi han oppmerksomhet. 
Ofte spør jeg om noe er galt, om han trenger noe, og tilbyr meg ofte å ordne noe for han, for å være grei. Det er også en strategi jeg har begynt å bruke fordi jeg synes alt eskalerer om jeg ignorerer klagingen hans.

Det virker som du mener at du redder forholdet og han er problemet. Det virker også som du tolker ut i fra egne følelser uten å snakke med ham (i fredstid). Jeg anbefaler deg å se på din egen rolle i dette, din egen oppførsel og dine egne følelser. 

Du sier han snakker respektløst til deg, men gir ingen eksempler på det. Hvordan snakker han respektløst? Han må få lov å sukke og klage, det handler om han, ikke deg. Isteden for å snakke om tonen hans eller klagingen hans, kan du gjøre noe annet? 

 

Anonymkode: ea33f...391

[AnonymBruker]

imagineme skrev (1 minutt siden):

Slik du skriver det så får du konstant dritt fra fyren og den stadige sutringen og klagingen hans er egentlig frastøtende

Hva slags dritt får hun? Slik jeg leser innlegget er han sutrete, ja, og sikkert en sånn som liker å uttrykke det høylydt når noe plager han (gjerne indirekte sånn at andre må gjette litt), og dette er selvsagt en dårlig strategi, men hun behøver jo ikke å hoppe rett inn i det, heller? 

Anonymkode: ea33f...391

[AnonymBruker]

Det høres ut som om vi lever i ganske like ekteskap. Mannen min er kronisk syk, og har «alltid» vært i dårlig humør når han har vondt og sliten, men det har helt klart blitt verre med årene. Jeg har ofte forsvart det ovenfor meg selv med at det er pga smerter, men ordbruken og hva han sier har også blitt verre. I tillegg er barna så store at de får med seg en del, og det er ikke greit… Han gjør lite hjemme i hverdagen, jeg har mesteparten av husarbeidet, hele «det 3. skiftet» og krevende studier i tillegg til 100% jobb (han jobber også fullt).  Når helga nærmer seg blir han ofte sint om ikke huset er «on fleek», fordi han ønsker å slappe av i helga/gjøre noe hyggelig med familien i stedet for å rydde og gjøre rent. Det er da gjerne min feil som ikke har sørget for at det har blitt ryddet nok gjennom uka. Nå i vinterferien har vi leid hytte, men nektet brått å bli med så jeg har reist alene med ungene. At vi dro alene tror jeg egentlig er det beste, vi har hatt en veldig fin ferie sammen, men ja, jeg sliten av å ha en oppfarende, sint og sur mann og alltid være den som har all skyld for alt som ikke er bra nok… Han er heller ikke villig til å snakke om det, siden alt er min skyld og det er jeg som må ta meg sammen. Tror aldri jeg har vært så nær å be om skilsmisse som jeg har de siste par månedene. 

Anonymkode: dee00...cfa

[imagineme]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva slags dritt får hun? Slik jeg leser innlegget er han sutrete, ja, og sikkert en sånn som liker å uttrykke det høylydt når noe plager han (gjerne indirekte sånn at andre må gjette litt), og dette er selvsagt en dårlig strategi, men hun behøver jo ikke å hoppe rett inn i det, heller? 

Anonymkode: ea33f...391

Snapper til henne, hennes skyld i at han er i dårlig humør, hun må veie ordene sine?

Sier seg vel egentlig selv.

Hva om han forklarte henne hvorfor han var i dårlig humør? På meg så virker det som om fyren står opp med feil bein hver dag og hun tråkker rundt på eggeskall.

[AnonymBruker]

Jeg har adhd og må også skifte omgivelser. Men vi med adhd er ikke unnskyldt. Jeg sier det til partner: nå blir jeg overveldet. Jeg må bytte omgivelser og la det synke inn eller tenke på det, før vi kan snakke om det igjen. Drt handler om selvinnsikt og å opparbeide seg evnen til å formidle slik at partneren føler seg ivaretatt og ikke blir usikker og lei seg. 

Anonymkode: 6fd01...189

[AnonymBruker]

Her tror jeg du må kreve noen terapitimer.

Anonymkode: 118d3...04b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det virker som du mener at du redder forholdet og han er problemet. Det virker også som du tolker ut i fra egne følelser uten å snakke med ham (i fredstid). Jeg anbefaler deg å se på din egen rolle i dette, din egen oppførsel og dine egne følelser. 

Du sier han snakker respektløst til deg, men gir ingen eksempler på det. Hvordan snakker han respektløst? Han må få lov å sukke og klage, det handler om han, ikke deg. Isteden for å snakke om tonen hans eller klagingen hans, kan du gjøre noe annet? 

 

Anonymkode: ea33f...391

Du er ikke overdommer. Alle vi andre som leser dette forstår problemet og forsøket å hjelpe henne. Du setter deg på din høye hest og kritiserer henne. 

Anonymkode: 78679...432

[AnonymBruker]

Høres ut som adhd. Enten må han ta tak i det og gjøre noe med det, ellers bør du gå. Dette blir ikke bedre av seg selv, det blir bare verre. 

Anonymkode: 78679...432

[AnonymBruker]

Jeg har også mest sannsynlig udiagnostisert adhd (er under utredning), og ja: det bringer med seg MANGE utfordringer som kan gå ut over forholdet, men det er ingen unnskyldning for å oppføre seg som en drittsekk og tro at ens egen oppførsel ikke påvirker andre.

Jeg trenger mye alenetid, blir raskt overveldet av støy, lys, rot, for mange gjøremål osv, mannen min må gjøre mere husarbeid enn meg - listen er lang. Men jeg forsøker så godt det lar seg gjøre å bidra med det jeg kan, være åpen om hva som er vanskelig for meg og forklare hva jeg trenger. 

At mannen din ikke evner dette handler sikkert både om personlighet og at han er blind for egne utfordringer. Har du spirt han om han har vært inne på tanken om adhd?

Anonymkode: 7b768...288

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker said:

i går kveld tok jeg opp dette temaet, og prøvde å forklare hvordan det påvirker meg. Sa at jeg ikke ønsker å gå på eggeskall rundt han, og at han ikke kan snakke til meg på en respektløs måte for så å forvente at alt er fint i neste øyeblikk. 
Hans respons var at dette må jeg bare tåle,

Med andre ord, du tapte diskusjonen om hvorvidt «du må tåle» hans oppførsel. Som han har holdt på med i alle årene du har kjent ham, går jeg ut fra. 

Når man ikke kommer noen vei med ord, må man kommunikere på en annen måte. 

Dere er på vinterferie. Pakk dine saker og dra hjem. VIS ham at du ikke gidder finne deg i å være skyteskiven. Dra rett hjem og søk separasjon. 

 

 

 

Anonymkode: 5a53d...809

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Vi har vært et par i åtte år, giftet oss for få år siden. Ett bonusbarn og ett fellesbarn.

Vi har relativt ulik bakgrunn, noe som har vært kilde til både misforståelser og konflikter. 
Jeg er som regel den som tar initiativ til å diskutere og komme til felles enighet og forståelse, noe som har reddet samlivet så langt. 
Det som derimot er vanskelig for meg, og virkelig ødeleggende for følelsene mine ovenfor han, er måten jeg blir snakket til når han har vondt et sted, er trøtt, sulten, stressa, bekymra, kjeder seg…du skjønner bildet.

Han går ofte rundt og sukker og klager (er alltid noe) og jeg tolker det som at han vil at jeg skal gi han oppmerksomhet. 
Ofte spør jeg om noe er galt, om han trenger noe, og tilbyr meg ofte å ordne noe for han, for å være grei. Det er også en strategi jeg har begynt å bruke fordi jeg synes alt eskalerer om jeg ignorerer klagingen hans.

Det som nesten utelukkende alltid skjer når han er i dette moduset, er en sur og tverr tone mot meg. Han kan «snappe» mot meg om jeg ikke spurte riktig spørsmål eller om jeg ber han om å klage mindre og heller fokusere på hyggeligere ting. 
Om jeg påpeker tonen hans, er det ofte min skyld. «Det er fordi du bla bla bla».

Jeg merker at jeg trekker meg unna, veier ordene mine, og prøver å være i forkant slik at han ikke skal bli i dårlig humør. 

Det er også vanskelig å vite hvor jeg har han, fordi humøret skifter så raskt. I det ene øyeblikket svarer han surt og unngår øyekontakt, i det neste fjases og tulles det og han prøver å kysse meg, smiler mot meg og er i det hele tatt ganske pågående.

i går kveld tok jeg opp dette temaet, og prøvde å forklare hvordan det påvirker meg. Sa at jeg ikke ønsker å gå på eggeskall rundt han, og at han ikke kan snakke til meg på en respektløs måte for så å forvente at alt er fint i neste øyeblikk. 
Hans respons var at dette må jeg bare tåle, og at han trenger et skifte i omgivelsene for å komme i bedre humør. Med skifte, så betyr det at han trenger å forlate huset, gå på rommet og slappe av, dra innom butikken, jobben eller et annet sted. Han er med andre ord lite hjemme.

Mannen er i førtiårene. Jeg mistenker udiagnostisert adhd (men han fungerer godt i jobbsammenheng). 

Jeg har ofte tenkt skilsmissetanker, men vi har altså et barn sammen. Mannen klarer heldigvis stort sett å oppføre seg rundt barnet, det er jeg som er skyteskiva, for å si det sånn.

Nå er vi altså på vinterferie sammen, og mannen er som en tiger i bur. Han klarer ikke å slappe av, og alt skal klages på. 
Jeg tar barnet og lar han få gjøre sitt, enten han har behov for å trene eller slappe av alene på terrassen.

Jeg er sliten. 

Er dette noe man lever med? Er dette en typisk hverdag for de fleste par?

Anonymkode: 4c796...027

Høres ekstremt masete ut. 

Anonymkode: d5f89...cb2

[Gjest WhisperingWind]

Skilte meg fra en sånn 🤗 Altså BARE klaging og sutring og bekreftelsesbehov KONSTANT! 

Har seriøst ALDRI vært lykkeligere enn jeg er nå. Ungen blomstrer også da det bare ble oss to. Mye bedre stemning og energi❤️

I tillegg fant jeg meg en fantastisk kjæreste som forstår konseptet om å være en PARTNER i tillegg til bestevenn og elsker🌹

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Med andre ord, du tapte diskusjonen om hvorvidt «du må tåle» hans oppførsel. Som han har holdt på med i alle årene du har kjent ham, går jeg ut fra. 

Når man ikke kommer noen vei med ord, må man kommunikere på en annen måte. 

Dere er på vinterferie. Pakk dine saker og dra hjem. VIS ham at du ikke gidder finne deg i å være skyteskiven. Dra rett hjem og søk separasjon. 

 

 

 

Anonymkode: 5a53d...809

Helt enig!

Anonymkode: ecd8f...8f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Er dette noe man lever med? Er dette en typisk hverdag for de fleste par?

Anonymkode: 4c796...027

Selvsagt må du ikke leve med dette. Og nei, det er ikke en typisk hverdag.

Han legger tydeligvis alt ansvaret over på deg, uansett hva det gjelder. Du må faktisk verken tåle eller finne deg i en slik oppførsel. Jeg vil tro du har inntekt og vil klare deg helt utmerket uten han.

Anonymkode: 8e5ae...531

[AnonymBruker]

Min kjære var mye sånn i begynnelsen. Jeg var tydelig på at det var helt uaktuelt. Jeg kjeftet rett og sett en del på ham. Var han grinete, sa jeg, gå og legg deg (han jobber turnus så er viktig at han hviler/sover nok). Var han urimelig, sa jeg, det der er tullprat. Sånn holdt vi på omtrent et år. Han ble bedre. Begynte å snakke om at dialog var gjensidig ansvar. Så falt det meste vekk. 

Han har hatt noen "tilbakefall" (sjeldnere enn årlig). Og da blir jeg j æ v l i g forbanna tilbake, eller ignorerer ham helt inntil han er klar til å be om unnskyldning. Vi kan selvsagt prate om vanskelige ting, og det er lov å være sur eller klage på mine reelle feil, men ikke å gneldre mot meg pga x i hans liv som ikke er mitt ansvar. Nei. Jeg er jo heller ikke dritt mot ham pga jobben eller mensen. 

Anonymkode: 15558...74d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du er ikke overdommer. Alle vi andre som leser dette forstår problemet og forsøket å hjelpe henne. Du setter deg på din høye hest og kritiserer henne. 

Anonymkode: 78679...432

Nei, jeg prøver å vise et annet perspektiv. 

Anonymkode: ea33f...391