Borderline. Hvor får dere hjelp?

[AnonymBruker]

Får bare avslag på dps. 

Anonymkode: ceac2...34a

[AnonymBruker]

Selvedukasjon, meditasjon, leve et rolig, regelmessig, sunt liv og veldig forsiktig med hvem man involvere seg. Selvom man må leve et utrolig kjedelig liv.

Anonymkode: d78cc...427

[AnonymBruker]

Håper ikke dette blitt tatt ille opp, men det kommer med noen som hadde diagnosen på papiret i flere år, men det som reddet meg var i en alder av 36 å oppdage at jeg aldri hadde EUPF, men at jeg er på spekteret, altså autisme. Mange voksne kvinner får nå diagnosen fordi forskning viser at symptomene utarter seg forskjellig hos gutter og jenter, og det er typiske autismetrekk hos gutter som har stått for tidligere forskning, og derfor blir ikke typiske autismetrekk hos kvinner ved utredning og diagnostisering. I stedet blir de feildiagnostisert med borderline/EUPF eller bipolar lidelse. Sier selvfølgelig ikke at dette gjelder deg, men måtte bare skyte det inni en tråd om dette temaet. 

 

Det jeg trodde var sammenbrudd pga personlighetsforstyrrelse var altså autistiske meltdowns, men de var heftige og i tiden både da jeg var diagnostisert med EUPF og nå i etterkant har jeg slitt med å få hjelp. Diagnosen blir dessverre sett veldig ned på i helsevesenet. Det som hjalp meg var en facebookgruppe med ca 100 stk og samholdet der, samt et par av de mange psykologene jeg har hatt. Hun ene hadde opplevd min nøyaktige livssituasjon og var veldig dyktig og kunne hjelpe meg med strategier. Jeg bor i Oslo og på det tidspunktet var gruppeterapi et alternativ, men det hadde jeg helt noia for. Jeg hadde nok med mine egne følelser, og jeg er svært emosjonell og tar lett til meg andre sine, så jeg hadde knekt sammen av alle historiene. En gruppe på face ga meg mulighet til å ta det de dagene jeg hadde overskudd til det, og der kunne jeg også skrive om natta. 

 

For meg har det hjulpet å følge legitime organisasjoner på Instagram som driver med info om diagnosene jeg har, bare å passe på at man ikke går inni et kaninhull og tror alt gjelder seg eller føle seg utenfor fordi man ikke får til ting andre greier. Vi er alle forskjellige. 

 

Har du allerede fått diagnosen eller er det avslag på utredning du har fått? 

Anonymkode: 89eab...e21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Håper ikke dette blitt tatt ille opp, men det kommer med noen som hadde diagnosen på papiret i flere år, men det som reddet meg var i en alder av 36 å oppdage at jeg aldri hadde EUPF, men at jeg er på spekteret, altså autisme. Mange voksne kvinner får nå diagnosen fordi forskning viser at symptomene utarter seg forskjellig hos gutter og jenter, og det er typiske autismetrekk hos gutter som har stått for tidligere forskning, og derfor blir ikke typiske autismetrekk hos kvinner ved utredning og diagnostisering. I stedet blir de feildiagnostisert med borderline/EUPF eller bipolar lidelse. Sier selvfølgelig ikke at dette gjelder deg, men måtte bare skyte det inni en tråd om dette temaet. 

 

Det jeg trodde var sammenbrudd pga personlighetsforstyrrelse var altså autistiske meltdowns, men de var heftige og i tiden både da jeg var diagnostisert med EUPF og nå i etterkant har jeg slitt med å få hjelp. Diagnosen blir dessverre sett veldig ned på i helsevesenet. Det som hjalp meg var en facebookgruppe med ca 100 stk og samholdet der, samt et par av de mange psykologene jeg har hatt. Hun ene hadde opplevd min nøyaktige livssituasjon og var veldig dyktig og kunne hjelpe meg med strategier. Jeg bor i Oslo og på det tidspunktet var gruppeterapi et alternativ, men det hadde jeg helt noia for. Jeg hadde nok med mine egne følelser, og jeg er svært emosjonell og tar lett til meg andre sine, så jeg hadde knekt sammen av alle historiene. En gruppe på face ga meg mulighet til å ta det de dagene jeg hadde overskudd til det, og der kunne jeg også skrive om natta. 

 

For meg har det hjulpet å følge legitime organisasjoner på Instagram som driver med info om diagnosene jeg har, bare å passe på at man ikke går inni et kaninhull og tror alt gjelder seg eller føle seg utenfor fordi man ikke får til ting andre greier. Vi er alle forskjellige. 

 

Har du allerede fått diagnosen eller er det avslag på utredning du har fått? 

Anonymkode: 89eab...e21

Dps satte først eupf på meg, men det viste seg å være autisme her også.

K41

Anonymkode: b3d54...b3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Håper ikke dette blitt tatt ille opp, men det kommer med noen som hadde diagnosen på papiret i flere år, men det som reddet meg var i en alder av 36 å oppdage at jeg aldri hadde EUPF, men at jeg er på spekteret, altså autisme. Mange voksne kvinner får nå diagnosen fordi forskning viser at symptomene utarter seg forskjellig hos gutter og jenter, og det er typiske autismetrekk hos gutter som har stått for tidligere forskning, og derfor blir ikke typiske autismetrekk hos kvinner ved utredning og diagnostisering. I stedet blir de feildiagnostisert med borderline/EUPF eller bipolar lidelse. Sier selvfølgelig ikke at dette gjelder deg, men måtte bare skyte det inni en tråd om dette temaet. 

 

Det jeg trodde var sammenbrudd pga personlighetsforstyrrelse var altså autistiske meltdowns, men de var heftige og i tiden både da jeg var diagnostisert med EUPF og nå i etterkant har jeg slitt med å få hjelp. Diagnosen blir dessverre sett veldig ned på i helsevesenet. Det som hjalp meg var en facebookgruppe med ca 100 stk og samholdet der, samt et par av de mange psykologene jeg har hatt. Hun ene hadde opplevd min nøyaktige livssituasjon og var veldig dyktig og kunne hjelpe meg med strategier. Jeg bor i Oslo og på det tidspunktet var gruppeterapi et alternativ, men det hadde jeg helt noia for. Jeg hadde nok med mine egne følelser, og jeg er svært emosjonell og tar lett til meg andre sine, så jeg hadde knekt sammen av alle historiene. En gruppe på face ga meg mulighet til å ta det de dagene jeg hadde overskudd til det, og der kunne jeg også skrive om natta. 

 

For meg har det hjulpet å følge legitime organisasjoner på Instagram som driver med info om diagnosene jeg har, bare å passe på at man ikke går inni et kaninhull og tror alt gjelder seg eller føle seg utenfor fordi man ikke får til ting andre greier. Vi er alle forskjellige. 

 

Har du allerede fått diagnosen eller er det avslag på utredning du har fått? 

Anonymkode: 89eab...e21

Det var faktisk en som spurte meg om jeg hadde autisme, fordi vedkommende syntes å kunne kjenne det igjen fra sine nærmeste. Jeg ble litt satt ut, for jeg kjenner barn med autisme og det fortoner seg ganske anderledes med dem, men siden du nevner det så skal jeg lese meg opp.  

Jeg fikk diagnosen for tjue år siden. Gikk til behandling da, men den var bare håpløs. Har siden fått familie, men vært hjemmeværende. Søkte uføretrygd for femten år siden, men fikk avslag på tross av klare papirer fra psykolog, og har siden ikke hatt egen inntekt.

Nå er situasjonen slik at jeg må ha en inntekt. Prøvde å studere for å få en utdannelse, men jeg får ikke til alt kaoset. Alt med skolen og alt med barna blir for mye å håndtere, uansett hvor forberedt jeg prøver å være. Jeg blir veldig stressa, griner mye og blir fort frustrert/irritert/sint. Det blir følelsesmessig for mye og da får jeg bare ikke gjort noe. Ikke når følelsene ikke er "sortert". Og jeg blir da ikke en god forelder heller.

Miljøet på skolen blir for mye. Alle folkene som er der. Det faktum at det er mange folk der. Det er forstyrrende. Og at jeg skal samarbeide med en gruppe over lengre tid. Selv hjemme klarer jeg ikke å få ting gjort nødvendigvis, bare fordi familien er rundt meg. Jeg kjenner en veldig trang til å være aleine i et rom og bare ha det stille. Men får sjelden mulighet til det. 

Etter et foreldremøte for eksempel, så blir jeg helt utladet og gråter mye. 

Det gikk bedre da jeg ikke måtte få meg en inntekt og kunne tilpasse hverdagene, være i forkant av stress. Men med studier kastes jeg inn i det ene etter det andre. Både på studiet og hjemme med barna. Og nå har det gått dårlig etter det. Jeg er utmattet og deprimert og vet ikke hvor jeg skal henvende meg for hjelp. Har fått avslag da fra dps, har søkt et par ganger de siste åra. Nå har fastlegen slutta også. Jeg vet ikke hvor jeg burde henvende meg.

Jeg vil selvsagt helst jobbe, og helst hatt en utdanning, fordi jeg er normalt oppegående. Jeg kan lære, reflektere og gjennomføre som alle andre. Men så er det likevel noe som stopper. Jeg må liksom "skuffe meg gjennom alle folka", og alle følelsene som kommer, og det  kjennes overveldende ut, det kjennes uoverkommelig ut. Og så var det uføretrygd da, jeg går bare utifra at ingen er interessert i å innvilge den etter min erfaring sist gang. De tok ingen notis av henvisningen fra psykolog, de var kun ute etter å avslå.

Derfor tenkte jeg å skrive inn her og spørre hva andre folk i tilsvarende situasjoner gjør.

Kan hende du har rett i dette med autisme, siden jeg har veldig behov for å stenge inntrykk ute. Takk!

Anonymkode: ceac2...34a

[AnonymBruker]

Du kan vurdere å få diagnosen privat.

Jeg fikk selv uføretrygd etter å ikke ha hatt inntekt på mange år.

Anonymkode: b3d54...b3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Du kan vurdere å få diagnosen privat.

Jeg fikk selv uføretrygd etter å ikke ha hatt inntekt på mange år.

Anonymkode: b3d54...b3f

Rart du ikke sultet ihjel i løpet av alle de årene. 

Anonymkode: 5ede3...365