Angrer du på at du valgte å ikke få barn?

[AnonymBruker]

Jeg er 33 år. Jeg har ikke lyst på barn. Jeg liker barna til søsteren min, men jeg liker ikke egentlig barn utenom familie. Jeg liker også friheten med å ikke ha barn. Jeg har ikke et behov for å få det. Men så er det slik at man får en del kommentarer fra folk om at "Du kommer til å angre" og "Du kommer til å bli ensom når du er gammel."  Jeg ser ikke for meg at livet blir slik. Jeg ser for meg et liv med mange venner og mye til til voksne aktiviteter. Jeg reiser alle rede mye mer enn de på min alder som har barn. Jeg har mer tid til å møte venner og ta meg en øl. Jeg trenger ikke planlegge noen ting rundt barn. Jeg føler meg fri som fuglen, og det eneste jeg kan tenke på når jeg forestiller meg å få barn er at livet jeg ønsker meg ikke er lenger mulig. 

Angrer du på at du ikke fikk barn?

Anonymkode: ade88...971

[AnonymBruker]

Nei, har aldri hatt og har fortsatt ikke lyst på barn. Eneste er at det er litt kjedelig at alt av venner og kjente har forsvunnet inn i kjernefamilien, så er veldig mye alene.

Anonymkode: f8de7...e23

[AnonymBruker]

Jeg er 53 år og angrer absolutt ikke. Har vært sikker på at jeg ikke ville ha barn siden jeg var 6 år. Og jeg kunne ikke hatt den jobben jeg har hvis jeg hadde fått barn, spesielt ikke når mannen jobber i samme yrke. Da måtte vi i tilfelle gått motsatte skift og aldri hatt fri samtidig.

Anonymkode: 2530f...7be

[Gjest Chicchi]

Jeg er 33, fikk barn for to år siden, så du ønsker kanskje ikke svar fra meg.

Men jeg skulle ønske jeg hadde tenkt meg om to ganger før jeg satte i gang med familielivet. De koselige stundene gjør ikke opp for stresset. Jeg og mannen hadde det kjempefint bare han og jeg. Vi reiste masse og koste oss, fant på gøyale ting i helgene. Vi fant glede i små ting. Jeg var nærmest topptrent, for jeg kunne gå på treningssenteret når jeg ville.

Lang historie kort: Å være redd for å føle seg i ensom sent i livet eller være redd for å angre, er ikke en god nok grunn til å skaffe barn. Det skal være et høyt ønske og man skal være klar over alt man mister. Tapet av friheten og spontaniteten har vært som et mareritt for meg, og jeg skulle iblant ønske at jeg ikke var så naiv som trodde at det ikke gjaldt meg.

[AnonymBruker]

Jeg er 32 år, frivillig barneløs og har valgt å sterilisere meg. Jeg kan ikke huske et eneste øyeblikk i livet mitt, hvor jeg har tenkt at jeg vil ha biologiske barn, eller gå gravid. Før jeg bestemte meg for at jeg ikke ville ha barn, var tanken at jeg enten ville adoptere, eller bli fostermor. Jeg føler meg trygg i valget om sterilisering, selvsagt er anger en risiko, men i dette tilfelle føler jeg det er bedre å angre på at jeg ikke fikk barn, fremfor å angre på å få et barn jeg ikke ville ha i utgangspunktet. 

Anonymkode: 17e96...b1a

[AnonymBruker]

Chicchi skrev (Akkurat nå):

Jeg er 33, fikk barn for to år siden, så du ønsker kanskje ikke svar fra meg.

Men jeg skulle ønske jeg hadde tenkt meg om to ganger før jeg satte i gang med familielivet. De koselige stundene gjør ikke opp for stresset. Jeg og mannen hadde det kjempefint bare han og jeg. Vi reiste masse og koste oss, fant på gøyale ting i helgene. Vi fant glede i små ting. Jeg var nærmest topptrent, for jeg kunne gå på treningssenteret når jeg ville.

Lang historie kort: Å være redd for å føle seg i ensom sent i livet eller være redd for å angre, er ikke en god nok grunn til å skaffe barn. Det skal være et høyt ønske og man skal være klar over alt man mister. Tapet av friheten og spontaniteten har vært som et mareritt for meg, og jeg skulle iblant ønske at jeg ikke var så naiv som trodde at det ikke gjaldt meg.

Som frivillig barneløs, setter jeg så pris på ærligheten din. Er jo fremdeles stort tabu at foreldre snakker om livet etter barn, på denne måten. Takk for at du delte 😊

Anonymkode: 17e96...b1a

[skreppamedleppa]

Jeg er 84 modell så ikke sååå langt ifra deg sånn sett men jeg har ikke opplevd et eneste sekund i livet mitt til nå at jeg har hatt en snev av ønske om barn. Det er et ikke eksisterende ønske. Selvfølgelig kan det hende jeg angrer om 40 år, men sjansen for at jeg skulle angre om jeg fikk barn er myyyyye større slik jeg kjenner meg selv. Jeg ville nok helt sikkert elsket barnet rikelig, vært omsorgsfull og mer til, men livet mitt ville jeg nok mislikt sterkt.

Jeg vet at folk, eller noen folk elsker å fortelle oss at vi kommer til å angre men  undersøkelser av andre som har tatt samme valg tilsier at vi tar et valg og står inne for det valget hele veien og lever uten anger på det

https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/de-som-velger-et-liv-uten-barn-angrer-ikke/6654698/

"Tove Ingebjørg Fjell, professor i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen har skrevet boka «Å si nei til meningen med livet? En kulturvitenskapelig analyse av barnfrihet». I den forbindelse intervjuet hun en gruppe kvinner i 40-årene og en gruppe kvinner i 60-70-årene. Alle levde, eller hadde levd, i et heteroseksuelt forhold.

Ingen av kvinnene Fjell har snakket med angret på valget de hadde tatt. Likevel følte de ofte at de ikke ble trodd når de fortalte dette."

 

Jeg er og har vært veldig glad i mitt 39 årige barnfrie liv, jeg elsker det på alle måter. Og jeg kan ikke leve livet mitt med tanke på hva jeg muligens, kanskje, kanskje ikke føler når jeg er 80. Men det menneske jeg kjenner best av alle, det menneske jeg tilbringer hver eneste dag med- næmlig meg selv kjenner nok like sterkt på dette ikke ønske om barn som noen som sterkt ønsker å få barn så jeg velger å stole på meg selv både i dag og i måren og de kommende årene.

[AnonymBruker]

Nei, aldri vært i nærheten av å angre. 

Anonymkode: 6f41e...5b6

[AnonymBruker]

Tror ikke så mange angrer mens de er i 30-årene, kanskje heller ikke i 40-årene, når de ser oss foreldre er slitne, klager på kjøring, dugnader, lite søvn ++ MEN spør heller de som er i 50-årene og oppover i sen pensjonsalder, da tror jeg nok maaaange flere angrer på at de aldri fikk barn. Man blir ofte mye alene da venner tilbringer tid med kjernefamilie, barn og etterhvert barnebarn. Man får vennskapsfamilier osv. Den barnløse inviteres ofte ikke når andre med barn skal møtes, ofte fordi man tenker man «skåner» den barnløse.

Jeg tenker man som en barnløs godt voksen må trives veldig godt i eget selskap, ha mye hobbyer, ha et sterkt og givende partnerforhold, eller ha veldig sterk tilknytning til feks egne søsken/nieser/nevøer og øvrig familie så man ikke blir utelatt og glemt. 

Anonymkode: 0ffa5...0e8

[AnonymBruker]

Ikke barnløs her, og hadde jeg vært det så hadde det vært av aller høyeste grad av ufrivillighet. Men! Ville bare skyte inn at om man tar et slikt valg som å være frivillig barnløs, så angrer man garantert ikke. I så fall har man ikke vært 100% sikker. Jeg tror man bare ikke har det i seg, en evolusjonerende (hvis det er et ord) måte å holde befolkningen litt nede på. Men spennende tråd å følge med. Til nå er det 0 som angrer og det støtter opp om teorien min. 

Anonymkode: 25fa2...163

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Tror ikke så mange angrer mens de er i 30-årene, kanskje heller ikke i 40-årene, når de ser oss foreldre er slitne, klager på kjøring, dugnader, lite søvn ++ MEN spør heller de som er i 50-årene og oppover i sen pensjonsalder, da tror jeg nok maaaange flere angrer på at de aldri fikk barn.

Anonymkode: 0ffa5...0e8

Såvidt meg bekjent spurte ikke TS bare de unge. Hilsen godt opp i femtiårene. 

Anonymkode: 6f41e...5b6

[AnonymBruker]

Jeg er frivillig barnløs og 60 år, og jeg har ikke angret et sekund. Tvert i mot er jeg sikker på at jeg valgte rett da jeg jeg valgte bort barn. Friheten det har gitt meg har vært og er uvurderlig, og jeg har knyttet svært mange og gode vennskapsbånd som jeg har tid til å ta vare på, dette er venner for livet - i motsetning til barn som kan flytte over halve kloden om de finner det for godt. Jeg fant også en fin mann som heller ikke ønsket barn, og vi nyter livet.

Anonymkode: 141ba...f5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Tror ikke så mange angrer mens de er i 30-årene, kanskje heller ikke i 40-årene, når de ser oss foreldre er slitne, klager på kjøring, dugnader, lite søvn ++ MEN spør heller de som er i 50-årene og oppover i sen pensjonsalder, da tror jeg nok maaaange flere angrer på at de aldri fikk barn. Man blir ofte mye alene da venner tilbringer tid med kjernefamilie, barn og etterhvert barnebarn. Man får vennskapsfamilier osv. Den barnløse inviteres ofte ikke når andre med barn skal møtes, ofte fordi man tenker man «skåner» den barnløse.

Jeg tenker man som en barnløs godt voksen må trives veldig godt i eget selskap, ha mye hobbyer, ha et sterkt og givende partnerforhold, eller ha veldig sterk tilknytning til feks egne søsken/nieser/nevøer og øvrig familie så man ikke blir utelatt og glemt. 

Anonymkode: 0ffa5...0e8

Er så lei av å høre at man angrer når man blir eldre.. I denne tråden så er det også veldig lite konstruktivt ettersom at du ikke kan bidra med personlig erfaring, med å være frivillig barneløs. 

Anonymkode: 17e96...b1a

[skreppamedleppa]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

MEN spør heller de som er i 50-årene og oppover i sen pensjonsalder, da tror jeg nok maaaange flere angrer på at de aldri fikk barn.

 

Anonymkode: 0ffa5...0e8

Viss du ser av innlegget mitt så har de også blitt spurt og de angrer ikke. At du og andre ikke tror på de er en helt annen sak men det har jo ikke noe med realiteten at de uten barn stortsett ikke angrer på sin avgjørelse.

På samme måte som de som velger å få barn stortsett ikke angrer på sin avgjørelse men en finner selvfølgelig de som angrer i begge gruppene, men det er ingen grunn til å tro det er flere som angrer på valget om å være barnfri enn det er foreldre som angrer. Det er stortsett bare mennesker som insisterer på å snakke på de barnfri sine vegne (men selv er foreldre) som mener vi angrer eller kommer til å angre uten at det er noe hold i dette.

[AnonymBruker]

skreppamedleppa skrev (3 minutter siden):

Viss du ser av innlegget mitt så har de også blitt spurt og de angrer ikke. At du og andre ikke tror på de er en helt annen sak men det har jo ikke noe med realiteten at de uten barn stortsett ikke angrer på sin avgjørelse.

På samme måte som de som velger å få barn stortsett ikke angrer på sin avgjørelse men en finner selvfølgelig de som angrer i begge gruppene, men det er ingen grunn til å tro det er flere som angrer på valget om å være barnfri enn det er foreldre som angrer. Det er stortsett bare mennesker som insisterer på å snakke på de barnfri sine vegne (men selv er foreldre) som mener vi angrer eller kommer til å angre uten at det er noe hold i dette.

Jeg angrer ikke på å ha fått barna mine, men det ble ganske annerledes enn jeg hadde sett for meg og særdeles krevende. Hvis jeg hadde visst hva jeg gikk til, i forhold til hvordan hele livssituasjonen ble, så hadde jeg ihvertfall tenkt meg om en ekstra gang. 

Anonymkode: fb414...814

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Tror ikke så mange angrer mens de er i 30-årene, kanskje heller ikke i 40-årene, når de ser oss foreldre er slitne, klager på kjøring, dugnader, lite søvn ++ MEN spør heller de som er i 50-årene og oppover i sen pensjonsalder, da tror jeg nok maaaange flere angrer på at de aldri fikk barn. Man blir ofte mye alene da venner tilbringer tid med kjernefamilie, barn og etterhvert barnebarn. Man får vennskapsfamilier osv. Den barnløse inviteres ofte ikke når andre med barn skal møtes, ofte fordi man tenker man «skåner» den barnløse.

Jeg tenker man som en barnløs godt voksen må trives veldig godt i eget selskap, ha mye hobbyer, ha et sterkt og givende partnerforhold, eller ha veldig sterk tilknytning til feks egne søsken/nieser/nevøer og øvrig familie så man ikke blir utelatt og glemt. 

Anonymkode: 0ffa5...0e8

Tøv. Jeg er barnløs, 59, og angrer slett ikke. Kjenner meg ikke igjen i påstanden om å ikke bli invitert. Og jeg trives ikke best i eget selskap og har ikke familie i samme by, men er slett ikke utelatt og glemt.

Søsteren min er 65 og har barn, men barna har flyttet til andre deler av landet. Hun er ensom, men ikke jeg.

Anonymkode: ac0af...a8c

[Mandagsunge]

Forskning viser at frivillig barnlause eldre er like lukkelege som eldre med barn. Så nei: viss du ikkje har eit høgt ønske om barn, trur eg ikkje du vil angre på at du ikkje fekk dei. 

[AnonymBruker]

Vi hadde ikke planer om å få barn, men jeg ble gravid og valgte å beholde. Jeg er så takknemlig for at jeg rotet med ppillen. Jeg fikk livets største kjærlighet i gave. Friheten forsvant de første månedene ja, men så kunne vi reise som før. Vi var 2 måneder i Thailand og litt over 1 uke i italia det første året. Vi spiser like mye ute som før siden barnet er like glad i mat som oss. Vi trener så og si hver dag. Vi har jo noen begrensninger de første årene, men det er jo et par år av livet. Det eneste jeg savner her og nå er å sove gjennom natten uten å bli vekket, men det er jo en bagatell i det store og hele.  Har vi en lett unge? Ja. Har vi god økonomi? Ja. Hjelper vi hveradre? Ja. Hadde jeg angret om barnet ikke kom? Nei, for da hadde jeg ikke visst hva jeg gikk glipp av og hadde levd temmelig likt uten en liten som beriket livet.

Jeg tror man periodevis vil angre på å ikke få barn, men tilbringer man 15 min med andre sine barn så husker man fort hvorfor man tok valget i utgangspunktet. Så ikke stress.

Anonymkode: 1ba50...a5e

[Sannhetsøkende]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Vi hadde ikke planer om å få barn, men jeg ble gravid og valgte å beholde. Jeg er så takknemlig for at jeg rotet med ppillen. Jeg fikk livets største kjærlighet i gave. Friheten forsvant de første månedene ja, men så kunne vi reise som før. Vi var 2 måneder i Thailand og litt over 1 uke i italia det første året. Vi spiser like mye ute som før siden barnet er like glad i mat som oss. Vi trener så og si hver dag. Vi har jo noen begrensninger de første årene, men det er jo et par år av livet. Det eneste jeg savner her og nå er å sove gjennom natten uten å bli vekket, men det er jo en bagatell i det store og hele.  Har vi en lett unge? Ja. Har vi god økonomi? Ja. Hjelper vi hveradre? Ja. Hadde jeg angret om barnet ikke kom? Nei, for da hadde jeg ikke visst hva jeg gikk glipp av og hadde levd temmelig likt uten en liten som beriket livet.

Jeg tror man periodevis vil angre på å ikke få barn, men tilbringer man 15 min med andre sine barn så husker man fort hvorfor man tok valget i utgangspunktet. Så ikke stress.

Anonymkode: 1ba50...a5e

Nei!  De fleste angrer ikke periodevis, selv om du tror det. Veldig mange burde aldri fått barn. Det sier mye bare det.

 

Jeg er 43 og angrer overhodet ikke. Ikke periodevis heller. 

[AnonymBruker]

Sannhetsøkende skrev (2 timer siden):

Nei!  De fleste angrer ikke periodevis, selv om du tror det. Veldig mange burde aldri fått barn. Det sier mye bare det.

 

Jeg er 43 og angrer overhodet ikke. Ikke periodevis heller. 

Angrer var kanskje å ta litt hardt i, men at noen vil kanskje lure på hvordan livet hadde sett ut med barn, på lik linje som de med barn lurer på hvordan livet hadde sett ut uten barn.

Anonymkode: 1ba50...a5e