Følelsesregulering - lære som voksen?

[AnonymBruker]

Jeg valgte kategorien Kropp og helse, men vet ikke om dette egentlig passer bedre et annet sted. 

Det er slik at jeg hadde en litt utradisjonell oppvekst og kan være nevrodivergent. Nå som jeg er voksen ser jeg at det er mange ting andre folk ble lært av foreldrene (kanskje også på skolen?) som jeg aldri fikk med meg. En av disse tingene som jeg nå lærer litt om er følelsesregulering, det å kunne forstå og takle følelsene man har. Det var et ganske nytt konsept for meg, hele livet mitt har jeg vært veldig følelsesstyrt og lærte meg aldri å regulere dette. Jeg er heller ikke flink til å identifisere følelsene jeg har og vite hva jeg skal gjøre for å gjøre vonde følelser lettere å takle. Hvis noen har konkrete tips eller råd angående det å forstå og regulere følelser, setter jeg veldig pris på å lese. 

Anonymkode: 79755...c80

[AnonymBruker]

Beskriv deg selv først. Så får du svar.

Noen dreper seg selv,andre dreper de rundt seg for å sette det på spissen.

Hvor står du?

Anonymkode: 1ec8e...f44

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Beskriv deg selv først. Så får du svar.

Noen dreper seg selv,andre dreper de rundt seg for å sette det på spissen.

Hvor står du?

Anonymkode: 1ec8e...f44

Nå skjønner jeg ikke helt hva du mener, men hvis det handler om hvordan jeg utagerer når jeg har sterke følelser er det mest meg selv som får gjennomgå. I blant kan jeg oppføre meg dårlig mot de nærmeste når jeg har vonde følelser eller føler meg veldig overveldet, men da sier jeg alltid unnskyld og det blir bra igjen. De fleste jeg kjenner ser på meg som en veldig snill, rolig og harmløs person som vil at alle skal ha det bra. Men inni meg er det alltid kaos og mye vondt, jeg snakker ikke fint til meg selv. Så jeg vil gjerne lære meg å håndtere følelser og regulere hvordan jeg er mot meg selv og andre både fordi det blir bedre for meg og fordi relasjonene og kommunikasjonen med andre vil bli bedre. 

Anonymkode: 79755...c80

[Pringle]

Det finnes bøker om dette, rettet mot barn, men de er også bra å bruke for voksne som ikke lærte det som barn. Jeg har disse i bokhylla:

Oscar Brenifier: Hva tenker du om følelser

og Hva tenker du om godt og vondt, av samme forfatter.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg valgte kategorien Kropp og helse, men vet ikke om dette egentlig passer bedre et annet sted. 

Det er slik at jeg hadde en litt utradisjonell oppvekst og kan være nevrodivergent. Nå som jeg er voksen ser jeg at det er mange ting andre folk ble lært av foreldrene (kanskje også på skolen?) som jeg aldri fikk med meg. En av disse tingene som jeg nå lærer litt om er følelsesregulering, det å kunne forstå og takle følelsene man har. Det var et ganske nytt konsept for meg, hele livet mitt har jeg vært veldig følelsesstyrt og lærte meg aldri å regulere dette. Jeg er heller ikke flink til å identifisere følelsene jeg har og vite hva jeg skal gjøre for å gjøre vonde følelser lettere å takle. Hvis noen har konkrete tips eller råd angående det å forstå og regulere følelser, setter jeg veldig pris på å lese. 

Anonymkode: 79755...c80

Er du mann eller kvinne? Svaret mitt avhenger av kjønn

 

Anonymkode: 9b859...f4e

[AnonymBruker]

Jeg gikk på et stressmestringskurs i regi av kommunen, det var veldig fint. Fikk mange gode tips angående sosiale interaksjoner. Jeg er også klønete sosialt. Fikk små drypp av jevnaldrende gjennom oppveksten om at jeg ikke var like bra som de andre, at jeg var annerledes, og dette har formet mitt følelsesliv som voksen. Har alltid følt meg annerledes, at jeg er dummere enn alle andre, at jeg er en slags bedrager. Og følelseslivet mitt er intenst. Som sagt; lavterskeltilbud gjennom kommunen er både gratis og fint og har hjulpet meg. 

Anonymkode: 106ab...31b

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Er du mann eller kvinne? Svaret mitt avhenger av kjønn

 

Anonymkode: 9b859...f4e

Jeg er en kvinne i 20-årene. 

Anonymkode: 79755...c80

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg gikk på et stressmestringskurs i regi av kommunen, det var veldig fint. Fikk mange gode tips angående sosiale interaksjoner. Jeg er også klønete sosialt. Fikk små drypp av jevnaldrende gjennom oppveksten om at jeg ikke var like bra som de andre, at jeg var annerledes, og dette har formet mitt følelsesliv som voksen. Har alltid følt meg annerledes, at jeg er dummere enn alle andre, at jeg er en slags bedrager. Og følelseslivet mitt er intenst. Som sagt; lavterskeltilbud gjennom kommunen er både gratis og fint og har hjulpet meg. 

Anonymkode: 106ab...31b

Takk for svar. Det er akkurat sånn jeg har følt meg også. Sånne små stikk mange ganger setter seg dypt. Jeg skal se om det finnes noe sånt i kommunen min, er det i så fall gjennom Nav man får det eller spør jeg hos fastlegen?

Anonymkode: 79755...c80

[AnonymBruker]

1 hour ago, Pringle said:

Det finnes bøker om dette, rettet mot barn, men de er også bra å bruke for voksne som ikke lærte det som barn. Jeg har disse i bokhylla:

Oscar Brenifier: Hva tenker du om følelser

og Hva tenker du om godt og vondt, av samme forfatter.

Tusen takk for svar, jeg tenkte på å finne noen bøker som er rettet mot barn siden de kanskje er lettere å forstå i begynnelsen, men jeg følte meg litt dum da jeg søkte på det. Fint å høre at andre voksne har fått utbytte av sånt, jeg skal sjekke om jeg får tak i disse på biblioteket. 

Anonymkode: 79755...c80

[AnonymBruker]

Denne er fin

https://www.ark.no/produkt/boker/hobbyboker-og-fritid/klok-pa-folelser-9788205511545?gad_source=1&gclid=EAIaIQobChMIwoOW-KSzhAMVUU-RBR1Enw-qEAAYAiAAEgK4HfD_BwE

Anonymkode: 76178...267

[AnonymBruker]

«Ikke bare en følelse»

og

»Hvorfor har ingen fortalt meg dette før?»

er to boktips fra meg ❤️ ikke for barn, men ganske lettleste.

 

Anonymkode: f0a00...e12

[AnonymBruker]

Du har jo allerede kommet langt! 

Selv sliter jeg med affektfobi, og slet lenge med å føle noen følelser som helst. Nå kan jeg gjenkjenne dem i kroppen, regulere nervesystemet, søke sosial støtte, og andre konstruktive mestringsstrategier for å håndtere dem. Mitt beste tips er å identifisere for deg selv hva DU synes er gode måter å håndtere de ulike følelsene, og så eksperimentere litt med dette. Min psykolog snakker en del om at det å søke sosial støtte for å håndtere ulike følelser er en god ting, men det forutsetter også at man nettopp vet å be om det man trenger, og er i en posisjon til å ta i mot f.eks trøst, klem, eller le sammen. 

Jeg kan skrive noen av mine strategier! 

Sinne: slå i sofaputene (vinn-vinn, jeg får ut agg, og sofaen ser mye freshere ut), eller skyve hardt mot en vegg, skrive sinne-dagbok, der jeg skriver rett ut uten å forklare meg alle de sinte tankene (dette fører til at jeg kommer til bunns i hva jeg reagerer på, og det motiverer meg til handling!) 

Tristhet, sorg: legger meg i senga, og holder rundt meg selv, varmeflasker, eller ringer en venn, gråter, støtter meg selv, vugger meg selv, rister lett

Glede: danser, ler, vasker, går tur

Og en siste ting, min erfaring etter at jeg kom nær en del andre mennesker, fordi jeg fikk meg venner var at veldig mange, selv godt opp i 20-30-åra strever med følelsene sine. Flere enn halvparten har vokst opp med foreldre som ikke var så veldig gode på å lære bort følelsesregulering, og støtte barna i følelsene deres. Alle jeg kjenner nært og personlig sliter med å håndtere følelsene sine. Noen drikker, andre spiller for mye dataspill, noen er overdrevent mye sosial eller peoplepleasere. Så at du ikke er så god på dette er mer normalt enn du tror. ❤️ 

Anonymkode: da788...2a4

[AnonymBruker]

On 2/17/2024 at 11:52 PM, AnonymBruker said:

Du har jo allerede kommet langt! 

Selv sliter jeg med affektfobi, og slet lenge med å føle noen følelser som helst. Nå kan jeg gjenkjenne dem i kroppen, regulere nervesystemet, søke sosial støtte, og andre konstruktive mestringsstrategier for å håndtere dem. Mitt beste tips er å identifisere for deg selv hva DU synes er gode måter å håndtere de ulike følelsene, og så eksperimentere litt med dette. Min psykolog snakker en del om at det å søke sosial støtte for å håndtere ulike følelser er en god ting, men det forutsetter også at man nettopp vet å be om det man trenger, og er i en posisjon til å ta i mot f.eks trøst, klem, eller le sammen. 

Jeg kan skrive noen av mine strategier! 

Sinne: slå i sofaputene (vinn-vinn, jeg får ut agg, og sofaen ser mye freshere ut), eller skyve hardt mot en vegg, skrive sinne-dagbok, der jeg skriver rett ut uten å forklare meg alle de sinte tankene (dette fører til at jeg kommer til bunns i hva jeg reagerer på, og det motiverer meg til handling!) 

Tristhet, sorg: legger meg i senga, og holder rundt meg selv, varmeflasker, eller ringer en venn, gråter, støtter meg selv, vugger meg selv, rister lett

Glede: danser, ler, vasker, går tur

Og en siste ting, min erfaring etter at jeg kom nær en del andre mennesker, fordi jeg fikk meg venner var at veldig mange, selv godt opp i 20-30-åra strever med følelsene sine. Flere enn halvparten har vokst opp med foreldre som ikke var så veldig gode på å lære bort følelsesregulering, og støtte barna i følelsene deres. Alle jeg kjenner nært og personlig sliter med å håndtere følelsene sine. Noen drikker, andre spiller for mye dataspill, noen er overdrevent mye sosial eller peoplepleasere. Så at du ikke er så god på dette er mer normalt enn du tror. ❤️ 

Anonymkode: da788...2a4

TS her, tusen takk for veldig hjelpsomt svar! Jeg skal prøve noen av disse strategiene. Jeg må kanskje lese litt om affektfobi, for jeg sliter veldig med å komme i kontakt med følelser. Jeg tror generelt jeg føler lite, men samtidig veldig mye, hvis det gir mening...kanskje følelsene ligger under overflaten et sted, og at jeg kan føle mer hvis jeg jobber mer med å forstå meg på dette?

For eksempel så kan jeg lett føle meg irritert, sint eller lei meg, men følelsene er liksom samtidig intense og diffuse og det er vanskelig å peke på akkurat hvorfor jeg føler det slik og følelsene står liksom ikke alltid i stilling til det som har skjedd. Jeg sliter mye med å føle positive følelser, for eksempel hvis jeg er sammen med noen jeg er glad i og vi har det hyggelig eller jeg leker med et barn i familien som jeg er glad i kan jeg tenke "Nå har vi det fint. Dette er hyggelig", men jeg har liksom ikke de fine følelsene jeg tror man pleier å ha i slike situasjoner. Følelser som glede, lykke, tilhørighet har jeg nesten aldri. Er det mulig å trene seg opp på sånt eller bli mer åpen for følelser?

Anonymkode: 79755...c80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.2.2024 den 15.52):

Jeg er en kvinne i 20-årene. 

Anonymkode: 79755...c80

Je har adhd,  men klarer stort sett å ha kontroll på sinnet som dukker opp. Men av og til sprekker det, når jeg blir pushet for mye.

Men noen småting du kan jobbe med er.

1. Når blir du sinna? Og hvor ofte?

Hvis du blir mest sinna to uker pr mnd, og er irrasjonelle situasjoner du føler sonne, kan det være enkelt og greit hormonelt.

Er det i visse situasjoner , så kartlegg når.

2. Når du blir sinna og vet om det er noe du vanligvis ikke blir sinna av eller om det er en god grunn. Så hjelper det uansett ikke på å sprekke, så her har jeg lært tidlige tegn på at jeg kommer til å sprekke. Og går da unna.

Feks jeg blir veldig sliten pga adhd, og når jeg da ber om å være litt i fred men ikke kan eller får det. Da kan jeg bli sinna. Så da går jeg vekk. Er det vanskelig å roe meg alene, så sparker jeg litt i en vegg eller noe.  Da får jeg kanalisert sinnet ut alene og på noe som ikke går istykker. Da går sinnet raskt over. Trykket må bare ut på et vis. 

Anonymkode: 9b859...f4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS her, tusen takk for veldig hjelpsomt svar! Jeg skal prøve noen av disse strategiene. Jeg må kanskje lese litt om affektfobi, for jeg sliter veldig med å komme i kontakt med følelser. Jeg tror generelt jeg føler lite, men samtidig veldig mye, hvis det gir mening...kanskje følelsene ligger under overflaten et sted, og at jeg kan føle mer hvis jeg jobber mer med å forstå meg på dette?

For eksempel så kan jeg lett føle meg irritert, sint eller lei meg, men følelsene er liksom samtidig intense og diffuse og det er vanskelig å peke på akkurat hvorfor jeg føler det slik og følelsene står liksom ikke alltid i stilling til det som har skjedd. Jeg sliter mye med å føle positive følelser, for eksempel hvis jeg er sammen med noen jeg er glad i og vi har det hyggelig eller jeg leker med et barn i familien som jeg er glad i kan jeg tenke "Nå har vi det fint. Dette er hyggelig", men jeg har liksom ikke de fine følelsene jeg tror man pleier å ha i slike situasjoner. Følelser som glede, lykke, tilhørighet har jeg nesten aldri. Er det mulig å trene seg opp på sånt eller bli mer åpen for følelser?

Anonymkode: 79755...c80

Ja, min erfaring er at ja, absolutt! 

Jeg kan kjenne igjen det du beskriver. Og så er det ikke sikkert at grunnen for oss begge er det samme. Men for meg har det vært at siden jeg ikke har tillatt meg å kjenne på følelsene gjennom livet og barndommen, så når jeg får følelsar på situasjoner her og nå i livet, så er det også ofte "minne-følelser" jeg kjenner. Derfor blir de sterkere enn det som er "passende" for den situasjonen jeg er i nå. Jeg kaller dem emosjonelle flashbacks. Men så har jeg også en traumelidelse. Men jeg antar at selv om man ikke har det at man kan ha slike "minner" av følelser, som kommer sterkere frem når man får en følelse her og nå. Og dessuten at det kan handle om at det blir overveldende for deg siden du ikke vet hvordan du skal tåle dem. 

Anonymkode: da788...2a4