Hunden min er blitt gammel 🥺

[AnonymBruker]

Jeg har en liten pelsdott som er 14 år, han blir 15 i år. Har merket i det siste oppførselen hans, den er ikke som før. Han er fortsatt glad, elsker mat og frukt og alt han får og alltid har fått. Men gjennom dagen så sover han og slapper av for det meste, på gulvet for seg selv. Han har alltid gitt liksom beskjed at han må it når han skal bæsje men noen ganger nå så har det hendt at han bæsjer inne, det blir for det meste i gangen på flisene. Det gjør meg ikke noe, og jeg forstår. Også alltid når vi får besøk så blir han happy, og elsker når vi får besøk og kan tilbringer tid i fanget på gjestene, men nå når vi får gjester, så blir han fortsatt happy men etter 10 min så går han vekk og legger seg på gulvet, for seg selv.  

Før alltid når vi skulle et sted så bjeffer han og vil være med og når vi kommer hjem så hopper han og er glad. Mens nå så er han liksom bare rolig. 

Veldig ofte hvis jeg våkner om natta så kan jeg finne på å gå til han bare for å høre om han puster.  

Har vært hos veterinær her om dagen for årsvaksine og de lyttet på hjertet hans og sjekket han, og sa at hjertet pumper bra, alt virker fint til og han virker sprek for sin alder. Men allikevel er lei for det meste lei meg.

Her om dagen bestemte jeg meg for å heller være glad, jeg har jo han fortsatt, tilbringer så mye tid med han men så går det litt, så blir jeg lei meg igjen.. Fordi jeg ser på han at han er blitt gammel men jeg vil ikke innse det eller jeg gjør jo det, men det er vondt for det! 

Tenker mye på når den dagen kommer, hvordan skal jeg overleve og klare å leve uten han. Ingen hund kan ta hans plass, ikke engang menneske. Han betyr så mye for meg og livet med han er sp mye verdt, at jeg ikke kan sette ord på det.

Er jeg dum som oppfører meg slik? Hva kan jeg gjøre for å hjelpe meg selv? Det er ingen som forstår meg i min omgangskrets, fordi ingen av de har hund og de sier «det er jo bare en hund», hater den komentaren og blir bare enda mer lei meg.

Ts

Anonymkode: c2f26...7be

[Bombasi]

Min hund er ca. like gammel som din, og min hund oppfører seg nøyaktig helt lik din hund. 

Atferden har endret seg drastisk siste tiden. Istedenfor å ligge rundt og på meg hele døgnet, så trekker han seg nå tilbake for seg selv. Også ved besøk, som han aldri før gjorde. Han har også sluttet å si ifra at han må på do, så det skjer uhell inne stort sett hver uke nå, enda jeg har laget rutiner med å lufte han ofte gjennom hele dagen. 

Jeg gikk igjennom de samme følelsene som deg for et halvt år siden. Fordi han endret seg så raskt over så kort tid, hvor jeg fikk meg en skikkelig a-ha-opplevelse om at "slutten er nær", begynte jeg å "sørge" over "tapet av hunden" enda han levde. Jeg var trist og nedstemt over å ha innsett at kjærligheten mellom oss varer ikke evig, og livet snart ville endre seg for meg. 

Jeg tenker det er en logisk reaksjon, og ikke dum i det hele tatt. Klart hunden din er noe mer enn en hund! Det er som å miste det mest kjære man har. Og så klart er det lov til å reagere på sykdom og/eller alderdom hos din kjære livsledsager gjennom 15 år. Det ER trist. Det skal være trist. Det hadde vært mer rart om du ikke reagerte. 

At andre ikke klarer å vise deg samme empati ovenfor din hund er bare slik det er. For andre så er hunden din "bare en hund". Men for deg så er han hele universet. Så ignorer disse folka! 

Tillat deg å reagere, men innenfor visse grenser. Ikke bak deg inn i "tapet av hunden" din mens han lever, altså at du sørger over en levende hund. Det er faktisk litt ulogisk. Og svært destruktivt for din del. Innse at veiskillet nærmer seg, innse at det er trist og føl på dette. Alt har en ende, også dette. Men minn deg selv på om at hunden din lever. Den er her. Her og nå. Så utsett sorgen til den dagen den er død. Ta heller å nyt øyeblikkene med hunden din nå. Kos litt ekstra, gi den noe godt å spise, se på hunden med reflekterte øyne, takk hunden din og vis ekstra kjærlighet. Dette vil du aldri angre på at du gjør, og det er noe du kanskje vil angre på at du ikke gjorde mer av når den er død. Så gi hunden alt av deg, og prøv å ta vare på øyeblikkene som er her og nå.

Og så er det dumt at du skal gå rundt å "sørge" over en levende hund som fort kan finne på å leve i 1, 2 eller kanskje 3 år til. Ikke sant? Selv om du føler at veiskillet snart er her, så kan det fortsatt være snakk om betydelig med tid igjen. Ikke bruk denne tiden på noe så ulogisk som å "sørge" over hunden som er levende. 

Dessuten vil du klare deg bare godt etter at hunden har gått bort. Det vil være en overgangsperiode med tristhet, tårer og savn, men tiden vil plukke deg opp, og livet ditt vil gå videre. Tenk på alt du har rundt deg som du fortsatt vil ha. Tenk på alt det fine som venter deg og som du vil få oppleve. At en dør lukkes betyr ikke at det er mørkt. At en dør lukkes betyr at en eller flere dører åpner seg, om du ellers bare finner fram til disse dørene. Så se framover. Selv om ting er trist så vil alt bli bra. Og du bør aldri kjenne på dårlig samvittighet for å gå videre i livet. For du vil aldri gå nok videre til at den fine hunden din gjennom mange år blir glemt. Den vil være med deg for bestandig. I hjertet ditt, på bildene, i minnene og i tankene dine.

Så igjen, det er absolutt greit å føle det du gjør. Og på mange måter er det sunt, logisk og fint. Men plukk deg selv opp på veien, og sett pris på det du livet du har med hunden akkurat nå. Det kan gå lang tid for at den tristheten du kjenner på nå blir reell. Og vit at det vil gå bare godt med deg.

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (2 timer siden):

Min hund er ca. like gammel som din, og min hund oppfører seg nøyaktig helt lik din hund. 

Atferden har endret seg drastisk siste tiden. Istedenfor å ligge rundt og på meg hele døgnet, så trekker han seg nå tilbake for seg selv. Også ved besøk, som han aldri før gjorde. Han har også sluttet å si ifra at han må på do, så det skjer uhell inne stort sett hver uke nå, enda jeg har laget rutiner med å lufte han ofte gjennom hele dagen. 

Jeg gikk igjennom de samme følelsene som deg for et halvt år siden. Fordi han endret seg så raskt over så kort tid, hvor jeg fikk meg en skikkelig a-ha-opplevelse om at "slutten er nær", begynte jeg å "sørge" over "tapet av hunden" enda han levde. Jeg var trist og nedstemt over å ha innsett at kjærligheten mellom oss varer ikke evig, og livet snart ville endre seg for meg. 

Jeg tenker det er en logisk reaksjon, og ikke dum i det hele tatt. Klart hunden din er noe mer enn en hund! Det er som å miste det mest kjære man har. Og så klart er det lov til å reagere på sykdom og/eller alderdom hos din kjære livsledsager gjennom 15 år. Det ER trist. Det skal være trist. Det hadde vært mer rart om du ikke reagerte. 

At andre ikke klarer å vise deg samme empati ovenfor din hund er bare slik det er. For andre så er hunden din "bare en hund". Men for deg så er han hele universet. Så ignorer disse folka! 

Tillat deg å reagere, men innenfor visse grenser. Ikke bak deg inn i "tapet av hunden" din mens han lever, altså at du sørger over en levende hund. Det er faktisk litt ulogisk. Og svært destruktivt for din del. Innse at veiskillet nærmer seg, innse at det er trist og føl på dette. Alt har en ende, også dette. Men minn deg selv på om at hunden din lever. Den er her. Her og nå. Så utsett sorgen til den dagen den er død. Ta heller å nyt øyeblikkene med hunden din nå. Kos litt ekstra, gi den noe godt å spise, se på hunden med reflekterte øyne, takk hunden din og vis ekstra kjærlighet. Dette vil du aldri angre på at du gjør, og det er noe du kanskje vil angre på at du ikke gjorde mer av når den er død. Så gi hunden alt av deg, og prøv å ta vare på øyeblikkene som er her og nå.

Og så er det dumt at du skal gå rundt å "sørge" over en levende hund som fort kan finne på å leve i 1, 2 eller kanskje 3 år til. Ikke sant? Selv om du føler at veiskillet snart er her, så kan det fortsatt være snakk om betydelig med tid igjen. Ikke bruk denne tiden på noe så ulogisk som å "sørge" over hunden som er levende. 

Dessuten vil du klare deg bare godt etter at hunden har gått bort. Det vil være en overgangsperiode med tristhet, tårer og savn, men tiden vil plukke deg opp, og livet ditt vil gå videre. Tenk på alt du har rundt deg som du fortsatt vil ha. Tenk på alt det fine som venter deg og som du vil få oppleve. At en dør lukkes betyr ikke at det er mørkt. At en dør lukkes betyr at en eller flere dører åpner seg, om du ellers bare finner fram til disse dørene. Så se framover. Selv om ting er trist så vil alt bli bra. Og du bør aldri kjenne på dårlig samvittighet for å gå videre i livet. For du vil aldri gå nok videre til at den fine hunden din gjennom mange år blir glemt. Den vil være med deg for bestandig. I hjertet ditt, på bildene, i minnene og i tankene dine.

Så igjen, det er absolutt greit å føle det du gjør. Og på mange måter er det sunt, logisk og fint. Men plukk deg selv opp på veien, og sett pris på det du livet du har med hunden akkurat nå. Det kan gå lang tid for at den tristheten du kjenner på nå blir reell. Og vit at det vil gå bare godt med deg.

Hjertelig takk fra hele mitt hjerte for at du tok deg tid til å skrive et så langt og fint innlegg/svar til et ukjent på et forum. Dette er noe av det fineste noen har skrevet til meg her inne og jeg setter stor pris på hver ord du har skrevet. ❤️ Skal ta til meg dine råd og prøve å realisere dem. 
Takk for at du gjorde livet mitt et hakk lettere og lysere. ❤️

Ts

Anonymkode: c2f26...7be

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hjertelig takk fra hele mitt hjerte for at du tok deg tid til å skrive et så langt og fint innlegg/svar til et ukjent på et forum. Dette er noe av det fineste noen har skrevet til meg her inne og jeg setter stor pris på hver ord du har skrevet. ❤️ Skal ta til meg dine råd og prøve å realisere dem. 
Takk for at du gjorde livet mitt et hakk lettere og lysere. ❤️

Ts

Anonymkode: c2f26...7be

Oy. Takk selv for en fin tilbakemelding! 😊

Så bra. Kanskje ikke alt jeg skrev traff deg, men håper jeg har tatt med noe som kan gjøre at du får det litt bedre med deg selv. 

Jeg var i fjor vinter sikker på at hunden min hadde hatt sin siste jul, mens jeg "sørget" over det. Men dagene, ukene og månedene gikk, og før jeg visste ordet av det så fikk jeg enda en julefeiring med han  Og lite har faktisk endret seg på et helt år. Så selv om disse triste tegnene og endringene er tydelige på hunden, så betyr det ikke at hunden din er på innspurten. Akseptèr at endringene er triste (for det er dem), og akseptèr at alderdommen kommer. Men ikke knekk sammen nå. Tilpass deg og gjør det beste ut av det. Du kan fint få mange fine, gode og søte uker, måneder og til og med år til. Sikkert en ny, lang sommer og kanskje også en ny, fin jul. Hvem vet. Så utsett sorgen over tapet av hunden til hunden faktisk er borte. For tro meg, du vil få god tid og mye plass til å sørge når den tid kommer, så rett deg litt opp nå, nyt reisen videre og tillat deg å knekke sammen når tiden er inne for det. For den fine hunden din er her enda, og dere har fortsatt tid på å skape fine øyeblikk sammen. ❤️ 

[Nevian]

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du gjør. Hadde en spaniel for flere år siden som ikke ble i nærheten like gammel, men jeg tok meg likevel i å sørge mens han enda var rundt meg. Akkurat som jeg nå kjenner at jeg er i ferd med å gjøre det samme med foreldrene mine 😐 Men er enig med Bombasi i at det bare er ødeleggende å sørge før han er borte (selv om jeg drev/driver med det samme). Skjønner også at du lett tenker at ingen ny hund kan erstatte ham når den dagen til slutt kommer, men du vil overøse en ny hund med så mye kjærlighet at du etter hvert vil bli minst like glad i den også 😊 Flere jeg kjenner har valgt å skaffe seg en ny likedan nesten med én gang, og så vidt jeg vet har ingen angret på det. Masse klemmer til deg 🥰

[Utsiden]

Det er ikke bare å erstatte en hund med en annen. De er individer, stort sett fantastiske individer. 

Min beste venn er også der hvor mange ting er blitt litt vanskeligere og tyngre, det er fryktelig vondt å se på. 

Føler med deg. 

Tross for at dette er trist, er det i alle fall for meg, samtidig fint å lese den omsorg og kjærlighet du har for han.

 

 

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Tenker mye på når den dagen kommer, hvordan skal jeg overleve og klare å leve uten han.

Du, jeg tillater meg å dele med deg hvordan jeg har håndtert "sorgen" over gammel hund.

Tanken på en hverdag uten han skremte vettet av meg, og forsterket deppe-følelsen når jeg oppdaget at han ble gammel. Jeg så bekmørkt på tilværelsen. Så dette har jeg gjort for å håndtere det:

- Sett av en mental offisiell tid til sorgen. For min del 1 mnd med "sjokksorg" og 6 mnd med savn. Ved å gjøre det vet jeg at jeg kommer til å prioritere både han og følelsene, der jeg "får lov" til å kjenne på det. Tidshorisonten er forhåpentligvis en overdrivelse, men jeg tenker at det er viktig å sette av tid og at jeg nok er kommet LANGT på 7 mnd. Da må jeg ha klart å omstille meg og den nye hverdagen ha satt seg. En tidshorisont hvor man tillater seg å sørge senker skuldrene, for man har en tendens til å jobbe imot sorgen, som straks gjør den verre.

- Skriv en liste med pros og cons med hunden din og alt rundt det. Hva er positivt og hva er negativt. Ved sorg har man en tendens til å fokusere på det positive som man har mistet, så ved å ha en negativ-liste klar til den dagen hunden ikke er her lenger så har du en "trøst" også. Sorgen vektes opp. Negative ting kan være sosiale hindringer, ansvar, utgifter, atferd, sykdom på hunden, dårlige rutiner, plass osv. 

- Skriv en liste på ting du skal gjøre når hunden din ikke er her mer. Hva kan du gjøre om dagene? Jeg har bestemt meg for at den dagen hunden min ikke er her så skal jeg starte på favorittserien min forfra. 150 episoder vil gjøre meg opptatt i mange uker. Samt vie så og så mye tid til hobbyene mine, gå tur osv. Jeg tenker at å planlegge distraksjon fra sorgen er smart, enn at man sitter der i villrede og ikke vet hva man skal ta seg til. Samtidig kan det være greit å tenke igjennom hva du skal ha der hundeting i huset er nå. Et bord, en lampe, en blomster osv? 

- Skriv en liste på alt det gode du har i livet ditt, de gode menneskene rundt deg og andre ting som du kan se fram mot og glede deg til. Det kan være venner, familie, kolleger, jobb, bolig, inventar, bil, deg selv, reiser, opplevelser, fine hobbyer osv. Selv om du mister hunden din, så mister du ikke dette. Tenk også hva du ikke har i livet ditt, men som du håper på å oppleve. Kjærlighet, nye forbindelser, en reise, en god serie eller andre ting. Det skaper perspektiver i livet ditt, og ikke minst i sorgen. Slik at du har noe å være oppmerksom mot og takknemlig for, og samtidig noe å se fram til. 

Samtidig kan du benytte anledningen til å ta opp et word-dokument å skrive hva du tenker hele tiden, slik at du "slipper" å gå rundt å tenke på det. Å sette ord på tankene ned på et ark er en gammel psykologisk mestringsmetode. Det trenger ikke engang være sammenheng i det du skriver. Du skal ikke skrive en roman. Du skal bare tenke høyt for å avlaste hjernen.

I tillegg kan du stikke innom din veterinær å stille spørsmål om ting ved en eventuell avlivning eller et dødsfall, slik at du vet hvem du skal kontakte, hva som skjer, hva dette koster, hvor lang tid ting tar osv. Det er alltids godt å vite! Særlig om man ikke vet, og "frykter" det ukjent som man ikke vet, særlig rundt tapet av en kjær hund.

Jeg er klar over at dette overplanlagte, skjematiske opplegget her kan høres sprøtt ut, men jeg er en planlegger som liker å ha kontroll på ting. Og dette har virkelig hjulpet meg. Det har ufarliggjort både alderdommen, tapet og sorgfasen. Jeg har gått fra å være trist og redd til å føle at jeg har kontroll der jeg tar ting mer som det kommer. 

Du får vurdere om noe av dette er for deg, men jeg tenkte jeg måtte bruke tid på å skrive det til deg siden det har hjulpet meg så mye. 

[AnonymBruker]

Mine er ikke like gamle, men har sine utfordringer som gjør at jeg tenker det nok ikke blir veldig mange år til. Har mistet hunder før og særlig min første hund etter jeg ble voksen satte dype spor. Enorm sorg ♥️ En hund er ikke bare en hund nei, de er utrolige skapninger som gir oss alt de har, hver dag. Finnes ikke maken. 

Jeg vet sorgen blir enorm neste gang også, men prøver å fokusere på å gjøre tiden vi har bra ☺️ Kose oss på steder de liker, prioritere dem i all fritid og gjøre det til kvalitetstid. Lage gode minner ♥️

Anonymkode: 6494d...31c

[AnonymBruker]

Nevian skrev (15 timer siden):

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du gjør. Hadde en spaniel for flere år siden som ikke ble i nærheten like gammel, men jeg tok meg likevel i å sørge mens han enda var rundt meg. Akkurat som jeg nå kjenner at jeg er i ferd med å gjøre det samme med foreldrene mine 😐 Men er enig med Bombasi i at det bare er ødeleggende å sørge før han er borte (selv om jeg drev/driver med det samme). Skjønner også at du lett tenker at ingen ny hund kan erstatte ham når den dagen til slutt kommer, men du vil overøse en ny hund med så mye kjærlighet at du etter hvert vil bli minst like glad i den også 😊 Flere jeg kjenner har valgt å skaffe seg en ny likedan nesten med én gang, og så vidt jeg vet har ingen angret på det. Masse klemmer til deg 🥰

Jeg skal aldri si «aldri» men ingen hund på denne jorden kan og vil erstatte ham. Han er unik🩵 Tankene mine er sånn: kommer til å sammenligne ham og kanskje bli sur fordi han ikke er som min🩵 og føle meg skyldig fordi jeg har erstattet ham. Nei, de tankene liker jeg ikke og vil ikke tillate meg dem. Når jeg går tur eller er et sted og ser samme rase så blir jeg varm inni meg og tenker åhh han er så søt, men min er søtere og gleder meg til jeg kommer hjem og omfavner min🩵 Det er bare mine tanker og slik jeg er. 

Tusen takk for klemmene og masse klemmer tilbake til deg.

Ts

Anonymkode: c2f26...7be

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (18 timer siden):

Du, jeg tillater meg å dele med deg hvordan jeg har håndtert "sorgen" over gammel hund.

Tanken på en hverdag uten han skremte vettet av meg, og forsterket deppe-følelsen når jeg oppdaget at han ble gammel. Jeg så bekmørkt på tilværelsen. Så dette har jeg gjort for å håndtere det:

- Sett av en mental offisiell tid til sorgen. For min del 1 mnd med "sjokksorg" og 6 mnd med savn. Ved å gjøre det vet jeg at jeg kommer til å prioritere både han og følelsene, der jeg "får lov" til å kjenne på det. Tidshorisonten er forhåpentligvis en overdrivelse, men jeg tenker at det er viktig å sette av tid og at jeg nok er kommet LANGT på 7 mnd. Da må jeg ha klart å omstille meg og den nye hverdagen ha satt seg. En tidshorisont hvor man tillater seg å sørge senker skuldrene, for man har en tendens til å jobbe imot sorgen, som straks gjør den verre.

- Skriv en liste med pros og cons med hunden din og alt rundt det. Hva er positivt og hva er negativt. Ved sorg har man en tendens til å fokusere på det positive som man har mistet, så ved å ha en negativ-liste klar til den dagen hunden ikke er her lenger så har du en "trøst" også. Sorgen vektes opp. Negative ting kan være sosiale hindringer, ansvar, utgifter, atferd, sykdom på hunden, dårlige rutiner, plass osv. 

- Skriv en liste på ting du skal gjøre når hunden din ikke er her mer. Hva kan du gjøre om dagene? Jeg har bestemt meg for at den dagen hunden min ikke er her så skal jeg starte på favorittserien min forfra. 150 episoder vil gjøre meg opptatt i mange uker. Samt vie så og så mye tid til hobbyene mine, gå tur osv. Jeg tenker at å planlegge distraksjon fra sorgen er smart, enn at man sitter der i villrede og ikke vet hva man skal ta seg til. Samtidig kan det være greit å tenke igjennom hva du skal ha der hundeting i huset er nå. Et bord, en lampe, en blomster osv? 

- Skriv en liste på alt det gode du har i livet ditt, de gode menneskene rundt deg og andre ting som du kan se fram mot og glede deg til. Det kan være venner, familie, kolleger, jobb, bolig, inventar, bil, deg selv, reiser, opplevelser, fine hobbyer osv. Selv om du mister hunden din, så mister du ikke dette. Tenk også hva du ikke har i livet ditt, men som du håper på å oppleve. Kjærlighet, nye forbindelser, en reise, en god serie eller andre ting. Det skaper perspektiver i livet ditt, og ikke minst i sorgen. Slik at du har noe å være oppmerksom mot og takknemlig for, og samtidig noe å se fram til. 

Samtidig kan du benytte anledningen til å ta opp et word-dokument å skrive hva du tenker hele tiden, slik at du "slipper" å gå rundt å tenke på det. Å sette ord på tankene ned på et ark er en gammel psykologisk mestringsmetode. Det trenger ikke engang være sammenheng i det du skriver. Du skal ikke skrive en roman. Du skal bare tenke høyt for å avlaste hjernen.

I tillegg kan du stikke innom din veterinær å stille spørsmål om ting ved en eventuell avlivning eller et dødsfall, slik at du vet hvem du skal kontakte, hva som skjer, hva dette koster, hvor lang tid ting tar osv. Det er alltids godt å vite! Særlig om man ikke vet, og "frykter" det ukjent som man ikke vet, særlig rundt tapet av en kjær hund.

Jeg er klar over at dette overplanlagte, skjematiske opplegget her kan høres sprøtt ut, men jeg er en planlegger som liker å ha kontroll på ting. Og dette har virkelig hjulpet meg. Det har ufarliggjort både alderdommen, tapet og sorgfasen. Jeg har gått fra å være trist og redd til å føle at jeg har kontroll der jeg tar ting mer som det kommer. 

Du får vurdere om noe av dette er for deg, men jeg tenkte jeg måtte bruke tid på å skrive det til deg siden det har hjulpet meg så mye. 

Igjen, tusen takk for det enorme innlegget med masse gode råd. For meg så høres det litt vanskelig ut, spesielt det å skrive ned alt jeg tenker. Jeg har hørt denne «terapien» før også, men liksom så har det blitt med bare det, for å skrive ned mine tanker har alltid hørtes bortkastet ut, hvis jeg kan kalle det det, men på annen side er det selvsagt dumt å tenke det uten å ha prøvd. Så ja, jeg skal prøve, jeg skal faktisk pushe meg selv til å skrive tanker ned og det jeg føler der å da. Takk.

Jeg vet at mye venter meg i fremtiden, som jeg ikke kunne gjøre med han. Men allikevel så tenker jeg har og nå at det vil ikke bety noe som helst når jeg ikke har han, han er mitt hele univers. Min bestevenn og min familie og en som alltid har tid til meg, som gjør meg glad når jeg er trist og som har hjulpet meg på så mange måter som ingen menneske har gjort og heller ikke klart. Jeg har familie og jeg er glad i dem, det er ikke det, men alle de har sine ting og sine hobbyer og sine liv.

Men, kanskje jeg bare føler det slik fordi jeg har vært trist og lei meg i det siste fordi jeg har innsett selv det alle sier, at min hund er blitt gammel. Verden har rast litt sammen etter jeg selv ble klar over det. Alt jeg gjør og alt i livet mitt er han, spiser jeg eple kommer han og skal ha, spiser jeg honningmelon kommer han og skal ha, det samme med frokost og middag, vi har liksom delt han. Og alt dette kommer til å minne meg om ham hver eneste dag.

Beklager, jeg høres sikkert helt umulig ut men jeg er bare deppa for tiden og ingenting gir meg lys i livet, håper dette vil gå over etterhvert men akkurat nå er det vanvittig tungt.  

Ts

Anonymkode: c2f26...7be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Igjen, tusen takk for det enorme innlegget med masse gode råd. For meg så høres det litt vanskelig ut, spesielt det å skrive ned alt jeg tenker. Jeg har hørt denne «terapien» før også, men liksom så har det blitt med bare det, for å skrive ned mine tanker har alltid hørtes bortkastet ut, hvis jeg kan kalle det det, men på annen side er det selvsagt dumt å tenke det uten å ha prøvd. Så ja, jeg skal prøve, jeg skal faktisk pushe meg selv til å skrive tanker ned og det jeg føler der å da. Takk.

Jeg vet at mye venter meg i fremtiden, som jeg ikke kunne gjøre med han. Men allikevel så tenker jeg har og nå at det vil ikke bety noe som helst når jeg ikke har han, han er mitt hele univers. Min bestevenn og min familie og en som alltid har tid til meg, som gjør meg glad når jeg er trist og som har hjulpet meg på så mange måter som ingen menneske har gjort og heller ikke klart. Jeg har familie og jeg er glad i dem, det er ikke det, men alle de har sine ting og sine hobbyer og sine liv.

Men, kanskje jeg bare føler det slik fordi jeg har vært trist og lei meg i det siste fordi jeg har innsett selv det alle sier, at min hund er blitt gammel. Verden har rast litt sammen etter jeg selv ble klar over det. Alt jeg gjør og alt i livet mitt er han, spiser jeg eple kommer han og skal ha, spiser jeg honningmelon kommer han og skal ha, det samme med frokost og middag, vi har liksom delt han. Og alt dette kommer til å minne meg om ham hver eneste dag.

Beklager, jeg høres sikkert helt umulig ut men jeg er bare deppa for tiden og ingenting gir meg lys i livet, håper dette vil gå over etterhvert men akkurat nå er det vanvittig tungt.  

Ts

Anonymkode: c2f26...7be

Jeg mistet min hjertehund. Vi var så tette som du virker å være med din. Jeg har gått helt i kjelleren. Pass på å kose deg med hunden din nå mens du kan, sorgen kommer tidsnok, men tiden med hunden får du aldri igjen. 

Anonymkode: eb63c...a3c

[AnonymBruker]

Kanskje hunden kan ha noen som ligner demens som vi mennesker har.

Anonymkode: 72d3a...a6e

[Maskinfører]

At han sover mye kan jo være sesongen også jeg sover også mere på Vinter,n enn på sommer,n kattene følger min soverytme og legger seg når jeg legger meg  😻🐶

[Baktus2024]

misunner ingen den avgjørelsen..den kunne levd en uke lengre , en mnd , et år ? det å avgjøre skjebnen til den beste vennen man har hatt  , ja det er ingen enkel affære.. 

[AnonymBruker]

Forstår at det er trist, TS ♥️ 

Dette kommer nok til å høres litt brutalt ut.

Men vi skal alle bli gamle og dø, og verre er det når de menneskene er glade i blir akkurat slik som hunden din er nå pga. alderdom. Råder deg til å reflektere litt over at både hunden din, du og alle du er glad i skal dø en dag. Ingen vet når. Det er ikke en god tanke, men det er helt naturlig, og slik livet er for alle. Det viktigste er at hunden din har hatt et fint liv. Og vi alle som får oss kjæledyr vet jo fra start at det ikke er for alltid.

Det er lov å sørge, og det er viktig. Men mitt råd er å tenke litt mer over livet og døden generelt, slik at du ikke går rundt og er konstant lei deg eller får fullstendig sjokk når noe skjer, både med hunden din og de andre du er glad i ♥️

Anonymkode: b6884...819

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.2.2024 den 8.46):

Jeg skal aldri si «aldri» men ingen hund på denne jorden kan og vil erstatte ham. Han er unik🩵 Tankene mine er sånn: kommer til å sammenligne ham og kanskje bli sur fordi han ikke er som min🩵 og føle meg skyldig fordi jeg har erstattet ham. Nei, de tankene liker jeg ikke og vil ikke tillate meg dem. Når jeg går tur eller er et sted og ser samme rase så blir jeg varm inni meg og tenker åhh han er så søt, men min er søtere og gleder meg til jeg kommer hjem og omfavner min🩵 Det er bare mine tanker og slik jeg er. 

Tusen takk for klemmene og masse klemmer tilbake til deg.

Ts

Anonymkode: c2f26...7be

Jeg vet hva du føler på. Det er sorg, og selv om den er før din hund dør, så føler du på den nå. La deg selv kjenne på den sorgen og gå gjennom den.

Selv har jeg følt på den flere ganger, ettersom jeg har hatt flere hunder jeg har elsket, og som har dødt. Ingenting har kunnet erstatte de, de var helt spesielle for meg, og jeg minnes de 3 som de personligheter de var, og jeg har bare gode minner om dem.

Likevel har jeg nå en hund som er 3.5 år, og en valp på 8 uker. Og jeg har måttet tenke at valper kommer med sin egen personlighet og sjarm, og skal ikke sammenlignes med forrige hund. 

Han som er 3.5 år har sin helt egen personlighet og sjarm, og han er så fin i alle sammenhenger. Og han er helt ulik som de andre var, og de var også helt ulike hverandre. Så han er helt nydelig, i seg selv.

Nå har vi fått en 8 uker gammel valp i hus, og hun er også veldig fin i seg selv. Har bare hatt henne her i 2 døgn, så vi er ennå i bli-kjent-prosess.

 

Anonymkode: 8fb21...ef3

[AnonymBruker]

Takk for alle fine ord og omtanke dere utdyper i tråden min ❤️

Det har skjedd noe fælt😢 På tirsdag kveld så skjedde det noe med hunden min. Plutselig ut at det blå så kunne han ikke stå stødig på beina sine, han heller mer og mer mot venstre.Vi fikk helt sjokk og forsto ingenting. I går morges tok vi han til veterinæren med en gang de åpnet, og etter sjekk så sa veterinæren at det kan være 3 ting: hjerneslag (det kan visstnok skje hunder også), svulst i hode eller at det er noe med ørebalanse nerven siden han heller mot venstre og ikke var stødig på beina. Han fikk smertestillende på sprøyte og fikk med tabletter hjem for å gi han. Fikk beskjed om å ikke mase mye på han og la han få hvile. Hele går var jeg helt ute av meg for det såret så innmari å se han slik. Veterinæren forsikret oss om at han ikke har det vondt, men allikevel. 

Ettersom dagen gikk så ble formen hans litt bedre mot kvelden. Han sto stødig på  beina. Og som veterinæren sa så er han klar i blikket, han får med seg alt. Han ville ikke spise sin mat og heller ikke alt det han som regel ville elsket å få og heller ikke vann. Det eneste han ville spise var litt salami og alt det som har lukt. 

I morges er han i enda finere form, spiste bittelitt og vi klarte å gi han det ene tabletten som vi skulle begynne med i dag. Vi ringte veterinæren og fortalte og hun sa at det var gode nyheter at han bedre fordi hun i går tenkte at han skulle bli verre. Men gudskjelov han er bedre og han er litt av en fighter.🩵 

Jeg puster litt lettere i dag enn i går når jeg nå også ser at han er fortsatt slitt slapp og sover så er formen litt bedre enn i går. 

Håper bare at han blir bedre og bedre og please om dere kan hold 🤞🏽for oss.❤️Vet ikke om jeg bruker riktig uttrykk nå men dere forstår sikkert.

Ts

Anonymkode: c2f26...7be

[AnonymBruker]

Håper han blir bedre ❤️🤞

Anonymkode: eb63c...a3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.2.2024 den 13.11):

Jeg har en liten pelsdott som er 14 år, han blir 15 i år. Har merket i det siste oppførselen hans, den er ikke som før. Han er fortsatt glad, elsker mat og frukt og alt han får og alltid har fått. Men gjennom dagen så sover han og slapper av for det meste, på gulvet for seg selv. Han har alltid gitt liksom beskjed at han må it når han skal bæsje men noen ganger nå så har det hendt at han bæsjer inne, det blir for det meste i gangen på flisene. Det gjør meg ikke noe, og jeg forstår. Også alltid når vi får besøk så blir han happy, og elsker når vi får besøk og kan tilbringer tid i fanget på gjestene, men nå når vi får gjester, så blir han fortsatt happy men etter 10 min så går han vekk og legger seg på gulvet, for seg selv.  

Før alltid når vi skulle et sted så bjeffer han og vil være med og når vi kommer hjem så hopper han og er glad. Mens nå så er han liksom bare rolig. 

Veldig ofte hvis jeg våkner om natta så kan jeg finne på å gå til han bare for å høre om han puster.  

Har vært hos veterinær her om dagen for årsvaksine og de lyttet på hjertet hans og sjekket han, og sa at hjertet pumper bra, alt virker fint til og han virker sprek for sin alder. Men allikevel er lei for det meste lei meg.

Her om dagen bestemte jeg meg for å heller være glad, jeg har jo han fortsatt, tilbringer så mye tid med han men så går det litt, så blir jeg lei meg igjen.. Fordi jeg ser på han at han er blitt gammel men jeg vil ikke innse det eller jeg gjør jo det, men det er vondt for det! 

Tenker mye på når den dagen kommer, hvordan skal jeg overleve og klare å leve uten han. Ingen hund kan ta hans plass, ikke engang menneske. Han betyr så mye for meg og livet med han er sp mye verdt, at jeg ikke kan sette ord på det.

Er jeg dum som oppfører meg slik? Hva kan jeg gjøre for å hjelpe meg selv? Det er ingen som forstår meg i min omgangskrets, fordi ingen av de har hund og de sier «det er jo bare en hund», hater den komentaren og blir bare enda mer lei meg.

Ts

Anonymkode: c2f26...7be

Dum?? En hund er et familiemedlem❤❤❤Det å miste et kjæledyr er for noen evig lang sorg. føler med deg😭😭😭

Anonymkode: 1e459...9d1

[Junijulia]

Krysser fingre og håper pelsklingen din blir bedre 🫶