Blitt kjent med en som har barn

[AnonymBruker]

Jeg har selv 2 barn fra tidligere ekteskap og han har 3 barn. Vi begge er relativt unge. Jeg lurer på om noen har erfaring men noe lignende, skal jeg gå for det eller er det bare kaotisk 

Anonymkode: 33a21...53d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har selv 2 barn fra tidligere ekteskap og han har 3 barn. Vi begge er relativt unge. Jeg lurer på om noen har erfaring men noe lignende, skal jeg gå for det eller er det bare kaotisk 

Anonymkode: 33a21...53d

Min bror har 3 barn og fant seg ei med 2 barn.

De er gift i dag.

Anonymkode: 64493...183

[AnonymBruker]

Mja, du kan elske han.

Men problemet er å elske hans barn. De kan være veldig like hans eks i væremåte. 

Jeg liker mine bonusbarn, men jeg er uenig i oppdragelse og ekstremt mye. De barna er helt koko og får holde på helt villt og gjøre ting som er helt utenkelig. Og de er ekstremt like hennes eks. Ufølsomme, tar null hensyn, bare tull, grove og slemme. Tar ekstremt mye plass, umulige å ha med på besøk uten at det blir bråk. Raper promper og fiser. Gjør ingenting hjemme. Ekstremt rotete. 

Gjentatte ganger tatt det opp men hun går i barnas forsvar. Selvfølgelig, alle gjør det. Det er ikke dynamikk som i en normal familie. Mine ord og holdninger betyr ingenting, for det er opplest og vedtatt at hun har «apekatter». De er iallefall oppdtratt til å være det, det er jeg enig i.

Forhold med andres barn, ekstremt vanskelig. Man skal matche med partner, dens barn, og eks..

Men det går, men optimalt er det ikke. 

m48

Anonymkode: 7a22a...c59

[AnonymBruker]

Om du kan "velge", so hadde jeg nok tenkt det er greit å finne en uten barn. Det er lettere å da få et felles barn om han/dere ønsker/krever det.

Om dette er ditt livs kjærlighet så sier jeg go for it. Ekte kjærlighet er sjelden og det fortjener å bli tatt vare på når man møter på det.

Min erfaring er fra mitt forhold som jeg er i nå, der vi til sammen har 4 gutter på 10, 11, 12 og 13 år. Selvfølgelig, det er mange andre konstellasjoner som er enklere enn fire gutter i lik alder. 

Men hos oss er utfordringen at mine barn er utadvendte, trygge, selvgående og moden for alderen. Hans barn har ikke hatt like mye emosjonell støtte i oppveksten noe som viser seg i vansker med å uttrykke tanker og følelser. Eldste er 13 og strever med noe, usikkert hva, men at pappaen har funnet seg ny kjæreste og at det er barn med på kjøpet synes han kan være utfordrende virker det som.

Vi går litt på nåler rundt han, og humøret kan svinge mye og raskt. Vi flytter ikke sammen enda pga han. Jeg er glad i alle fire barna "våre", og strekker meg langt for å ikke forskjellsbehandle. Forsøker også å stille opp på idrett og kjører hit og dit, samtidig som jeg forsøker å gi noen små drypp av egen oppdragerstil.

Moren deres vil ikke hilse på meg, og jeg kan tenke meg eldste føler på noe lojalitetskonflikt eller slikt mtp moren sin. 

Sammen gir vi guttene en stabil familie, med fine fellesopplevelser samtidig som egentid med forelderen sin. Jeg og pappaen har like verdier og referanser fra egen barndom noe jeg ser er en fordel. Han har vært alene i 9 år med barna, og jeg ser at dette med å vaske hender etter do/før mat, smulefri kjøkkenbenk, rent kjøleskap, støvete bad, etc, kan vi være ganske ulik på. Og det med å gjøre barna sine selvstendige er vi veldig ulik på. Jeg dyrker det i mine barn, han gjør fortsatt ting for sine barn jeg sluttet med da di var 5-6 år 😅

Så, tenker at natur, lynne og humor er veldig viktig at matcher på ett eller annet vis. I tillegg til grenswr, verdier og rutiner. Hvis ikke kan det bli for stor omveltning for barna, og hverdagen ender opp med å lugge litt og bli slitsom.

Anonymkode: ba27e...7a0