Kjæresten har forandra seg etter vi flytta sammen

[anonym guru]

Etter å ha vært sammen i tre år, flyttet jeg og mine to små barn i fjor høst inn hos kjæresten min. Planen har vært å bo sammen her en periode, før vi etter hvert kjøper oss en felles leilighet i nærheten. Men nå er jeg blitt veldig betenkt, for jeg synes ikke jeg kjenner ham igjen.

Han var veldig fleksibel og hensynsfull før vi flyttet sammen. Han var stort sett alltid med på mine forslag og initiativ, og han var kjærlig, raus og oppmerksom. Han var alltid opptatt av at jeg skulle trives og ha det godt. Men nå har jeg oppdaget helt andre sider av ham. Han kan ofte være sur og irritabel, mot både meg og barna mine.

Nå sier han mye oftere nei når jeg foreslår noe. Noen ganger synes jeg han gjør det automatisk, bare fordi det er jeg som gjør det. Hvis en av kompisene hans foreslår noe lignende, er han derimot ikke vanskelig å be. Dessuten er han mye mindre kjærlig og oppmerksom nå enn han var før.

Nylig glemte han til og med å hente den minste i barnehagen. Han hadde lovet å gjøre det, og det skapte mye stress og ubehag for meg. Men i stedet for å unnskylde seg, begynte han å beklage seg over at jeg påla ham mer ansvar enn han klarer å følge opp. Det var altså min skyld at han glemte avtalen! Når sånne ting skjer, blir jeg virkelig skuffet og begynner å lure på hvem han egentlig er.

 

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er best å ikke bo med kjæreste når man har små barn. 

Anonymkode: f5f40...c4c

[Odine]

Snakk med han om dette. Spør han om han angrer …. 

[petterm]

Høres nesten ut som om han har anstrengt seg ekstra fram til dere flytta sammen. Når du har flytta inn gidder han ikke anstrenge seg så mye lenger. Ikke nødvendigvis en bevisst handling. 

[AnonymBruker]

Nei dette er jo ikke greit. Hadde nok flytta ut om jeg var deg 

Anonymkode: c57dc...cdb

[AnonymBruker]

Alle er sure og slitne i blant. Når man ikke bor sammen, kan man slippe surskapen ut når man er alene. Og være 100% blid hver gang man er med kjæresten.

Og tidligere når dere ikke bodde sammen, så måtte dere ha avtaler for å treffes. Nå treffes dere hele tiden når dere er hjemme, og han har da gjerne fått dosen sin av deg, slik at da han da gjør avtaler med andre i stedet.

Jeg sier ikke at dette er sånn det bør være, men kanskje det kan være en forklaring på hva som skjer?

Kjedelig om det viser seg at han har skjult at han er veldig sur av natur. Men ingen er ihvertfall 100% blid.

Anonymkode: 3a950...9b3

[AnonymBruker]

Virker som har undervurdert hvor krevende det er å gå fra å bo alene til å leve et familieliv.

Anonymkode: dfff8...afb

[AnonymBruker]

Her er det tydelig at han har gått lei... Kanskje litt lite moden, visste ikke hva han gikk til, og det ble for mye for ham.

Etter såpass kort tid, lover dette dårlig, beklager å si det, men du ser det nok selv. Dere kan selvsagt prøve å snakke om det, få frem hva han (og du) vil, men handlingene hans taler for seg.

Anonymkode: 3aff6...06b

[AnonymBruker]

Han takler ikke å bo sammen med små barn. 
Jeg antar at han ikke har barn selv? 
Du vil få det bedre om du og bsrns bodde for dere selv, og heller datet når du hadde barnefri. 
I allefall inntil at barna ble større og du møtte en mann som er vant til barn  

Anonymkode: c9c99...b6a

[Hmmmmmm]

Særboer 

[AnonymBruker]

Ikke utsett barna dine for dette. Dette viser dårlig karakter og ikke noe å samle på. Vil du virkelig dele resten av livet og oppveksten til barna med en som går og furter, ikke er med på fellesskapet og ikke prioriterer dere? Hadde løpt fort som fy, og forelskelsen hadde mildt sagt bleknet sterkt. 

Anonymkode: bb7cd...b5b

[AnonymBruker]

Jeg kan dessverre utfra erfaring si at dette mest sannsynlig blir bare verre. 

Jeg også flyttet sammen med kjæresten etter å ha vært sammen og gode i 2 år, samme uka vi flyttet sammen er det som om han slo helt av og ble anklagende og sint fordi jeg fortsatte å være kjæreste som før. Plutselig satt jeg der med en fremmed som var irritert og så feil i alt jeg gjorde. 4 år bodde vi sammen og det ble bare verre, jeg ble oversett, kjeftet på, ignorert selv om jeg snakket, med vilje nektet han å gjøre ting jeg trengte/ba om. 

Når jeg til slutt klarte å gå så brøt han helt sammen og lovet å skjerpe seg, og en uke eller to gjorde han det, til hn var sikker på at jeg ble, så endret han seg igjen. Til slutt klarte jeg å bryte helt, men det var vondt og det håpet og forvirringen gjorde at jeg brukte år av livet mitt på noen som behandlet meg som sin personlige syndebukk. 

Anonymkode: 41eea...67d

[Snublefot62]

Det er ikke uvanlig at ting endrer seg i et forhold når man endrer større ting i forholdet, som å flytte sammen er.

Men det gir ingen rett til å behandle andre dårlig eller uten respekt. Så dersom personligheten hans har endret seg negativt så er det fair og på sin plass å stille spørsmål med det til samboer. Og er en ikke fornøyd med svarene eller utvikling så er det bedre å godta at dere ikke var en match allikevel og avslutte det mens dere er venner, enn å tviholde på det til dere ikle tåler hverandre mer.

Episoden med å hente i barnehagen høres ikke bra ut isolert sett og hadde jeg vært deg hadde jeg vært veldig obs på slike ting ellers i forholdet. Spesielt obs på gaslighting.

[AnonymBruker]

Herregud og her er vi i gang med "dump han dommerne" kan være tusen grunner til at ting er slik. Problemet her er jo at ts kommer og klager på KG og snakker ikke med den det gjelder først. Da er dommen klar her allerede. 

Anonymkode: 98c9a...66b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Herregud og her er vi i gang med "dump han dommerne" kan være tusen grunner til at ting er slik. Problemet her er jo at ts kommer og klager på KG og snakker ikke med den det gjelder først. Da er dommen klar her allerede. 

Anonymkode: 98c9a...66b

I noen situasjoner er faktisk det ikke verdt å gå videre, jeg tipper hun har forsøkt å snakke med ham, men blir pent parkert. 

Anonymkode: 41eea...67d

[AnonymBruker]

Han er ikke klar for å være far. Særbo er løsningen, da blir han nok som før igjen. 

Anonymkode: 5c557...7da

[AnonymBruker]

11 hours ago, anonym guru said:

Etter å ha vært sammen i tre år, flyttet jeg og mine to små barn i fjor høst inn hos kjæresten min. Planen har vært å bo sammen her en periode, før vi etter hvert kjøper oss en felles leilighet i nærheten. Men nå er jeg blitt veldig betenkt, for jeg synes ikke jeg kjenner ham igjen.

Han var veldig fleksibel og hensynsfull før vi flyttet sammen. Han var stort sett alltid med på mine forslag og initiativ, og han var kjærlig, raus og oppmerksom. Han var alltid opptatt av at jeg skulle trives og ha det godt. Men nå har jeg oppdaget helt andre sider av ham. Han kan ofte være sur og irritabel, mot både meg og barna mine.

Nå sier han mye oftere nei når jeg foreslår noe. Noen ganger synes jeg han gjør det automatisk, bare fordi det er jeg som gjør det. Hvis en av kompisene hans foreslår noe lignende, er han derimot ikke vanskelig å be. Dessuten er han mye mindre kjærlig og oppmerksom nå enn han var før.

Nylig glemte han til og med å hente den minste i barnehagen. Han hadde lovet å gjøre det, og det skapte mye stress og ubehag for meg. Men i stedet for å unnskylde seg, begynte han å beklage seg over at jeg påla ham mer ansvar enn han klarer å følge opp. Det var altså min skyld at han glemte avtalen! Når sånne ting skjer, blir jeg virkelig skuffet og begynner å lure på hvem han egentlig er.

 

Jeg var også kjæreste med en fyr som var fantastisk de månedene vi datet og var sammen. Da vi flyttet sammen, ble han en helt annen person. Ristet på hodet og gikk inn i et annet rom om jeg var lei meg, det var "my way or the highway", vi kunne diskutere i flere timer om jeg ville prate om noe, det var null empati fra hans side, jeg fikk kun kvalitetstid med han en gang i uken og plutselig dumpet han meg etter en reise sammen og jeg  ble kastet ut på dagen selv om jeg ikke hadde et sted å bo. Så måtte booke meg inn på hotell første natten. 

 

Anonymkode: 4f4e3...4bb

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg rett og slett ikke orket. Hadde ikke ville gjort det mot mine barn.

Anonymkode: de686...664

[AnonymBruker]

Nå har dere prøvd å bo sammen. Da kjøper du ikke sammen. Han blir kun verre, dette blir stress for deg! Fortsett som særboere og vær kjærester. 

Anonymkode: cc65d...019

[fjellglad]

Du må nesten snakke med han og spørre om hva han tenker og forholdet og familielivet. Kanskje trenger han bare tid til å venne seg til å bo med flere mennesker inkludert barn og at dette går seg til, kanskje ikke. Det viktigste er og ikke la det skure og gå, du må ta den samtalen med han og finne ut hvor skoen trykker.