Foreldre med spiseforstyrrelser eller forstyrret forhold til mat

[AnonymBruker]

Dette skriver jeg ikke for å dømme, men fordi jeg er oppriktig nysgjerrig på hvordan foreldre som har et forstyrret forhold til mat takler det med å ikke overføre det til barnet sitt. Særlig de som er restriktive på spising  Jeg følger noen på instagram, mer og mindre kjente personer, som enten har en uttalt spiseforstyrrelse, eller bare framstår som de har et ekstremt forhold tii mat og kropp og er veldig tynne, som også har barn. Hvordan fungerer hverdagen og måltidene når man har et så anstrengt forhold til mat? Hvordan snakke om kropp når man f.eks.selv er ekstremt tynn? Noen med erfaring her?

Anonymkode: 18045...d55

[AnonymBruker]

Det klarer de ikke, det er vanlig at det går i arv i generasjoner. 
 

Anonymkode: 0c9ce...59e

[AnonymBruker]

Hadde ei venninne som slet med et meget anstrengt forhold til mat, og som var sykelig opptatt av trening. Hun pleide å kritisere hva jeg spiste (jeg var slank/tynn og spiste helt normal mat!). Vi har ikke kontakt lenger. Hun har senere «stått fram» på Instagram med at hun hadde en form for spiseforstyrrelse før, men legger fortsatt ut all den supersunne maten hun lager til familien (bønner og linser og supper uten kalorier, og er det bursdag og kake skal den jaggu ha bønner eller svisker eller sånt noe). Tror ikke hun er frisk ennå, og er redd for at hun viderefører det, ja… 

Anonymkode: dbcfc...e5c

[AnonymBruker]

Min erfaring er at de takler det ikke og overfører sykdommen til barna sine. Det er skadelig for barn å vokse opp i et slikt toxic miljø. 

Anonymkode: bfbd6...cd0

[AnonymBruker]

Jeg var innlagt med anoreksi da barna var små. (Slitt fra tenårene, fikk tilbakefall) Jeg trodde helt oppriktig at jeg klarte å skjule det.

Min primærkontakt på sykehuset hadde jobbet med spiseforstyrrede mennesker i snart 40 år. Hun understreket at hun ALDRI hadde opplevd at et barn ikke hadde forstått at den syke foreldrene ikke slet med mat.

Jeg kan legge til at mine barn merket dette. Min ene datter fikk selv anoreksia, den andre hadde også spiseforstyrrelser en periode. Min mor hadde forøvrig også spiseforstyrrelser da jeg var liten.

Så ja, det går nok i generasjoner 😔

Anonymkode: 62f77...f29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg var innlagt med anoreksi da barna var små. (Slitt fra tenårene, fikk tilbakefall) Jeg trodde helt oppriktig at jeg klarte å skjule det.

Min primærkontakt på sykehuset hadde jobbet med spiseforstyrrede mennesker i snart 40 år. Hun understreket at hun ALDRI hadde opplevd at et barn ikke hadde forstått at den syke foreldrene ikke slet med mat.

Jeg kan legge til at mine barn merket dette. Min ene datter fikk selv anoreksia, den andre hadde også spiseforstyrrelser en periode. Min mor hadde forøvrig også spiseforstyrrelser da jeg var liten.

Så ja, det går nok i generasjoner 😔

Anonymkode: 62f77...f29

*forstått at den syke forelderen slet med mat.

Anonymkode: 62f77...f29

[AnonymBruker]

Den kjente kokken Lise Finckenhagen vokste opp med en far som ikke spiste/hadde anoreksia. Hun har snakket om det i intervjuer, og man finner sikkert noe om det ved å google.

Anonymkode: a5e9a...00e

[fru Alving]

Tror det er vanskelig å ikke overføre egne issues til barna. Dette gjelder jo ikke kun mat, men og andre problemer vi voksne har, det går ofte i arv. Det er dette som er arvesynden...

Når det gjelder mat så er det dessverre sånn at en ganske stor andel av voksne kvinner har et anstrengt forhold til mat. Enten at de er kronisk på slankekur, ikke spiser "vanlige" ting som hvete eller melk eller gluten, eller at de overspiser og bruker mat som en form for trøst eller stressmestring.

[Gnå]

Jeg tror det kan slå begge veier: På den ene siden skal det nok en del til at barna ikke merker noe. Samtidig er nok de med sf ekstra oppmerksomme på hva som kan trigge, og  ekstra villige til å unngå dette.

Når barn arver sykdommen, må vi huske på at det er en stor biologisk faktor i sykdommen også, og den er det jo vanskelig å få til å forsvinne.