Hvordan gi slipp på alt faren min gjorde i barndommen?

[AnonymBruker]

Det er ikke snakk om alvorlige ting sånn sett, men mye av det hadde jeg aldri fått til å akseptere om det var min mann som gjorde det. Totalsummen av alt gjør at det er vanskelkg å la det gå, og det plager og irriterer meg bare mer og mer. Klarer ikke å ha et normalt forhold til ham, og etter jeg fikk barn selv har det blitt veldig tydelig for meg hvor ugrei han var. Han hadde jo noen gode sider også, men det er det vonde jeg husker. Hva gjør dere for å komme over sånt?

Anonymkode: b7048...102

[AnonymBruker]

Man tar noen valg rett og slett for sin egen del og for å selv ha der bra, man kan velge å dvele ved fortiden og la det spise en opp eller man kan velger akseptere at slik var det og la det tilhøre fortiden og gå videre med erfaringene og gjøre endringer for egen del. Man kan ikke endre fortiden, man kan ikke endre mennesker som ikke selv vil endre seg, hendelser som har preget en må man jobbe med for egen del. Brutalt men sant. 

Anonymkode: 9c008...490

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Man tar noen valg rett og slett for sin egen del og for å selv ha der bra, man kan velge å dvele ved fortiden og la det spise en opp eller man kan velger akseptere at slik var det og la det tilhøre fortiden og gå videre med erfaringene og gjøre endringer for egen del. Man kan ikke endre fortiden, man kan ikke endre mennesker som ikke selv vil endre seg, hendelser som har preget en må man jobbe med for egen del. Brutalt men sant. 

Anonymkode: 9c008...490

Ja, skjønner bare ikke hvordan jeg kan slutte å dvele ved det. Hver gang han tar kontakt blusser det opp igjen.

Anonymkode: b7048...102

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, skjønner bare ikke hvordan jeg kan slutte å dvele ved det. Hver gang han tar kontakt blusser det opp igjen.

Anonymkode: b7048...102

kanskje løsningen er å si fra om at du ikkeønsker kontakt da eller søke hjelp for å bearbeide dine egne reaksjoner for din egen del, å vente noe fra han er nytteløst. 

Anonymkode: 9c008...490

[AnonymBruker]

Helt enig i det om sies over her. Jeg var lenge bitter på begge mine foreldre etter en turbulent oppvekst preget av alkoholisme, krangling og utroskap hvor barna hele tiden havnet nederst på prioriteringslista. Jeg tok et skikkelig oppgjør og sa hva jeg hadde på hjertet i flere runder når jeg var i midten/slutten av 20-årene. Så forsto jeg at nøkkelen for at jeg skulle ha det bra, var å akseptere det som har skjedd og gå videre. I dag har jeg et ok forhold til begge mine foreldre, som begge er gode besteforeldre til mine barn. Jeg er glad jeg har dem i liver mitt. Og for egen del fikk jeg det mye bedre da jeg valgte å gi slipp på sinnet mitt.

Anonymkode: 45c8d...5c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Det er ikke snakk om alvorlige ting sånn sett, men mye av det hadde jeg aldri fått til å akseptere om det var min mann som gjorde det. Totalsummen av alt gjør at det er vanskelkg å la det gå, og det plager og irriterer meg bare mer og mer. Klarer ikke å ha et normalt forhold til ham, og etter jeg fikk barn selv har det blitt veldig tydelig for meg hvor ugrei han var. Han hadde jo noen gode sider også, men det er det vonde jeg husker. Hva gjør dere for å komme over sånt?

Anonymkode: b7048...102

Slitt med bitterhet ovenfor foreldre jeg også, ble rådet til å velge å tenke at det de gjorde ikke var greit men de visste ikke bedre. Jeg måtte prøve visualisere at jeg i steden for å putte foreldrene mine på en pidestall så kunne jeg heller sette meg på den og se ned på de «riste på hode» og si at «stakkar» dere som ikke skjønner bedre. Det finne en del sånne mentale teknikker for å distansere seg fra bitterheten og gjøre tingene de gjorde mer ubetydelige. Jeg tenker på der innimellom nå, men tar ikke like stor plass. Man får liksom ikke endret fortiden eller hvordan folk er -men man kan endre hvor mye plass man skal gi det eller hvor mye energi man skal bruke på å endre noe som ikke kan tas tilbake

Anonymkode: fb011...590

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Det er ikke snakk om alvorlige ting sånn sett, men mye av det hadde jeg aldri fått til å akseptere om det var min mann som gjorde det. Totalsummen av alt gjør at det er vanskelkg å la det gå, og det plager og irriterer meg bare mer og mer. Klarer ikke å ha et normalt forhold til ham, og etter jeg fikk barn selv har det blitt veldig tydelig for meg hvor ugrei han var. Han hadde jo noen gode sider også, men det er det vonde jeg husker. Hva gjør dere for å komme over sånt?

Anonymkode: b7048...102

Du går i terapi.

Anonymkode: 126ce...3f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Du går i terapi.

Anonymkode: 126ce...3f0

Og hvis det heller ikke hjelper spesielt? Jeg kjenner meg igjen i ts sin problemstilling og jeg har jobbet MYE med dette. Aksept, terapi, meditasjon og den type ting. Men jeg får alltid "tilbakefall". Noen ganger greier jeg å la det gå og ikke la det prege dagen min, tar noen minutter for å puste og akseptere. Får det da litt på avstand nok til å ikke la det gå utover resten av dagen. Men enkelte ganger hjelper ingenting, jeg får ikke enkeltepisoder ut av hodet, blir så irritert at det klør over hele kroppen og jeg har lyst til å skrike ut. Skulle ønske jeg klarte å gi ordentlig slipp 

Anonymkode: 93e34...b59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Og hvis det heller ikke hjelper spesielt? Jeg kjenner meg igjen i ts sin problemstilling og jeg har jobbet MYE med dette. Aksept, terapi, meditasjon og den type ting. Men jeg får alltid "tilbakefall". Noen ganger greier jeg å la det gå og ikke la det prege dagen min, tar noen minutter for å puste og akseptere. Får det da litt på avstand nok til å ikke la det gå utover resten av dagen. Men enkelte ganger hjelper ingenting, jeg får ikke enkeltepisoder ut av hodet, blir så irritert at det klør over hele kroppen og jeg har lyst til å skrike ut. Skulle ønske jeg klarte å gi ordentlig slipp 

Anonymkode: 93e34...b59

Da har man bare offermentalitet. Man kan ikke skylde på foreldrene sine RESTEN AV LIVET.

Anonymkode: 126ce...3f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Slitt med bitterhet ovenfor foreldre jeg også, ble rådet til å velge å tenke at det de gjorde ikke var greit men de visste ikke bedre. Jeg måtte prøve visualisere at jeg i steden for å putte foreldrene mine på en pidestall så kunne jeg heller sette meg på den og se ned på de «riste på hode» og si at «stakkar» dere som ikke skjønner bedre. Det finne en del sånne mentale teknikker for å distansere seg fra bitterheten og gjøre tingene de gjorde mer ubetydelige. Jeg tenker på der innimellom nå, men tar ikke like stor plass. Man får liksom ikke endret fortiden eller hvordan folk er -men man kan endre hvor mye plass man skal gi det eller hvor mye energi man skal bruke på å endre noe som ikke kan tas tilbake

Anonymkode: fb011...590

Det er bare litt vanskelig å tenke at han ikke visste bedre enn å bli rasende for den minste ting og stikke av til andre siden av landet da jeg og søsknene mine fortsatt gikk på barneskolen.

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Du går i terapi.

Anonymkode: 126ce...3f0

Har vurdert det, men hjelper det da? Redd det bare skal rippe opp i ting.

Anonymkode: b7048...102

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Ja, skjønner bare ikke hvordan jeg kan slutte å dvele ved det. Hver gang han tar kontakt blusser det opp igjen.

Anonymkode: b7048...102

Hva skjer om du tar dette opp med han? Hvordan reagerer han?

Anonymkode: fe5ee...d6a

[AnonymBruker]

Kanskje det du får gjort er å være klar over din fars negative sider, og hvordan det påvirker deg. Nå finnes det jo grader av «ugreit». Kanskje du kunne tatt noen timer med psykolog for å gå igjennom og reflektere sammen rundt det som plager deg. Få sortert og blitt validert - evt utfordret på følelsene dine - av noen uforstående. Trenger nok ikke ta så mange timer. 
 

Utover det så syns jeg det er viktig å leve i øyeblikket. Og gjøre det beste ut av det man har. Men du trenger kanskje litt hjelp på veien.

Anonymkode: b0833...578

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Har vurdert det, men hjelper det da? Redd det bare skal rippe opp i ting.

Anonymkode: b7048...102

Det ripper jo opp i ting i dag?

Du må få hjelp til å håndtere/prosessere de tingene du har opplevd. Det er ikke sikkert forholdet til faren din blir bedre av det, og kanskje eneste utvei er å kutte kontakten helt, men å la det ligge kan påvirke deg på mange nivå du ikke ser for deg.

Jeg ignorerte barndommen min i mange år. Til jeg møtte veggen. Det var jobben som utløste det, men det var totalpakken og masse uprosessert fra barndommen som hadde bygget seg opp. Anbefales ikke.

[AnonymBruker]

Jeg har også foreldre som gjorde masse kjipe ting i barndommen. Jeg er totalt uenig i at man bare skal akseptere ting og gå videre. Det funker kanskje for de som kun har blitt utsatt for bagateller, men når det er alvorlige ting er det viktig å nettopp ta det alvorlig. 
 

Selv har jeg slitt med emosjonelle flashbacks, utagerende sinne, relasjonsproblemer, problemer med autoriteter, insomnia, for å nevne noe. 
 

Jeg har flere forsøk på «oppgjør» i voksen alder, men uten hell. Mine foreldres narrativ vil alltid være at det er jeg som er vanskelig. 
 

Jeg fikk det først bedre da jeg gikk i terapi og jobbet leeenge med greiene mine. Flere rundt meg mente det ikke var riktig å fokusere så mye på fortiden og noen mente jeg gikk inn i en offerrolle. De tok feil. I etterkant av prosessen, har jeg vært mye mer stabil og har klart å rydde opp innvendig. 
 

Dette er hva jeg mener:

- Man trenger ikke å tilgi eller akseptere at foreldre har gjort en urett. Barn fortjener ikke å bli behandlet dårlig. 
 

- Dessverre må man noen ganger forholde seg til at foreldrene aldri kommer til å forstå/innrømme hva de har gjort. Man må også noen ganger forholde seg til at man aldri hadde de gode trygge foreldrene alle barn fortjener og trenger, og at man aldri kommer til å få det. Ofte fortsetter man å håpe på at alt endelig skal bli bra langt inn i voksenlivet. Den beste måten å møte det på (for meg) er å gi opp det håpet (gjør vondt) og isteden forsøke å være sin egen forelder, møte seg selv med kjærlighet og varme, og å øve seg på å ta i mot omsorg og kjærlighet fra andre. 
 

- Det er helt greit å være sint på foreldrene sine. Det er også greit å være sint på verden, for at ingen så at man hadde det vanskelig, på folk som vokste opp i trygge hjem og ikke forstår. Et sunt sinne beskytter deg. Det betyr ikke nødvendigvis at man trenger å kjefte og smelle eller være bitter. Men å kjenne at det koker litt i brystet og å tenke at «det det var faen ikke greit» når man husker tilbake, er bare et tegn på at man fremdeles har selvrespekten i behold. Det er bare bra, det. Mye enklere å leve med enn sorg eller angst, som ofte er alternativene. 

- Man bør øve seg på å knytte relasjoner til bra folk som voksen. Barn av kjipe foreldre knytter seg ofte til kjipe folk som voksne. 

 

Anonymkode: 34c16...bb3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, skjønner bare ikke hvordan jeg kan slutte å dvele ved det. Hver gang han tar kontakt blusser det opp igjen.

Anonymkode: b7048...102

Da blir du få hjelp til å bearbeide dine opplevelser.. Tok meg mange år før jeg klarte å ha et normalt forhold til min far i voksen alder. 

Anonymkode: 089c5...95b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Da har man bare offermentalitet. Man kan ikke skylde på foreldrene sine RESTEN AV LIVET.

Anonymkode: 126ce...3f0

Er det virkelig så enkelt? Vold mot et barn, overgrep, frihetsberøvelse ++, sliter man fremdeles med ting gjort mot en som barn så har man offermentalitet?

Anonymkode: 93e34...b59