Å være stemor er en utakknemlig oppgave

[AnonymBruker]

Min samboer har to tenåringsbarn, og jeg synes det å være en stemor/omsorgsperson for dem er en veldig utakknemlig rolle. 
Andre som kjenner det på samme måte? 

Jeg opplever at det er veldig tabu å si høyt, og føler at jeg er alene om å ikke føle at barna hans er en bonus, at jeg visste hva jeg gikk til osv. Men jeg føler meg som ei dørmatte som skal stille opp og styre og ordne for noen som ikke setter pris på det. Er jeg for mye på tilbudssiden, så prøver jeg for hardt å leke mor, mens er jeg for tilbakelent bryr jeg meg for lite.  At jeg skal føle så mye godhet for barna til ei hurpe av en eks som bare lager et helvete av hver minste ting.

Det skal heldigvis sies at mannen min forstår meg godt, og synes det er helt greit om jeg kun  styrer med mitt og legger andre planer når de er her. 

 Så om flere kjenner på det samme, så hadde jeg blitt veldig glad for å høre fra dere. Så jeg slipper å føle at jeg er den eneste som har så lite kjærlighet i meg for andres barn. 

 

 

Anonymkode: d7498...f7d