Er det galt av meg å ville unngå mamma?

[AnonymBruker]

Nå er jeg 21 og snart 22, ganske ung og fortsatt har jeg nok mye å lære om voksenlivet og div, jeg er også eldste datteren i familien min. men jeg må bare få ut noen ting. !

Advarer om kanskje et langt innlegg!
 

jeg er møkk lei moren og faren min, og skammer meg fordi jeg er det, men jeg klarer rett og slett ikke å takle de, særlig mamma. 

Da jeg var 12 år fikk jeg min første menstruasjon, og det var helt forferdelig for meg, men det sa mamma ar var vanlig at man kunne bli litt skremt hvis det kom brått på. Jeg var også veldig liten og er 1.59 idag også, men ble veldig mobbet for det. I 6/7 klasse ble jeg deprimert og var på blant annet bup og til psykolog. Mamma ble sint for dette og sa flere ganger til meg at jeg var dramatisk og bortskjemt. 

flere ganger gjennom oppveksten har hun skremt meg og søskene mine med flere store raserianfall. Hun ropte og hylte, slo ting rundt, knuste ting, kastet ting rundt og noen ganger også på oss. Både hun og faren min har gjennom hele livet mitt sagt utrolige stygge ting til meg, selv når jeg var et lite barn. Ble vant til at jeg var en horeunge eller psykopat. Jeg var 10 år den gangen min mor kalte meg psykopat og sa jeg burde stenges inne. 
 

har konfrontert henne flere ganger men da er der rett på gaslighting. Der har hun aldri sagt til meg, og igjen er jeg en utakknemlig drittunge som ikke setter pris på moren sin. Vi er og var en ganske velstående familie, jeg fikk mye penger som barn, men jeg fikk også skyld for pengebruken til mamma og pappa. «Du suger pengene ut av familien, din jævla svindler» sa mamma og pappa til meg da jeg var 14 år og spurte om jeg kunne få et nytt par sko fordi de jeg hadde bare de skoene. Hadde aldri regn eller vinterklær, selv om jeg spurte mange ganger mens søskene mine fikk det. 

Jeg gråt nesten hver dag på grunn av dette. Støtt og stadig fikk jeg meldinger av vennene mine om at de ikke lenger ville komme på besøk til meg fordi at foreldrene mine gjorde de ukomfortable ved måten de snakket til meg. Prøvde å spørre mamma og pappa om de kunne roe ned når jeg hadde besøk, og da sa de at hvis jeg hadde vært en idiot, skulle de behandle meg som en idiot, uavhengig av hvem som fikk høre det. De kalte også vennene mine udugelige og dårlige fordi de kunne si sånt. 

jeg begynte å jobbe som 15 åring fordi mamma og pappa ville slutte å gi meg penger. Søsteren min fikk og fikk penger, hun er 18 nå og jobber ikke. Jeg tok lappen på lett mc når jeg var 16 fordi jeg bodde et lite stykke unna sentrum, skolen og jobben. Da jeg i teorien var ferdig med kjøretimene, synes mamma og pappa at jeg var dårlig til å kjøre, mens læreren min synes jeg var god. Uansett måtte jeg ta flere kjøretimer og jeg hadde ikke råd. Mamma og pappa sa de skulle betale, men gjorde aldri det. I stedet kjøpte pappa seg ny bil.  Bestemoren min måtte trå inn, og lånte meg penger. Jeg betalte både det førerkortet, og bil førerkortet OG min egen bil selv. Søsteren min betalte ikke førerkortet sitt selv. Det fikk hun. Bilen fikk hun også pappa sin gamle. 
 

jeg har diagnosen endometriose. Da jeg bar 14-15 år begynte jeg å lide av ekstreme smerter, kvalme, kramper og unormale sykluser. Jeg kunne ikke jobbe, eller være på skolen. Jeg ble sengeliggende. Mamma ble sint og sa jeg var en «jævla fitteunge» som trodde jeg kunne trosse henne fordi hun angivelig hadde sagt at jeg skal ikke på skolek med mindre jeg bokstavelig talt holder på å dø. Gjorde meg nesten enda mer deprimert, med tanke på hvor mye vondt jeg hadde. Selv har hun denne diagnosen, og jeg trodde hun sv alle skulle forstå. Hun klager alltid på hvor jævlig hun har det. Hun presser seg til legen og ofte er hun på sykehuset flere ganger i måneden, men ingenting er galt. Da jeg gikk til legen ble jeg sykehushenvist flere ganger på grunn av alvorlig endometriose som ung. Hun ble så sint fordi hun måtte kjøre meg, hun ropte og skjellte meg ut i flere timer. Når krg var på sykehuset prøvde hun å manipulere legen ved å snakke over meg og hysje på meg når han stillte meg spørsmål eller ville undersøke meg. Besteforeldrene mine har også reagert på oppførselen til foreldrene mine og de synes det var merkelig. 
 
for 5 år siden fikk vi en hund, jeg var 17 og trodde livet skulle bli bedre, men jeg fikk ikke lov å gå tur med han. Fikk ikke passe hunden alene engang. Jeg bodde i perioder hos besteforeldrene mine også som har og hadde hund da også, som jeg passet alene flere ganger og gikk tur med regelmessig da jeg var innom. 
 

der hele endte med at jeg gradvis trakk meg unna foreldrene mine mens jeg fullførte videregående, og så flyttet jeg flere timer unna så fort jeg fikk plass på skole og bor nå hos broren og hans familie min mens jeg studerer juss. Har nesten ikke snakket med mamma eller pappa på mange måneder.

nå krever mamma og pappa og være en del av livet mitt, fordi jeg er gravid og skal føde i slutten av august. Hva gjør jeg? 

Anonymkode: a62dc...dbc

[AnonymBruker]

Moren din har mye problemer med seg selv. Du må gjøre det som er best for deg og ditt barn ❤️ 

Anonymkode: 69f01...df4

[AnonymBruker]

Jeg ville prøvd å ta en siste samtale med henne, om hun ikke viser tegn til anger eller bedring, så hadde jeg satt ned foten.

Anonymkode: 69f01...df4

[AnonymBruker]

Ingen kan gi deg fasit på hva som er riktig å gjøre, men om jeg hadde vært deg hadde jeg holdt barnet langt unna de giftige menneskene der. Det er ikke sikkert de vil behandle barnet ditt slik de har behandlet deg, men barnet ditt vil uansett ikke ha godt av å utsettes for hvordan de behandler deg. 

Du er fremdeles ung, men du er myndig og kan gjøre som du vil. Foreldrene dine har ingen automatiske rettigheter til deg lenger, og ikke til barnet ditt heller. Du bestemmer hva slags oppvekst du vil ditt barn skal få, og hvilke mennesker du vil slippe til. 

Sender deg mange varme tanker. ❤️ 

Anonymkode: 07267...fe4

[AnonymBruker]

Bare hold deg unna dem.

Det må være det beste for både deg og det kommende barnet ditt. 
Barndommen din høres helt grusom ut, men mye psykisk mishandling. Får så vondt av å lese det du skriver.

 

Et menneske som har oppført seg slik i så mange år endrer seg ikke bare fordi hun skal bli bestemor.

Håper du har andre gode mennesker i livet ditt nå.

Anonymkode: 91374...3e9

[AnonymBruker]

De menneskene der hadde ikke fått være i nærheten av barna mine.

Utover det hadde jeg brukt minst mulig krefter på å tenke på dem.

Anonymkode: f4ebb...ec7

[Eir30]

Foreldrene dine har utsatt deg for psykisk mishandling, og du er i din fulle rett til ikke å ha kontakt. Du burde gjøre det som føles rett for deg selv, ikke ta hensyn til hva foreldrene dine mener. De har åpenbart hatt sine sjanser til å rette opp ting, men ikke grepet dem. 

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Nå er jeg 21 og snart 22, ganske ung og fortsatt har jeg nok mye å lære om voksenlivet og div, jeg er også eldste datteren i familien min. men jeg må bare få ut noen ting. !

Advarer om kanskje et langt innlegg!
 

jeg er møkk lei moren og faren min, og skammer meg fordi jeg er det, men jeg klarer rett og slett ikke å takle de, særlig mamma. 

Da jeg var 12 år fikk jeg min første menstruasjon, og det var helt forferdelig for meg, men det sa mamma ar var vanlig at man kunne bli litt skremt hvis det kom brått på. Jeg var også veldig liten og er 1.59 idag også, men ble veldig mobbet for det. I 6/7 klasse ble jeg deprimert og var på blant annet bup og til psykolog. Mamma ble sint for dette og sa flere ganger til meg at jeg var dramatisk og bortskjemt. 

flere ganger gjennom oppveksten har hun skremt meg og søskene mine med flere store raserianfall. Hun ropte og hylte, slo ting rundt, knuste ting, kastet ting rundt og noen ganger også på oss. Både hun og faren min har gjennom hele livet mitt sagt utrolige stygge ting til meg, selv når jeg var et lite barn. Ble vant til at jeg var en horeunge eller psykopat. Jeg var 10 år den gangen min mor kalte meg psykopat og sa jeg burde stenges inne. 
 

har konfrontert henne flere ganger men da er der rett på gaslighting. Der har hun aldri sagt til meg, og igjen er jeg en utakknemlig drittunge som ikke setter pris på moren sin. Vi er og var en ganske velstående familie, jeg fikk mye penger som barn, men jeg fikk også skyld for pengebruken til mamma og pappa. «Du suger pengene ut av familien, din jævla svindler» sa mamma og pappa til meg da jeg var 14 år og spurte om jeg kunne få et nytt par sko fordi de jeg hadde bare de skoene. Hadde aldri regn eller vinterklær, selv om jeg spurte mange ganger mens søskene mine fikk det. 

Jeg gråt nesten hver dag på grunn av dette. Støtt og stadig fikk jeg meldinger av vennene mine om at de ikke lenger ville komme på besøk til meg fordi at foreldrene mine gjorde de ukomfortable ved måten de snakket til meg. Prøvde å spørre mamma og pappa om de kunne roe ned når jeg hadde besøk, og da sa de at hvis jeg hadde vært en idiot, skulle de behandle meg som en idiot, uavhengig av hvem som fikk høre det. De kalte også vennene mine udugelige og dårlige fordi de kunne si sånt. 

jeg begynte å jobbe som 15 åring fordi mamma og pappa ville slutte å gi meg penger. Søsteren min fikk og fikk penger, hun er 18 nå og jobber ikke. Jeg tok lappen på lett mc når jeg var 16 fordi jeg bodde et lite stykke unna sentrum, skolen og jobben. Da jeg i teorien var ferdig med kjøretimene, synes mamma og pappa at jeg var dårlig til å kjøre, mens læreren min synes jeg var god. Uansett måtte jeg ta flere kjøretimer og jeg hadde ikke råd. Mamma og pappa sa de skulle betale, men gjorde aldri det. I stedet kjøpte pappa seg ny bil.  Bestemoren min måtte trå inn, og lånte meg penger. Jeg betalte både det førerkortet, og bil førerkortet OG min egen bil selv. Søsteren min betalte ikke førerkortet sitt selv. Det fikk hun. Bilen fikk hun også pappa sin gamle. 
 

jeg har diagnosen endometriose. Da jeg bar 14-15 år begynte jeg å lide av ekstreme smerter, kvalme, kramper og unormale sykluser. Jeg kunne ikke jobbe, eller være på skolen. Jeg ble sengeliggende. Mamma ble sint og sa jeg var en «jævla fitteunge» som trodde jeg kunne trosse henne fordi hun angivelig hadde sagt at jeg skal ikke på skolek med mindre jeg bokstavelig talt holder på å dø. Gjorde meg nesten enda mer deprimert, med tanke på hvor mye vondt jeg hadde. Selv har hun denne diagnosen, og jeg trodde hun sv alle skulle forstå. Hun klager alltid på hvor jævlig hun har det. Hun presser seg til legen og ofte er hun på sykehuset flere ganger i måneden, men ingenting er galt. Da jeg gikk til legen ble jeg sykehushenvist flere ganger på grunn av alvorlig endometriose som ung. Hun ble så sint fordi hun måtte kjøre meg, hun ropte og skjellte meg ut i flere timer. Når krg var på sykehuset prøvde hun å manipulere legen ved å snakke over meg og hysje på meg når han stillte meg spørsmål eller ville undersøke meg. Besteforeldrene mine har også reagert på oppførselen til foreldrene mine og de synes det var merkelig. 
 
for 5 år siden fikk vi en hund, jeg var 17 og trodde livet skulle bli bedre, men jeg fikk ikke lov å gå tur med han. Fikk ikke passe hunden alene engang. Jeg bodde i perioder hos besteforeldrene mine også som har og hadde hund da også, som jeg passet alene flere ganger og gikk tur med regelmessig da jeg var innom. 
 

der hele endte med at jeg gradvis trakk meg unna foreldrene mine mens jeg fullførte videregående, og så flyttet jeg flere timer unna så fort jeg fikk plass på skole og bor nå hos broren og hans familie min mens jeg studerer juss. Har nesten ikke snakket med mamma eller pappa på mange måneder.

nå krever mamma og pappa og være en del av livet mitt, fordi jeg er gravid og skal føde i slutten av august. Hva gjør jeg? 

Anonymkode: a62dc...dbc

Med tanke på det du forteller her, så skjønner jeg godt at du ikke vil ha kontakt med foreldrene dine. 
Det fortjener de ikke. 
Men, og dette er det jeg hang meg opp i, av alt du skrev. 
Du er gravid og skal føde i august. Å få barn kan være utfordrende om man ikke har hatt gode oppvekstforhold selv. Foreldre er ens rollemodeller på godt og vondt, og om man ikke jobber med og reflekterer over dette, risikerer man å overføre dette til egne barn.

Har du gått til psykolog og snakket om barndommen din?

Du bør også være åpen om oppveksten din  når du snakker med jordmor og helsesykepleier på helsestasjonen. De kan gi deg råd og støtte om ting blir tøft.

Anbefaler også å følge Foreldrekoden på Spotify av Hedvig Montgomery, eventuelt lese bokserien hennes Foreldremagi. 

[AnonymBruker]

Du har rett til å holde deg unna dem, de har ikke noen rett til å kreve å ha kontakt med deg nå som du er voksen og har flyttet ut. 

Du burde også holde barnet unna dem. Som en over her sier så kan det nok hende at de vil være annerledes med et barnebarn, men de vil fortsette å være fæl mot deg og det fortjener et lite barn å slippe å se på. Noe sier meg at dersom de får innpass i livet ditt -og barnets liv- igjen så vil de fortsette den fæle behandlingen av deg. De kommer til å si stygge ting om deg som mor og hvordan du er osv, og det trenger du virkelig ikke. Du fortjener å ha det bra. 

Du studerer jus så jeg tror du er både sterk og modig fordi du kom deg gjennom alt det fæle i barndommen og er nå på vei til å få en god utdannelse og en god jobb etter hvert. Du har virkelig stått på og klart deg på tross av foreldrene dine. 

Jeg ville rådet deg til å enten snakke med dem eller skrive brev/mail/sms om at du ikke ønsker de i livet ditt og at du ikke ønsker å ha noe kontakt og at de må respektere det. De får heller ikke møte barnebarnet sitt. 

Jeg skjønner at det kan være vanskelig for mange, men hadde dette vært meg hadde jeg aldri villet ha noe mer med dem å gjøre etter at jeg flyttet ut. Jeg hadde sagt at jeg fra nå av blokkerte dem og at jeg ville ta kontakt selv hvis jeg følte for det og at de ikke fikk kontakte meg igjen. 

Jeg mener at man ikke er forpliktet til å ha kontakt med noen som driver med mishandling som dine foreldre har gjort. 

Anonymkode: 4936b...e9d

[AllahBallah]

Så kjedelig og vanskelig du må ha hatt det i oppveksten, og som «ung voksen»  

Tenker at det som er bra nå - er at nå er du jo voksen. Nå er du ikke lengre avhengig av dem på noe som helst måte (virker jo som at du har måtte «klare deg selv» ganske lenge uansett).

Så hvis forholdet til din mor og far for det meste er preget av negative følelser, så syntes jeg ikke du skal ha noe dårlig samvittighet for å trekke deg unna.

Virker som moren din fortsatt er ganske stygg mot deg? Kanskje du skal begynne skrive ned dine negative opplevelser med henne, samle dem opp over et halvt år, så kan du vise det til henne da? Alt det stygge og vonde hun gjør og sier til deg. Min erfaring er dessverre at mennesker som driver med slik verbal misbruk av ungene sine ofte ikke husker (eller ønsker å huske) det selv. Så de går i fornektelse når det blir tatt opp.

Da er det greit å ha dokumentasjon på oppførselen hennes. Kanskje det også gjør det lettere for henne å forstå?

[AnonymBruker]

Du skal iallefall sette grenser for deg selv. Og ikke rikke deg på det. 

Først tar du en prat med din mor, også sier du at du ikke ønsker så mye kontakt, hvis de ikke slutter å være nedlatende mot deg i andres påhør. Vær tydelig på at hvis de snakker slik til barnet ditt eller til deg så mannen din og barnet ditt hører det, da blir det også slutt på kontakt.  Fordi nå er det nok og de skal og må skjerpe seg om de ønsker å ha kontakt. 

Hun kommer sikkert til å bli sint. Da lar du henne være sint, og påpek at dette gir du deg ikke på. Og at videre kontakt kommer helt an på hun og dem. Fordi du nekter å ha det sånn. Eneste løsningen på det, er at de slutter å oppføre seg dårlig eller at dere ikke har kontakt. 

Er du på besøk hos dem , og de begynner, sier du stopp. Reis deg opp ta på deg yttertøyet og dra. 

Min bror gjorde noe lignende overfor vår far. Han ble så redd for å ikke ha kontakt med barnebarnet, at han tok seg faktisk sammen. Min brors grense medførte også at han ikke turte å oppføre seg dårlig med våre barn i nærheten også. Min bror  var så tydelig på en grensen at min far turte ikke prøve seg på dritt faktisk.  Så hans krav, hjalp alle sammen .

Jeg har i perioder kuttet all kontakt med min far jeg også. 

Anonymkode: 45fc4...b73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Nå er jeg 21 og snart 22, ganske ung og fortsatt har jeg nok mye å lære om voksenlivet og div, jeg er også eldste datteren i familien min. men jeg må bare få ut noen ting. !

Advarer om kanskje et langt innlegg!
 

jeg er møkk lei moren og faren min, og skammer meg fordi jeg er det, men jeg klarer rett og slett ikke å takle de, særlig mamma. 

Da jeg var 12 år fikk jeg min første menstruasjon, og det var helt forferdelig for meg, men det sa mamma ar var vanlig at man kunne bli litt skremt hvis det kom brått på. Jeg var også veldig liten og er 1.59 idag også, men ble veldig mobbet for det. I 6/7 klasse ble jeg deprimert og var på blant annet bup og til psykolog. Mamma ble sint for dette og sa flere ganger til meg at jeg var dramatisk og bortskjemt. 

flere ganger gjennom oppveksten har hun skremt meg og søskene mine med flere store raserianfall. Hun ropte og hylte, slo ting rundt, knuste ting, kastet ting rundt og noen ganger også på oss. Både hun og faren min har gjennom hele livet mitt sagt utrolige stygge ting til meg, selv når jeg var et lite barn. Ble vant til at jeg var en horeunge eller psykopat. Jeg var 10 år den gangen min mor kalte meg psykopat og sa jeg burde stenges inne. 
 

har konfrontert henne flere ganger men da er der rett på gaslighting. Der har hun aldri sagt til meg, og igjen er jeg en utakknemlig drittunge som ikke setter pris på moren sin. Vi er og var en ganske velstående familie, jeg fikk mye penger som barn, men jeg fikk også skyld for pengebruken til mamma og pappa. «Du suger pengene ut av familien, din jævla svindler» sa mamma og pappa til meg da jeg var 14 år og spurte om jeg kunne få et nytt par sko fordi de jeg hadde bare de skoene. Hadde aldri regn eller vinterklær, selv om jeg spurte mange ganger mens søskene mine fikk det. 

Jeg gråt nesten hver dag på grunn av dette. Støtt og stadig fikk jeg meldinger av vennene mine om at de ikke lenger ville komme på besøk til meg fordi at foreldrene mine gjorde de ukomfortable ved måten de snakket til meg. Prøvde å spørre mamma og pappa om de kunne roe ned når jeg hadde besøk, og da sa de at hvis jeg hadde vært en idiot, skulle de behandle meg som en idiot, uavhengig av hvem som fikk høre det. De kalte også vennene mine udugelige og dårlige fordi de kunne si sånt. 

jeg begynte å jobbe som 15 åring fordi mamma og pappa ville slutte å gi meg penger. Søsteren min fikk og fikk penger, hun er 18 nå og jobber ikke. Jeg tok lappen på lett mc når jeg var 16 fordi jeg bodde et lite stykke unna sentrum, skolen og jobben. Da jeg i teorien var ferdig med kjøretimene, synes mamma og pappa at jeg var dårlig til å kjøre, mens læreren min synes jeg var god. Uansett måtte jeg ta flere kjøretimer og jeg hadde ikke råd. Mamma og pappa sa de skulle betale, men gjorde aldri det. I stedet kjøpte pappa seg ny bil.  Bestemoren min måtte trå inn, og lånte meg penger. Jeg betalte både det førerkortet, og bil førerkortet OG min egen bil selv. Søsteren min betalte ikke førerkortet sitt selv. Det fikk hun. Bilen fikk hun også pappa sin gamle. 
 

jeg har diagnosen endometriose. Da jeg bar 14-15 år begynte jeg å lide av ekstreme smerter, kvalme, kramper og unormale sykluser. Jeg kunne ikke jobbe, eller være på skolen. Jeg ble sengeliggende. Mamma ble sint og sa jeg var en «jævla fitteunge» som trodde jeg kunne trosse henne fordi hun angivelig hadde sagt at jeg skal ikke på skolek med mindre jeg bokstavelig talt holder på å dø. Gjorde meg nesten enda mer deprimert, med tanke på hvor mye vondt jeg hadde. Selv har hun denne diagnosen, og jeg trodde hun sv alle skulle forstå. Hun klager alltid på hvor jævlig hun har det. Hun presser seg til legen og ofte er hun på sykehuset flere ganger i måneden, men ingenting er galt. Da jeg gikk til legen ble jeg sykehushenvist flere ganger på grunn av alvorlig endometriose som ung. Hun ble så sint fordi hun måtte kjøre meg, hun ropte og skjellte meg ut i flere timer. Når krg var på sykehuset prøvde hun å manipulere legen ved å snakke over meg og hysje på meg når han stillte meg spørsmål eller ville undersøke meg. Besteforeldrene mine har også reagert på oppførselen til foreldrene mine og de synes det var merkelig. 
 
for 5 år siden fikk vi en hund, jeg var 17 og trodde livet skulle bli bedre, men jeg fikk ikke lov å gå tur med han. Fikk ikke passe hunden alene engang. Jeg bodde i perioder hos besteforeldrene mine også som har og hadde hund da også, som jeg passet alene flere ganger og gikk tur med regelmessig da jeg var innom. 
 

der hele endte med at jeg gradvis trakk meg unna foreldrene mine mens jeg fullførte videregående, og så flyttet jeg flere timer unna så fort jeg fikk plass på skole og bor nå hos broren og hans familie min mens jeg studerer juss. Har nesten ikke snakket med mamma eller pappa på mange måneder.

nå krever mamma og pappa og være en del av livet mitt, fordi jeg er gravid og skal føde i slutten av august. Hva gjør jeg? 

Anonymkode: a62dc...dbc

Hold deg unna!

Din mor driver med psykisk vold.

Anonymkode: 6bbea...a66

[AnonymBruker]

Sånn var dessverre moren min også. Jeg kunne kaste opp om morgenen før jeg skulle på skolen, og måtte brekke meg en eller to ganger på vei til skolen. Men likevel var det fullstendig uaktuelt at jeg skulle være hjemme. Det var visstnok mye bedre at jeg satt i klasserommet, og risikerte å måtte spy over pulten min / på gulvet i klasserommet eller i verste fall over læreren eller noen andre elever.      

For det var overhodet ikke aktuelt å være hjemme fra skolen en dag. Selv om lærerne mente at det aller beste ville  vært om jeg holdt meg hjemme, så ble moren min veldig irritert, og mente at jeg var en barnslig drittunge som bare fforsøkte å være hjemme fra skolen fordi jeg var en lat drittunge som aldri GIDDER skolen liksom. 

Anonymkode: fb9b8...e59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg ville prøvd å ta en siste samtale med henne, om hun ikke viser tegn til anger eller bedring, så hadde jeg satt ned foten.

Anonymkode: 69f01...df4

Ja, har jo tenkt på det også. Jeg hadde jo bestemor og bestefar, og skulle ønske mitt barn også skulle få ha det, men jeg tørr ikke gi henne til mennesker som ikke ville ta vare på meg. 

Anonymkode: a62dc...dbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Sånn var dessverre moren min også. Jeg kunne kaste opp om morgenen før jeg skulle på skolen, og måtte brekke meg en eller to ganger på vei til skolen. Men likevel var det fullstendig uaktuelt at jeg skulle være hjemme. Det var visstnok mye bedre at jeg satt i klasserommet, og risikerte å måtte spy over pulten min / på gulvet i klasserommet eller i verste fall over læreren eller noen andre elever.      

For det var overhodet ikke aktuelt å være hjemme fra skolen en dag. Selv om lærerne mente at det aller beste ville  vært om jeg holdt meg hjemme, så ble moren min veldig irritert, og mente at jeg var en barnslig drittunge som bare fforsøkte å være hjemme fra skolen fordi jeg var en lat drittunge som aldri GIDDER skolen liksom. 

Anonymkode: fb9b8...e59

Føler med deg. Det er trist at noen foreldre er sånn. 

Anonymkode: a62dc...dbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Du skal iallefall sette grenser for deg selv. Og ikke rikke deg på det. 

Først tar du en prat med din mor, også sier du at du ikke ønsker så mye kontakt, hvis de ikke slutter å være nedlatende mot deg i andres påhør. Vær tydelig på at hvis de snakker slik til barnet ditt eller til deg så mannen din og barnet ditt hører det, da blir det også slutt på kontakt.  Fordi nå er det nok og de skal og må skjerpe seg om de ønsker å ha kontakt. 

Hun kommer sikkert til å bli sint. Da lar du henne være sint, og påpek at dette gir du deg ikke på. Og at videre kontakt kommer helt an på hun og dem. Fordi du nekter å ha det sånn. Eneste løsningen på det, er at de slutter å oppføre seg dårlig eller at dere ikke har kontakt. 

Er du på besøk hos dem , og de begynner, sier du stopp. Reis deg opp ta på deg yttertøyet og dra. 

Min bror gjorde noe lignende overfor vår far. Han ble så redd for å ikke ha kontakt med barnebarnet, at han tok seg faktisk sammen. Min brors grense medførte også at han ikke turte å oppføre seg dårlig med våre barn i nærheten også. Min bror  var så tydelig på en grensen at min far turte ikke prøve seg på dritt faktisk.  Så hans krav, hjalp alle sammen .

Jeg har i perioder kuttet all kontakt med min far jeg også. 

Anonymkode: 45fc4...b73

Så bra gjort av broren din! Broren min er dessverre min fars sønn og ikke min mor, men de kjenner hverandre. Min bror er ganske mange år eldre enn meg og flyttet ut ikke lenge etter pappa giftet seg med mamma. Min bror ønsker et forhold men et lite forhold til vår far og min mor, da han heller aldri har vært noe begeistret for min mor. 

Anonymkode: a62dc...dbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

nå krever mamma og pappa og være en del av livet mitt, fordi jeg er gravid og skal føde i slutten av august. Hva gjør jeg? 

Anonymkode: a62dc...dbc

Krever? De har ingen rett å kreve her. Dette er HELT OG HOLDENT DITT valg. Om du velger å ikke ha kontakt med de, så skjønner jeg deg veldig godt!

Og husk: du trenger ikke å rettferdiggjøre ditt valg overfor foreldrene dine (eller noen andre for den saks skyld).

Det skal sies at jeg ikke har kontakt med foreldrene mine, og barna mine har ikke truffet de siden de var baby.

Anonymkode: be8fc...dc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde jo bestemor og bestefar, og skulle ønske mitt barn også skulle få ha det, men jeg tørr ikke gi henne til mennesker som ikke ville ta vare på meg. 

Det skjønner jeg godt at du ikke vil. Og jeg syns ikke du bør gjøre det heller. Du er voksen nå, og ikke lenger prisgitt dem slik du var da du vokste opp. Det sies at man har sine barn til låns en periode av barnas liv. De kastet bort sin sjanse med deg, så jeg syns ikke de fortjener sjansen til å låne barnebarn heller.

Anonymkode: f7246...41c

[AnonymBruker]

Har du spurt dem hvorfor de ønsker å være en del av barnets liv? Hvis begrunnelsen deres er enten selvsentrert eller aggressiv så gjør du rett i å holde dem på avstand!

Jeg støtter forslaget om å skrive ned stygge ting de sier fremover. Ikke for at du noen gang skal vise det til dem, men for at du skal ha det for deg selv.

Anonymkode: 1be8e...507

[Linnea1]

AnonymBruker skrev (På 15.2.2024 den 10.10):

Nå er jeg 21 og snart 22, ganske ung og fortsatt har jeg nok mye å lære om voksenlivet og div, jeg er også eldste datteren i familien min. men jeg må bare få ut noen ting. !

Advarer om kanskje et langt innlegg!
 

jeg er møkk lei moren og faren min, og skammer meg fordi jeg er det, men jeg klarer rett og slett ikke å takle de, særlig mamma. 

Da jeg var 12 år fikk jeg min første menstruasjon, og det var helt forferdelig for meg, men det sa mamma ar var vanlig at man kunne bli litt skremt hvis det kom brått på. Jeg var også veldig liten og er 1.59 idag også, men ble veldig mobbet for det. I 6/7 klasse ble jeg deprimert og var på blant annet bup og til psykolog. Mamma ble sint for dette og sa flere ganger til meg at jeg var dramatisk og bortskjemt. 

flere ganger gjennom oppveksten har hun skremt meg og søskene mine med flere store raserianfall. Hun ropte og hylte, slo ting rundt, knuste ting, kastet ting rundt og noen ganger også på oss. Både hun og faren min har gjennom hele livet mitt sagt utrolige stygge ting til meg, selv når jeg var et lite barn. Ble vant til at jeg var en horeunge eller psykopat. Jeg var 10 år den gangen min mor kalte meg psykopat og sa jeg burde stenges inne. 
 

har konfrontert henne flere ganger men da er der rett på gaslighting. Der har hun aldri sagt til meg, og igjen er jeg en utakknemlig drittunge som ikke setter pris på moren sin. Vi er og var en ganske velstående familie, jeg fikk mye penger som barn, men jeg fikk også skyld for pengebruken til mamma og pappa. «Du suger pengene ut av familien, din jævla svindler» sa mamma og pappa til meg da jeg var 14 år og spurte om jeg kunne få et nytt par sko fordi de jeg hadde bare de skoene. Hadde aldri regn eller vinterklær, selv om jeg spurte mange ganger mens søskene mine fikk det. 

Jeg gråt nesten hver dag på grunn av dette. Støtt og stadig fikk jeg meldinger av vennene mine om at de ikke lenger ville komme på besøk til meg fordi at foreldrene mine gjorde de ukomfortable ved måten de snakket til meg. Prøvde å spørre mamma og pappa om de kunne roe ned når jeg hadde besøk, og da sa de at hvis jeg hadde vært en idiot, skulle de behandle meg som en idiot, uavhengig av hvem som fikk høre det. De kalte også vennene mine udugelige og dårlige fordi de kunne si sånt. 

jeg begynte å jobbe som 15 åring fordi mamma og pappa ville slutte å gi meg penger. Søsteren min fikk og fikk penger, hun er 18 nå og jobber ikke. Jeg tok lappen på lett mc når jeg var 16 fordi jeg bodde et lite stykke unna sentrum, skolen og jobben. Da jeg i teorien var ferdig med kjøretimene, synes mamma og pappa at jeg var dårlig til å kjøre, mens læreren min synes jeg var god. Uansett måtte jeg ta flere kjøretimer og jeg hadde ikke råd. Mamma og pappa sa de skulle betale, men gjorde aldri det. I stedet kjøpte pappa seg ny bil.  Bestemoren min måtte trå inn, og lånte meg penger. Jeg betalte både det førerkortet, og bil førerkortet OG min egen bil selv. Søsteren min betalte ikke førerkortet sitt selv. Det fikk hun. Bilen fikk hun også pappa sin gamle. 
 

jeg har diagnosen endometriose. Da jeg bar 14-15 år begynte jeg å lide av ekstreme smerter, kvalme, kramper og unormale sykluser. Jeg kunne ikke jobbe, eller være på skolen. Jeg ble sengeliggende. Mamma ble sint og sa jeg var en «jævla fitteunge» som trodde jeg kunne trosse henne fordi hun angivelig hadde sagt at jeg skal ikke på skolek med mindre jeg bokstavelig talt holder på å dø. Gjorde meg nesten enda mer deprimert, med tanke på hvor mye vondt jeg hadde. Selv har hun denne diagnosen, og jeg trodde hun sv alle skulle forstå. Hun klager alltid på hvor jævlig hun har det. Hun presser seg til legen og ofte er hun på sykehuset flere ganger i måneden, men ingenting er galt. Da jeg gikk til legen ble jeg sykehushenvist flere ganger på grunn av alvorlig endometriose som ung. Hun ble så sint fordi hun måtte kjøre meg, hun ropte og skjellte meg ut i flere timer. Når krg var på sykehuset prøvde hun å manipulere legen ved å snakke over meg og hysje på meg når han stillte meg spørsmål eller ville undersøke meg. Besteforeldrene mine har også reagert på oppførselen til foreldrene mine og de synes det var merkelig. 
 
for 5 år siden fikk vi en hund, jeg var 17 og trodde livet skulle bli bedre, men jeg fikk ikke lov å gå tur med han. Fikk ikke passe hunden alene engang. Jeg bodde i perioder hos besteforeldrene mine også som har og hadde hund da også, som jeg passet alene flere ganger og gikk tur med regelmessig da jeg var innom. 
 

der hele endte med at jeg gradvis trakk meg unna foreldrene mine mens jeg fullførte videregående, og så flyttet jeg flere timer unna så fort jeg fikk plass på skole og bor nå hos broren og hans familie min mens jeg studerer juss. Har nesten ikke snakket med mamma eller pappa på mange måneder.

nå krever mamma og pappa og være en del av livet mitt, fordi jeg er gravid og skal føde i slutten av august. Hva gjør jeg? 

Anonymkode: a62dc...dbc

Kjenner meg igjen i historien din.Karte ikke bryte kontakt før jeg var mye eldre enn deg.

Slike mennesker endrer seg  dessverre ikke, jeg ble hjernevasket og manipulert til å tro alt var min skyld.

Du er ung og virker sterk,så sett ned foten nå.Dem kan ikke kreve noe av deg.

Det hjelper ikke å konfrontere sike mennesker med alt det stygge dem har sagt og gjort,for i deres øyne har de aldri gjort noe galt.