Erfaringer med å gi slipp på gamle/dårlige venner, og at det ble bedre for deg?

[AnonymBruker]

Jeg har gått en del i terapi i det siste, og som så mange oppdager, så medfører ofte det å innse at man har vært en peoplepleaser som bare tenker på andre, at man ser vennskap og relasjoner i nytt lys. Jeg har selv skapt disse relasjonene på denne måten, jeg har gjort folk vant til at jeg stiller opp på den måten. Jeg må ta ansvaret for dette. 

Når jeg da har tatt steget ut av den rollen jeg pleide å innta har vennskapene "mugnet". Jeg har det mye bedre, tar endelig vare på meg selv og får beskjed om at "du har forandret deg", dette er jeg glad for, men de synes det er negativt. Dere som har gått gjennom det samme har nok egne historier om hvordan det har skjedd dere. 

Det jeg vil spør om er hvordan den overgangen var, fra å gi slipp på sitt gamle liv og den rollen man inntok, og overgangen til en ny? Jeg tenker det handler om tillit, ha tillit til at jeg vil få nye venner og relasjoner der fremme, men det er også skremmende. Samtidig ser jeg at jeg kan ikke fortsette i relasjoner med mennesker jeg ikke lenger er kompatibel med. 

Setter pris på alt av erfaringer, og råd. ❤️ 

Anonymkode: f971b...076

[AnonymBruker]

Jeg går også i terapi, og en del av grunnen er nettopp dette med at jeg alltid har vært veldig people pleaser. Spesielt for foreldrene og brødrene mine, men også for venner. Etter et par år i terapi fikk jeg endelig nok mot til å "kreve" noe tilbake fra relasjonene mine, dvs f eks bli sett og hørt når JEG har noe på hjertet. Ga folk flere sjanser til å vise en bit av omsorg eller empati til meg, men opplevde jo at de var stuck i rollen som mottaker (av omsorg og empati). Endte opp med at jeg kuttet relasjonen til mine foreldre + et par venner. Det var egentlig ille så vondt som jeg hadde trodd. Disse har jo vært energivampyrer som kun har sett seg selv og sitt i relasjonen til meg, så for meg har livet blitt bedre etterpå. Jeg har hørt av andre at disse personene synes det er trist at relasjonen tok slutt, men det er jo klart; de hadde jo tilgang på gratis terapeut og omsorgsperson 24/7 (altså meg). Jeg synes ikke det er trist, føler mest på en deilig lettelse.

Jeg står igjen med få nære relasjoner. Men de er i hvert fall verdifulle for meg. Det er alltid mulig å bygge nye relasjoner, men da skal jeg passe på å ikke bli caregiveren i forholdet. Det må gå begge veier. Jeg fortjener også å bli sett og hørt. Om ingen er med på den dealen, klarer jeg meg fint uten dem. Heller alene og lykkelig enn i en relasjon hvor jeg gir meg helt tom.

Anonymkode: 8915f...9c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg går også i terapi, og en del av grunnen er nettopp dette med at jeg alltid har vært veldig people pleaser. Spesielt for foreldrene og brødrene mine, men også for venner. Etter et par år i terapi fikk jeg endelig nok mot til å "kreve" noe tilbake fra relasjonene mine, dvs f eks bli sett og hørt når JEG har noe på hjertet. Ga folk flere sjanser til å vise en bit av omsorg eller empati til meg, men opplevde jo at de var stuck i rollen som mottaker (av omsorg og empati). Endte opp med at jeg kuttet relasjonen til mine foreldre + et par venner. Det var egentlig ille så vondt som jeg hadde trodd. Disse har jo vært energivampyrer som kun har sett seg selv og sitt i relasjonen til meg, så for meg har livet blitt bedre etterpå. Jeg har hørt av andre at disse personene synes det er trist at relasjonen tok slutt, men det er jo klart; de hadde jo tilgang på gratis terapeut og omsorgsperson 24/7 (altså meg). Jeg synes ikke det er trist, føler mest på en deilig lettelse.

Jeg står igjen med få nære relasjoner. Men de er i hvert fall verdifulle for meg. Det er alltid mulig å bygge nye relasjoner, men da skal jeg passe på å ikke bli caregiveren i forholdet. Det må gå begge veier. Jeg fortjener også å bli sett og hørt. Om ingen er med på den dealen, klarer jeg meg fint uten dem. Heller alene og lykkelig enn i en relasjon hvor jeg gir meg helt tom.

Anonymkode: 8915f...9c6

Tusen takk for at du deler. Dette gir meg håp og styrke! ❤️ 

Det gjør meg glad å høre at du føler på lettelse og er lykkeligere nå, selv om du er mer alene. 

Jeg kjenner på en dyp frykt for å ende opp alene. Min psykolog sier at jeg helt klart kan greie meg alene, uten å bli deprimert, og at det går an å skape nye relasjoner. Men jeg har den dype frykten som stopper meg fra å ta steget helt. Var du redd i forkant? 

Jeg har nok en del angst rundt det, katastrofetanker, der jeg ser for meg at jeg brenner broer, og ender opp med å angre uten en vei tilbake og så står alene i livet. Men på en måte er vi alle alene i livet, det er som at jeg på et vis ikke vil "bli voksen" og innse dette. 

TS

Anonymkode: f971b...076

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tusen takk for at du deler. Dette gir meg håp og styrke! ❤️ 

Det gjør meg glad å høre at du føler på lettelse og er lykkeligere nå, selv om du er mer alene. 

Jeg kjenner på en dyp frykt for å ende opp alene. Min psykolog sier at jeg helt klart kan greie meg alene, uten å bli deprimert, og at det går an å skape nye relasjoner. Men jeg har den dype frykten som stopper meg fra å ta steget helt. Var du redd i forkant? 

Jeg har nok en del angst rundt det, katastrofetanker, der jeg ser for meg at jeg brenner broer, og ender opp med å angre uten en vei tilbake og så står alene i livet. Men på en måte er vi alle alene i livet, det er som at jeg på et vis ikke vil "bli voksen" og innse dette. 

TS

Anonymkode: f971b...076

Jeg har mann og barn, så sånn sett er jeg ikke alene i livet. Men barna flytter hjemmefra om få år, og jeg vet ikke om ekteskapet består når barna flytter. Jeg har følt meg mye ensom i ekteskapet, så har på en måte allerede sett for meg at jeg kan ende opp alene etterhvert. Og på et eller annet tidspunkt godtok jeg den tanken, og etter det igjen ble jeg helt tilfreds med den. Plutselig så jeg mulighetene, i stedet for begrensningene. Mulighetene til å flytte, bo hvor jeg vil, reise hvor jeg vil, drive på med hva jeg vil. Jeg trenger ikke å bo nær foreldrene mine for å "ta vare på dem" i årene fremover, og jeg har ikke et vennemiljø som holder meg i byen jeg bor i nå. Tanken på at jeg vil være fleksibel og åpen for nye steder og nye relasjoner er svært fristende. Tenk så mange mennesker man kan treffe dersom man reiser litt mer rundt? I Norge, i København eller i Barcelona? Tenk hvilke relasjoner som kanskje ligger foran - relasjoner med andre folk enn hva man er vant til? Jeg synes det er spennende😊

Ellers tenker jeg at man nødvendigvis ikke må brenne broene, men heller sette opp en bom midt på broa. "Her går min grense nå, og det må respekteres". Da jeg kuttet kontakten med mine relasjoner ga jeg beskjed om at jeg hadde behov for å ta steget ut av relasjonen, uten å si "vi skal aldri snakkes igjen". Har ikke brent noen broer, men satt opp et stort stopp-skilt. Jeg har tegnet opp en tydelig grense. Om jeg ønsker kontakt igjen, er det opp til de andre om de vil det eller ei. Den ene vennen (eller eksvennen) sendte meg faktisk en laaang melding og fortalte at hen hadde tatt meg for gitt, og at hen angret. Jeg satte pris på meldingen, men akkurat nå vil jeg ikke gjenoppta kontakten. Kanskje senere. Kanskje ikke. Er nesten litt for deilig å ikke ha disse menneskene rundt meg som bare krever og krever. Jeg nyter livet nesten litt for mye nå😅

Anonymkode: 8915f...9c6

[Gjest Hoia]

Jeg har ikke erfaring med å være people p leaser i taket som utvikling av identitet, og det å bygge trygge grenser. Men jeg har erfaring med å jobbe med egne følelser ved å føle at jeg ikke strekker til med tanker knyttet til egne valg og erfaringer, uten å trekke andre inn i det. Da jeg var i tidlig tjueårene jobbet jeg med å skille mellom egen identitet og historie innabords, opp mot andres identitet og historie, når noe lignet. Jeg tror det sentrale for meg, sett hen til erfaring, er at jeg ikke var opptatt av å ikke skyve ansvaret for egne valg over på andre, det å prosessere uvilje, skyggeboksing på andre, er noe jeg ikke driver med - for egen skyld. Akkurat som at jeg ikke er i en setting med noen jeg ikke har valgt, har markert avstand til, eller ikke kjenner. Det er åpenbare grenser for de fleste av oss.

Jeg husker da jeg var liten, typisk i andre klasse på barneskolen, da jeg ikke var ferdig utviklet, eller ingen var det, så snakket jeg/vi alle etter munnen. Fordi det passet så fint i alle tilfellene, jeg fikk jo noe ut av hvert møte, selv om møtene mellom venninnene/vennene ikke var kompatible med hverandre, i det ene øyeblikket var den poppis, for i neste øyeblikk være helt ute. Jeg hadde ikke lært at for meg og samvittigheten min, og følelsen jeg gikk hjem med, i enden av uken, så ble det en ulempe for meg at jeg hadde splittet meg selv ved å danne en front mot en venn der, for så å henge seg på en ny front der. Dette selv om jeg ikke uttrykte fronten selv, dette kunne likegodt være en kjæreste eller guttevenn, elsker i voksen alder, men jeg vil påstå at den grensesettingen/måten å tenke på har de fleste lært i voksen alder - for egen del. Under murret den dårlige  samvittigheten, det jeg ikke hadde lært å sette ord på.

Jeg har derfor litt problemer med å skjønne slike splittede problemstillinger i voksen alder. Når noen sier til meg at "De er hjelp dem", så tenker jeg at det ikke har noe med meg å gjøre, fordi jeg aldri har vært i en posisjon der de som nevnes er i en posisjon der jeg har hatt behov for dem, og derfor heller ikke " til ulempe" for meg, fordi det er så langt unna min naturlige forståelse av samhandling. Når noen sier " De ønsker dem", så tenker jeg det er flott, jeg tenker bare ikke at de "ikke ønsker meg", fordi jeg ikke trenger at de ønsker meg, og jeg oppfatter det å være uønsket av noen jeg ikke trenger for noe som er utenfor min vanlige grenseforståelse. Dette selv om noen skyver over noe på meg som jeg ikke har hatt behov for, men som de betrakter som noe jeg bør være takknemlig for. Jeg klarer å innlemme de tankene i hodet mitt uten å sette noen i en utsatt posisjon. Det er et vanskelig skille, jeg vet ikke om det er et medfødt skille, men det jeg er opptatt av å signalisere er noe som er helt sentralt, er at det medfødte, ikke-medfødte aldri har vært mitt ansvar.

Endret 15. februar 2024 av Hoia