Hvordan kan jeg løse dette?

[AnonymBruker]

Jeg må lufte hodet mitt og har ingen jeg tørr å snakke med dette om. Jeg og min samboer har vært sammen i 5 år. Det siste året har vært ganske tøft for min del, da jeg tror jeg har begynt å åpne øyene mine litt mer for situasjonen vår. Vi har et dårlig sexliv, og ja jeg har tatt det opp flere ganger, men vi faller bare tilbake i samme mønster. Pliktsex for å please han. Vi er litt ulike også, jeg er en selvstendig person med stor vennekrets mens han er mer usikker og få venner. Hans sosiale liv går via meg, når vi møter mine venninner med partnere. Han er en veldig godt likt person blant venner og familie, typ mannen som kan alt, men egentlig bare veldig flink til å snakke for seg. Dette gjør at jeg ikke tørr å prate med venner eller familie, om hvordan jeg har det akkurat nå. Vi har litt skjev fordeling av penger, da jeg tjener mer enn han, men jeg bidrar da mer til utgiftene (bolig,bil,hund osv). Vi har prøvd å få barn i 2 år, men har funnet ut at vi trenger hjelp. Vi har hatt et forsøk privat hvor jeg betalte for alle medisinene og vi tok nedbetaling for selve forsøket. Dette med at jeg er selvstendig og tjener mer, har alltid vært et irritasjonsmoment for han, selvom han nekter for det. I ulike settinger må han kommentere negativt om lønnen min eller det at jeg sparer hver måned. En stor grunn til at jeg sparer er fordi jeg er redd for at noe skal skje, og noe må betales asap av litt større summer. Her jeg vet at han ikke kan bidra i en sånn setting. Han blir ofte irritert over at jeg klarer ting selv, som feks bilen. Jeg har spurt om han ikke bare skal søke seg en ny jobb eller ekstra jobb. Han sier ja, men handlingen skjer liksom ikke. Det kommer også kommentarer hvis jeg går i kjole på jobb, om at jeg skal gå rundt å være deilig på jobb. Ved sånne kommentarer har jeg sagt at usikkerheten hans er et "you problem" som han må jobbe med. Jeg har en formfull kropp, men jeg kler meg ikke utfordrende på jobb, men liker å se bra ut.
Jeg elsker han tross for alt dette. Noen ganger så føler jeg at han bare seiler seg igjennom dette forholdet, da han ikke trenger å løfte en finger ekstra. Og jeg er redd for at hvis jeg går, så er ikke gresset grønnere på andre siden. Men igjen så er jeg også redd for at jeg ender med å få han + en baby som jeg må dra igang med alt og bli utslitt. Hva kan jeg gjøre for at dette skal bli bedre for meg? Er jeg for dumsnill eller er mye av dette normalt? Jeg gir mye av meg selv til de jeg bryr meg om, og setter meg selv ofte i andre rekke dessverre...

Anonymkode: 8e935...53d

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å legge dette ut på nytt, med ny beskrivende tittel og avsnitt. Da vil du få 10 ganger flere svar. 

Anonymkode: cda45...967

[AnonymBruker]

Du løser dette ved å veie opp hva som er viktigst for deg? Legg ulike scenarioer og se om du kan stå i de ulike og være fornøyd om 5/10 år.

vil du være singel og barneløs, singel og alenemor 

vil du være i forhold med en slik mann og barneløs eller elsker du han så mye at alt du skriver er verdt det

du kan mest sannsynlig møte en annen mann som er like bra eller bedre og begynne på nytt

 

hva familie og venner synes er ikke så farlig, de tilpasser seg deg 

Anonymkode: e5076...d4b

[Amistad]

Ja hva skal man si ...

Du beskriver egentlig hverdagen til mange 1000 par. Enten slik eller rollene byttet. 

Det virker kanskje ikke direkte noe galt med typen din, annet enn at dere kanskje er en del forskjellig. Han har nok sine negative sider, og ting han må jobbe med. Kanskje du har det samme. Kanskje et av spørsmålene blir at hvor mye må hver av dere forandre dere for at begge skal synes den andre er slik en ønsker? Må hver av dere bli litt en annen enn dere er? Det er jo ikke lett å få til. 

En annen ting er at du har hatt god tid til å bli kjent med ham. Dere har prøvd å få barn en tid nå, og du har da fått enda bedre tid på deg til å kjenne ham etter at selve forelskelsen har lagt seg, og hverdagen og hverdagskjærligheten virker taktfast. Kanskje det ikke er meningen at det er dere som skal få barn sammen? Kanskje motsatt. 

Mulig dere kan ha en skikkelig prat sammen om veien videre? Ta en sånn ordentlig prat og oppvask samtidig. Alle kort på bordet. Være ærlig om veien videre, hva som skal til etc. 

Personlig var vi sammen i en del år før vi fikk barn. Men selv etter mange år, og vi følte vi kjente hverandre inn og ut, så viste det seg at forelskelsen enda skygget litt for hverdagen, og la seg ikke før etter vi fikk barn. Det resulterte nok dessverre i at jeg tenker at om hun fikk bestemme på nytt så hadde hun nok ikke valgt å få barn med meg. Det kan nok  være best for alle parter om du klarer å finne ut av dette før du blir gravid, selv om det ikke er en enkel ting å bli sikker på. 

Du virker som en selvsikker dame med ben i nesa. Ok selvtillit og lar deg ikke plukke på for mye. Det er super bra, men krasjer litt med det jeg mener å klare å lese av personligheten til typen din. Den litt negative, litt skjulte sjalu typen som er mest snakk, men lite resultat annet enn snakk. 

Hvis du ikke vil ha det slik, i tillegg en liten på slep, så må du nesten se forandringer over tid, men slike personlighetstrekk er vanskelig å forandre på kommando. Om så klarer han det for en tid, men ikke i lengden. TROR JEG.   

[AnonymBruker]

Anbefaler ingen å stifte familie med noen som ikke er en de kan lene seg til både praktisk og mentalt. Hvem du får barn med er det viktigste valget du tar i livet, og enten har man en reell PARTNER, fordi vedkommende har i seg å være det, eller så har ikke vedkommende slikt i seg. Slikt som du beskriver blir ikke bedre av å få barn sammen, men verre. 

Du har ingen partner, du har en som trekker deg ned. 

Anonymkode: 4199e...96b

[Bålkaffe]

Spørsmålet du bør stille deg selv er jo om dette er mannen du har tenkt å leve resten av livet med?

Vil du at barna deres skal vokse opp med en far som driver å hakker på moren deres, både pga klær og fordi hun tjener mer enn han?

[AnonymBruker]

Huff nei, dette er IKKE et bra forhold. Sjalu og full av mindteverdighetskomplekser, prøver på barnslig måte å få deg til å føle deg dårlkg lg trykke deg ned. Uselvstendig og uten venner.

Det er HAN som taper stort på at det blir slutt. Du har alt å vinne på å gå fra ham! Bedre singel enn dette her.

Anonymkode: 944a7...376

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Du løser dette ved å veie opp hva som er viktigst for deg? Legg ulike scenarioer og se om du kan stå i de ulike og være fornøyd om 5/10 år.

vil du være singel og barneløs, singel og alenemor 

vil du være i forhold med en slik mann og barneløs eller elsker du han så mye at alt du skriver er verdt det

du kan mest sannsynlig møte en annen mann som er like bra eller bedre og begynne på nytt

 

hva familie og venner synes er ikke så farlig, de tilpasser seg deg 

Anonymkode: e5076...d4b

Amistad skrev (16 timer siden):

Ja hva skal man si ...

Du beskriver egentlig hverdagen til mange 1000 par. Enten slik eller rollene byttet. 

Det virker kanskje ikke direkte noe galt med typen din, annet enn at dere kanskje er en del forskjellig. Han har nok sine negative sider, og ting han må jobbe med. Kanskje du har det samme. Kanskje et av spørsmålene blir at hvor mye må hver av dere forandre dere for at begge skal synes den andre er slik en ønsker? Må hver av dere bli litt en annen enn dere er? Det er jo ikke lett å få til. 

En annen ting er at du har hatt god tid til å bli kjent med ham. Dere har prøvd å få barn en tid nå, og du har da fått enda bedre tid på deg til å kjenne ham etter at selve forelskelsen har lagt seg, og hverdagen og hverdagskjærligheten virker taktfast. Kanskje det ikke er meningen at det er dere som skal få barn sammen? Kanskje motsatt. 

Mulig dere kan ha en skikkelig prat sammen om veien videre? Ta en sånn ordentlig prat og oppvask samtidig. Alle kort på bordet. Være ærlig om veien videre, hva som skal til etc. 

Personlig var vi sammen i en del år før vi fikk barn. Men selv etter mange år, og vi følte vi kjente hverandre inn og ut, så viste det seg at forelskelsen enda skygget litt for hverdagen, og la seg ikke før etter vi fikk barn. Det resulterte nok dessverre i at jeg tenker at om hun fikk bestemme på nytt så hadde hun nok ikke valgt å få barn med meg. Det kan nok  være best for alle parter om du klarer å finne ut av dette før du blir gravid, selv om det ikke er en enkel ting å bli sikker på. 

Du virker som en selvsikker dame med ben i nesa. Ok selvtillit og lar deg ikke plukke på for mye. Det er super bra, men krasjer litt med det jeg mener å klare å lese av personligheten til typen din. Den litt negative, litt skjulte sjalu typen som er mest snakk, men lite resultat annet enn snakk. 

Hvis du ikke vil ha det slik, i tillegg en liten på slep, så må du nesten se forandringer over tid, men slike personlighetstrekk er vanskelig å forandre på kommando. Om så klarer han det for en tid, men ikke i lengden. TROR JEG.   

 

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Anbefaler ingen å stifte familie med noen som ikke er en de kan lene seg til både praktisk og mentalt. Hvem du får barn med er det viktigste valget du tar i livet, og enten har man en reell PARTNER, fordi vedkommende har i seg å være det, eller så har ikke vedkommende slikt i seg. Slikt som du beskriver blir ikke bedre av å få barn sammen, men verre. 

Du har ingen partner, du har en som trekker deg ned. 

Anonymkode: 4199e...96b

 

Bålkaffe skrev (15 timer siden):

Spørsmålet du bør stille deg selv er jo om dette er mannen du har tenkt å leve resten av livet med?

Vil du at barna deres skal vokse opp med en far som driver å hakker på moren deres, både pga klær og fordi hun tjener mer enn han?

 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Huff nei, dette er IKKE et bra forhold. Sjalu og full av mindteverdighetskomplekser, prøver på barnslig måte å få deg til å føle deg dårlkg lg trykke deg ned. Uselvstendig og uten venner.

Det er HAN som taper stort på at det blir slutt. Du har alt å vinne på å gå fra ham! Bedre singel enn dette her.

Anonymkode: 944a7...376

Takk til dere alle som har svart på tråden min ❤️

Jeg har helt klart mine egne ting, som jeg selv må jobbe med. Jeg har tenkt litt i dag, og tror at jeg skal reise vekk en helg med ei venninne for å bare få det på avstand. Jeg har alltid tenkt at han er mannen i mitt liv og far til mine fremtidige barn. Men igjen ikke på bekostning av at han skal få seile seg igjennom på samme måte som nå. Tror det vil være lettere å prate med han om alt dette etter at jeg har fått litt pustepause. Jeg vil jo gjerne at dette skal bli bedre, sånn at jeg også har det bra i forholdet. 

Anonymkode: 8e935...53d

[AnonymBruker]

Dette var en kavalkade av røde flagg. Han trekker deg ned, han er usikker på seg selv og kritiserer deg, han snakker mye men gjør lite...støtter deg absolutt i å reise bort en helg med en venninne så dere kan kose dere og du kan få dette litt på avstand. Kanskje du kan ha en ordentlig samtale med ham og løse opp i noe av dette, men det ser ikke særlig lyst ut for oss som leser. 

Anonymkode: c7d47...031