Flere som sitter med klump i magen ang barn og foreldrerollen?

[AnonymBruker]

Hei, 

sikkert mange som kommer til å skrive en del ufine ting nå om meg og min psyke men det får jeg tåle. 
 

Jeg har konstant klump i magen ang min datter , sammenlikningen av andre barn og foreldre osv. Hun er 11 år, har venner men ikke de der gode sunne vennskapene man gjerne ønsker på skolen. Hun har de fra andre plasser men på skolen er det veldig usunt miljø med mye mobbing , konkurranser om merkeklær , spiller du ikke fotball er du ikke kul eller med i gjengen osv. Hun er ekstremt konflikt sky så er heller alene enn med de som mobber. Men jeg ser jo at dette preger hun. 
 

Det e enorme presset vi ser på skolen ser vi også blandt foreldre gruppen. Viktig å vise penger, viser alt man gjør, oppnår , osv. hva man har, hvem man er med. Og jeg sitter konstant med en følelse av å være mislykket. Både som person i verdi for disse personene men som mor også. De som spiller fotball spiller ikke lenger fotball på ett Lag der alle er med. Nei for å være med må man betale 2500 kr i mnd for ett akademi som gjør deg enda bedre. Og dette er status. Er du ikke der osv så er du «ut». Som alle skjønner, min datter spiller ikke fotball. Hun liker det ikke og jeg har aldri pushet. Men burde jeg? 
 

hvor viktig er den tilhørigheten for ett barn? Å føle seg en del av ett miljø? Skal sies at hun er med i en idrett hun er god i, som hun trener hver dag. Men denne er ikke så sosial osv. Jeg har alltid tenkt at det viktigste er at hun liker det hun gjør. Men… jeg tviler på alt nå. 
 

jeg merker at når jeg på 40 år sitter med klump i magen av en slags misunnelse , og indre kamp. For jeg ser at min datter har gode verdier, snill og høflig, og får kun gode skussmål fra skolen. Men redd ensomheten kan ødelegge hun. Også sitter jeg og blir lei meg fordi jeg strekker ikke til med turer 7 ganger i året til Spania, Italia og London, kan ikkje måle meg med gensere til 4000 kr til en 11 åring, de har store venner gjenger og alltid noen å være sammen med. Osv.. men ingen andre blir godtatt. Det gjør ganske vondt. Og jeg merker jeg streber etter å bli godtatt plutselig. Men hvorfor? Hvorfor har disse menneskene så mye makt? Alle vil være med de, og alle vil være med barna deres. ( her vi bor ).. hvorfor? Hva kan jeg gjør annerledes? 

Anonymkode: f62ed...2e0

[AnonymBruker]

Lytt til deg selv. Innerst inne vet du jo at en genser til 4000 egentlig handler om noe annet enn den genseren?

En genser til 4000 vil etter mitt syn enten være ett uttrykk for ett enormt besvær med for mye penger, såpass mye at man prøver å finne måter å kvitte seg med pengene på. Vil ikke tro at dette gjelder så mange?

Det siste, er nok at en genser til 4000 er kjøpt i en slags frykt. En frykt forelder kjenner på, enten frykt for at barnet skal bli fryst ut, eller en frykt for at forelderen ikke skal være god nok. Innerst inne vet forelderen at handlingen er totalt irrasjonell, å kjøpe en så dyr genser. 

Foreldre som gjør dette, prioriterer ofte feil. De ønsker jo at barna skal bli godt likt, klare seg selv, men glemmer at den invendige sjelen til barnet er det viktigste. I stedet prøver forelderen å bygge opp skallet til barnet, altså det som er utenpå, som genseren. 

Det er så synd at man dyrker de ytre skallene i dag.  De som evner å dyrke det indre skallet vil trolig trekke det lengste strådet. Forelderen vil få mer ro med seg selv, men det viktigste er at barnet vil få en sterk innvendig styrke. 

 

Anonymkode: 0f19b...f3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Lytt til deg selv. Innerst inne vet du jo at en genser til 4000 egentlig handler om noe annet enn den genseren?

En genser til 4000 vil etter mitt syn enten være ett uttrykk for ett enormt besvær med for mye penger, såpass mye at man prøver å finne måter å kvitte seg med pengene på. Vil ikke tro at dette gjelder så mange?

Det siste, er nok at en genser til 4000 er kjøpt i en slags frykt. En frykt forelder kjenner på, enten frykt for at barnet skal bli fryst ut, eller en frykt for at forelderen ikke skal være god nok. Innerst inne vet forelderen at handlingen er totalt irrasjonell, å kjøpe en så dyr genser. 

Foreldre som gjør dette, prioriterer ofte feil. De ønsker jo at barna skal bli godt likt, klare seg selv, men glemmer at den invendige sjelen til barnet er det viktigste. I stedet prøver forelderen å bygge opp skallet til barnet, altså det som er utenpå, som genseren. 

Det er så synd at man dyrker de ytre skallene i dag.  De som evner å dyrke det indre skallet vil trolig trekke det lengste strådet. Forelderen vil få mer ro med seg selv, men det viktigste er at barnet vil få en sterk innvendig styrke. 

 

Anonymkode: 0f19b...f3c

Ja, vet det innerst inne. Men er vondt når man opplever at det faktisk funker. ( hvor lenge vet jeg ikke) men slik det er nå. De som har den genseren, de som har foreldre som flyter i penger og har barn som er like opptatt av fasade samt vise fram hva de har og ikke er de alle vil være med. Alle streber etter å bli likt av disse folkene og jeg tar meg selv brått i å ha blitt slik selv. At jeg også sitter med ett ønske om at mitt barn en dag kanskje kan bli invitert med dit osv.. men vet det aldri skjer. 

Anonymkode: f62ed...2e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, vet det innerst inne. Men er vondt når man opplever at det faktisk funker. ( hvor lenge vet jeg ikke) men slik det er nå. De som har den genseren, de som har foreldre som flyter i penger og har barn som er like opptatt av fasade samt vise fram hva de har og ikke er de alle vil være med. Alle streber etter å bli likt av disse folkene og jeg tar meg selv brått i å ha blitt slik selv. At jeg også sitter med ett ønske om at mitt barn en dag kanskje kan bli invitert med dit osv.. men vet det aldri skjer. 

Anonymkode: f62ed...2e0

Ok, barna som får genseren liker det nok de første timene. Men nå er det jo ganske velkjent hvordan det egentlig går med de populære, eller de som får ting lett i livet, som dyre ting. 

Se på influenserne,  de har jo siste skrik innen både mote og mobil. Men de er jo ikke så lykkelige. Etter en stund står de fleste frem med sin historie. Enten har de hatt angst eller depresjon. De har drukket for mye, tatt piller etc. 

Innvendig blør de, utvendig skinner de. Du er jo smart nok, og skjønner det selv. Så trekk noen dype innpust, lytt til din indre stemme. Lytt, og tørr å tro på at du faktisk tenker riktig. Gjenta det hver kveld før du legger deg 🥰 

 

Anonymkode: 0f19b...f3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Hei, 

sikkert mange som kommer til å skrive en del ufine ting nå om meg og min psyke men det får jeg tåle. 
 

Jeg har konstant klump i magen ang min datter , sammenlikningen av andre barn og foreldre osv. Hun er 11 år, har venner men ikke de der gode sunne vennskapene man gjerne ønsker på skolen. Hun har de fra andre plasser men på skolen er det veldig usunt miljø med mye mobbing , konkurranser om merkeklær , spiller du ikke fotball er du ikke kul eller med i gjengen osv. Hun er ekstremt konflikt sky så er heller alene enn med de som mobber. Men jeg ser jo at dette preger hun. 
 

Det e enorme presset vi ser på skolen ser vi også blandt foreldre gruppen. Viktig å vise penger, viser alt man gjør, oppnår , osv. hva man har, hvem man er med. Og jeg sitter konstant med en følelse av å være mislykket. Både som person i verdi for disse personene men som mor også. De som spiller fotball spiller ikke lenger fotball på ett Lag der alle er med. Nei for å være med må man betale 2500 kr i mnd for ett akademi som gjør deg enda bedre. Og dette er status. Er du ikke der osv så er du «ut». Som alle skjønner, min datter spiller ikke fotball. Hun liker det ikke og jeg har aldri pushet. Men burde jeg? 
 

hvor viktig er den tilhørigheten for ett barn? Å føle seg en del av ett miljø? Skal sies at hun er med i en idrett hun er god i, som hun trener hver dag. Men denne er ikke så sosial osv. Jeg har alltid tenkt at det viktigste er at hun liker det hun gjør. Men… jeg tviler på alt nå. 
 

jeg merker at når jeg på 40 år sitter med klump i magen av en slags misunnelse , og indre kamp. For jeg ser at min datter har gode verdier, snill og høflig, og får kun gode skussmål fra skolen. Men redd ensomheten kan ødelegge hun. Også sitter jeg og blir lei meg fordi jeg strekker ikke til med turer 7 ganger i året til Spania, Italia og London, kan ikkje måle meg med gensere til 4000 kr til en 11 åring, de har store venner gjenger og alltid noen å være sammen med. Osv.. men ingen andre blir godtatt. Det gjør ganske vondt. Og jeg merker jeg streber etter å bli godtatt plutselig. Men hvorfor? Hvorfor har disse menneskene så mye makt? Alle vil være med de, og alle vil være med barna deres. ( her vi bor ).. hvorfor? Hva kan jeg gjør annerledes? 

Anonymkode: f62ed...2e0

Kanskje på tide å flytte til et annet strøk? Selvfølgelig skal du ikke pushe henne inn i en idrett hun ikke ønsker. 

Anonymkode: 2852f...565

[AnonymBruker]

... har du mulighet til å flytte datteren din til en skole med bedre miljø?

La henne gjøre sin idrett og det hun liker. Jeg tviler på at hun føler seg bedre av å bli tvunget til å gjøre en idrett hun ikke liker.. Dessuten, hvis de andre har spilt fotball fra de var 7, så har de fire år med fotballtrening hun ikke har.. Da vet jeg ikke om det er den beste løsningen på tilhørighet, hvis dette allerede er barn (og foreldre) som liker å se ned på "de som er dårligere enn seg selv". 

Du skriver selv at både foreldre og barn er opptatt av å vise fasade, og det er nettopp det det er... En fasade. De "store vennegjengene" er i de fleste tilfellene super falske, hvor de baksnakker hverandre konstant. Disse folka river hverandre ned, for å tråkke på dem, så de kommer høyere opp selv. Da er det bedre å heller omgås folk som løfter en opp i stedet. 

Jeg har vært en del av "gjengen", og hatet det så mye at jeg selv byttet skole på videregående. Man visste aldri hvem som faktisk var snill med en, fordi de likte deg, eller om de ville utnytte deg, pengene og statusen, og det tok psyken min fullstendig. Jeg var usikker på meg selv og alle valgene jeg tok, redd for å falle utenfor, redd for å bli brukt. Komfortable klær var et fremmedord i skolehverdagen, man skulle se bra ut. Når russebusspresset startet, så maktet jeg ikke mer. Jeg hadde nervøse sammenbrudd, redd for at ett feil valg skulle kaste meg av bussen. Så pappa foreslo at jeg bytta videregående skole, og hadde aldri hatt det bedre. 

Heldigvis har jeg jordnære foreldre, som har jobbet hardt for å få pengene de har, og de stoppet meg fra å stikke nesa så høyt i sky at jeg ikke fikk den ned igjen..

Vi dro utenlands én gang i året fra jeg startet på ungdomsskolen, men de minnene jeg husker best fra feriene mine i barndommen og ungdomsårene er fra hytta med familien ("ekte" hytte, uten strøm og innlagt vann!), omgitt av tanter, onkler, søskenbarn og besteforeldre; jeg og to søskenbarn som snek oss ut og lyste etter krabber midt på natta og overrasket hele familien med krabber til frokost når vi var 14-15! Alle spillene vi spilte de dagene det pøsregnet, og ikke minst gleden av å endelig vinne Risk på egenhånd! Og  tyttebærturer og soppturer om høsten, med bål, pølser og en "ungkars onkel" som alltid hadde med seg blå Smurf til oss barna! 

Fra Portugal-turen husker jeg egentlig bare den spesielle stemningen i leiligheten vi leide, når vi fikk høre om nyhetene fra skytinga på Utøya. Vi var i Portugal i to uker. Det andre jeg husker er tenårings-meg som var sinna på at mamma maste om solkrem... Fra Spania året etter husker jeg at kelneren lo når jeg ikke klarte å svelge ned sneglene i paellaen, men nærmest brakk meg til jeg fikk spyttet de ut i en serviett.. Resten av de turene har ikke markert seg nevneverdig i hukommelsen, men samme sommer dro jeg på hytte-til-hytte-tur på fjellet med en venninne og familien hennes, og jeg husker mer fra de 3-4 dagene, enn de 4 ukene utenlands i de to landene tilsammen.

Nå er jeg blitt student, og de vennene jeg fortsatt har fra barndommen, er de jeg møtte gjennom felles interesser, ikke de overfladiske fra rikmannsstrøkene jeg gikk på skole med. Jeg er omgitt av venner som jubler når jeg baker kake i joggebukse, og som er enig i at smaken er det viktigste, ikke at den ser bra ut på Instagram. 

Så la datteren din ha vennene sine utenom skolen, la henne få ha sine interesser, men se på mulighetene for å bytte skole og miljø for henne, så hun kan slippe det sinnsyke presset! ❤️

Dyre klær og mange reiser utenlands er ikke det som avgjør gleden hun oppnår her i livet. 

Anonymkode: 4b4ae...7f1