Føler moren min konstant overkjører oss!

[AnonymBruker]

Jeg er så sliten, irritert og drit lei!

Kan godt tenkes jeg er en vanskelig datter, men dette er MITT syn.

Jeg er i begynnelsen av 30-årene, har samboer og 1 barn i barnehagealder. Vi bor langt unna familie grunnet jobb og trivsel. Ingen av oss har noe ønske om å flytte tilbake til hjemstedet.

Selv om vi bor langt unna, føler jeg meg konstant overkjørt og ignorert av moren min. Min opplevelse er at hun kun tenker på seg selv, og gjør det hun har lyst til. Likevel skal hun fremstå som ekstremt perfekt og "bedre" enn alle andre. 

Hun forguder barnet vårt for alt i verden, men jeg tror det er en stor bismak at vi er tilstede. Hun bestiller flybilletter i ett kjør, hver ferie, langhelg, bursdag, helligdager og alle anledninger hvor hun ser en mulighet til å komme. Hun hører ALDRI med oss om vi har noen planer, bare forventer at vi stiller opp med bolig. Vi har gjentatte ganger sagt at det ikke passer, at vi har andre planer eller rett og slett ikke ønsker besøk så tett. Og stilt krav om at hun MÅ høre med oss først. Det er det minste vi kan vente, at hun spørr om hun faktisk kan bo hos oss og at det passer med besøk når hun har bestilt tur. Det bryr hun seg ikke om. Med jevne mellomrom får vi bare en liste med datoer hun har planlagt å komme. Og hvis vi mot formodning drar bort, prøver hun å finne tur til samme sted eller forventer å få bo i leiligheten vår mens vi er borte.

Det som kanskje irriterer meg mest, er at hun driter i meg og mannen. Vi får aldri noe klemmer når hun kommer eller drar, sier aldri at det er hyggelig å se oss og forventer at vi varter henne opp (for det er det minste vi kan gjøre når hun tross alt har betalt turen og bruker tiden sin på å komme til oss). Jeg får også høre hver eneste gang "det et så mye enklere å ha barnet når dere ikke er her". Hun bare kjører på, henter ungen i det den våknet og forviser oss nesten til rommet og blir sur om vi ønsker stå opp. Vi må også ofte be henne roe seg når det kommet til herjing med barnet. Barnet vårt er svært rolig, liker å lese bøker, perle, male og ha det litt rolig rundt seg. Bestemor derimot vil ha stikk motsatt lek med herjing ("vi er jo så kjedelige at vi gidder jo ikke slikt, så er godt noen gjør det") og ser ikke at barnet prøver signalisere når det er nok. Selv om vi ganske tydelig sier ifra at hun må stoppe, så driter hun i oss. Forfølger oss overalt.

Det er så mange slike hendelser, at jeg blir utslitt av å ha henne på besøk. Jeg og mannen har diskutert dette flere ganger, har prøvd ulike taktikker, til og med si rett ut hva vi føler og opplever. Men vi sitter igjen med at det kun blir verre da.

Jeg aner ikke mine arme råd. Nå har hun bestemt seg for å komme 1,5 uke hit når det er påske, og bryr seg ikke om at svigers allerede har avtalt å bo her. "Vi har jo nok plass, så det er ikke noe problem med 1 til". Jeg orker ikke mer! Jeg vil ikke ha henne hit 😩

 

Tips? Råd? Overlevelsesdtrategier? 

Anonymkode: 17b21...4ff

[AnonymBruker]

Hør med svigers om dere kan reise bort et sted. 

Da blir huset tomt og din mor får en bomtur. Si først i fra til henne at dere ikke skal være hjemme, så er hun advart. 
Også må du faktisk lære det å si nei til henne. Vær streng og bli gjerne forbanna om det er det som skal til for at hun skal høre. 

Anonymkode: 8914f...14b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er så sliten, irritert og drit lei!

Kan godt tenkes jeg er en vanskelig datter, men dette er MITT syn.

Jeg er i begynnelsen av 30-årene, har samboer og 1 barn i barnehagealder. Vi bor langt unna familie grunnet jobb og trivsel. Ingen av oss har noe ønske om å flytte tilbake til hjemstedet.

Selv om vi bor langt unna, føler jeg meg konstant overkjørt og ignorert av moren min. Min opplevelse er at hun kun tenker på seg selv, og gjør det hun har lyst til. Likevel skal hun fremstå som ekstremt perfekt og "bedre" enn alle andre. 

Hun forguder barnet vårt for alt i verden, men jeg tror det er en stor bismak at vi er tilstede. Hun bestiller flybilletter i ett kjør, hver ferie, langhelg, bursdag, helligdager og alle anledninger hvor hun ser en mulighet til å komme. Hun hører ALDRI med oss om vi har noen planer, bare forventer at vi stiller opp med bolig. Vi har gjentatte ganger sagt at det ikke passer, at vi har andre planer eller rett og slett ikke ønsker besøk så tett. Og stilt krav om at hun MÅ høre med oss først. Det er det minste vi kan vente, at hun spørr om hun faktisk kan bo hos oss og at det passer med besøk når hun har bestilt tur. Det bryr hun seg ikke om. Med jevne mellomrom får vi bare en liste med datoer hun har planlagt å komme. Og hvis vi mot formodning drar bort, prøver hun å finne tur til samme sted eller forventer å få bo i leiligheten vår mens vi er borte.

Det som kanskje irriterer meg mest, er at hun driter i meg og mannen. Vi får aldri noe klemmer når hun kommer eller drar, sier aldri at det er hyggelig å se oss og forventer at vi varter henne opp (for det er det minste vi kan gjøre når hun tross alt har betalt turen og bruker tiden sin på å komme til oss). Jeg får også høre hver eneste gang "det et så mye enklere å ha barnet når dere ikke er her". Hun bare kjører på, henter ungen i det den våknet og forviser oss nesten til rommet og blir sur om vi ønsker stå opp. Vi må også ofte be henne roe seg når det kommet til herjing med barnet. Barnet vårt er svært rolig, liker å lese bøker, perle, male og ha det litt rolig rundt seg. Bestemor derimot vil ha stikk motsatt lek med herjing ("vi er jo så kjedelige at vi gidder jo ikke slikt, så er godt noen gjør det") og ser ikke at barnet prøver signalisere når det er nok. Selv om vi ganske tydelig sier ifra at hun må stoppe, så driter hun i oss. Forfølger oss overalt.

Det er så mange slike hendelser, at jeg blir utslitt av å ha henne på besøk. Jeg og mannen har diskutert dette flere ganger, har prøvd ulike taktikker, til og med si rett ut hva vi føler og opplever. Men vi sitter igjen med at det kun blir verre da.

Jeg aner ikke mine arme råd. Nå har hun bestemt seg for å komme 1,5 uke hit når det er påske, og bryr seg ikke om at svigers allerede har avtalt å bo her. "Vi har jo nok plass, så det er ikke noe problem med 1 til". Jeg orker ikke mer! Jeg vil ikke ha henne hit 😩

 

Tips? Råd? Overlevelsesdtrategier? 

Anonymkode: 17b21...4ff

Noen ganger må man bare si det som det er og ikke gå rundt feltene Det verste som kan skje er at hun blir furt men det er ikke verdens undergang, normale mennesker tar det til seg og justerer seg. Noen som bare kjører over sånn tåler eller må også tåle å bli satt litt på plass. 

Anonymkode: f740c...43c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Noen ganger må man bare si det som det er og ikke gå rundt feltene Det verste som kan skje er at hun blir furt men det er ikke verdens undergang, normale mennesker tar det til seg og justerer seg. Noen som bare kjører over sånn tåler eller må også tåle å bli satt litt på plass. 

Anonymkode: f740c...43c

gå rundt grøten skulle det stå. Sett opp sammen evt en plan for når det passer at hun kommer så møter dere henne litt på veien. 

Anonymkode: f740c...43c

[Leeloo]

Mulig dere ikke har mulighet allerede til påske men: 

*Snakk med svigers og dra et annet sted, om mulig. Hvis ikke si at dere ikke ønsker besøk, hun må i så fall booke hotell. Kommer hun likevel er hun jo - beklager uttrykket - sprøyte gal.

* Er dere 100% sikre på at mor ikke har nøkkel? Om ikke, bytt lås så hun ikke kan låse seg inn.

*Øv på å konsekvent si «Beklager, da passer det ikke, vi skal bort». «Nei, du kan ikke bo her». «Nei» er en full setning, dere trenger ikke forklare hvorfor, hvorfor åpner for motargumenter. Man ønsker jo sjelden å gå i full krig med nær familie, men her høres det ut som det må til dessverre. 

Hva sier hun om du spør hvorfor hun tror hun kan komme selv om dere har sagt nei?