Er det utrolig egoistisk å gå for enebarn?

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, barnefar er enebarn og min far.

Er en grunn til at jeg har 3 barn nå.

Søsken kan bli uvenner, men muligheten for at de har det bra sammen er der!

Anonymkode: fc1b6...2a7

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og har aldri tenkt at mine foreldre er egoistiske. Tvert i mot har de stilt opp mer for meg og for min familie enn noen andre foreldre jeg vet om. Jeg har aldri savnet søsken.

Anonymkode: d27cf...ef0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har sett begge foreldrene mine da deres foreldre ble gamle og syke. Mine foreldre var begge enebarn og foreldrene deres bodde ikke i samme by, men flere timer unna. Det var travle og stressende perioder for dem og få telefoner om sykdom, og nå må dere komme så raskt som mulig. Jeg og mitt søsken var forholdsvis små, så det var ikke enkelt for dem å reise på minuttet.

Jeg sa alltid at jeg skulle ha flere barn når jeg ble stor, og jeg har nok ikke skjønt at mye bunner i at det kan være godt å ha noen å lene seg på, både når det gjelder sorg og gleder.

Jeg er så heldig å ha en søster som jeg er utrolig glad i, og vi støtter hverandre i tykt og tynt. Det var også godt å være to da vi mistet pappaen vår.

Våre barn er en større flokk og de er omgitt av søsken, søskenbarn, tanter og onkler. Det er noe jeg setter utrolig stor pris på at de har hverandre. Vi har også jobbet veldig aktivt for at våre barn skal ha en god og nær relasjon, sånn at de kan støtte seg på hverandre. Jeg er i alle fall glad for at jeg har fått tre barn, og at de har hverandre. 

Anonymkode: 38aa7...761

Er ingen garanti at søsken er der for hverandre. Eller er tilgjengelige. Min storebror kommer aldri til å ta ansvar eller hjelpe mine foreldre, som begynner å bli virkelig gamle. (Alt kommer til å falle på meg som er alene med barn) Skulle også vært foruten hans syke sjalusi og alt det onde han gjorde i oppveksten. Vi snakker aldri sammen og det er like greit. 

Anonymkode: cafa0...526

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Vi er så usikre! Mini er snart 2 og vi kjenner vi er veldig fornøyd med familien vår slik den er nå. 

Problemet er, vi er begge enebarn og våre foreldre er gamle hvilket vil si at barnet vårt har en ekstremt liten familie - når vi går bort er han helt alene.

Vi føler oss på en måte litt forpliktet ovenfor barnet til å gi han et søsken.

Kjenner bare at det frister så ekstremt lite! Er mange som venter nr2 i bhg nå og kjenner jeg fryder meg hver gang jeg ser gravidmagene over at det ikke er meg!

Vi driver et lite småbruk og har 2 hunder, 1 katt, 10 høner og fasan. Barnet har jo i så måte mange levende skapninger rundt seg å bry seg om. Vet det ikke blir det samme men…

Anonymkode: 59549...7ed

Nei. Ikke egoistisk. Helt og holdent et personlig valg. 

Er ikke garantert at søsken opprettholder kontakt med hverandre. Har 6 søsken, kun kontakt med 1...

Vil du ikke ha 2 barn, så la vær å få 2 barn. 

Anonymkode: d47fe...2ac

[AnonymBruker]

Jeg har 2 søsken, og knapt noen kontakt. Mine foreldre var noen som trengte mye omsorg selv når jeg jeg voksen, og begge er i dag døde. Så selv om jeg ikke er enebarn føles det litt sånn ut. Jeg har fått min familie i svigerfamilien min, og selv fått flere barn. Har en x svigerfamilie som jeg har hatt god kontakt med i ettertid også. Så søsken tenger ikke bety tett kontakt, ingen vondt blod mellom meg og søskene mine, men vi er veldig ulike og holder med den lille kontakten vi har. Jeg har to venniner som også har litt den sammen familiedynamikken og vi har veldig tette bånd litt som jeg ser søsken ville hatt. Så jeg synes dere skal få et barn til om dere ønsker det, ikke fordi man tenker barnet blir ensomt.

Anonymkode: ca7ce...8da

[AnonymBruker]

Jeg ville i alle fall ikke hatt noe "imot" å være enebarn, for å si det sånn. Men det var vel fordi aldersforskjellene var i største laget. 

Dermed har vi absolutt null og niks til felles, og derfor ingen særlig kontakt som voksne. De eneste gangene vi møtes er vel når det er bursdager (i alle fall på runde år) når barna våre skulle feires konfirmasjon eller lignende, og så viere. Men da blir vi stort sett invitert til hverandre, fordi man har en slags "plikt" til å gjøre dette. Vi er ikke særlig stor familie i utgangspunktet, og hvis man ikke hadde blitt invitert så kanskje andre i familien ville ha begynt å gnåle om hvorfor DEN eller DEN personen ikke er til stede ved sånne familie-sammenkomster...       

Anonymkode: b8c0f...177

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.2.2024 den 19.50):

Vi er så usikre! Mini er snart 2 og vi kjenner vi er veldig fornøyd med familien vår slik den er nå. 

Problemet er, vi er begge enebarn og våre foreldre er gamle hvilket vil si at barnet vårt har en ekstremt liten familie - når vi går bort er han helt alene.

Vi føler oss på en måte litt forpliktet ovenfor barnet til å gi han et søsken.

Kjenner bare at det frister så ekstremt lite! Er mange som venter nr2 i bhg nå og kjenner jeg fryder meg hver gang jeg ser gravidmagene over at det ikke er meg!

Vi driver et lite småbruk og har 2 hunder, 1 katt, 10 høner og fasan. Barnet har jo i så måte mange levende skapninger rundt seg å bry seg om. Vet det ikke blir det samme men…

Anonymkode: 59549...7ed

Litt kanskje. Barnet kan bli ganske alene i verden når dere går bort selv om barnet mest trolig er voksen da. 

Anonymkode: 93130...838

[AnonymBruker]

Umulig å svare på. Noen har det helt ok som enebarn, andre syntes det er leit å ikke ha noen søsken.

Selv har jeg 3 søsken, men de er mange år eldre enn meg, så i praksis har jeg vokst opp som enebarn.  Og det har jo på mange måter vært veldig ensomt. Vi har ikke hatt dårlig kontakt, men vi har ikke hatt god kontakt heller. Men med foreldre som fikk kreft og begge sin bortgang, så har det vært fint å ha søsken der. 

Iallefall jeg var veldig klar på det at enten skulle jeg ikke ha barn, ble det barn så skulle jeg ha to kanskje 3, og mine skulle være mye tettere i alder enn jeg med mine søsken. Så mine er på klassetrinn etterhverandre og 1,5 år imellom.  

De har ikke vært tette som små. Men nå som voksne har de begynt å se litt mer verdi i hverandre.  

Ut fra din situasjon med kun to naboer uten barn, da hadde jeg nok gått for ett barn til.  

Anonymkode: 3bdd2...7bc

[AnonymBruker]

Jeg har søsken, men savner fortsatt søsken. Det vil si, jeg  savner et sånt nært, fint, søskenforhold som noen av vennene mine har med sine søsken. Der man støtter hverandre og er venner og ting er fint. Med meg og mine søsken er vi kanskje for ulike. Vi har aldri hatt noe nært forhold. Jeg har forsøkt, men bare endt opp med å bli skuffet. Så jeg kunne sånn sett like gjerne vært enebarn.

Jeg synes ikke det er egoistisk å bare få et barn. Ja, kanskje man «tar fra» barnet muligheten til å få et nært søsken å støtte seg på i livet, men man vet jo aldri hva framtiden bringer heller. Det er ingen garantier. For å sette det på spissen - kanskje blir søsknet alvorlig psykisk sykt og den andre vil gjennom hele livet føle et stort, tyngende og ensomt ansvar for vedkommende. Det vet man jo ikke. 

Få er barn til om dere ønsker det. Men begge valg er like riktige!

Anonymkode: 4a926...88d

[AnonymBruker]

Jeg tenker at hvis man får et barn til uten at man vil, men hovedsaklig fordi man vil gi barnet man har fra før søsken, så er ikke dette en god grunn til å få barn og man kan stå i fare for å bli utbrent.

Anonymkode: 5ed1a...fb2

[AnonymBruker]

Jeg har søsken forresten. Vi er ikke nære. 

Anonymkode: 5ed1a...fb2

[AnonymBruker]

Hoia skrev (På 15.2.2024 den 20.09):

Et aber med enebarn er at de kan bli litt sånn at de kun ser egen nese. Men hvis de vokser opp med folk rundt seg, og også lærer å ta ansvar for andre enn seg selv, typisk dyr, vil gjøre at de virkelig klarer å å etablere dype relasjoner med andre. 

Tror ikke det. Det er vel en myte. Enebarn flest går i barnehage som andre barn. 

Anonymkode: 5ed1a...fb2

[AnonymBruker]

Jeg fikk min sønn og vil ikke ha flere! Han er snart tre år og jeg bare elsker å bruke all tid på han. Og han elsker det! Kan ikke tenke meg å gå gravid nå, stakkars han tenker jeg da. Føler jeg kan følge han opp 100% nå både med omsorg og økonomisk. Har fettere og kusiner han møter. Masse venner i bhg, og hjemme 100% oppmerksomhet fra mam og pap. Slik jeg ser det trenger egentlig et lite barn full oppmerksomhet. Skulle egentlig ha to jeg, men nå ser jeg at det vil gå på bekostning av min sønn. Jeg trenger ikke mer og tenker han søker ut. Er ikke spes nær med min storebror og storesøster. Vi er veldig ulike. Elsker å kunne investere all tid, ressurser og midler i ett barn jeg! Får jeg en til stjeler deg energi og oppmerksomhet fra han. Jeg tror det er mest ideelt å ha en jeg. 

Anonymkode: f171f...cfb

[AnonymBruker]

Det er jo i utgangspunktet grunnleggende ekstremt egoistisk å i det hele tatt å få barn...

Anonymkode: 89f9e...8f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg var enebarn og det står fortsatt klart i minnet de endeløse timene alene på rommet der jeg drømte om en liten søster eller bror jeg kunne ta vare på. Da var jeg nok litt eldre, typ barneskolealder… de første småbarnsåra var jeg mer happy go lucky og visste nok ikke bedre😅

Har selv fått fire barn nå, muligens for å kompensere alt det tapte i barndommen😂 og fordi jeg nå som voksen synes det er så trist å ikke ha noen søsken å dele livet med, barna har nesten ingen fettere eller kusiner og jeg savner en stor familie rundt oss. Det et også helt herlig å se det unike forholdet barna imellom - her er det tonnevis av kjærleik i luften hver dag🥰

Anonymkode: d99a2...39d

Ser den, men man oppfyller ikke alles ønsker ved å få et barn til, det er ikke sånn at alle førstefødte drømmer om småsøsken.  Søstra min ønsket seg veldig en lillesøster husker jeg, men hun er yngst og fikk ikke det. Jeg har enebarn, og hun har aldri ønsket seg småsøsken fordi hun ser hvor plagsomme småsøsknene til vennene kan være. Hun har i perioder ytret ønske om en storesøster, det skal jeg ærlig innrømme, men det kunne hun jo aldri fått uansett 

Anonymkode: 5ed1a...fb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har søsken forresten. Vi er ikke nære. 

Anonymkode: 5ed1a...fb2

Ikke vi heller! De var eldre og flyttet ut. Jeg følte meg som enebarn siste årene jeg bodde hjemme og det var ganske fint. De overøste meg jo med kjærlighet og fordeler. Ble da overbevist om at å være enebarn var helt supert! 

Anonymkode: f171f...cfb

[AnonymBruker]

Nei! Alle søsken er absolutt ikke venner. 

Anonymkode: 5a75a...fbd

[AnonymBruker]

Vet ikke om det er egoistisk. Jeg er selv attpåklatt(så mye at de flytta ut før jeg ble født) og jeg har virkelig og savner fortsatt å ha søsken relasjon til noen. Savner vokser faktisk jo eldre jeg blir. Tenker det er forskjell på oss også, noen syns sikkert det er topp. Jeg hadde virkelig trengt et søsken. 

Jeg var helt sikker på at jeg skulle ha mer enn ett barn. Fikk to tette og så glad for det. 

Anonymkode: 1a54d...3a7

[Skyblue7]

Nei, jeg syns ikke det.

Fint å få både 0,1 eller 4 barn om en vil det. Fordeler og ulemper.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Litt kanskje. Barnet kan bli ganske alene i verden når dere går bort selv om barnet mest trolig er voksen da. 

Anonymkode: 93130...838

Man kan bli alene i verden med søsken også. 

Anonymkode: e206f...9c3