Hvordan si pent ifra til svigers?

[Olive_North]

Vi fortalte svigers om graviditeten tidlig, fordi jeg har hyperemesis og spyr hele tiden. Det var åpenbart at jeg var gravid.

Og det var ikke veldig lurt. Selv om vi var veldig klare på at det er tidlig og at alt kan skje - hun ble helt vill, skrek og var veldig glad. Jeg får meldinger hver dag og det er koselig, men også veldig vanskelig. 
 

Jeg og min samboer er veldig tilbakeholdende og forsøker å ikke ta gledene på forskudd. Jeg mistet et barn sent i svangerskapet for flere år siden. Svigermor vet dette. Hun syns også det er slitsomt at vi ikke klarer å glede oss så mye og prøver å trigge oss til å være gladere. 
 

Hun gleder seg vilt til å bli «ekte farmor» (hun er visst «falsk» farmor til sine fem bonusbarnebarn). Det er det eneste hun fokuserer på, hun skriver hver dag og spør når hun får fortelle andre at hun skal bli ekte farmor. Vi har jo selvfølgelig sagt at vi ikke skal fortelle min familie og venner før vi har fått svar på NIPT. 
Hun skriver også at min hyperemesis skyldes en viljesterk baby med masse personlighet. Hun syns det er så morsomt at den lager så mye ugang før den er født -tenk hvor stor personlighet den får! «Du får din lønn når gullklumpen blir født». Det er non stop sånne meldinger hver dag. Jeg vet at det bare er godt ment… 

Jeg hadde også hyperemesis ved forrige svangerskap. 
Nå har jeg spydd veldig mye og blør nesten daglig, så jeg har vært veldig urolig. 
 

Ja, jeg vet det var dumt å si det til henne, men hun hadde forstått det uansett. Men hva ville dere gjort? Skal jeg si ifra? I så fall hvordan? Hun er jo av den dramatiske typen🙈

[AnonymBruker]

Herregud blir irritert på dine vegne. Mannen må jo ta seg en alvorsprat med moren sin!

Har en svigermor selv som kan bli litt intens til tider og en gang ba mannen min meg om å blokkere henne faktisk. Han snakket med henne også altså og etter noen dager unblokket jeg og hun roet seg ned.

Tenker du fint kan blokkere henne litt, så kan mannen gi beskjed til henne om at du har skrudd av telefon en periode fordi du er dårlig og ikke orker så mye meldinger. I tillegg til å si tydelig ifra at hun MÅ slutte å mase. Gi henne gjerne en spesifikk dato for når dere får svar fra NIPT og si at før den datoen ønsker dere ikke å snakke mer om dette og hun får IKKE si noe til noen og det hjelper ikke å spørre hver dag. Den datoen er satt i stein.

Anonymkode: d8c48...140

[AnonymBruker]

Herregud. Her må mannen din bare ta en prat med henne. Jeg hadde nok «glemt» å svare henne på ørten sånne meldinger om dagen 

Anonymkode: bb111...a4a

[Olive_North]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Herregud blir irritert på dine vegne. Mannen må jo ta seg en alvorsprat med moren sin!

Har en svigermor selv som kan bli litt intens til tider og en gang ba mannen min meg om å blokkere henne faktisk. Han snakket med henne også altså og etter noen dager unblokket jeg og hun roet seg ned.

Tenker du fint kan blokkere henne litt, så kan mannen gi beskjed til henne om at du har skrudd av telefon en periode fordi du er dårlig og ikke orker så mye meldinger. I tillegg til å si tydelig ifra at hun MÅ slutte å mase. Gi henne gjerne en spesifikk dato for når dere får svar fra NIPT og si at før den datoen ønsker dere ikke å snakke mer om dette og hun får IKKE si noe til noen og det hjelper ikke å spørre hver dag. Den datoen er satt i stein.

Anonymkode: d8c48...140

Jeg har ikke pratet så mye med mannen min om hvor mye meldinger det kommer fra henne. Jeg spurte han om han får meldinger om graviditeten, men det får han ikke. Jeg kan gjøre det i kveld.
 

Og løsningen din med NIPT-datoen var bra, vi skal til henne i helgen. Jeg kan ta det med henne da, da kanskje det blir lettere for henne å lese kroppsspråket mitt også.

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Herregud. Her må mannen din bare ta en prat med henne. Jeg hadde nok «glemt» å svare henne på ørten sånne meldinger om dagen 

Anonymkode: bb111...a4a

Jeg kan ta praten med henne selv, det klarer jeg. Jo, jeg «glemmer» å svare på de fleste meldingene 🙈 

[AnonymBruker]

Du kan svare, men om du vil lage ennå dårligere stemningen så er det nok lurt at sønnen tar seg av den praten. Sier hun virkelig ekte farmor? Det håper jeg hun aldri sier foran disse barna som ikke er så ekte, eller at deres hører det. Vi skjønner det er litt spesielt men folk med antenner sier ikke sånt høyt. Virker som hun tar mest hensyn til seg selv, lite til andre

Anonymkode: d5cfc...b37

[AnonymBruker]

Omg, jeg hadde klikka. Nesten sånn jeg ser for meg at min mor hadde blitt om jeg ble gravid. Mas 24/7. Kjenner jeg blir irritert bare av å tenke på det.

Syns mannen di kan ta seg en prat med henne. 

Anonymkode: ac994...ecf

[AnonymBruker]

Mannen din må sette tydelige grenser og du skal ikke åpne flere meldinger fra henne. Ved hyperemesis trenger du jo all hvile og ro du kan få. Kanskje du må ta litt avstand fysisk også en periode?

Mannen din kan kanskje med fordel fortelle hvor dårlig du faktisk er og at svigermor må dempe seg med kommentarer om baby er "viljesterk med masse personlighet", det er jo ekstremt provoserende!

Anonymkode: 55dfb...195

[AnonymBruker]

Jeg ser på det fra en litt annen side enn de andre som har svart. Jeg forstår det er så enormt slitsomt, jeg hadde syns det selv, men det er ment godt fra hennes side. Jeg hadde en slik svigersøster som var helt over seg. Jeg tror oppriktig hun var mer glad enn når hun fikk egne barn. Jeg hadde prøvd å la henne holde på og bare ignorert litt - inn et sted, ut et annet. Hun er SÅ glad på deres vegne. Hun klarer ikke beherske seg av glede. Både for dere og for seg selv som bestemor. Hun prøver på sin merkelige måte å berolige deg med at det er et fantastisk lite menneske du bærer på, dette klarer du! Jeg tenker det er en ressurs man vil ta vare på for hjelp senere. Min svigersøster stiller opp natt og dag, når som helst, hva enn vi trenger. Hun er så stolt tante. Jeg ville personlig tilnærmet meg slik at jeg ville svart på en av meldingene at du syns det er hyggelig hun gleder seg slik, og en slags «jeg leser det du skriver, men beklager jeg ikke svarer på alt for jeg er SÅ dårlig». Også kan du droppe og lese nøye eller svare på ting, kanskje bare en gang i ny og ne. Deretter kan du se det an, om det roer seg eller det gir deg sjelero å vite at du ikke må svare eller bry deg så mye med det - eller om du vil ta det med mannen din, at han kan snike inn at du er veldig dårlig og trenger ro nå. Jeg ville ikke sagt ifra direkte; bare fordi jeg tror det vil såre henne såpass mye at det kan legge et lokk på forholdet deres senere. 

Anonymkode: ae4d7...e4a

[katties]

Huff 😕 Moren min bar også veldig ivrig I starten - jeg sa jeg var gravid i uke 2-3. Hun ringte først mye, men jeg sa tidlig ifra at jeg ønsker ikke å gledet meg enda: det er veldig tidlig enda, stor sjanse for å miste, noe sjanse for at ting går galt, så jeg vil heller sitte med håp, men ikke planlegge for mye enda. Begy te å bli en del fra uke 8 og from til uke 14, tror jeg. Alt så fint ut, men jeg visste jo ikke hvordan det kom til å gå.

Hun roet seg ned en del når jeg først sa ifra, og enda en del mer når jeg begynte å blø. Det holdt altså å si ifra én gang.

Jeg skjønner at hun prøver å gjøre det med hyperemesis til noe positivt, men det hjelper jo lite for den personen som kaster opp hele tiden. Altså: den positive følelsen hun kommer med er bare irriterende når må  selv ikke kan matche den. Her har hun litt dårlig emosjonell forståelse. 

Er uansett litt stygt å snakke om de andre barnebarna på den måten da. Hun kan tenke hva hun vil, men synes ikke man skal si slikt.

Endret 15. februar 2024 av katties

[Olive_North]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du kan svare, men om du vil lage ennå dårligere stemningen så er det nok lurt at sønnen tar seg av den praten. Sier hun virkelig ekte farmor? Det håper jeg hun aldri sier foran disse barna som ikke er så ekte, eller at deres hører det. Vi skjønner det er litt spesielt men folk med antenner sier ikke sånt høyt. Virker som hun tar mest hensyn til seg selv, lite til andre

Anonymkode: d5cfc...b37

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Omg, jeg hadde klikka. Nesten sånn jeg ser for meg at min mor hadde blitt om jeg ble gravid. Mas 24/7. Kjenner jeg blir irritert bare av å tenke på det.

Syns mannen di kan ta seg en prat med henne. 

Anonymkode: ac994...ecf

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mannen din må sette tydelige grenser og du skal ikke åpne flere meldinger fra henne. Ved hyperemesis trenger du jo all hvile og ro du kan få. Kanskje du må ta litt avstand fysisk også en periode?

Mannen din kan kanskje med fordel fortelle hvor dårlig du faktisk er og at svigermor må dempe seg med kommentarer om baby er "viljesterk med masse personlighet", det er jo ekstremt provoserende!

Anonymkode: 55dfb...195

Jeg tror det kan bli mer drama og dårlige følelser om mannen min må snakke for meg. Hun setter nok mer pris på at jeg tar dialogen selv. 
Problemet her er kanskje mer at jeg ikke har kommunisert tydelig nok og satt ned foten tidligere. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg ser på det fra en litt annen side enn de andre som har svart. Jeg forstår det er så enormt slitsomt, jeg hadde syns det selv, men det er ment godt fra hennes side. Jeg hadde en slik svigersøster som var helt over seg. Jeg tror oppriktig hun var mer glad enn når hun fikk egne barn. Jeg hadde prøvd å la henne holde på og bare ignorert litt - inn et sted, ut et annet. Hun er SÅ glad på deres vegne. Hun klarer ikke beherske seg av glede. Både for dere og for seg selv som bestemor. Hun prøver på sin merkelige måte å berolige deg med at det er et fantastisk lite menneske du bærer på, dette klarer du! Jeg tenker det er en ressurs man vil ta vare på for hjelp senere. Min svigersøster stiller opp natt og dag, når som helst, hva enn vi trenger. Hun er så stolt tante. Jeg ville personlig tilnærmet meg slik at jeg ville svart på en av meldingene at du syns det er hyggelig hun gleder seg slik, og en slags «jeg leser det du skriver, men beklager jeg ikke svarer på alt for jeg er SÅ dårlig». Også kan du droppe og lese nøye eller svare på ting, kanskje bare en gang i ny og ne. Deretter kan du se det an, om det roer seg eller det gir deg sjelero å vite at du ikke må svare eller bry deg så mye med det - eller om du vil ta det med mannen din, at han kan snike inn at du er veldig dårlig og trenger ro nå. Jeg ville ikke sagt ifra direkte; bare fordi jeg tror det vil såre henne såpass mye at det kan legge et lokk på forholdet deres senere. 

Anonymkode: ae4d7...e4a

Ja, det er litt dette jeg vakler mellom. Det kan jo (og det er helt sikkert) være som det er med din svigersøster. Svigers er veldig dramatisk og mer flamboyant en det jeg trodde 😅 men jeg ser også hvor utrolig stor ressurs hun kan være. Jeg har ingen familie i nærheten, så hans familie er det eneste vi har å lute oss mot. Jeg kan jo velge å «fight fire with fire», men da risikerer jeg å brenne broer.  Hun er ingen forferdelig person, hun er veldig fin -men hadde jeg visst at det skulle bli som dette ville jeg forsøkt å gjøre ting annerledes fra starten av. 

katties skrev (1 time siden):

Huff 😕 Moren min bar også veldig ivrig I starten - jeg sa jeg var gravid i uke 2-3. Hun ringte først mye, men jeg sa tidlig ifra at jeg ønsker ikke å gledet meg enda: det er veldig tidlig enda, stor sjanse for å miste, noe sjanse for at ting går galt, så jeg vil heller sitte med håp, men ikke planlegge for mye enda. Begy te å bli en del fra uke 8 og from til uke 14, tror jeg. Alt så fint ut, men jeg visste jo ikke hvordan det kom til å gå.

Hun roet seg ned en del når jeg først sa ifra, og enda en del mer når jeg begynte å blø. Det holdt altså å si ifra én gang.

Jeg skjønner at hun prøver å gjøre det med hyperemesis til noe positivt, men det hjelper jo lite for den personen som kaster opp hele tiden. Altså: den positive følelsen hun kommer med er bare irriterende når må  selv ikke kan matche den. Her har hun litt dårlig emosjonell forståelse. 

Er uansett litt stygt å snakke om de andre barnebarna på den måten da. Hun kan tenke hva hun vil, men synes ikke man skal si slikt.

Gikk alt bra med deg? Og ble moren din mer ivrig igjen lengre ut i graviditeten?

 

Ja, jeg syns også det er vanskelig med «ekte farmor». Og jeg håper det legger seg snart, jeg vil ikke at barnet vårt skal få annen oppmerksomhet på familietilstelninger etc…

[AnonymBruker]

Olive_North skrev (4 minutter siden):

 

 

Jeg tror det kan bli mer drama og dårlige følelser om mannen min må snakke for meg. Hun setter nok mer pris på at jeg tar dialogen selv. 
Problemet her er kanskje mer at jeg ikke har kommunisert tydelig nok og satt ned foten tidligere. 

Ja, det er litt dette jeg vakler mellom. Det kan jo (og det er helt sikkert) være som det er med din svigersøster. Svigers er veldig dramatisk og mer flamboyant en det jeg trodde 😅 men jeg ser også hvor utrolig stor ressurs hun kan være. Jeg har ingen familie i nærheten, så hans familie er det eneste vi har å lute oss mot. Jeg kan jo velge å «fight fire with fire», men da risikerer jeg å brenne broer.  Hun er ingen forferdelig person, hun er veldig fin -men hadde jeg visst at det skulle bli som dette ville jeg forsøkt å gjøre ting annerledes fra starten av. 

Gikk alt bra med deg? Og ble moren din mer ivrig igjen lengre ut i graviditeten?

 

Ja, jeg syns også det er vanskelig med «ekte farmor». Og jeg håper det legger seg snart, jeg vil ikke at barnet vårt skal få annen oppmerksomhet på familietilstelninger etc…

Men det ER jo stor forskjell på å være biologisk farmor og å leke "farmor" til en haug med andres unger som kom med på kjøpet. Litt merkelig at du ikke ser forskjellen. De andre ungene har jo en annen farmor. 

Anonymkode: 44f5e...a8b

[katties]

Olive_North skrev (1 minutt siden):

Og ble moren din mer ivrig igjen lengre ut i graviditeten?

Ja, jeg syns også det er vanskelig med «ekte farmor». Og jeg håper det legger seg snart, jeg vil ikke at barnet vårt skal få annen oppmerksomhet på familietilstelninger etc…

Alt gikk greit - det var ikke helt mulig å si hvor blødningen kom fra, me  de trodde det var kombinasjon av festeblòdning og litt svake blodårer i livmortappen. Det var også en risiko for placenta previa, da jeg alltid har hatt placentaen foran, og den har slltid startet med å vokse ganske langt ned, men bevegd seg opp etter hvert. Har en flott liten jente etter dén graviditeten i dag ❤️

Jeg sa til moren min at jeg ønsker å gledet meg litt stille, for jeg visste at det var så mye som kunne gå galt, og jeg visste det var veldig mye keg måtte finne ut av i etterkant av fødsel også, så for meg var det bedre å ta ting rolig og ikke bli skuffet senere - det hadde vært et mye større fall mentalt. Jeg sa hun heller kunne snakke om det med venninnene sine (selv om jeg visste det da ville bli til at de ble stressa i stedet, for ingen av dem har barnebarn enda, og tida begynner å gå ut). Hun vet at det å stresse en gravid dame ikke er bra, så det å bruke dét ordet i samtalene med henne var effektivt.

[Olive_North]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Men det ER jo stor forskjell på å være biologisk farmor og å leke "farmor" til en haug med andres unger som kom med på kjøpet. Litt merkelig at du ikke ser forskjellen. De andre ungene har jo en annen farmor. 

Anonymkode: 44f5e...a8b

Jeg SER forskjellen. Men jeg VET også at min manns stebrødre har bodd med min svigermor siden de var 5 og 3 år og ikke bare «noe som kom med på kjøpet» (som forøvet er ganske ekkelt å lese at du skriver). Jeg vet også att begge brødrene bor i samme nabolag som min svigermor og at hun er mye involvert i barnas hverdag. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Olive_North said:

Jeg SER forskjellen. Men jeg VET også at min manns stebrødre har bodd med min svigermor siden de var 5 og 3 år og ikke bare «noe som kom med på kjøpet» (som forøvet er ganske ekkelt å lese at du skriver). Jeg vet også att begge brødrene bor i samme nabolag som min svigermor og at hun er mye involvert i barnas hverdag. 

Jeg er ikke den du siterer men litt ekstra spesielt å snakke sånn om det er barn hun har hatt i familien siden de ble født, og fedrene til barna har hun sett vokse opp... Det er jo omtrent sidestilt med biologisk farmor mener jeg selv om det ikke er blodslekt...

Kunne til en viss grad skjønt det om det var bonusbarnebarn som i at sønnen hennes feks ble sammen med deg for et år eller to siden og du hadde et par store barn fra før. Da blir det jo nye barn og ikke umiddelbar bestemor-relasjon nødvendigvis. Er det jeg ser på som "bonusbarnebarn".

Ikke noe man burde si høyt uannsett da.

Anonymkode: d8c48...140

[AnonymBruker]

Her er det vel på sin plass, at partneren din setter ned foten, og tar en alvorsprat med sin mor. 

Anonymkode: 46cc3...e47

[Nymerïa]

Enn om du rett og slett skriver/ sier "Det blir litt mye nå, så jeg er ikke så aktiv med meldinger. Helsa tar det meste av fokuset. Hvis du savner info er det bare å ta det med Petter."

Og så er det faktisk lov at samboeren din tar kommunikasjonen med henne også for en periode. Hvis jeg noen gang kommer i hennes situasjon vil jeg synes det er mye bedre at sønnen min tar en slik realitetsorientering med meg enn at en hormonell svigerdatter som jeg ikke kjenner så godt gjør det.

[AnonymBruker]

Først av alt, jeg forstår det er innmari slitsomt, særlig når du har mistet tidligere. Jeg heller ville ikke ta «gleden på forskudd» veldig tidlig. Og det med at du har hyperemesis fordi babyen er viljesterk, der hadde jeg sliti. Jeg takler dårlig å være syk og kaste opp, så få usannheter linket til det 🙈

Men det med «ekte farmor», det kan jeg faktisk forstå litt. Jeg mener overhodet IKKE at dette er greit å fortelle alle i familien, og iallefall ikke bonusbarnebarna. Men at hun i lykkerus klarer å fortelle det til deg og din mann, og noen gode venninner, det forstår jeg faktisk. Hvorfor?

1. Det er faktisk noe spesielt å følge noen helt fra starten, se hvordan de var som babyer og føle at man er med helt fra starten.

2. Og dette er viktigst; det «ekte» barnebarnet vil alltid være hennes barnebarn. Om du har bonusbarnebarn kan du faktisk aldri være helt trygg på om de blir i livet ditt for alltid. Med bonusbarnebarn kan hun i værste fall sitte helt uten barnebarn, om forhold skulle ryke. Jeg har null problemer med å forstå at dette er en utrygghet.

Så jeg ville faktisk vist henne litt forståelse for at hun er lykkelig over dette, men samtidig gitt beskjed om at dette ikke er noe dere ønsker hun utrykker høyt da dere ikke ønsker at «feil ører» får høre dette. Forskjellsbehandling er heller ikke ok (utover enkelte ting jeg mener er helt naturlig, feks at hennes «ekte» barnebarn er den som feks arver et arvesmykke). 

Anonymkode: d7c48...2f1