Bitter på barnefar

[AnonymBruker]

Hei, bare en utblåsning her.

Jeg har et lite barn i bhg, men har hatt det vanvittig tøft helt siden fødsel. Jeg mener at mye av det er pga barnefar og hvordan han har håndtert ting. Jeg mener at dersom han hadde tatt grep tidlig, så kunne min fødselsdepresjon- og angst vært langt mildere (eller ikke-eksisterende). Problemet er at han sa han skulle ta grep flere ganger, men gjorde det ikke. Vi er fortsatt sammen, men jeg sliter med å tilgi ham for veldig mange ting. Dette handler bl.a. om hvordan han har håndtert sine foreldre. Jeg har vært veldig tydelig om hvilke behov jeg har hatt, men skulle nok selv sagt fra til hans foreldre direkte om at de f.eks ble for voldsomme. Problemet mitt var bare at jeg ikke hadde sovet noe, jeg ammet, hormonene var helt på tur, jeg visste ikke opp og ned på meg selv, og trengte støtten fra barnefar. Jeg mener at det var hans ansvar å passe på meg rett etter fødsel. Istedenfor havnet jeg i flere situasjoner som over tid førte til nevnte diagnoser.

Jeg sliter enda med dette, og er fortsatt delvis sykemeldt fra jobb. Jeg taper økonomisk, jeg taper pensjon og karrieren min er hardt rammet fordi jeg ikke fungerer godt psykisk. Jeg er nå i behandling hos psykolog.

Jeg var kjempeforelska i mannen før barnet kom til verden, men nå sliter jeg voldsomt med tilliten og manglende romantiske følelser. Han har tapt seg noe voldsomt i kurs, og jeg sliter litt med å respektere ham når han lover noe (fordi han klarer ikke å holde det). Det er også flere ting her, som jeg ikke kan skrive om. Hvordan legger man fra seg en sånn bitterhet? Altså for MIN egen del. Det som er vanskelig er at hvis jeg stoler på ham igjen, så kan han potensielt såre meg igjen og ødelegge for livskvaliteten min. Slik jeg ser det nå så har jeg allerede tapt vanvittig mye.

What to do?

Jeg føler at hvis jeg bare tilgir ham for å ha fucka opp - så har han ikke fortjent det.

Anonymkode: 889d4...e35

[AnonymBruker]

Min eks sviktet også grovt etter fødselen. Han forårsaket fødselsdepresjon og forverret den i tillegg. Jeg var så bitter at det kokte inni meg. Etter to år med diverse videre svik gikk jeg fra ham. Det er gått fem år siden fødsel nå og jeg er mye mindre bitter. Selv om jeg har en sorg inni meg som mest sannsynlig aldri forsvinner, men den bitende bitterheten som nesten slukte meg er i hvert fall i hovedsak borte. 

Jeg trengte å gå til en psykolog for å rydde opp i tankene mine, og han hjalp meg til å forstå hva jeg måtte gjøre for min egen del. Har du tenkt på å prate med noen? 

Anonymkode: 5ab58...424

[Irak]

På meg så virker det nesten som du skriver det litt selv.....

Er ihvertfall det jeg leser mellom linjene, og inntrykket jeg får her ❤️.

Denne situasjonen virker til å være utrolig vanskelig for deg ❤️.

Hadde det vært meg så hadde jeg forventet at han ble med i terapi, og tok en aktiv del for sin egen del. Er han ikke villig til det så hadde jeg ikke vært i tvil. Da hadde jeg forlatt han for å beskytte meg selv.... Du har også et lite barn som trenger deg oppi alt dette......

Sender mange varme tanker din vei, og ønsker deg alt godt ❤️.

Du kan klare det ❤️. 

Velger å sende deg en sang fra Josh Groban som har betydd utrolig mye for meg når jeg føler at alt er håpløst, og jeg føler meg alene.....

Masse lykke til ❤️

 

[Traktor]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Hei, bare en utblåsning her.

Jeg har et lite barn i bhg, men har hatt det vanvittig tøft helt siden fødsel. Jeg mener at mye av det er pga barnefar og hvordan han har håndtert ting. Jeg mener at dersom han hadde tatt grep tidlig, så kunne min fødselsdepresjon- og angst vært langt mildere (eller ikke-eksisterende). Problemet er at han sa han skulle ta grep flere ganger, men gjorde det ikke. Vi er fortsatt sammen, men jeg sliter med å tilgi ham for veldig mange ting. Dette handler bl.a. om hvordan han har håndtert sine foreldre. Jeg har vært veldig tydelig om hvilke behov jeg har hatt, men skulle nok selv sagt fra til hans foreldre direkte om at de f.eks ble for voldsomme. Problemet mitt var bare at jeg ikke hadde sovet noe, jeg ammet, hormonene var helt på tur, jeg visste ikke opp og ned på meg selv, og trengte støtten fra barnefar. Jeg mener at det var hans ansvar å passe på meg rett etter fødsel. Istedenfor havnet jeg i flere situasjoner som over tid førte til nevnte diagnoser.

Jeg sliter enda med dette, og er fortsatt delvis sykemeldt fra jobb. Jeg taper økonomisk, jeg taper pensjon og karrieren min er hardt rammet fordi jeg ikke fungerer godt psykisk. Jeg er nå i behandling hos psykolog.

Jeg var kjempeforelska i mannen før barnet kom til verden, men nå sliter jeg voldsomt med tilliten og manglende romantiske følelser. Han har tapt seg noe voldsomt i kurs, og jeg sliter litt med å respektere ham når han lover noe (fordi han klarer ikke å holde det). Det er også flere ting her, som jeg ikke kan skrive om. Hvordan legger man fra seg en sånn bitterhet? Altså for MIN egen del. Det som er vanskelig er at hvis jeg stoler på ham igjen, så kan han potensielt såre meg igjen og ødelegge for livskvaliteten min. Slik jeg ser det nå så har jeg allerede tapt vanvittig mye.

What to do?

Jeg føler at hvis jeg bare tilgir ham for å ha fucka opp - så har han ikke fortjent det.

Anonymkode: 889d4...e35

Så hva er det egentlig han har gjort galt? Mange ord og lite innhold her. 

[Irak]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Min eks sviktet også grovt etter fødselen. Han forårsaket fødselsdepresjon og forverret den i tillegg. Jeg var så bitter at det kokte inni meg. Etter to år med diverse videre svik gikk jeg fra ham. Det er gått fem år siden fødsel nå og jeg er mye mindre bitter. Selv om jeg har en sorg inni meg som mest sannsynlig aldri forsvinner, men den bitende bitterheten som nesten slukte meg er i hvert fall i hovedsak borte. 

Jeg trengte å gå til en psykolog for å rydde opp i tankene mine, og han hjalp meg til å forstå hva jeg måtte gjøre for min egen del. Har du tenkt på å prate med noen? 

Anonymkode: 5ab58...424

TS skriver at ho er i behandling hos Psykolog ❤️. 

Godt å høre at du kom deg gjennom dine vonde opplevelser ❤️. 

Det kan være veldig vanskelig å unngå å bli bitter.... Heldigvis så er det mulig ❤️.

Bitterhet fører ingenting godt med seg...

Spiser deg opp innvendig bare....

Jeg er veldig takknemlig for at jeg ikke er bitter i forhold til alt jeg har opplevd ❤️.

Har brukt nesten tre år på å komme dit så det er mulig 👌. 

Godt å høre at du har det bedre ❤️. 

Mange varme tanker til deg ❤️. 

Denne sangen synes jeg er veldig god, og gjør meg glad 👏👏👏.

 

 

[AnonymBruker]

Irak skrev (15 minutter siden):

TS skriver at ho er i behandling hos Psykolog ❤️. 

Godt å høre at du kom deg gjennom dine vonde opplevelser ❤️. 

Det kan være veldig vanskelig å unngå å bli bitter.... Heldigvis så er det mulig ❤️.

Bitterhet fører ingenting godt med seg...

Spiser deg opp innvendig bare....

Jeg er veldig takknemlig for at jeg ikke er bitter i forhold til alt jeg har opplevd ❤️.

Har brukt nesten tre år på å komme dit så det er mulig 👌. 

Godt å høre at du har det bedre ❤️. 

Mange varme tanker til deg ❤️. 

Denne sangen synes jeg er veldig god, og gjør meg glad 👏👏👏.

 

 

Åh, beklager TS, det så jeg ikke. Har ørebetennelse og klarte visst å hoppe over den setningen 🙈

Anonymkode: 5ab58...424

[AnonymBruker]

Noen menn bruker lang tid på å finne ut av en tilværelse som far og støttende partner. Ikke vet jeg om din mann er sånn, men..

Mannen min var helt ubrukelig når jeg gikk gravid, under fødselen og det første året til barnet vårt. Han ville ikke ta på magen, for det føltes som en alien.

Han var så skjør at man skulle tro at han skulle knekke hvert øyeblikk, og var patetisk og svak.

Det var han som pushet på at vi skulle få barn sammen, jeg var veldig usikker siden jeg var fylt 40 og vi bare hadde vært sammen et år.

Jeg ble syk i forbindelse med svangerskapet, og det vi trodde var en fødselsdepresjon viste seg å være Graves, høyt stoffskifte. Som merkelig nok er "vanlig" i forbindelse med svangerskap. 

Jeg gikk vel ett år med verre og verre helse etter fødsel,før jeg fikk diagnosen og behandling. Og jeg ble psykisk og fysisk syk. Det var ille.

Pga manglende informasjon og kunnskap om sykdommen, var oppførselen og helsa mi noe som var skremmende og fremstod som dårlig form og irrasjonell oppførsel, og jeg behandlet han dårlig fordi jeg var så såret og skuffet over hvor ubrukelig han var når jeg gikk gravid og etterpå, bitterheten gjennomsyret oss.

Jeg ble sint bare jeg så han, og han ble jo bekymret for om det var den personen jeg egentlig var.

Ikke et klima som fremmet støtte og omtanke, for å si det sånn.

Men så begynte jeg å bli bedre, og etterhvert helt frisk. Og var veldig lei meg for hvordan alt hadde blitt, og måtte legge meg flat for alt jeg gjorde når jeg var psyk, selv om jeg virkelig ikke kunne noe for det. Konsekvensene kunne vært ruinerende, om vi ikke hadde midler og muligheter, uten at jeg skal gå inn på mer der.

Han måtte såklart bli voksen, og ta seg av ungen når jeg var blitt syk, og han viste seg å være den faren jeg håpte han skulle være. Og nå når tiden har gått, og begge må bli kjent med hverandre på nytt, som familien vi er.

Etter mange runder og samtaler, kan vi nå si at vi kom ut av det på den andre siden.

Han har fått tilbake troen på meg igjen, nå som vi skjønner mer av sykdommen i ettertid, og jeg har innsett at han bare var sein med å bli moden. Ikke uvillig, men treig.

Det jeg prøver å si er at man kan trenge tilgivelse selv noen ganger, og da er det litt ålreit å ha gitt det selv.

Det er ikke verdens undergang, selv om det føles sånn når man er sårbar og ensom i forholdet. Det var noe dritt, men jeg klarte det, og mannen min fikk mulighet til å vise at han også er hel ved.

Anonymkode: 528b2...65f

[AnonymBruker]

Parterapi 

Anonymkode: 68625...977

[Gjest WhisperingWind]

Om du ikke føler du er sammen med en partner og støttespiller så har du to valg. Bli og bite det i deg eller gå og bli lykkelig alene.

Jeg gjorde sistnevnte og har aldri vært lykkeligere. Og fant drømmemannen❤️

[Nymerïa]

Jeg blir litt usikker på hva som er målet ditt, TS. Er det å få anerkjennelse for hvordan det var? Er det å få han til å bli en partner du kan stole på? Er det å akseptere at han ikke er en partner du kan stole på?

Og nei, jeg er ikke enig i at det er du som skulle sagt fra til foreldrene. Jeg har en sønn og hvis han noen gang får barn så er det mye bedre at han tar opp slike ting med meg på tomannshånd enn at svigerdatter gjør det. Jeg tåler å høre "Det blir litt mye nå, mamma, ro deg ned" fra han som jeg har kjent hele livet. Det blir litt merkeligere å få den fra svigerdatter som kanskje er hormonell også. Jeg hadde fikset det, men det hadde blitt litt rart.