Hvordan føles det å vite at man skal dø?

[AnonymBruker]

Min venn var alvorlig syk og hadde fått beskjed om at slutten nærmet seg, selv om han prøvde alt for å holde seg i live og håpte på et mirakel.

Før han ble lagt inn på sykehuset avsluttet han abonnementer, ordnet med testamente og sa opp leiekontrakten.

Jeg turde ikke å spørre han hvordan han hadde det inni seg når han gjorde dette og hva han følte når han gikk ut av leiligheten sin for siste gang, men han sa han ikke var deprimert, men det må jo være en grusom følelse å vite at dette er snart slutten.😭

Jeg kan ikke forestille meg hvordan han hadde det og hjertet mitt gråter for han.

Har noen av dere fått dødsdommen, forberedt dere praktisk på at dere ikke lever lenger, men så har dere overlevd og blitt friske?

Anonymkode: f0383...ac7

[AnonymBruker]

Mulig dette er på siden av det du spør om, men vi har jo alle fått dødsdommen den dagen vi ble født. Jeg har ingen slik sykdom, men prøver likevel å forberede meg. Jeg er redd for å dø, redd for å ikke leve lenger. Men dette er jo individuelt. Folk har ulike tanker og følelser rundt døden. 

Jeg bare vil ikke at det skal ligge igjen masse greier som andre må rydde i når jeg er borte. 

Anonymkode: 884fa...8b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Min venn var alvorlig syk og hadde fått beskjed om at slutten nærmet seg, selv om han prøvde alt for å holde seg i live og håpte på et mirakel.

Før han ble lagt inn på sykehuset avsluttet han abonnementer, ordnet med testamente og sa opp leiekontrakten.

Jeg turde ikke å spørre han hvordan han hadde det inni seg når han gjorde dette og hva han følte når han gikk ut av leiligheten sin for siste gang, men han sa han ikke var deprimert, men det må jo være en grusom følelse å vite at dette er snart slutten.😭

Jeg kan ikke forestille meg hvordan han hadde det og hjertet mitt gråter for han.

Har noen av dere fått dødsdommen, forberedt dere praktisk på at dere ikke lever lenger, men så har dere overlevd og blitt friske?

Anonymkode: f0383...ac7

Tror det er normalt når ett menneske har fått en tidsfrist på livet sitt. Slike praktiske ting er ihvertfall noe man har kontroll over og man føler man rydder opp etter seg. 

Anonymkode: 524c0...ee1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Mulig dette er på siden av det du spør om, men vi har jo alle fått dødsdommen den dagen vi ble født. Jeg har ingen slik sykdom, men prøver likevel å forberede meg. Jeg er redd for å dø, redd for å ikke leve lenger. Men dette er jo individuelt. Folk har ulike tanker og følelser rundt døden. 

Jeg bare vil ikke at det skal ligge igjen masse greier som andre må rydde i når jeg er borte. 

Anonymkode: 884fa...8b2

Vet ikke om det er pga alderen eller at nå har alle barna blitt voksne samtidig som yngste ikke klarer seg alene uten mye hjelp fra meg (eller hjelpepersoner i kommunen) pga diagnoser, men jeg er også redd for å dø. Mest pga yngste barnet som jeg er redd for skal stå alene uten noen til å hjelpe og legge til rette. 

Jeg har tenkt mye på dette i det siste. Jeg har ikke vært redd for å dø tidligere, jeg har vært redd for selve dødsprosessen, men ikke det å være død. Nå er jeg det allikevel. 

Jeg var tilstede da faren min døde og det gikk ganske fredelig for seg, men han var noe urolig de siste timene før han døde. Jeg var også tilstede da broren min døde. Vi snakket mye sammen om dette før han døde og han var ikke redd før vi snakket om det et par dager før han døde. Han trodde på at han ville få det bedre på "den andre siden", men allikevel var det en liten tvil når det nærmet seg. 

Selve dødsprosessen var rolig. Han bare pustet ut og så gikk det lang tid før han pustet inn. Dette gjentok seg noen ganger, men så sluttet han å puste helt. Han var helt rolig hele tiden, men det kan være pga smertestillende og angstdempende medisin. 

Det jeg har tenkt mye på i det siste er hva som venter meg på andre siden. Jeg har trodd og tror fortsatt på reinkarnasjon, jeg tror ikke dette er det første livet jeg lever og jeg tror jeg kommer til å leve videre som en annen person en eller annen gang. Det jeg er redd for er at jeg igjen får et vanskelig liv, kanskje vanskeligere enn jeg har hatt denne gangen. 

Og så tenker jeg på miljøet og alle kriger og katastrofer. Hva om jeg blir født inn i et sted med krig og sult og katastrofer. 

Nå ble det mye andre tanker her enn det du spurte om, TS. Unnskyld hvis det jeg skrev var totalt bommert og utenfor tema. 

Anonymkode: d07f8...1a8

[AnonymBruker]

Herlig, alle skal dø og det er jeg glad for. Ingenting høres jævligere ut enn å leve for alltid.

Anonymkode: 17c4f...3d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vet ikke om det er pga alderen eller at nå har alle barna blitt voksne samtidig som yngste ikke klarer seg alene uten mye hjelp fra meg (eller hjelpepersoner i kommunen) pga diagnoser, men jeg er også redd for å dø. Mest pga yngste barnet som jeg er redd for skal stå alene uten noen til å hjelpe og legge til rette. 

Jeg har tenkt mye på dette i det siste. Jeg har ikke vært redd for å dø tidligere, jeg har vært redd for selve dødsprosessen, men ikke det å være død. Nå er jeg det allikevel. 

Jeg var tilstede da faren min døde og det gikk ganske fredelig for seg, men han var noe urolig de siste timene før han døde. Jeg var også tilstede da broren min døde. Vi snakket mye sammen om dette før han døde og han var ikke redd før vi snakket om det et par dager før han døde. Han trodde på at han ville få det bedre på "den andre siden", men allikevel var det en liten tvil når det nærmet seg. 

Selve dødsprosessen var rolig. Han bare pustet ut og så gikk det lang tid før han pustet inn. Dette gjentok seg noen ganger, men så sluttet han å puste helt. Han var helt rolig hele tiden, men det kan være pga smertestillende og angstdempende medisin. 

Det jeg har tenkt mye på i det siste er hva som venter meg på andre siden. Jeg har trodd og tror fortsatt på reinkarnasjon, jeg tror ikke dette er det første livet jeg lever og jeg tror jeg kommer til å leve videre som en annen person en eller annen gang. Det jeg er redd for er at jeg igjen får et vanskelig liv, kanskje vanskeligere enn jeg har hatt denne gangen. 

Og så tenker jeg på miljøet og alle kriger og katastrofer. Hva om jeg blir født inn i et sted med krig og sult og katastrofer. 

Nå ble det mye andre tanker her enn det du spurte om, TS. Unnskyld hvis det jeg skrev var totalt bommert og utenfor tema. 

Anonymkode: d07f8...1a8

Jeg var tilstede i dødsprosessen til min beste venn, og kommer aldri mer til å sitte ved et dødsleie.

Var fullstendig uforberedt på hva som skjer i de minuttene dødsprosessen er i gang, og da den syke skifter fullstendig farge til vokshvitt og ånder ut med øyne og munn åpen.

Det er sikkert annerledes å se en person som ikke er preget av sykdom dø, enn en som er avmagret og veldig preget av sykdom.

Jeg håper at det er et liv etter døden og at man møter sine avdøde venner og familie igjen ❤️

Jeg er redd for å dø eller vite at jeg kommer til å dø innen kort tid.

Håper jeg ikke er bevisst og at jeg slipper å pines.

ts

Anonymkode: f0383...ac7