Uenig med mannen i hastegrad av legekontakt

[AnonymBruker]

Mannen min og jeg har vært sammen i over 10 år. Synes vi samarbeider godt på alle områder foruten den aktuelle problemstillingen. Vi har to barn sammen. Ett i barnehagealder og en under 1 år. Jeg vil si vi krangler relativt sjelden. Selvfølgelig litt mer nå i småbarnsperioden, men vi har også mange hverdagsøyeblikk hvor vi begge kan få stikk av lykke og kjenne oss heldige. 

 

Så til sakens kjerne og det vi krangler om. Vi har svært ulikt syn på når vi skal kontakte lege/helsevesen når det gjelder barna. Som mor er jeg vanlig bekymra, vil jeg si. Da eldste var liten var jeg mye mer bekymra og overtenkte det meste ,ble opphengt i vekt grunnet dårlig vektoppgang, googlet meg frem til diagnoser på Frambusenteret (senter for sjeldne diagnoser) osv. Litt hysterisk. Dette pga urolig barn og kolikk. Det ene barnet vårt har hatt noe helseutfordringer, blant annet en operasjon da h*n var 6 uker. Denne operasjonen ble fremskyndet fordi jeg opplevde at barnet hadde smerter. Barnelegen var enig og operasjonen ble fremskyndet. En annen gang hadde barnet vårt falt i barnehagen og slått seg. Jeg ville dra til legevakt for å ta røntgen mtp brudd. Samboeren min var ved begge disse situasjonene uenig i at vi skulle dra til legevakt. Han mente (der og da) at det beste var om vi så an situasjonen litt til. I situasjonen med fallet trodde ikke mannen min det var brudd og jeg måtte jobbe kjempelenge med å overtale han til at vi dro. Det viste seg å være operasjonskrevende brudd. 

 

En ikke uviktig detalj er at mannen min er lege, men det er også jeg. Ingen av oss jobber (bare) med barn, men han mer enn meg (jeg jobber ikke direkte med ban akkurat nå). Jeg er opptatt av at vi ikke skal være lege for barna våre og ha noen andre som vurderer når det trengs. Det er selvfølgelig umulig å fjerne "legeblikket" fullstendig, men jeg synes som regel vi bør få en objektiv vurdering. Vi oppsøker lege sjeldent, som leger flest. Har vært en gang med eldste til fastlegen og en gang med yngste. 

Den siste diskusjonen hadde vi nå i kveld. Vi har akkurat gjennomgått influensa hele familien og vært nede for telling med feber i over 2 uker. Eldste ble kanskje hardest rammet og hadde 11 dager med feber. Har fortsatt lite matlyst og er slapp. Dette er jo vanlig med influensa. Det som bekymrer meg er vannlatingen, da h*n går på toalettet kun to ganger daglig. Av og til kun en (som i dag). Jeg opplever det som vegring. Tror også h*n drikker mindre for å unngå toalettet, men det kan jo også henge sammen med sykdomsbildet. Det var et problem før influensaen også. Gikk da på do 2-3 ganger daglig. Blir sint hvis vi maser. 

Jeg synes vi bør dra til legen med dette og jeg synes ikke det bør vente veldig lenge. Det ble en ny krangel om dette, da mannen min er helt uenig og mener det går seg til når influensaen er over. Det er kanskje vanskelig å forstå (jeg vet ikke?), men jeg blir altså så fullstendig utmattet av å kjempe så hardt og argumentere for å dra til legen med barna våre. Det blir dessverre skikkelig dårlig stemning og vi blir ikke enig. Han gikk med på å ta med eldste til legen, men da måtte jeg gjøre det. Greit nok det, men jeg synes altså det er så merkelig at det byr han så vanvittig imot å dra til legen med barna. Jeg forstår det rett og slett ikke og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal argumentere for å få han til å forstå heller. Vet ikke om spedbarnstiden med eldste henger igjen, for jeg vet jeg var hysterisk da (og vel egentlig på randen til en fødselsdepresjon). Men jeg har hatt "rett" flere ganger også, som nevnt over. Han vil nesten alltid ha is i magen og se an situasjonen..... 

jeg trenger råd til hva jeg kan si for å få han til å forstå. Det må kanskje være jeg som forklarer meg knotete og argumenterer dårlig. Jeg sa i en krangel en gang at jeg hadde rett i situasjonen med bruddet (sa ikke der og da at jeg trodde sikkert det var brudd, men jeg ville ta røntgen samme kveld uten å vente) og med operasjonen, men han virker å ha glemt hvordan disse situasjonene forløp og at han ville vente. 

Setter pris på råd og tanker hvordan jeg bør tilnærme meg dette fremover, for jeg blir veldig sliten og vegrer meg nesten for å ta opp de gangene jeg tenker det er aktuelt. 

Anonymkode: 6f13c...aae

[AnonymBruker]

Trenger du hans godkjenning for å dra til legen, egentlig? 
 

Bare dra. 

Anonymkode: df426...615

[AnonymBruker]

Hvorfor byr der han imot å reise til legen med barna? 

For en dust, hvilken premieidiot (beklager TS) tar ikke barna til legen når de har brukket noe eller sliter med vannlating etter hele 11 dager med feber?! Skulle absolutt ikke tro mannen din var lege. Det er rett og slett uansvarlig! 

Jeg hadde gitt totalt blaffen i hva mannen hadde ment om dette, jeg hadde ikke engang brukt kalorier på å krangle med han. Jeg hadde bare reist. 

Anonymkode: 84889...021

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Trenger du hans godkjenning for å dra til legen, egentlig? 
 

Bare dra. 

Anonymkode: df426...615

Det er jo sånt man diskuterer som foreldre da. Jeg synes det er bedre å bli enig framfor å ture frem. 

 

Ts.

Anonymkode: 6f13c...aae

[AnonymBruker]

Som lege blir man helt fullstendig blind på egne barn. Både jeg og mannen er leger, jobber klinisk innenfor relativt akutte fag begge to, men vi har begge mistet helt perspektivet på når det er «vanlig» for andre å dra til lege med barna sine. I en sånn grad at jeg nå ringer venninner som ikke er leger for å drøfte hva «normale» mennesker gjør, når barna mine er syke😆

Jeg har ikke noen gode råd til deg, bare litt medfølelse å tilby. Vi er også relativt ofte uenige om hva som er legekrevende, og det er utrolig krevende diskusjoner å stå i. 

Anonymkode: 31961...1e1

[Sofakona]

Dra... herregud så mange ganger jeg har bestilt time til barna og dratt...mannen min har ikke noe p si i saken...om jeg føler for det..gjør jeg det 

[AnonymBruker]

Virker som du har fått en av ekstremtilfellene som ofte skjer med foreldre i helsesektoren.. Kommer vurderingen hans av at han jobber mer med barn og derfor anser seg selv som mer kompetent? Vil det hjelpe å be han ta et skritt tilbake, og kun se helt logisk på symptomene og allmentilstand? 2 vannlatinger om dagen er jo faktisk bekymringsfullt med tanke på dehydrering, det bør han jo klare å se. Jeg håper jo at han ville reagert selv (i jobbsammenheng), dersom en mor nevnte at deres barn nesten ikke tisser, etter 11 dager med influensa.. Når det kommer til skader, ville jeg ikke en gang tatt diskusjonen, dere er deres barns forkjempere, fordi deres barn ikke kan ta disse vurderingene selv. Du høres jo ikke akkurat ut som en hysterisk mor. 

Anonymkode: 4fd9c...6e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor byr der han imot å reise til legen med barna? 

For en dust, hvilken premieidiot (beklager TS) tar ikke barna til legen når de har brukket noe eller sliter med vannlating etter hele 11 dager med feber?! Skulle absolutt ikke tro mannen din var lege. Det er rett og slett uansvarlig! 

Jeg hadde gitt totalt blaffen i hva mannen hadde ment om dette, jeg hadde ikke engang brukt kalorier på å krangle med han. Jeg hadde bare reist. 

Anonymkode: 84889...021

Jeg vet ikke helt sikkert, men jeg tror han er "yrkesskada" av mange som drar "unødvendig" til legen. Han har tidligere jobbet på legevakt og ble frustrert over foreldre som dro med barna sine på natta med "bagateller". Han sier jo selvsagt ikke det til dem og behandler dem med respekt, men han opplever at noens foreldres bekymring går på bekostning av det som er det beste for barna (som han mener ikke er å sitte på legevakt 5 timer natt til søndag for noe som kan vente til morgenen etter). Og noe av dette er jeg jo enig i, men det er akkurat som det har ført til at det sitter så ekstremt langt inne å ta med barna til lege. 

 

Han er en god lege for pasientene sine, og veldig nøye. Han har fått skryt av både ledelse og er populær blant pasientene, så dette er noe som kun går utover oss i familien. 

 

Ts

Anonymkode: 6f13c...aae

[AnonymBruker]

Såklart, i en ideell verden hadde dere vært enige om å ta barna til legen. Men når han ikke er enig, og du fortsatt er bekymret, så ser jeg det nesten som din plikt å trumfe gjennom og ta de med til legen. Det har jo vist seg ved flere anledninger at du har hatt helt rett i din bekymring! 
 

Kan det være han synes det er flaut å ta med barna til legen ettersom dere begge er leger? Hvis det viser seg at ‘det ikke er noe spesielt’ så vil han føle seg brydd? 
 

Noen ganger vet mamma best, lege eller ei. Ta med barna dine til legen, og kun informer han, ikke spør han. 

Anonymkode: 5ec60...242

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Som lege blir man helt fullstendig blind på egne barn. Både jeg og mannen er leger, jobber klinisk innenfor relativt akutte fag begge to, men vi har begge mistet helt perspektivet på når det er «vanlig» for andre å dra til lege med barna sine. I en sånn grad at jeg nå ringer venninner som ikke er leger for å drøfte hva «normale» mennesker gjør, når barna mine er syke😆

Jeg har ikke noen gode råd til deg, bare litt medfølelse å tilby. Vi er også relativt ofte uenige om hva som er legekrevende, og det er utrolig krevende diskusjoner å stå i. 

Anonymkode: 31961...1e1

Tusen takk for svar og for medfølelse.. det hjalp mer enn du tror 🙂

 

kan jeg spørre om det er du som er mest bekymra hos dere også? 

 

ts

Anonymkode: 6f13c...aae

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er jo sånt man diskuterer som foreldre da. Jeg synes det er bedre å bli enig framfor å ture frem. 

 

Ts.

Anonymkode: 6f13c...aae

Her diskuterer vi ikke slikt. Om den ene mener det er nødvendig, er det nødvendig. «Jeg har bestilt time på mandag, jeg tar med Lotta da». Enkelt og greit. 

Anonymkode: a47ba...ca3

[AnonymBruker]

Man trenger jo overhodet ikke å diskutere OM man skal ta barnet til lege eller ei. Start med å informere om at du har bestilt legetime fordi du tror det kan være greit å tatt en crp/urinprøve/røntgen/ettellerannet og ikke la det være et tema for diskusjon. Er den ene forelderen bekymret , så går man til lege. Enkelt å greit. Slutt å la deg kue!

Anonymkode: b4c60...8f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Som lege blir man helt fullstendig blind på egne barn. Både jeg og mannen er leger, jobber klinisk innenfor relativt akutte fag begge to, men vi har begge mistet helt perspektivet på når det er «vanlig» for andre å dra til lege med barna sine. I en sånn grad at jeg nå ringer venninner som ikke er leger for å drøfte hva «normale» mennesker gjør, når barna mine er syke😆

Jeg har ikke noen gode råd til deg, bare litt medfølelse å tilby. Vi er også relativt ofte uenige om hva som er legekrevende, og det er utrolig krevende diskusjoner å stå i. 

Anonymkode: 31961...1e1

Haha. Jeg har et par venninner som er leger, og dette driver de med også. Jeg får plutselig snap av noe utslett med spørsmål om hva jeg tenker det er, eller om jeg hadde tatt kontakt med lege for det de opplever. 

Til ts. Jeg skjønner at du vil diskutere det med din mann og føle at dere er enige, men akkurat her hadde jeg heller stolt på "mamma følelsen" og oppsøkt helsehjelp når jeg tenkte det var nødvendig. Det virker jo ikke som om du renner ned dørene rundtomkring, og din mann virker vel streng på når lege er ok

Anonymkode: 02cf4...224

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er jo sånt man diskuterer som foreldre da. Jeg synes det er bedre å bli enig framfor å ture frem. 

 

Ts.

Anonymkode: 6f13c...aae

Jeg synes fint ene forelder kan ta barnet til legen uten at dette er noe man må sette seg ned og bli enige om. I dette tilfellet ville jeg bare ringt barnas fastlege imorgen tidlig og fått en time og dratt med barnet. Barnet er en egen person med egen fastlege og bør få legehjelp ved behov. Hva om mannen var bortreist eller du ikke fikk tak i ham? Ville du ventet da selv om barnet var sykt? Ville du forventet at han ventet? (Unntak om ene forelder er helt overdrevent og tar med barnet på masse unødvendige undersøkelser men det er jo ikke tilfellet her eller for de fleste)

Det kan hende dere tenker på dette med legebesøk som en større ting enn det er? Det er ganske vanlig for de fleste å ta en tur til legen iblant, det er ikke en stor greie man kun gjør om man ligger for døden. Det er barna deres det er snakk om er, de er prisgitt at dere tar dem til helsehjelp ved behov, de kan ikke gjøre det selv. Da legger man heller terskelen et hakk lavere så blir det en bomtur en gang iblant. Det gjør ikke noe!

Synes det er spesielt at mannen ikke vil en gang vil innrømme at han tok feil i det med bruddet. Jeg har en venninne der foreldrene ikke tok henne til lege ved brudd før etter et par dager (som barn). Hun snakker om det ennå som voksen, det føltes så ille for henne. Spør ham hva han ville tenkt om foreldre som kom på legevakten med barn med komplisert brudd som var flere dager gammelt? Det er vel barnevernsmeldeplikt? Ønsker han ikke utøve bedre omsorg for egne barn enn som så?

 

Anonymkode: ea658...f52

[AnonymBruker]

Skomakerens barn….:) tror det du opplever er ganske vanlig hos familier som jobber i helsevesenet dessverre… ikke at det er til noe hjelp, men kanskje ok å minne både mannen din og deg selv om at det yrket man selv innehar sjeldent er til noe fordel for egne barn:) 

Anonymkode: d6f36...9e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Såklart, i en ideell verden hadde dere vært enige om å ta barna til legen. Men når han ikke er enig, og du fortsatt er bekymret, så ser jeg det nesten som din plikt å trumfe gjennom og ta de med til legen. Det har jo vist seg ved flere anledninger at du har hatt helt rett i din bekymring! 
 

Kan det være han synes det er flaut å ta med barna til legen ettersom dere begge er leger? Hvis det viser seg at ‘det ikke er noe spesielt’ så vil han føle seg brydd? 
 

Noen ganger vet mamma best, lege eller ei. Ta med barna dine til legen, og kun informer han, ikke spør han. 

Anonymkode: 5ec60...242

Jeg har spurt han direkte om han synes det er ubehagelig/flaut fordi vi begge er leger, men han benekter det. Han sier bare han ikke er bekymra selv og tenker det vil gå over. 

 

I saken med vår eldste nå, så har jo barnet god allmenntilstand, leker og matlysten går sakte oppover igjen. Jeg tror han tenker "hva skal de gjøre da?". Før helgen leste jeg på en veileder (for barneleger) at man skulle oppsøke lege dersom barn med influensa har feber mer enn 4-5 dager. Så jeg tok det opp allerede da at jeg var bekymra og ville ha en sjekk. Men nå har feberen gitt seg, men vannlatingen er jo fortsatt et problem. Så jeg tror han føler at jeg "kommer opp med et nytt problem" når det ene er løst... Og han hadde jo rett i at feberen gikk over og at legen nok ikke hadde gjort noe med akkurat det hvis vi dro dit før helgen.

 

Ts.

Anonymkode: 6f13c...aae

[AnonymBruker]

Synes forøvrig du bør slutte å snakke om deg selv som hysterisk. Mer sannsynlig hadde du "post partum anxiety" (husker ikke de norske ordet, fødselsangst er jo noe annet..) og var også førstegagnsmor som såklart opplevde masse omsorg og ansvarsfølelse for egen baby. Helt vanlig! Tydligvis også en baby som hadde noen helseproblemer, det er da helt normalt å være bekymret. Som lege burde du ikke kalle kvinner inkludert deg selv for hysteriske for det som er normale reaksjoner eller kanskje psykisk sykdom (ikke lett å vite basert på det du sier, kanskje var du helt normal men mannen din mente det ble hysterisk og du tror det, kanskje hadde du PPA som gjør at man blir for bekymret så det blir angst).

Anonymkode: ea658...f52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg vet ikke helt sikkert, men jeg tror han er "yrkesskada" av mange som drar "unødvendig" til legen. Han har tidligere jobbet på legevakt og ble frustrert over foreldre som dro med barna sine på natta med "bagateller". Han sier jo selvsagt ikke det til dem og behandler dem med respekt, men han opplever at noens foreldres bekymring går på bekostning av det som er det beste for barna (som han mener ikke er å sitte på legevakt 5 timer natt til søndag for noe som kan vente til morgenen etter). Og noe av dette er jeg jo enig i, men det er akkurat som det har ført til at det sitter så ekstremt langt inne å ta med barna til lege. 

 

Han er en god lege for pasientene sine, og veldig nøye. Han har fått skryt av både ledelse og er populær blant pasientene, så dette er noe som kun går utover oss i familien. 

 

Ts

Anonymkode: 6f13c...aae

Kan forstå frustrasjonen til mannen din, men uansett, det er vanskelig å vurdere barn som er syke. Og det er vel bedre å ta med et barn engang for mye enn en gang for lite til legen? Selv om det kan være irriterende for de som arbeider der. Jeg sier ikke man skal renne ned legevakten for små bagateller, men for folk uten helseutdannelse kan det være vanskelig å vurdere alvorlighetsgraden. 

Og for deres barn sin del er det ikke akkurat bagateller det er snakk om. Håper aldri barna deres blir akutt og alvorlig syke, og dere somler bort tiden for å krangle om (!) dere skal reise til legen eller ei. Kanskje dette er en normal problemstilling for leger, men for meg som ikke er helsepersonell er hele problemstillingen særdeles merkelig og uansvarlig. 

 

Anonymkode: 84889...021

[AnonymBruker]

Da mitt barn var 6 mnd gikk hun 1 døgn uten vannlating. Først da fikk jeg reaksjon fra legene, så tror terskelen er høy der. 
 

Ellers er jeg enig at legebesøk er noe foreldre bør være enige om. Jeg ville ikke likt om barna mine ble utsatt for undersøkelser som egentlig er unødvendig eller overbehandling (holdt fast ved undersøkelser, røntgenstråler, medisinbruk o.l.)

At mannen din tok feil om bruddet gir ikke deg evig enerett på å vite når barna skal til legen. 

Anonymkode: 6fbf8...31b

[AnonymBruker]

Nå er jeg bare sykepleier, men kjenner meg også yrkesskadet etter mange år på legevakt. På én side ønsker man ikke å belaste helsevesenet mer enn nødvendig, mens på den annen side husker man de barna som viste seg å ha sjeldne diagnoser/komplikasjoner osv. - ikke de tusen som bare var forkjølet. 

I legevaktsentralen ga vi råd etter denne https://legevaktindeks.no/nimn/32.htm, jeg bruker den ofte selv når ungene er syke. For å vurdere om jeg er hysterisk mamma eller ei.

Anonymkode: f446d...1f1