Sykmelding

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er litt der at jeg vurderer sykmelding, burde nok sikkert gjort det for lenge siden. Historien er at vi har to barn, 1,5 år og 5 år. Begge har hatt kolikk. Kolikken ga seg omsider etter rundt 8 måneder men de har fortsatt å være sur og misfornøyd og krevd MYE stimuli helt frem til ca 2 års alderen, hvertfall med ho eldste. Håper 1,5 åringen også "roer" seg litt rundt 2-års alderen. 

jeg skriver ikke alle detaljer da det vil bli mye skrift. Men parallelt med at vi fikk 1,5 åring som da hadde kolikk var da den eldste 3 år og det var mye som skjedde for henne både flytting fra en by til min hjemby pluss at hun fikk en lilllebror som konstant gråt dag og natt og derav utslitte foreldre hele tiden med lite overskudd til å være de foreldrene 3-åringen fortjente, selvom hun også fikk mye oppmerksomhet og alt dette, men for henne var det ikke nok naturligvis. Så dette 1,5 året har vært utrolig vanskelig både med den yngste med sine "issues" kolikk, gråting og ingen søvn på natt nesten som går utover mye. Vi foreldre jobber 100% i tillegg, pappan sliter med utmattelse oppå det hele og jeg må ta i et ekstra tak for å skåne han, og eldste har en del utrfordringer rundt det med sinne og regulering av sinne/følelser når hun blir sinna.  Det har vært mye "krangling" både mellom meg og ho og selvsagt tærer hele denne totale pakken på samlivet også. (Vi er i kontakt med helsestasjonen for oppfølging og veileding rundt henne)

Vi har fått postafen med tilatelse av lege som vi kan gi en kvart tablett hver kveld nå til 1,5 åringen en periode for å forhåpentligvis hjelpe han til et bedre søvnmønster, og det har vært til stor hjelp. Så nå får vi hvertfall sove litt bedre, nå er det oppvåkning kun 3 ganger pr natt kontra HELE natten.

Jeg kjenner at å jobbe 100% tar knekken på meg. Ikke selve jobben, men det å komme hjem og være mamma det tapper meg for mye krefter etter dette året som har vært. Selvom ting går litt bedre så kjenner jeg at jeg har en del symptomer som sier meg at kroppen min har vært utsatt for stress og press over lang tid, blant annet kjenner jeg det strammer seg i halsen og magen når jeg kommer hjem og er med ungene... Og jeg har begynt å se dårligere, sannsynligvis som følge av stresset over lang tid som følge av lite søvn og stress. Det er tøft å innrømme det og jeg elsker dem overalt på jord, men det har vært helt uuholdelig hjemme særlig det siste 1,5 året. 

Så det jeg lurer på er om det er holdbart å spørre om en gradert sykemelding? Eller er dette noe man bare må stå i til ting bedrer seg? Og jeg har ved to anledninger det siste 1,5 året tatt en kniv og skjært meg selv, ikke selvmordsforsøk men rett og slett fordi jeg ønsker å skade meg, få ut sinnet mitt og skade meg selv, men ikke selvmordsforsøk altså. Det er ikke snakk om store kutt! Og ungene mine er ikke i fare bare sånn det er sagt ❤️ MEN, er det dumt da av meg å nevne akkurat den biten for legen evt? Det med selvskading? Bør jeg utelate den biten? Blir jeg meldt til barnevernet om jeg forteller at jeg har skadet meg selv feks? Det er egentlig det siste her jeg lurer mest på: om man skal være ærlig med legen å si det eller bør jeg tie om det? 

 

Anonymkode: 293c3...514

[AnonymBruker]

Det er selvfølgelig innafor. Det skal du ikke tenke på. Men sykemelding i en slik situasjon er en midlertidig løsning. Du sier også du trives på jobb, kanskje kan det være et fristed for deg som du ikke burde miste. 

Hva tenker du er den langsiktige løsningen? Hvordan avlaster dere hverandre? Har dere andre i nettverket som kan hjelpe? Be om hjelp fra barnevernet?

Anonymkode: f3a94...d85

[AnonymBruker]

Hvis med å jobbe 80% istedenfor 100? 

Jeg tenker det er livssituasjonen som påfører dette, og da er det vel livssituasjonen du bør gjøre noe med? Bytte jobb, jobbe redusert etc. Skulle du bli sykemeldt håper jeg virkelig du bruker den tiden til å tenke ut en mer langvarig løsning på problemet ditt. 

Anonymkode: a17be...c5b

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvis med å jobbe 80% istedenfor 100? 

Jeg tenker det er livssituasjonen som påfører dette, og da er det vel livssituasjonen du bør gjøre noe med? Bytte jobb, jobbe redusert etc. Skulle du bli sykemeldt håper jeg virkelig du bruker den tiden til å tenke ut en mer langvarig løsning på problemet ditt. 

Anonymkode: a17be...c5b

Ja, sykmeldingen hadde isfåall vært for å hentet meg inn, fått overskudd, sovet på dagen for å kunne fungere som mamma når ungene blir hentet. Så det er derfor jeg tenker en sykemelding kunne hjulpet oss, med lite søvn og stress over lang tid uten noe form for hvile noen gang så tror jeg en sykemelding for å hente seg inn igjen og fått ladet batteriene hadde hjelpt utrolig mye. Det er det jeg kjenner behovet er: hvile og søvn. Høsten som var hadde jeg en 60% jobb og kjente at jeg faktisk da tålte mye mer de utfordringene vi lever med på hjemmebane, for da var lysglimtet at jeg hadde fri dagen etterpå feks og kunne hente meg inn igjen i fred og ro og sånn sett tålte jeg da de eventuelle utfordringene som måtte oppstå på hjemmebane betraktelig bedre enn jeg gjør nå som jeg jobber 100% og aldri har mulighet til å hente meg inn igjen. Så det er nok det som er det største problemet: at jeg er utbrent og har møtt veggen og da er det hvile som hjelper nå først og fremst. 

Anonymkode: 293c3...514

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er selvfølgelig innafor. Det skal du ikke tenke på. Men sykemelding i en slik situasjon er en midlertidig løsning. Du sier også du trives på jobb, kanskje kan det være et fristed for deg som du ikke burde miste. 

Hva tenker du er den langsiktige løsningen? Hvordan avlaster dere hverandre? Har dere andre i nettverket som kan hjelpe? Be om hjelp fra barnevernet?

Anonymkode: f3a94...d85

Ja, jeg trives godt på jobb. Men jeg er nyansatt så det er mye å sette seg inni, og holder også derfor igjen litt dette med evt. gradert sykemelding. Det er litt kjipt å starte i ny jobb med sykemelding. Men som jeg skrev i et innlegg til en annen så merker jeg at det er stor forskjell på å jobbe 100% som jeg nå gjør vs 60% som jeg gjorde før jul. Da hadde jeg hvertfall et lyspunkt i hverdagen de dagene og nettene det var som verst, da visste jeg at jeg hadde fri noen dager i uken og kunne hente meg inn igjen. Nå har ikke jeg det som en "gulrot" nå som jeg har 100% jobb. Så jeg får aldri hentet meg inn på noen måte og føler jeg går i underskudd hele tiden og som en zombie på jobb. Jeg tror det er en slags utbrentet jeg kjenner på.... Det er alltid sånn at høydepunktet mitt er når jobbhverdagen er over og jeg tenker på at jeg skal hente ungene i bhg, og jeg går ofte tidligere også fordi jeg gleder meg sånn til å hente de. Men så står ikke gledene alltid til forventiningene, kroppen kapitulerer så det blir litt mismatch mellom virkeligheten og forventningene. 

Så, det er nok underskudd over såpass lang tid som gjør at jeg har det sånn og dermed også tåler lite når jeg da kommer hjem etter en arbeidsdag og så er det hjem til mer jobb hjemme. Muligheten til aldri å få lade opp, det er den som er litt ødeleggende. I det siste har jeg laft meg sammen med 5-åringen og sovnet med henne når hun legger seg for kvelden,. Jeg får i det minste litt hvile, frem til 1,5 åringen våkner på natt. Pappan tar han frem til pappan da legger seg og så tar jeg han senere på natten om han våkner. Men jeg tror en sykemelding hadde vært godt først og fremst for å få ladet batteriene og ikke gå på underskudd hele tiden. 
Og så er det litt det også, vi avlaster hverandre, men begge to er utslitt så det blir litt som at den blinder leder den blinde, og det er ikke alltid like gunstig. Vi har besteforeldre og familie i nærheten men de er ikke akkurat så veldig behjelpelig.. Tilbyr seg aldri å ta ungene med seg på noe, og for meg koster det å spørre om hjelp, uansett hva det er til. Jeg er sånn at jeg ønsker å klare meg selv, men jeg kjenner jo på kroppen at det slår bare tilbake på en selv. 

Anonymkode: 293c3...514

[AnonymBruker]

Det kan høres ut som mangel på hvile og søvn over lang tid ++ har hatt sine massive konsekvenser for både deg og familien som sådan. Tror du gjør en viktig investering for familielivet og deg selv om du får sykemeldt deg. Som du selv skriver trenger det ikke være 100% men kanskje 40%, sånn at du jobber slik som du gjorde før du startet i 100% siden du balanserte det greit? 
Det er bedre at ungene har en mamma med overskudd enn den dårlige samvittigheten overfor jobben. En sykemelding vil være nødvendig for å komme til hektene igjen, det kommer ikke av seg selv slik hverdagen din er nå. Så da er det fornuftig å ta noen grep som du nå er inne på, dette vil hjelpe dere på god vei. 

For meg høres det også ut som du kanskje burde snakket med noen, bearbeidet saker og ting? Det er tøffe tider og år du/dere har vært gjennom.  Du nevner dette med selvskading, det er tydelig at du ikke har det bra og har kanskje noen ubearbeidede følelser/traumer enten fra dette eller tidligere år også... Å få barn kan utløse mange ulike mekanismer som igjen kan henge sammen med egen barndom og eventuelle traumer/negative episoder. Jeg sier ikke at dette nødvendigvis er tilfelle hos deg, men jeg vil jo oppfordre deg til å vurdere om det kan være fornuftig å enten snakke med en psykolog eller andre fagfolk, ut fra sånn jeg tolker helhetsbildet her? (hilsen psykolog)

Anonymkode: 293c3...514

[AnonymBruker]

Vær 100% ærlig med legen! Barneverntjenesten blir ikke involvert om ikke det er fare for deres liv og helse. Og uansett er de bare der for å hjelpe.

Det er selvsagt mer enn innafor med en sykmelding når du har det sånn, så får dere brutt en nedadgående spiral❤️

Lykke til!

Anonymkode: 7d9f3...771

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ja, jeg trives godt på jobb. Men jeg er nyansatt så det er mye å sette seg inni, og holder også derfor igjen litt dette med evt. gradert sykemelding. Det er litt kjipt å starte i ny jobb med sykemelding. Men som jeg skrev i et innlegg til en annen så merker jeg at det er stor forskjell på å jobbe 100% som jeg nå gjør vs 60% som jeg gjorde før jul. Da hadde jeg hvertfall et lyspunkt i hverdagen de dagene og nettene det var som verst, da visste jeg at jeg hadde fri noen dager i uken og kunne hente meg inn igjen. Nå har ikke jeg det som en "gulrot" nå som jeg har 100% jobb. Så jeg får aldri hentet meg inn på noen måte og føler jeg går i underskudd hele tiden og som en zombie på jobb. Jeg tror det er en slags utbrentet jeg kjenner på.... Det er alltid sånn at høydepunktet mitt er når jobbhverdagen er over og jeg tenker på at jeg skal hente ungene i bhg, og jeg går ofte tidligere også fordi jeg gleder meg sånn til å hente de. Men så står ikke gledene alltid til forventiningene, kroppen kapitulerer så det blir litt mismatch mellom virkeligheten og forventningene. 

Så, det er nok underskudd over såpass lang tid som gjør at jeg har det sånn og dermed også tåler lite når jeg da kommer hjem etter en arbeidsdag og så er det hjem til mer jobb hjemme. Muligheten til aldri å få lade opp, det er den som er litt ødeleggende. I det siste har jeg laft meg sammen med 5-åringen og sovnet med henne når hun legger seg for kvelden,. Jeg får i det minste litt hvile, frem til 1,5 åringen våkner på natt. Pappan tar han frem til pappan da legger seg og så tar jeg han senere på natten om han våkner. Men jeg tror en sykemelding hadde vært godt først og fremst for å få ladet batteriene og ikke gå på underskudd hele tiden. 
Og så er det litt det også, vi avlaster hverandre, men begge to er utslitt så det blir litt som at den blinder leder den blinde, og det er ikke alltid like gunstig. Vi har besteforeldre og familie i nærheten men de er ikke akkurat så veldig behjelpelig.. Tilbyr seg aldri å ta ungene med seg på noe, og for meg koster det å spørre om hjelp, uansett hva det er til. Jeg er sånn at jeg ønsker å klare meg selv, men jeg kjenner jo på kroppen at det slår bare tilbake på en selv. 

Anonymkode: 293c3...514

Jeg tenker først og fremst dere må finne en måte hvor dere avlaster hverandre bedre. En kan sove mens den andre er med barna. En kan leke mens den andre sover. Man må ikke være sammen hele tiden. Dere må sette dere ned og snakke sammen, og finne ut hva tapper dere for energi. Og dere må svelge stoltheten og be om hjelp fra familie. Sykemelding fra jobb er ikke løsningen på noe som helst når det er situasjonen hjemme dere har problemer med, det er den dere må løse. Å sove i noen dager kan føles godt, men det løser ingenting. 

Anonymkode: f3a94...d85

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tenker først og fremst dere må finne en måte hvor dere avlaster hverandre bedre. En kan sove mens den andre er med barna. En kan leke mens den andre sover. Man må ikke være sammen hele tiden. Dere må sette dere ned og snakke sammen, og finne ut hva tapper dere for energi. Og dere må svelge stoltheten og be om hjelp fra familie. Sykemelding fra jobb er ikke løsningen på noe som helst når det er situasjonen hjemme dere har problemer med, det er den dere må løse. Å sove i noen dager kan føles godt, men det løser ingenting. 

Anonymkode: f3a94...d85

Jo, sykemelding er jo tydeligvis en av de bedre løsningene når det er hvile og søvn hun trenger, hallo!! Sånn som hun har levd så lenge uten søvn og å være "på" hele jobben, både hjemme og på jobb så sier det seg selv at hun trenger en pause, mulighet for et avbrekk og et pusterom. Det høres ut som hun er utbrent, og da er det jo en god start å begynne med hvile og ro og få hentet seg inn som hun skriver. Tipper de allerede sover på skift, siden hun skriver litt om akkurat det (den blinde leder den blinde). Men når de holder på med dette såpass lenge og aldri får mulighet til ordentlig hvile over lengre tid så blir det ikke mye oppladning. De har nok snakket sammen også, tviler på det er sånne ting, sånn jeg leser mellom linjene. Jeg har hatt en lignende situasjon selv, derfor kjenner jeg meg igjen i dette jeg leser. Så en sykemelding tror jeg vil være på sin plass for å i det hele tatt fungere som menneske. 

Anonymkode: 293c3...514

[AnonymBruker]

Ta kontakt med fastlegen og få time så raskt som mulig. Vær ærlig. Dette er mer enn bare slitenhet

Anonymkode: 7ac02...664

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jo, sykemelding er jo tydeligvis en av de bedre løsningene når det er hvile og søvn hun trenger, hallo!! Sånn som hun har levd så lenge uten søvn og å være "på" hele jobben, både hjemme og på jobb så sier det seg selv at hun trenger en pause, mulighet for et avbrekk og et pusterom. Det høres ut som hun er utbrent, og da er det jo en god start å begynne med hvile og ro og få hentet seg inn som hun skriver. Tipper de allerede sover på skift, siden hun skriver litt om akkurat det (den blinde leder den blinde). Men når de holder på med dette såpass lenge og aldri får mulighet til ordentlig hvile over lengre tid så blir det ikke mye oppladning. De har nok snakket sammen også, tviler på det er sånne ting, sånn jeg leser mellom linjene. Jeg har hatt en lignende situasjon selv, derfor kjenner jeg meg igjen i dette jeg leser. Så en sykemelding tror jeg vil være på sin plass for å i det hele tatt fungere som menneske. 

Anonymkode: 293c3...514

Jeg har aldri sagt hun ikke skal sykemelde seg, jeg støttet det i mitt første innlegg, men det er faktisk ikke en langsiktig løsning. 

Anonymkode: f3a94...d85

[Gjest issoras]

Hvis du begynner å bli utbrent er sykemelding riktig. Vanskelig for oss å vurdere om du er utbrent eller ei, det må legen vurdere. Legen kan vurdere dette mye bedre enn oss på KG.