Skulle ønske han var utro…

[AnonymBruker]

Skulle ønske samboeren min var utro slik at vi bare kunne avsluttet parforholdet. Jeg har flere ganger forsøkt å gått, tatt en prat om forholdet osv…men han ser det ikke. Han er blind. Han har vokst fast. Tar jeg det opp blir han mer pågående, som om han ikke ønsker å se situasjonen fra mitt ståsted. Hvem ønsker å dele livet med en som vil gå? Eller som ikke føler det gjensidig? 
 

Hadde han vært utro kunne jeg bare sagt «okei, da går vi hver vår vei» 

Vet ikke hvor jeg vil med det her, trengte bare å skrive det ned. 

 

Anonymkode: 9d9de...786

[svartkatt]

Hvorfor kan du ikke gå? Hva holder deg igjen?

[Ananas.]

Når man føler seg helt ferdig, så prøver man ikke å gå, man går. 

Jeg skjønner hva du skriver her, og mekanismene i det, men det er fullt mulig å sette en like tydelig strek uten utroskap eller andre dramatiske hendelser. At han motsier deg betyr ikke at ikke du bestemmer i ditt eget liv. Klart det er enklere å legge det på ham og en virkelighetsbeskrivelse som han deler, men alt som skal til for å gjøre det slutt er jo å være bestemt. Så vanskelig, så enkelt. 

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (Akkurat nå):

Hvorfor kan du ikke gå? Hva holder deg igjen?

Vi har felles barn, økonomi og hus. Om jeg skal gå må vi jo bli dels enige om veien videre. Hver gang jeg tar det opp gjør han motsatt av hva jeg tok opp. Han blir desperat, rett og slett. Gjør alt i sin makt for at jeg skal bli og jeg får dårlig samvittighet for at jeg tenker på meg selv, og ikke familien i sin helhet.

Anonymkode: 9d9de...786

[Ananas.]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vi har felles barn, økonomi og hus. Om jeg skal gå må vi jo bli dels enige om veien videre. Hver gang jeg tar det opp gjør han motsatt av hva jeg tok opp. Han blir desperat, rett og slett. Gjør alt i sin makt for at jeg skal bli og jeg får dårlig samvittighet for at jeg tenker på meg selv, og ikke familien i sin helhet.

Anonymkode: 9d9de...786

Da høres det ut som du må «gå opp hele veien» på forhånd, og sette i gang prosessene dersom han ikke er med. Gjøre det slutt, spørre om dere skal bestille time på FVK sammen eller om du skal gjøre det for dere, si at du ringer megler X om ikke han har andre han heller vil bruke osv. Rett og slett skyve prosessen over fra idéstadiet til det reelle bruddet. Ta kontroll. For å få det til, er det godt å ha oversikt over hva som skal gjøres, hvordan det bør gjøres og hva du kan gjøre alene på forhånd. Det høres jo ikke egentlig ut som at du tviler, og da blir alt annet bare å hale ut tiden og seigpine dere begge. Om du oppriktig ER i tvil, så blir det jo annerledes. Da er kanskje også FVK stedet å begynne. 

[AnonymBruker]

Ananas. skrev (1 minutt siden):

Da høres det ut som du må «gå opp hele veien» på forhånd, og sette i gang prosessene dersom han ikke er med. Gjøre det slutt, spørre om dere skal bestille time på FVK sammen eller om du skal gjøre det for dere, si at du ringer megler X om ikke han har andre han heller vil bruke osv. Rett og slett skyve prosessen over fra idéstadiet til det reelle bruddet. Ta kontroll. For å få det til, er det godt å ha oversikt over hva som skal gjøres, hvordan det bør gjøres og hva du kan gjøre alene på forhånd. Det høres jo ikke egentlig ut som at du tviler, og da blir alt annet bare å hale ut tiden og seigpine dere begge. Om du oppriktig ER i tvil, så blir det jo annerledes. Da er kanskje også FVK stedet å begynne. 

Jeg er helt ferdig. Og han må jo se det selv? Det merkes jo på alt jeg gjør og ikke minst kroppsspråket mitt. Vi er ikke intime lengre, og ikke på samme bølgelengde. Hele kvelden venter jeg bare på å få lagt meg slik at det kommer en ny dag og jeg får reist på jobb. 
 

Helt oppriktig så tror jeg han merker at jeg blir mer og mer fraværende emosjonelt og men enda så tvinger han seg på. Jeg forstår det ikke. Jeg ville ikke ha delt livet mitt med noen som ikke føler det på samme måte. Vi er i utgangspunktet gode venner og jeg hadde håpet på å beholde det på tross av bruddet. Også for barna sin skyld.

Anonymkode: 9d9de...786

[Ananas.]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er helt ferdig. Og han må jo se det selv? Det merkes jo på alt jeg gjør og ikke minst kroppsspråket mitt. Vi er ikke intime lengre, og ikke på samme bølgelengde. Hele kvelden venter jeg bare på å få lagt meg slik at det kommer en ny dag og jeg får reist på jobb. 
 

Helt oppriktig så tror jeg han merker at jeg blir mer og mer fraværende emosjonelt og men enda så tvinger han seg på. Jeg forstår det ikke. Jeg ville ikke ha delt livet mitt med noen som ikke føler det på samme måte. Vi er i utgangspunktet gode venner og jeg hadde håpet på å beholde det på tross av bruddet. Også for barna sin skyld.

Anonymkode: 9d9de...786

Men du kan ikke behandle ham sånn og håpe at han tar skrittet for deg, det er det du som må gjøre. Du sender jo også signaler hver gang han overtaler deg til å bli. Kanskje han har det helt ok med å leve med en venn resten av livet, selv om du ikke har det. Det kommer til å være vondt og vanskelig, men du kan ikke vente på at han skal endre mening fordi han ser hvordan du har det. Han kan jo på sin side tenke på alle de samme tingene og konkludere med at det ikke er SÅ ille eller at det er håp, siden du er så «enkel» å overtale. Når du ikke har det bra, må du ta ansvar for det. Du ville ikke ha delt livet med noen som føler det som deg, men du velger å dele livet med ham selv om du føler det som deg. Jeg tror det er for mye å håpe på at han skal ta ansvar for dine følelser, og da må man gjøre det man må, selv om man kanskje ender opp i syndebukkrollen. 

[AnonymBruker]

Si at du var utro da vel

Anonymkode: 51fb6...66d

[AnonymBruker]

Med slik mann nytter det ikke nødvendigvis at han eller du er utro. 

Jeg var som ung sammen med en som påsto at han skulle ta livet av seg dersom jeg gikk fra ham, så forsøk på det endre bare i hysteri, og at jeg ikke våget å gjennomføre. Etterhvert ble jeg ganske så desperat, og han hadde alltid sagt at han ville gå fra meg om jeg var utro, så da tok jeg den umodne avgjørelsen om å være det. 

Hjalp ikke en dritt. Han ble hysterisk i fem minutter, og skulle gå fra meg ("Takk og pris! Verdt det!" tenkte jeg lettet.) før han kom etter meg og sa at han tilga. Så var jeg like kort.

Jeg tilga meg selv aldri egentlig. Utroskap dtør så i kontrast med mine verdier, så jeg har skammet meg over det valget resten av livet. Ikke fungerte det heller. (Kom meg etterhvert bort fra ham, ved å regelrett rømme, ved hjelp av venninner. Fremdeles redd for at han skulle ta livet av seg, men det gjorde han ikke.)

Hva får deg til å tro at han gir slipp på deg bare fordi han er utro? Skjer neppe. Du trenger ikke en bedre unnskyldning heller. 

Anonymkode: dc7d9...ca2

[AnonymBruker]

Men hva eksakt har du nevnt når du har tatt opp forholdet med ham? Her nevner du jo at dere ikke er nære lenger, om du har sagt det til ham så er det jo naturlig at han forsøker å komme oftere og tettere nær deg. Eventuelt legger du bedre merke til alle gangene nå og opplever dem som innpåslitne fordi du misliker det når han er nær deg. Da må du rett og slett ta steget og hoppe i samlivsbrudd nå, men det er så verdt det når man har det sånn. Du har bare ett liv, skal dette være hverdagen din?

 

(Vet det er enklere sagt enn gjort for jeg har gått gjennom dette med to barn, men fytti det var verdt det)

Anonymkode: 49cae...b10

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Vi har felles barn, økonomi og hus. Om jeg skal gå må vi jo bli dels enige om veien videre. Hver gang jeg tar det opp gjør han motsatt av hva jeg tok opp. Han blir desperat, rett og slett. Gjør alt i sin makt for at jeg skal bli og jeg får dårlig samvittighet for at jeg tenker på meg selv, og ikke familien i sin helhet.

Anonymkode: 9d9de...786

Det er jo fordi han vet han ikke kan få noe bedre

Anonymkode: 68dc5...a3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vi har felles barn, økonomi og hus. Om jeg skal gå må vi jo bli dels enige om veien videre. Hver gang jeg tar det opp gjør han motsatt av hva jeg tok opp. Han blir desperat, rett og slett. Gjør alt i sin makt for at jeg skal bli og jeg får dårlig samvittighet for at jeg tenker på meg selv, og ikke familien i sin helhet.

Anonymkode: 9d9de...786

Du har vel fortsatt unger, hus og felles økonomi om han er utro? 

Tror du hadde blitt der uansett...,

Anonymkode: 47fa9...45c

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er helt ferdig. Og han må jo se det selv? Det merkes jo på alt jeg gjør og ikke minst kroppsspråket mitt. Vi er ikke intime lengre, og ikke på samme bølgelengde. Hele kvelden venter jeg bare på å få lagt meg slik at det kommer en ny dag og jeg får reist på jobb. 
 

Helt oppriktig så tror jeg han merker at jeg blir mer og mer fraværende emosjonelt og men enda så tvinger han seg på. Jeg forstår det ikke. Jeg ville ikke ha delt livet mitt med noen som ikke føler det på samme måte. Vi er i utgangspunktet gode venner og jeg hadde håpet på å beholde det på tross av bruddet. Også for barna sin skyld.

Anonymkode: 9d9de...786

Lurer på det du ikke skriver om. Hva har du gjort for å få forholdet ditt du hadde ønsket igjen? 

Du skriver at dere er gode venner, som har familie sammen. Høres ut som en god grunnmur. 

[AnonymBruker]

Mulig en dårlig ide. Kjenner du noen kvinner som passer for han? Om du er helt over han, kanskje du kan få ballen til å rulle med å invitere til sosialt lag med potensielle match for din mann? 

Eller kanskje du burde fortelle noen at du ønsker å gå? Advokat? Noen som kan hjelpe igang prosessen.

Anonymkode: 83848...ce9

[Gjest WhisperingWind]

Du må bare ta tak og gjennomføre. Jeg måtte fikse ALT da det ble brudd. Selv om vi faktisk var enig mot slutten(han prøvde og lenge å fortsette mens jeg hadde sjekket ut og vært ærlig om det)

Ja, jeg var egoistisk og det medførte at både jeg og ungen ble lykkeligere. Egoisme er ikke alltid en negativ ting. Jeg tok ansvar for egen lykke.

Nå bor jeg og ungen i en leilighet vi stortrives i og jeg har møtt en fantastisk herlig mann. Vi er allerede som er kjærestepar som har kjent hverandre i årevis og ungene våre kommer kjempefint overens❤️ 

[AnonymBruker]

Ta ansvar, si: nå vil jeg gå, flytt ut. 

Anonymkode: 078ea...da6

[exictence]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Vi har felles barn, økonomi og hus. Om jeg skal gå må vi jo bli dels enige om veien videre. Hver gang jeg tar det opp gjør han motsatt av hva jeg tok opp. Han blir desperat, rett og slett. Gjør alt i sin makt for at jeg skal bli og jeg får dårlig samvittighet for at jeg tenker på meg selv, og ikke familien i sin helhet.

Anonymkode: 9d9de...786

Det vil han jo gjøre uansett, også om han er utro.  Men du mener at da hadde du kunnet gjøre det lettere med selv å ha god samvittighet? 

[AnonymBruker]

Ser mange har svart meg.

Skal prøve å svare dere. 
1. Vi har vært sammen halve livet, siden vi var ungdommer. Vi er svært trygge på hverandre og har ettersom årene vokst til å bli hverandres bestevenner. 
2. Dessverre vil ikke jeg leve i et ekteskap med min bestevenn. Jeg trenger nærhet og følelsen av tiltrekning. De følelsene er helt borte og har vært borte i mange år. 
3. Jeg har ved flere anledninger pratet med mannen min om hvordan jeg har det og ytret at jeg føler vi er mer venner enn kjærester. Han var ikke enig og i disse periodene forsøker han å gjenskap følelsene mine ved å bli pågående og gjøre ting som han normalt sett aldri gjør vanlig. Vi er to foreldre som kun er foreldre 24-7 og som aldri har tid eller overskudd til hverandre. 
4. Vi var på nippe til å gå fra hverandre for mange år siden, da flyttet han ut for en periode men truet med det ene og det andre.  Så jeg tok han tilbake. Ja, vet jeg er feig og pysete. 
5. Det har nå gått så langt at jeg gjør mye for å komme meg ut av huset når barna er i seng. 
6. Han vil nok mest sannsynlig aldri være utro men da har jeg en mer gyldig grunn? At han forstår at han også er skyld i dette. Han er enig i at vi har gått i en foreldrefellene men mener det er håp når barna flytter ut. Som er om 4-6 år til! 
7. Jeg har forsøkt gjentatte ganger og ta opp tema for å gjøre endringer. For å gjenskape det, som det en gang var.Det funker en periode før det sklir tilbake. Uansett tror jeg ikke det er håp. Vi har alltid vært sammen på grunn av trygghet og vennskap. Vi var svært unge og viste ikke om noe annet på det tidspunktet. 

Anonymkode: 9d9de...786

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ser mange har svart meg.

Skal prøve å svare dere. 
1. Vi har vært sammen halve livet, siden vi var ungdommer. Vi er svært trygge på hverandre og har ettersom årene vokst til å bli hverandres bestevenner. 
2. Dessverre vil ikke jeg leve i et ekteskap med min bestevenn. Jeg trenger nærhet og følelsen av tiltrekning. De følelsene er helt borte og har vært borte i mange år. 
3. Jeg har ved flere anledninger pratet med mannen min om hvordan jeg har det og ytret at jeg føler vi er mer venner enn kjærester. Han var ikke enig...

Anonymkode: 9d9de...786

En må ikke være enige om et brudd. Han ønsker ikke brudd. Du ønsker brudd. Da kan det bli brudd ved at du går. 

Anonymkode: 078ea...da6

[AnonymBruker]

exictence skrev (5 minutter siden):

Det vil han jo gjøre uansett, også om han er utro.  Men du mener at da hadde du kunnet gjøre det lettere med selv å ha god samvittighet? 

Ja, faktisk. Da har jeg en god nok grunn. Da kan han ikke si noe på ett brudd. Nå kan han finne på og si at det er rom for forbedring. 
 

 

Anonymkode: 9d9de...786