Min samboer er bitter på alt i livet sitt, og jeg er så sliten av det

[AnonymBruker]

Min samboer er veldig bitter på alt i livet sitt. Han er bitter på både jobb,venner og oss som familie.

Når det gjelder jobb så jobber han i et firma som han mener at han ikke får like mange goder som andre i firma, føler seg urettferdig behandlet og ikke får vokse i firma. Men han tok seg en videreutdanning for et år siden og har et hav av muligheter til andre jobber. Han sendte en jobbsøknad for et halvt år siden og har ikke søkt noe mer etter det avslaget han fikk der. Han gjør jo ikke noe for å fikse det, han klager nesten hver dag over jobben.

Når det gjelder venner så føler han at mange av vennene hans ikke holder avtaler og ikke er særlig venner mer. Og jeg ser selv at de bryter avtaler, men jeg vet ikke helt hva han har gjort for vennskapet i disse siste årene heller. 

Han er også missfornøyd med familielivet med meg. Han valgte meg med to barn fra før, han til og med overtalte meg om at det var det livet han ønsket når jeg var usikker på om han faktisk ønsket det. Han har også valgt å få et barn med meg som han ønsket så sterkt. Han trives godt med sitt eget barn, men etter at mine ble tenåringer så er han bitter hele tiden. Barna mine er rolige og snille ungdommer, ingen store utfordringer eller frekke i munn. Men han plages så sterkt over at de ikke jubler over å gå med søpla, at de glemmer å ta sekken sin de første 5 minuttene på rommet, at rommet dems er rotete og at den største som er myndig om noen får år, ikke legger seg punktlig når han sier det. Han snakker om at han føler de ikke respekterer han fordi ting tar tid noen ganger, men han ser ikke hvor mye de faktisk hører på han. Ingen ungdommer er perfekte. Han klager til meg flere ganger om dagen over småting med dem og meg, jeg blir nedfor at ting aldri er godt nok, og alt jeg gjør er heller ikke godt nok. Han ser ikke hvor mye jeg gjør hver dag for at vi skal det bra som en familie og kjærester. Jeg er så lei meg hele tiden over bitterheten hans, og prøver jeg å snakke eller si noe om dette med han så går han så i forsvar mot meg hvor alle skal hakkes ned av han.  

I går tok jeg dette opp igjen og jeg sa jeg var lei av bitterheten hans. I går kom han inn på en ting han har snakket om tusen ganger før som han ikke klarer å legge fra seg. Han lar alt gnage på han i laaaaang tid,ting kommer frem i ettertid og det er meg han klager til. Dette var saken i går: 

Min sønn som jeg har fra før feiret jul med sin far og den familiesiden i fjor. Etter gaveåpning der, så ringte sønnen min meg og sa ordrett " tusen takk for gaven DERE" og var veldig glad og fornøyd og takket flere ganger igjen. Jeg sa etterpå når vi la på til min samboer at sønnen min ringte og takket oss for gaven og var så glad. I ettertid kom det frem at min samboer er sur og ikke ønsker å være med på mer gaver til sønnen min fordi han personlig ikke takket han. Jeg har prøvd å si at sønnen min tror han har takket begge, men samboer hører ikke.

Jeg sa til samboeren min at hvis han følte det sånn så skulle han sagt det med en gang, sønnen min går jo rundt og ikke aner at han har gjort noe "galt". 

Jeg synes det ble feil. Sønnen min har takket samboer personlig for andre gaver til jul og bursdag fordi han som regel har vært med oss og feiret, men i fjor så ble det er tlf til meg hvor han takket oss begge. 

Det ble en ganske stor greie i går fordi jeg sa at nå er jeg lei av den bitterheten hans over alle oss andre i livet hans. Han ble sur som vanlig. 

Altså, han kunne hatt det så bra. Jeg og barna er så snille, han kommer hjem til et ryddig og godt hjem, tente lys, rolige ungdommer, og et nydelig lite eget barn. Jeg er en god dame, som gjør det jeg kan for at vi skal ha et godt samliv. Han han lagt vekk bitterheten og heller sett det så tror jeg han hadde sett hvor bra livet sammen kunne vært. Han kunne også tatt selv bedre vare på vennene sine, og han har en bra og trygg jobb som han kunne byttet til en like bra en hvis han mistrives så mye. Istedenfor at han ser dette, finner han bare feil i alt og alle. Jeg orker snart ikke dette lengre, jeg føler meg ulykkelig og lite tatt vare på. De eneste gangene hans viser meg kjærlighet er når han er kåt. Han bjeffer mot meg med en gang ellers, tar alt jeg sier i verste mening akkurat som at jeg skulle vært ute etter han, som han mener at så mange rundt han er også. Ingen er grei mot han, men han er jo såå grei mot alle andre i sine øyne, mener han. 

Jeg kommer ingen vei med kommunikasjon heller,og å få med meg han til parterapi er nok like lett som å vinne i lotte da han er så vrang og sta på ting han ikke vil. 

Mannen er godt voksen, over 40 år. Blir dullet med av foreldrene sine i alle år og lever vel egentlig livet som at den eneste familien han egentlig har er sine gamle foreldre og våres fellesbarn.  

Jeg skjønner ikke hva som skjedde med han, hvor på veien det gikk galt. En gang i tiden var han så lykkelig over å ha møtt meg, han elsket livet våres sammen, og han var mer positiv til livet generelt. 

Hva gjør jeg her egentlig? Jeg vil jo heller ikke bryte familien vår for barna sin skyld, de har sin rot her på alle måter. Kanskje han vil gå, jeg vet ikke..

Anonymkode: 81afb...745

[AnonymBruker]

Du kan ikke bestemme at han skal ta grep men du kan bestemme om du vil fortsette slik eller ikke. 

Anonymkode: 7c097...bca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du kan ikke bestemme at han skal ta grep men du kan bestemme om du vil fortsette slik eller ikke. 

Anonymkode: 7c097...bca

Jeg vet, men jeg har nok blitt litt brutt ned av dette også psykisk over tid. Han får meg av og til å tvile på meg selv, og siden han aldri ser min side av saker så lurer jeg på til slutt om jeg alltid tar feil og om jeg er den vrange. Innerst inne vet jeg jo at det ikke er sånn, men det er hardt. Jeg ønsker jo heller ikke to hjem for minste barnet, jeg trodde livet skulle bli anderledes denne gangen. Jeg var alene i mange år med de andre, jeg fikk de veldig ung. Når jeg fikk barn med samboer så var det viktig for meg at dette skulle bli et godt liv sammen med stabilitet for dette barnet, og at det ikke skulle bli sånn det har blitt. Vi var så enige om alt en gang, jeg og samboer, hva som skjedde vet jeg ikke. Kanskje er følelsene hans for meg borte, men han er også bitter på alt annet og. Han er veldig egosentrert og alt handler om han på alle måter. Jeg vet ikke hvordan jeg skal møte han på ting lengre. 

Hjernen min sier "kom deg bort og det med en gang" og hjertet mitt sier "prøv litt til". 

Anonymkode: 81afb...745

[Flintis]

Kan han være deprimert eller stresset?

Jeg tror kanskje en  tur til lege og psykolog kunne ha hjulpet.

Jeg er ingen av delene.

[AnonymBruker]

Vil noen svare hva de tenker om eksempelet med sønnen min og gaven? 

Anonymkode: 81afb...745

[AnonymBruker]

Flintis skrev (Akkurat nå):

Kan han være deprimert eller stresset?

Jeg tror kanskje en  tur til lege og psykolog kunne ha hjulpet.

Jeg er ingen av delene.

Jeg har vært inne på tanken, og jeg tror absolutt at han trenger noen å snakke med. Men det kommer ikke til å skje, da han er så sta og nekter sånt. Han ser også på det som en svakhet å gå til psykolog som mann, det har kommet frem i samtale en gang om menn og psykisk helse. 

Anonymkode: 81afb...745

[Flintis]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vil noen svare hva de tenker om eksempelet med sønnen min og gaven? 

Anonymkode: 81afb...745

Jeg tenker sønnen din er en god gutt i den sammenhengen og sikkert i mye ellers også.

[AnonymBruker]

Flintis skrev (Akkurat nå):

Jeg tenker sønnen din er en god gutt i den sammenhengen og sikkert i mye ellers også.

Ja, han er det. Han er rett og slett en flott ungdom, og det sier jeg ikke bare fordi jeg er mammaen hans, han er virkelig det. Jeg skjønner ikke hvorfor samboer er så på at han har gjort noe feil i denne saken. 

Anonymkode: 81afb...745

[Gjest ti10]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vil noen svare hva de tenker om eksempelet med sønnen min og gaven? 

Anonymkode: 81afb...745

Jeg synes det er smålig av samboeren din. Og jeg er opptatt av å takke for ting, men hvis man er en gruppe der flere har gitt en gave eller flere til en person, og en person i gruppen så overbringer takk fra mottakeren til giverne, hadde jeg vært helt fornøyd. 

Det virker som om han samboeren din leter etter ting å irritere seg over. Orker du det i lengden?

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vil noen svare hva de tenker om eksempelet med sønnen min og gaven? 

Anonymkode: 81afb...745

Vil si at mannen din tar feil her. Sønnen ringte og takket dere. Han har gjort det riktige her. Høres ut som du har en flott ungdom i huset.  Høres også ut som om mannen din har en slags livskrise, han ser jo negativt på alt. Burde kanskje tatt seg en tur til legen. 

Anonymkode: 18a1e...89e

[Majer]

Høres ut som en livskrise, utbrenthet eller at han ikke har fått bearbeidet egen barndom. Man må finne ut hvorfor han føler seg så utilstrekkelig at han må kritisere andre. Høres ut som han er så langt nede at han ikke har viljestyrke igjen. Lettest å dra til behandler 

Endret 15. februar 2024 av Majer

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Vil noen svare hva de tenker om eksempelet med sønnen min og gaven? 

Anonymkode: 81afb...745

Kan forstå han hvis han hadde lagt spesiell omtanke i gaven og gledet seg til å høre om den falt i smak. Kanskje han også savnet å snakke med gutten på julaften? Han kan også være usikker på om sønnen din liker han? Ser dette at sønnen din ikke takker ham direkte som en bekreftelse på det. 
Men ellers ja, det virker noe hårsårt og umodent å dvele så mye over det som han gjør. 

Anonymkode: de8b8...b8e

[Blåttvann]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Min samboer er veldig bitter på alt i livet sitt. Han er bitter på både jobb,venner og oss som familie.

Når det gjelder jobb så jobber han i et firma som han mener at han ikke får like mange goder som andre i firma, føler seg urettferdig behandlet og ikke får vokse i firma. Men han tok seg en videreutdanning for et år siden og har et hav av muligheter til andre jobber. Han sendte en jobbsøknad for et halvt år siden og har ikke søkt noe mer etter det avslaget han fikk der. Han gjør jo ikke noe for å fikse det, han klager nesten hver dag over jobben.

Når det gjelder venner så føler han at mange av vennene hans ikke holder avtaler og ikke er særlig venner mer. Og jeg ser selv at de bryter avtaler, men jeg vet ikke helt hva han har gjort for vennskapet i disse siste årene heller. 

Han er også missfornøyd med familielivet med meg. Han valgte meg med to barn fra før, han til og med overtalte meg om at det var det livet han ønsket når jeg var usikker på om han faktisk ønsket det. Han har også valgt å få et barn med meg som han ønsket så sterkt. Han trives godt med sitt eget barn, men etter at mine ble tenåringer så er han bitter hele tiden. Barna mine er rolige og snille ungdommer, ingen store utfordringer eller frekke i munn. Men han plages så sterkt over at de ikke jubler over å gå med søpla, at de glemmer å ta sekken sin de første 5 minuttene på rommet, at rommet dems er rotete og at den største som er myndig om noen får år, ikke legger seg punktlig når han sier det. Han snakker om at han føler de ikke respekterer han fordi ting tar tid noen ganger, men han ser ikke hvor mye de faktisk hører på han. Ingen ungdommer er perfekte. Han klager til meg flere ganger om dagen over småting med dem og meg, jeg blir nedfor at ting aldri er godt nok, og alt jeg gjør er heller ikke godt nok. Han ser ikke hvor mye jeg gjør hver dag for at vi skal det bra som en familie og kjærester. Jeg er så lei meg hele tiden over bitterheten hans, og prøver jeg å snakke eller si noe om dette med han så går han så i forsvar mot meg hvor alle skal hakkes ned av han.  

I går tok jeg dette opp igjen og jeg sa jeg var lei av bitterheten hans. I går kom han inn på en ting han har snakket om tusen ganger før som han ikke klarer å legge fra seg. Han lar alt gnage på han i laaaaang tid,ting kommer frem i ettertid og det er meg han klager til. Dette var saken i går: 

Min sønn som jeg har fra før feiret jul med sin far og den familiesiden i fjor. Etter gaveåpning der, så ringte sønnen min meg og sa ordrett " tusen takk for gaven DERE" og var veldig glad og fornøyd og takket flere ganger igjen. Jeg sa etterpå når vi la på til min samboer at sønnen min ringte og takket oss for gaven og var så glad. I ettertid kom det frem at min samboer er sur og ikke ønsker å være med på mer gaver til sønnen min fordi han personlig ikke takket han. Jeg har prøvd å si at sønnen min tror han har takket begge, men samboer hører ikke.

Jeg sa til samboeren min at hvis han følte det sånn så skulle han sagt det med en gang, sønnen min går jo rundt og ikke aner at han har gjort noe "galt". 

Jeg synes det ble feil. Sønnen min har takket samboer personlig for andre gaver til jul og bursdag fordi han som regel har vært med oss og feiret, men i fjor så ble det er tlf til meg hvor han takket oss begge. 

Det ble en ganske stor greie i går fordi jeg sa at nå er jeg lei av den bitterheten hans over alle oss andre i livet hans. Han ble sur som vanlig. 

Altså, han kunne hatt det så bra. Jeg og barna er så snille, han kommer hjem til et ryddig og godt hjem, tente lys, rolige ungdommer, og et nydelig lite eget barn. Jeg er en god dame, som gjør det jeg kan for at vi skal ha et godt samliv. Han han lagt vekk bitterheten og heller sett det så tror jeg han hadde sett hvor bra livet sammen kunne vært. Han kunne også tatt selv bedre vare på vennene sine, og han har en bra og trygg jobb som han kunne byttet til en like bra en hvis han mistrives så mye. Istedenfor at han ser dette, finner han bare feil i alt og alle. Jeg orker snart ikke dette lengre, jeg føler meg ulykkelig og lite tatt vare på. De eneste gangene hans viser meg kjærlighet er når han er kåt. Han bjeffer mot meg med en gang ellers, tar alt jeg sier i verste mening akkurat som at jeg skulle vært ute etter han, som han mener at så mange rundt han er også. Ingen er grei mot han, men han er jo såå grei mot alle andre i sine øyne, mener han. 

Jeg kommer ingen vei med kommunikasjon heller,og å få med meg han til parterapi er nok like lett som å vinne i lotte da han er så vrang og sta på ting han ikke vil. 

Mannen er godt voksen, over 40 år. Blir dullet med av foreldrene sine i alle år og lever vel egentlig livet som at den eneste familien han egentlig har er sine gamle foreldre og våres fellesbarn.  

Jeg skjønner ikke hva som skjedde med han, hvor på veien det gikk galt. En gang i tiden var han så lykkelig over å ha møtt meg, han elsket livet våres sammen, og han var mer positiv til livet generelt. 

Hva gjør jeg her egentlig? Jeg vil jo heller ikke bryte familien vår for barna sin skyld, de har sin rot her på alle måter. Kanskje han vil gå, jeg vet ikke..

Anonymkode: 81afb...745

Han høres så utrivelig og selvsentrert og rigid ut at jeg antakelig ville følt meg så uendelig fri hvis jeg ble kvitt en sånn mann fra livet mitt. Tenk over om han drar deg mer ned enn opp.

[dol_br]

Mid-life crisis.

[Flintis]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg har vært inne på tanken, og jeg tror absolutt at han trenger noen å snakke med. Men det kommer ikke til å skje, da han er så sta og nekter sånt. Han ser også på det som en svakhet å gå til psykolog som mann, det har kommet frem i samtale en gang om menn og psykisk helse. 

Anonymkode: 81afb...745

Kanakje det går an å vinkle det dithen at han bruker deg som psykolog nå og du er ingen spesialist i så måte. Han ville kanskje ikke brukt en lekmann som spesialist på fysisk sykdom heller?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kan forstå han hvis han hadde lagt spesiell omtanke i gaven og gledet seg til å høre om den falt i smak. Kanskje han også savnet å snakke med gutten på julaften? Han kan også være usikker på om sønnen din liker han? Ser dette at sønnen din ikke takker ham direkte som en bekreftelse på det. 
Men ellers ja, det virker noe hårsårt og umodent å dvele så mye over det som han gjør. 

Anonymkode: de8b8...b8e

Nei, ingen spesiell omtanke. Han vippset meg penger og brydde seg ikke litt om en gang hva jeg kjøpte. Det var heller ikke viktig for han å snakke med han på tlf på juleaften, han ville tydeligvis når sønnen min kom hjem at han skulle gå bort til min samboer å takke han personlig. Men min sønn tror jo at han har takket begge. Hvis samboer ønsket det sånn så må han nesten si noe der og da, ikke la det gnage inni seg til han sprekker og aldri la det gå. Nå har vi snakket om det der så mange ganger i det siste, og han er like sint enda. Han vil ikke være med på bursdagsgave til sønnen min pga dette. Jeg sier ok, men synes grunnen er trist. Sønnen min er veldig grei med samboer også ellers. 

Anonymkode: 81afb...745

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

...Kanskje er følelsene hans for meg borte, men han er også bitter på alt annet og. Han er veldig egosentrert og alt handler om han på alle måter. Jeg vet ikke hvordan jeg skal møte han på ting lengre. 

Hjernen min sier "kom deg bort og det med en gang" og hjertet mitt sier "prøv litt til". 

Anonymkode: 81afb...745

Jeg synes du skal si dette til ham. At nå har han oppført seg så dårlig mot deg (og ungene) i så lang tid at du ikke lenger kjenner igjen den mannen du en gang ble sammen med. At han virker deprimert og bitter og har blitt så egosentrert at du ikke lenger vet hvordan møte ham lenger.

Jeg synes også du skal si at nå har dette gått så langt at hjernen din forteller deg "kom deg bort og det med en gang!", selv om du fremdeles er glad i ham. MEN, at nå har du fått nok, at du ikke kan endre dette forholdet alene når han ikke gjør noe, og at hvis dere skal redde forholdet og familien så må dere i parterapi og han må gå til psykolog for å finne ut hva det er han sliter med i seg selv. Og at uten dette så ser du ingen redning for forholdet, og at du derfor håper han blir med i parterapi, fordi du håper dere kan finne tilbake til det fine og gode forholdet dere en gang hadde.

Det hjelper ikke at du "prøver litt til", Ts, hvis han ikke "prøver". Og så alvorlig som dette er blitt, og han har så tydelige problemer med seg selv, så er det ikke nok om han sier han skal endre seg eller han skal "prøve" - nå må du holde hardt på at den tiden er forbigått fordi han ikke har endret noe frem til nå tross at dette har vært et problem lenge, og at psykolog og parterapi nå er eneste løsningen.

(Og blir han urimelig, spør ham om han hadde ønsket å være sammen med deg om du behandlet han slik han har behandlet deg i... år?)

Anonymkode: 07b27...894

[AnonymBruker]

Hvorfor gidder du? 

Anonymkode: 0c1af...7bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor gidder du? 

Anonymkode: 0c1af...7bf

Fordi vi har barn sammen og at han en gang var en mann jeg elsket så høyt og var så utrolig flott 😔

Anonymkode: 81afb...745

[AnonymBruker]

Krev at dere går i parterapi. Om ikke han vil eller ser nytten, så si at dere må for din skyld, for du har det ikke bra. Vil han ikke det, så er han overhodet ikke noe å spare på. 

Anonymkode: a521f...788