Illsint 12 år gammel jente

[AnonymBruker]

Har ei jente på 12 år. Hele livet har hun slitt med å regulere seg når hun blir sint. Hun kan bli skikkelig furten mot venninner hvis det oppstår krangler, men hever ikke stemmen etc. Men blir skikkelig sur og kan gjøre barnslige grimaser etc. 

Her hjemme derimot, her smeller det når hun blir sint. En kveld fikk hun beskjed om å slå av lyset, hun mente hun ikke hadde fått lese like lenge som hun pleier. Endte med hyling og skriking i 30 minutter. Og en tirade om hvor dårlige foreldre vi er. Vekket lillesøster med skrikingen sin. 

Ellers er hun en normalt oppegående jente, skoleflink og har venner. Kanskje noe mer umoden enn de på samme alder(leker i skjul, bryr seg ikke om sminke/some/gutter osv) Er veldig høflig og grei på besøk hos andre. Jeg synes bare det er ganske ille at hun blir så rasende sint her hjemme, over hva jeg ser på som bagateller. Og også i en alder av 12 år! Vi har kjørt ganske lik oppdragelse på lillesøster, men hun har aldri vært slik. Kanskje har pubertet noe å si, men synes likevel ikke det kan forsvare oppførselen. Vi er rolige, og konsekvente.
 

Når vi snakker med henne når ting har roet seg sier hun unnskyld. Noen med lignende erfaring? Eller tips? 

Anonymkode: 3147d...3e1

[AnonymBruker]

Har du noen andre eksempler på situasjoner der hun blir så sint?

Umiddelbart tenker jeg at hun kanskje er dårlig på å håndtere forandringer i planene. Hun hadde forventninger om å lese mer og klarer ikke håndtere skuffelsen.
Men kom gjerne med noen flere eksempler så blir det et litt tydeligere bilde og ikke bare ren gjetting. 

Anonymkode: d3e03...f5d

[AnonymBruker]

Å si unnskyld er jo ikke det viktige her - snakker dere om hvorfor hun blir så sint? Om hva hun føler der og da, hva som provoserer henne mest og hvorfor det provoserer henne sånn, og jobber dere med å finne andre måter hun kan reagere på når hun blir så sint? Uansett om dere har gjort det eller ikke, så sliter jenta åpenbart med å regulere følelsene sine, og trenger enda mer hjelp og støtte til dette!

Anonymkode: 99edf...47c

[AnonymBruker]

Det er ikke lett å være i den alderen. Kroppen endrer seg, det er mange forandringer, hormoner. Du sier hun er litt umoden og leker i skjul - kanskje hun sliter med det at hun nå egentlig er for gammel til å gjøre ting hun trives med og vil fortsette med, kanskje hun ikke er klar til å bli stor helt enda. Det er også mulig at det kan være diagnoser inne i bildet, som for eksempel ADHD/autisme - mange jenter har dette i lettere grad og er bedre til å maskere seg enn gutter. Husk også at sinne ofte baserer seg på triste eller leie følelser som ikke har blitt løst opp i, og prøv å tenke slik på det. 

Det er nok ikke mye dere kan gjøre bortsett fra å prøve å møte henne med ro, forståelse og tålmodighet. Jeg synes noe av det du skriver om henne ikke viser en veldig god holdning, for eksempel at hun våknet søsteren med "skrikingen hennes" - det vitner om at du ikke synes følelsene og reaksjonene hennes er gyldige. Barn plukker opp på sånt, og det føles nok sårt og vondt at foreldrene ikke er varme og forståelsesfulle når hun har vanskelige følelser. Prøv å møt henne der hun er og vær nysgjerrig på følelsene og opplevelsene hennes i stedet for å forvente at hun skal gjøre slik dere tenker. Du kan oppmuntre henne til å skrive ned følelsene sine når hun føler seg sint eller lei seg, slik at hun kan jobbe litt med å forstå bedre hva som foregår. Antageligvis blir hun roligere av å gjøre dette, og kanskje hun også vil vise deg hva hun har skrevet så du kan hjelpe henne videre. 

Anonymkode: de4f2...07b

[AnonymBruker]

Høres ut som min jente. Hun har adhd. Strever veldig med følelsesregulering men har venner og klarer seg fint på skolen (takket være super lærer). Gutter med adhd blir gjerne roligere i ungdomstiden, mens jenter da får det vanskeligere. Greit å ha det i bakhodet om hun skulle få det vanskeligere fremover. 

Anonymkode: 7512a...012

[IchLiebeDichOder?]

Snakk om hvorfor hun blir sint.. ikke "det er bare bagateller for meg"...

Men her ser jeg en jente som faktisk er kul... Som har følelser, blir sint.. bryr seg ikke om overfladiske ting (som du mener er viktig...???)

Hun kommer til å få et flott liv. Så ikke ødelegg for henne, fordi dere skjønner ingenting. Men det er kanskje i resistansen deres at hun blir skapt..

Avsluttende; Det er ikke noe feil med henne.

Men om dere tror at "dere har rett" bare fordi dere bruker argumentet at "dere er tross alt de voksne.." så kan jeg love deg et godt liv uten henne når hun blir 18..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

En kveld fikk hun beskjed om å slå av lyset, hun mente hun ikke hadde fått lese like lenge som hun pleier. Endte med hyling og skriking i 30 minutter. Og en tirade om hvor dårlige foreldre vi er. Vekket lillesøster med skrikingen sin. 

Hun kan jo prøve å oppføre seg sånn ute i samfunnet og se hvor langt hun kommer. Barn trenger grenser, selv som store. Ungdom sier faktisk selv at de trenger voksne rundt seg som setter grenser og faktisk sier klart i fra hvor grensen går. I dag er det så mye snakk om å "møte barnas følelser", men det er forskjell på en baby og ei jente som snart er tenåring og skal ut i verden. 

Anonymkode: 00402...2a1

[AnonymBruker]

Fint at dere snakker med henne etterpå. Ikke la henne sitte aleine med en skyldfølelse. Tips: Etterspør hvordan hun har det, lytt og vis at du forstår. 

Anonymkode: 59f55...99a

[AnonymBruker]

Høres ut som min gutt med adhd (uten at det betyr at jeg mener at gun har det). Det som er vesentlig for å unngå slikt her er at han blir forberedt på endringer. Jeg sier for eksempel alder "Nå må du slukke lyset!", eller "Nå er det middag. " eller "Nå må du støvsuge." Jeg sier bestandig at om/innen 15/20 minutter/i løpet av dagen (alt ettersom) må du/skal du/skal vi. 

Noen barn er så intenst opptatt med det de driver med at de trenger tid på å omstille/innstille seg til ting. 

Jeg ville forsøkt dette. 

Anonymkode: 96304...8d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hun kan jo prøve å oppføre seg sånn ute i samfunnet og se hvor langt hun kommer. Barn trenger grenser, selv som store. Ungdom sier faktisk selv at de trenger voksne rundt seg som setter grenser og faktisk sier klart i fra hvor grensen går. I dag er det så mye snakk om å "møte barnas følelser", men det er forskjell på en baby og ei jente som snart er tenåring og skal ut i verden. 

Anonymkode: 00402...2a1

Det smetter ikke på plass gitt en viss alder. Dersom et barn ikke kan regulere følelsene sine, så møter man det på følelsene, fordi det er det som må til og det som fungerer. 

Anonymkode: 59f55...99a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hun kan jo prøve å oppføre seg sånn ute i samfunnet og se hvor langt hun kommer. Barn trenger grenser, selv som store. Ungdom sier faktisk selv at de trenger voksne rundt seg som setter grenser og faktisk sier klart i fra hvor grensen går. I dag er det så mye snakk om å "møte barnas følelser", men det er forskjell på en baby og ei jente som snart er tenåring og skal ut i verden. 

Anonymkode: 00402...2a1

Hun er 12. Hormonene herjer, kanskje får hun snart mensen også. De neste seks til syv årene må dere voksne vise henne alternative måter å håndtere vonde følelser. Sinne, sorg, smerte og usikkerhet er helt vanlig i begynnelsen av puberteten. Elsk henne mest når hun fortjener det minst

Anonymkode: b6a4d...cc3

[AnonymBruker]

Om dere møter på følelser før raseriett kommer så blir det ikke så ekstremt. Ta det rolig og sitt på sengekanten å si, å du ville lese i boka di. Du føler det er urettferdig nå. Men klokke. Er faktisk der at du bør sove. Kan du vise meg det som var så spennende i boka? (hun viser) ja det var spennende. Kan forstå du ville lese mer da. Vi kan lese en side til sammen, men så må du sove. Ok? 

Anonymkode: 40461...830

[AnonymBruker]

Ser at ADHD allerede har blitt nevnt, og jeg som skulle si at dette var å lese om jenta mi på barneskolen. Det ordna seg heldigvis da hun fikk diagnosen og skjønte hva det var, samt at hun kom til en bra ungdomsskole som hadde en undervisningstil som passer henne. Så fant hun en lagsport hun liker der hun lærte både om samspill med andre, hvordan kontrollerer følelsene (man kan ikke få sinneutbrudd foran alle når man er på banen), mestring og alltid hatt venner. På banen er det også noen ganger behov for den store energien hun kan ha i seg! 

 

Hun forsøkte medisiner, men mistet matlysta helt og fikk det samtidig bedre i hverdagen av årsaker som ikke skyldtes medisinen, så hun så ikke noe behov for dem lenger, men åpen for det igjen i framtida hvis det behøves. Tenker helsesøster eller fastlege er første steg hos dere nå. 

Anonymkode: d34d4...de9

[enhjørningfis]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Har ei jente på 12 år. Hele livet har hun slitt med å regulere seg når hun blir sint. Hun kan bli skikkelig furten mot venninner hvis det oppstår krangler, men hever ikke stemmen etc. Men blir skikkelig sur og kan gjøre barnslige grimaser etc. 

Her hjemme derimot, her smeller det når hun blir sint. En kveld fikk hun beskjed om å slå av lyset, hun mente hun ikke hadde fått lese like lenge som hun pleier. Endte med hyling og skriking i 30 minutter. Og en tirade om hvor dårlige foreldre vi er. Vekket lillesøster med skrikingen sin. 

Ellers er hun en normalt oppegående jente, skoleflink og har venner. Kanskje noe mer umoden enn de på samme alder(leker i skjul, bryr seg ikke om sminke/some/gutter osv) Er veldig høflig og grei på besøk hos andre. Jeg synes bare det er ganske ille at hun blir så rasende sint her hjemme, over hva jeg ser på som bagateller. Og også i en alder av 12 år! Vi har kjørt ganske lik oppdragelse på lillesøster, men hun har aldri vært slik. Kanskje har pubertet noe å si, men synes likevel ikke det kan forsvare oppførselen. Vi er rolige, og konsekvente.
 

Når vi snakker med henne når ting har roet seg sier hun unnskyld. Noen med lignende erfaring? Eller tips? 

Anonymkode: 3147d...3e1

Hun er i puberteten, å har allerede vært det en stund! "Lillesøster har aldri vært slik"? Nei, lillesøster har aldri vært slik fordi hun ikke er kommet inn i puberteten enda, slutt å sammenligne barna dine sin oppførsel! De er to forskjellige individer!! 

Kanskje dere burde ta kontakt med familietjenesten for litt foreldreveiledning? At hun skal unnskylde at hun er hormonell å har lite kontroll på følelsene sine syntes jeg blir feil! Følelser skal man få lov å ha og eie, uten å unnskylde seg for de!

[AnonymBruker]

Det er aldri ok å skylde pp hormoner for at man oppfører seg dårlig. Ikke lær henne at det er akseptabelt, for da kan hun fort bli sånn som voksen også, ved menstruasjon og graviditet. 

Og det er greit å stille krav og ha forventninger til henne. Sammen med masse kjærlighet. Pass på at hun føler seg sett og hørt. Prøv å finne muligheter til gode samtaler. Mange barn liker å prate på biltur f.eks. Eller ta henne med på kafe eller skogstur. Prøv å finne ut om det er noe som plager henne. Men ikke la henne styre stemningen i hjemmet med dårlig humør. Det er ikke greit.

Anonymkode: e1804...7d9

[AnonymBruker]

vi har en jente som har slitt med temperamentet i en god stund. Har vert hissig, sur, kjeftete, stygg språkbruk og kommanderende. Vi satte oss ned å tok en ordentlig prat etter en storm med forskjellige hendelser og meldinger fra andre foreldre. Etter dette har hun vert en engel. Altså. Hva skjedde, tenker vi?  

Anonymkode: 068f3...925