Hvordan kurere «sjalusien» til Svigermor?

[AnonymBruker]

Svigermor er veldig sjalu på meg, og det oppleves veldig tungt for både meg og mannen min. Jeg har strevet de siste 2 årene med å «kurere» det, men ser ikke mye fremgang og det tærer jo såklart på oss alle. Han sier selv at det føles ut som at hun bærer nag (for at jeg har stjålet sønnen hennes) og bitterheten vokser (fordi hun misunner det fine vi har som hun ikke fikk). Når det er sagt har jeg nærmest «forgudet» henne før det kom frem soleklart at hun var sjalu. Jeg har vært super snill og tolerert det meste som jeg til vanlig ikke gjør. Har tilbringt mye tid med henne og vært glad for at jeg har fått en ekstra mamma. Vært genuint interessert i å vite om henne og vært veldig «Ja-menneske» med henne. Jeg ser på henne som familie og følte meg heldig helt frem til sjalusien hennes vokste så fælt. Det er dessverre slik at hun ser det hele som at hun mistet en sønn, mer enn at hun fikk en ekstra datter. Mannen min beklager stadig til meg og kan si ting som «er lei meg for at jeg har en sånn mor», og det gjør så vondt inni meg fordi jeg unner ingen å føle det slik om sin egen mor. Vi har 2 småbarn sammen og jeg blir knust bare av tanken på at mine barn noen gang skal være i en situasjon som mannen min står i. Jeg sier jo selvfølgelig da at det er ingen sin feil, og passer på å påminne han om alt som er fint og bra med svigermor! 
 

Det er veldig mye og komplisert, men kort forklart på hvorfor hun kanskje opplever at jeg stjal sønnen hennes og finner det vanskelig med at vi har det så fint sammen ligger mye bak historien hennes. Hun har 2 sønner, mannen min er eldst og lillebror ble født mange år etterpå. Svigerpappa var utro mot svigermor da mannen min var i tenårene og lillebror da veldig liten. Det hele med skilsmissen skjedde veldig brått og han dannet en ny familie med den damen han hadde forelsket seg i. Hun var sviktet til de grader, men den historien skal jeg ikke gå noe mer innpå. Min mann har vært med henne i tykt og tynt som eldste og «mannen i huset» etter pappa ikke lenger var i bildet. Svigermor fant aldri kjærligheten igjen, men brukt årene på å dedikere hele seg til motherhood og det å være alenemor. Min mann traff meg i midten av 30 årene sine og vi fant fort tonen og visste at vi ønsket å satse. Det ballet på med samboerskap, giftemål og barn. Parallelt med dette, giftet også lillebror seg.

Jeg har prøvd å sette meg inn i hennes situasjon og hele historikken. Jeg har tenkt at denne damen vil jeg gi all kjærlighet og varme til. Hun fortjener alt. Jeg skjønner hvorfor hun er sjalu. Jeg ser det. Problemet er at uansett hva jeg gjør får jeg ikke fikset sjalusien. Vi har prøvd litt forskjellig og nå er vi der hvor jeg har lagt ballen hos mannen min. Tror på at hvis han gir henne litt mere oppmerksomhet og omsorg vil hun kanskje ikke føle seg så intimidated av meg, typ styrke båndet deres med hverandre. Et annet problem er at mannen min mener tross at svigermor oppdro han alle årene og han er takknemlig for alt, så har de aldri hatt en skikkelig god tone. De kræsjer mye i dynamikk og har aldri vært to personer som går på lunsj sammen (noe lillebror og svigermor gjør). Han mener derfor at det er unaturlig for han og at jeg ikke har tatt noe som helst fra henne. Jeg syns det hele er veldig trist fordi jeg vet jo at de er ufattelig glad i hverandre. Tror selvom ikke noen av deres relasjonsvaner har endret seg særlig så er hun nok litt redd for at det kan skje. Eller at hun tror at nå blir hun etterlatt gammel og grå. Imens begge sønnene pluss eksmannen har ny familie. Alle har noen utenom henne, type tanke. Syns synd på henne.

Vi har prøvd å ha «familiemøte» om det, men før vi rekker å si noe som helst gråter hun og er nærmest et offer. Hun blir veldig fort hysterisk og vi blir jo også litt redde for å prate om ting da. Hun blånektet for baksnakkingen av meg i alle kanter, helt til min mann vitnet det og konfronterte. Hun har tråkket over mange grenser pga. sjalusien. Blant annet relatert til barna våres. Det har jo også hatt negativ effekt på parforholdet. Foreldre er sensitivt tema, selvom mannen min forstår alt som skjer og validerer, er det vanskelig å ta det opp hver gang.

Føler meg også veldig alene fordi svigerinnen har det jo ikke slik. De har det supert sammen og lillebror klarer ikke relatere. Jeg vil ikke at dette skal gå utover relasjonen min med dem (da de kommer til å ta side med svigermor). Hun er kun stakkarslig og uskyldig i deres øyne. Så hvis jeg går direkte på at svigermor er sjalu vil det skade mye mellom oss. Jeg liker dem veldig godt og syns de er kjempe fine mennesker vi gjerne vil ha med videre i livet. Vil at barna skal leke sammen og alt det der som en storfamilie. Og det beste er om vi alle kan være sammen i harmoni.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette lenger.. vet bare jeg har mye på hjertet, men vil ikke utlevere noen eller beskymre min familie og venner, vil heller ikke sette svigermor i «dårlig lys» så jeg tør ikke snakke om dette med folk.. men jeg begynner å bli veldig mentalt sliten og desperat. Det er mye albuer og «triks» fra henne heletiden. Noen som har erfaringer å dele? Kanskje tips?

Hilsen en svigerdatter som skulle ønske hun var svigermors drøm. 

Anonymkode: 6beca...360

[AnonymBruker]

Jeg er litt for trøtt akkurat nå for å gi et lengre svar, men ønsker bare å si at du ikke er alene og skjønner at situasjonen er svært vanskelig for flere parter! Veldig trist lesning, kommer med mer i morgen❤️ 

Foreløpig hvordan har dere tatt opp tråden om temaet? Hva er blitt gjort, sagt? Gjerne få bedre detaljer rundt det! 
 

Hilsen terapaut❤️

Anonymkode: dd6c3...1ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er litt for trøtt akkurat nå for å gi et lengre svar, men ønsker bare å si at du ikke er alene og skjønner at situasjonen er svært vanskelig for flere parter! Veldig trist lesning, kommer med mer i morgen❤️ 

Foreløpig hvordan har dere tatt opp tråden om temaet? Hva er blitt gjort, sagt? Gjerne få bedre detaljer rundt det! 
 

Hilsen terapaut❤️

Anonymkode: dd6c3...1ca

Takk for rask svar, jeg får jo ikke sove av dette. Så setter pris på støtten♥️

Tidligere har jeg settet meg ned med henne og spurt om hun er fornøyd med meg, og jeg kan gjøre noe bedre i relasjonen min med henne (fordi jeg hadde mistanke, men var ikke helt sikker på hva det var. Da har hun sagt at alt er bra, vært veldig sweet med meg. Vi var som to venninner omtrent, så jeg trodde ikke sjalusi var tingen den gangen. Nå er det mer åpenbart fordi hun er two faced hvis jeg kan kalle det. Forran alle sweet og pratsom med meg, når vi sitter alene så ignorerer hun meg.

Min mann har også insjet på familiemøte med svigerinnen og lillebror fordi vi vet det kan føles som moralsk støtte for henne, og kanskje hun tør å fortelle det hun virkelig føler. Det gikk ikke så bra. Vi kom ikke noe lenger med samtalen, hun gråt og fokuserte kun på at hun er gammel, stakkarslig som ble forlatt av faren deres. Og det ble mye fokus på at hun var misfornøyd med min mann, hun sa at alt var perfekt med meg. Altså vi fikk henne ikke til å innrømme sjalusien.

Etter vi ble sikre og klar over at hun er sjalu på meg. Har vi prøvd med kjærlighetspråk som medisin. Kjøpt gaver som viser omsorg (Da har vi vært veldig på at det er fra mannen min til henne, ikke meg, men egentlig så er det ting jeg ser hun trenger eller vet gir henne bedre livskvalitet), jeg har bedt mannen sende henne tekstmelding som «mamma det er glatt ute idag», jeg har sagt til henne «lag gjerne middag en dag du har lyst og tid, han savner maten du lager, ingenting kan erstatte den smaken, han har sagt du lager favorittmaten», vi har spurt om å komme på besøk med barna, hvor jeg da ikke har blitt med slik at de får alene tid, osv osv.

 

Anonymkode: 6beca...360

[AnonymBruker]

^ vil også tilføye at sjalusien hennes ødela barseltiden min som nybakt mor med eldste fordi hun sa veldig mye slemt om utseendet hans, pirket m.m som jeg og min mann ble såret over.

Kom også mye vondt ut av sjalusien hennes når det gjaldt bryllupet vår, og begge svangerskapene da jeg gikk gravid. Så på en måte føler jeg at hun har gitt mye negativ påvirkning på de største hendelsene i livet mitt/vårt. Og det har gjort at jeg eier litt resentment til min mann, og har mye mindre tålmodighet for henne nå. Som også gjør at jeg snart ikke orker å noe lenger. Jeg føler det er urettferdig, vel som sagt veldig mentalt sliten av det. Med to barn i hus, karriere, andre relasjoner og mye annet som forventes av meg har jeg ikke noe overskudd når jeg driver med dette. Sitter jo lang ut på natt og skriver innlegget her så. Samtidig som jeg vet alt dette, har jeg ikke samvittgihet til å «gi henne opp» fordi jeg elsker mannen min og vil aldri at han en dag føler han må kutte ut henne i livene våres for å ha det bra. 

Anonymkode: 6beca...360

[nordlending]

Hvordan reagerer hun om dere sier fra/setter hardt mot hardt? Å si stygge ting om et nyfødt barnebarn er faktisk helt hinsides, jeg hadde holdt meg langt unna henne i lang tid grunnet noe sånt. 

[AnonymBruker]

Jeg leser at du/ dere har de beste intensjoner. Forferdelig vanskelig situasjon dere står i!

Men lurer på om dere diller for mye med svigermor. Virker som det har vært «mye» som foregår og at dere har blitt veldig ivrige med å skulle ordne opp/ finne løsning. Det vil kun ha virkning hvis hun faktisk vil finne løsning. Kanskje blir hun avhengig av oppmerksomheten dere gir ved å skulle «fikse/ ordne opp», men hun klarer likevel ikke egentlig å endre seg. 

Har vært i samme situasjon selv og det eneste som fungerte var helt tydelige tilbakemeldinger og grenser. Gi beskjed hva dere finner dere i og ikke, og følg opp med konsekvenser hvis hun ikke klarer å ta hensyn/ innrette seg. 

Anonymkode: 22a5c...ca6

[AnonymBruker]

Jeg tror løsningen er å være trygg i dere selv og ikke være lei dere når hun snakker stygt. Hun er sjalu og sånn er det, ogdt mulig fordi hun ikke har godt tonelagæ med sin sønn. Kan være hun mener det er din feil. Min eks svigermor mente ofte atæ jeg gjorde noe når hennes sønn ikke svarte på tlf og lignende. Man han orket bare ikke. 😅

Anonymkode: d951f...caa

[AnonymBruker]

Jeg har lest flere ganger, men klarer ikke å få tak i hva hun helt konkret gjør. Mitt inntrykk er at du (dere?) lager unødvendig drama, tolker negativt og «føler» mye. 

Hvorfor vet du i det hele tatt om historikken med utro svigerfar, og hvorfor mener du det er aktuelt for deg å tvære på? 

Å innkalle til familiemøter, blande inn andre og stadig gå og diskutere dette høres usunt ut. Skap litt mer avstand, ignorer litt mer og prøv å leve eget liv og ikke ta alt i verste mening og lag drama. Gjør hun eller sier hun noe konkret, så sier du fra med en gang, men du blander ikke mange andre inn i det. 

Anonymkode: 7abb4...e0b

[AnonymBruker]

Kan være det ordner seg om hennes sønn blir med på kafe litt mer og fikser sin relasjon med svigermor. Hun føler seg Kansje mer akseptert hos sin andre sønn. 

Men du TS jeg tror det beste er å glatte over konfliktene. Hun er gammel og vil nok aldri forandre seg, eller forandre behovet sitt for å lufte frustrasjonene.husk hun har ingen å snakke med utenom dere. 

Anonymkode: d951f...caa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har lest flere ganger, men klarer ikke å få tak i hva hun helt konkret gjør. Mitt inntrykk er at du (dere?) lager unødvendig drama, tolker negativt og «føler» mye. 

Hvorfor vet du i det hele tatt om historikken med utro svigerfar, og hvorfor mener du det er aktuelt for deg å tvære på? 

Å innkalle til familiemøter, blande inn andre og stadig gå og diskutere dette høres usunt ut. Skap litt mer avstand, ignorer litt mer og prøv å leve eget liv og ikke ta alt i verste mening og lag drama. Gjør hun eller sier hun noe konkret, så sier du fra med en gang, men du blander ikke mange andre inn i det. 

Anonymkode: 7abb4...e0b

Enig. Si fra til henne med en gang hvis hun sier eller gjør noe som må reageres på. Ellers, trene på å overse dum oppførsel. Ikke overdriv alt som sies og gjøres. Trekk på skuldrene, og gå videre. Hun er som hun er.

Anonymkode: 28ce4...d1e

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du kurere en voksen person? Sett grenser, men for all del ikke «kurer»

Anonymkode: 34e7a...6eb

[AnonymBruker]

Dette kunne jeg ha skrevet selv. Nesten ordrett, skremmende likt faktisk. Forskjellen er at lillebror her ikke fikk seg dame før 3-4 år etter at jeg og mannen ble sammen, og de årene var jeg akseptert og inkludert. 

Mannen min og svigermor har heller ikke et voldsomt godt forhold, de fungerer ikke sammen. Men hun prøver jo, på sin måte. Han har gitt opp for lenge siden og blir bare frustrert når hun benytter enhver anledning hvor jeg ikke er der til å «snakke ut». Problemet er jo bare at det i bunn og grunn betyr at hun gråter og herjer på, med ungene til stede og alt. 

Vi prøvde lenge og vi prøvde mye. Men hun er aldri fornøyd, og det virker som om hun elsker å ha drama i livet sitt så hun har noe å klage over. Den utro, og nå lykkelige, eksmannen hjalp ikke akkurat på. Vi har trukket oss godt tilbake, og tar på ingen måte imot drit om ungene! Der passerer hun grenser hardt og brutalt om hun prøver seg på det, og det får hun høre sporenstreks. 

Ironisk nok, min mormor er helt lik. Hadde en dust mann (min morfar ❤️) og har kjempet hardt og mye i livet. Så nå er hun bare bitter. Drama er det eneste hun har igjen. Ingen svigerdøtre har noensinne vært gode nok, alt er feil med alle. 

Det er ikke noe man kan gjøre, man kan ikke endre voksne mennesker. Man kan bare endre sin relasjon til dem, og man kan trekke seg unna. Det har vi valgt, og nå har vi det mye bedre. Anbefales. 

Anonymkode: c5052...d66

[AnonymBruker]

Inntrykket jeg får av postene dine TS er at dere og spesielt du er helt utrolig rause mot svigermor. Jeg hadde aldri orket å si så mye pene ting eller jobbet så hardt med en relasjon om min svigermor hadde sagt noe stygt om min baby! Da hadde jeg blitt rasende. Det er lov å bli sint om folk behandler deg dritt faktisk. Men man får gjerne ikke forandret så gamle folk. Jeg tenker at det er bedre om du trekker deg litt unna relasjonen en periode, det ville jeg gjort. Fokuser på din egen familie og ikke tenk at du MÅ ha et nært venninne eller mor nummer 2-forhold til din svigermor.

Anonymkode: 3e27c...9cc

[AnonymBruker]

Det du beskriver av hennes reaksjoner høres jo også mer ut som psykisk sykdom enn normale følelsesreaksjoner... Har en svigermor selv som har en liknende manipulerende måte å være på, overdrevne følelser for å få viljen sin, alltid offer. Min er også veldig selvsentrert. Hadde vært greit at hun ønsket så mye hjelp og sympati som hun gjør om man noen gang fikk litt omsorg og hjelp tilbake men de får ikke vi. Her er det og alenemor der mannen min var "mannen i huset" fra han var barn av. Jeg vil si og mannen er til dels enig at han alltid har måttet ta alt for mye ansvar for sin mor. Her er hun ikke sjalu da er mer andre greier. Men jeg velger iallfall å holde henne og relasjonen litt på avstand. Mannen også men han tar jo mer av kontakten da. Men han har bedt meg ignorere om det blir for mye fra henne.

Anonymkode: 3e27c...9cc

[RosaTulipan]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har lest flere ganger, men klarer ikke å få tak i hva hun helt konkret gjør. Mitt inntrykk er at du (dere?) lager unødvendig drama, tolker negativt og «føler» mye. 

Hvorfor vet du i det hele tatt om historikken med utro svigerfar, og hvorfor mener du det er aktuelt for deg å tvære på? 

Å innkalle til familiemøter, blande inn andre og stadig gå og diskutere dette høres usunt ut. Skap litt mer avstand, ignorer litt mer og prøv å leve eget liv og ikke ta alt i verste mening og lag drama. Gjør hun eller sier hun noe konkret, så sier du fra med en gang, men du blander ikke mange andre inn i det. 

Anonymkode: 7abb4...e0b

TS har jo nevnt flere hendelser, syns mye av det er alvorlig nok til å kaste inn håndkleet. Virker som TS prøver å gi leserne et perspektiv fra svigermor sin side. Dette med bakgrunnen til Svigermor er også mye av grunnen til at de kanskje har vært så rause med henne.
 
Det er tydelig at de ikke ønsker drama, men blir kanskje det av å bry seg for mye om hva hun synser og gjør. Avstand kan være en løsning.

Endret 20. februar 2024 av RosaTulipan

[AnonymBruker]

Bare gi opp. Mannen din kan ha et forhold til sin mor uavhengig av deg. Du kan invitere i bursdager, til jul og ellers la det være opp til ham. Er hun på besøk og sier noe stygt, bli sur. Slutt å bry deg. 
Hvorfor er hun så viktig?  Hvorfor må du aksepteres og ha et godt forhold til henne? 
 

Anonymkode: bc657...117

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har lest flere ganger, men klarer ikke å få tak i hva hun helt konkret gjør. Mitt inntrykk er at du (dere?) lager unødvendig drama, tolker negativt og «føler» mye. 

Hvorfor vet du i det hele tatt om historikken med utro svigerfar, og hvorfor mener du det er aktuelt for deg å tvære på? 

Å innkalle til familiemøter, blande inn andre og stadig gå og diskutere dette høres usunt ut. Skap litt mer avstand, ignorer litt mer og prøv å leve eget liv og ikke ta alt i verste mening og lag drama. Gjør hun eller sier hun noe konkret, så sier du fra med en gang, men du blander ikke mange andre inn i det. 

Anonymkode: 7abb4...e0b

Hei takk som leser og takk for svar, men tror jeg må si at jeg har nevnt noe det hun gjør. Og jeg syns det blir mye å nevne alt hun gjør. Har plukket ut noe av det som har såret mest blant annet det med utseendet kommentarer om første fødte, og baksnakking. Det blir for mye å nevne hva som har blitt sagt i alle årene og har derfor plukket ut det som såret meg mest og det som hun har blitt tatt på av min mann og vi har konfrontert med. Det er såklart veldig mye mer som har skjedd. 
 

Angående det med svigerfar, dersom jeg ikke har vært tydelig med det i innlegget: Hun har fortalt dette selv og min man var som sagt i tenårene så han er såklart veldig klar over hva som skjedde med hans hjem. Det er ingen hemmelighet, og har blitt gråtet over av henne flere ganger, derfor vi syns veldig synd på henne. Såklart rettferdiggjør det ikke å være ugrei.

Anonymkode: 6beca...360

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Inntrykket jeg får av postene dine TS er at dere og spesielt du er helt utrolig rause mot svigermor. Jeg hadde aldri orket å si så mye pene ting eller jobbet så hardt med en relasjon om min svigermor hadde sagt noe stygt om min baby! Da hadde jeg blitt rasende. Det er lov å bli sint om folk behandler deg dritt faktisk. Men man får gjerne ikke forandret så gamle folk. Jeg tenker at det er bedre om du trekker deg litt unna relasjonen en periode, det ville jeg gjort. Fokuser på din egen familie og ikke tenk at du MÅ ha et nært venninne eller mor nummer 2-forhold til din svigermor.

Anonymkode: 3e27c...9cc

Tusen takk for svar♥️ ja, begynner å tenke som flere nevner her at vi kanskje bare må trekke oss litt unna. Enig med deg om at jeg ikke MÅ ha et nært forhold til henne. Hun er bare veldig slitsom å omgås på mange måter pga. sjalusien. Det er veldig vanskelig også siden jeg ønsker at min mann skal ha det bra, og har trodd det er å fikse sjalusien hennes. Kanskje du har rett, man kan ikke forandre på folk som er så gamle. Hun har bestemt seg for å tenke og føle som hun gjør over lang tid nå, jeg bare håpet.. 

Anonymkode: 6beca...360

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette kunne jeg ha skrevet selv. Nesten ordrett, skremmende likt faktisk. Forskjellen er at lillebror her ikke fikk seg dame før 3-4 år etter at jeg og mannen ble sammen, og de årene var jeg akseptert og inkludert. 

Mannen min og svigermor har heller ikke et voldsomt godt forhold, de fungerer ikke sammen. Men hun prøver jo, på sin måte. Han har gitt opp for lenge siden og blir bare frustrert når hun benytter enhver anledning hvor jeg ikke er der til å «snakke ut». Problemet er jo bare at det i bunn og grunn betyr at hun gråter og herjer på, med ungene til stede og alt. 

Vi prøvde lenge og vi prøvde mye. Men hun er aldri fornøyd, og det virker som om hun elsker å ha drama i livet sitt så hun har noe å klage over. Den utro, og nå lykkelige, eksmannen hjalp ikke akkurat på. Vi har trukket oss godt tilbake, og tar på ingen måte imot drit om ungene! Der passerer hun grenser hardt og brutalt om hun prøver seg på det, og det får hun høre sporenstreks. 

Ironisk nok, min mormor er helt lik. Hadde en dust mann (min morfar ❤️) og har kjempet hardt og mye i livet. Så nå er hun bare bitter. Drama er det eneste hun har igjen. Ingen svigerdøtre har noensinne vært gode nok, alt er feil med alle. 

Det er ikke noe man kan gjøre, man kan ikke endre voksne mennesker. Man kan bare endre sin relasjon til dem, og man kan trekke seg unna. Det har vi valgt, og nå har vi det mye bedre. Anbefales. 

Anonymkode: c5052...d66

Tusen takk som deler♥️ og setter pris på innspillet å vite man ikke er helt alene, det hjelper veldig å høre hva flere mener. Ser at flere anbefaler det samme som deg.

Anonymkode: 6beca...360

[AnonymBruker]

Hun fortsetter vel fordi jo mer ufin hun er jo mer duller dere med henne. Nei dere får begynne å settelitt grenser, når ting skjer.

Begynner hun å være ufin mot dere når dere er der, så reiser dere enkelt og greit hjem.

Da er det lov å si, dette syntes jeg ikke noe om, at du sier sånt hlrer jeg ikke på osv. Ta det ved roten når det skjer. Best effekt er det jo om dere er inom på faste tider og kanskje da hopper over en gang eller to. 

Anonymkode: b46e9...cc1