Fødselsdepresjon med nr.1, hvordan ble det når nr.2 kom?

[AnonymBruker]

For meg ble det å få barn et STORT sjokk. Er nå 6 år siden, men minnene om angst, depresjon og håpløshet sitter fortsatt veldig. Har det i dag veldig bra, elsker barnet mitt og har ikke slitt psykisk etter fødselsdepresjonen. Vi begynner å tenke på barn nr.2 nå og jeg er livredd for å gå gjennom det samme igjen, og da med et større barn hjemme som forstår mye mer også

 

dere som hadde psykiske utfordringer etter nr.1, hvordan gikk det når nr.2 kom?❤️

Anonymkode: 58d12...3a9

[AnonymBruker]

Jeg sa meg fornøyd med ett barn og prioriterte det barnet, å ha ro og fred, og den psykiske helsa mi ☀️☁️☁️  

Var altfor redd for å ramle ned i det samme hullet med nr 2. Og dessuten så tar jo babyer all ens tid, 24/7, så jeg hadde fått null tid til det eldste barnet. Så jeg er ikke laget for å være flerbarnsmor ☺️ 

Anonymkode: 2746b...4f7

[AnonymBruker]

Ble mye bedre her, fordi mine forventninger var lave (les: ikkeeksisterende). Jeg innstilte meg på et helvete og knallhard jobbing i 2 år 😅 Jeg så ikke for meg noe rosa sky og kosemose babyboble. Rett og slett! Det høres fælt ut, men var det som skulle til. Jeg forberedte meg på total isolasjon, hyling hele døgnet, å ikke dusje eller snakke med andre voksne på 8 mnd. Slik var det nemlig sist. Jeg hadde denne gangen ingen forventninger om hobbyer eller koselige trilleturer 😅 Mannen var også mye mer forberedt på hvilken jobb det var! 

Babyrunde 2 var mye enklere. Ikke egentlig fordi ungen var så mye enklere, men fordi jeg var forberedt på det verste og hadde ingen forhåpninger. Det gav derfor heller ingen forventningsbrist, og jeg taklet det mye bedre. Jeg og mannen var også mer samkjørte som foreldre, leste hverandres tegn bedre og samarbeidet bedre pga erfaringer fra sist  Jeg følte meg også mye tryggere i mammarollen denne gangen. Så babyrunde 2 var på alle måter myyye bedre 👍🏼 

Anonymkode: 20204...0e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Ble mye bedre her, fordi mine forventninger var lave (les: ikkeeksisterende). Jeg innstilte meg på et helvete og knallhard jobbing i 2 år 😅 Jeg så ikke for meg noe rosa sky og kosemose babyboble. Rett og slett! Det høres fælt ut, men var det som skulle til. Jeg forberedte meg på total isolasjon, hyling hele døgnet, å ikke dusje eller snakke med andre voksne på 8 mnd. Slik var det nemlig sist. Jeg hadde denne gangen ingen forventninger om hobbyer eller koselige trilleturer 😅 Mannen var også mye mer forberedt på hvilken jobb det var! 

Babyrunde 2 var mye enklere. Ikke egentlig fordi ungen var så mye enklere, men fordi jeg var forberedt på det verste og hadde ingen forhåpninger. Det gav derfor heller ingen forventningsbrist, og jeg taklet det mye bedre. Jeg og mannen var også mer samkjørte som foreldre, leste hverandres tegn bedre og samarbeidet bedre pga erfaringer fra sist  Jeg følte meg også mye tryggere i mammarollen denne gangen. Så babyrunde 2 var på alle måter myyye bedre 👍🏼 

Anonymkode: 20204...0e4

Så godt å høre❤️ har et håp om at det blir sånn her også! Har vært gjennom det før og vet hva som kommer. Og man vet at alt «går over til slutt» uansett hvor krevende det måtte være.. 

ts

Anonymkode: 58d12...3a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så godt å høre❤️ har et håp om at det blir sånn her også! Har vært gjennom det før og vet hva som kommer. Og man vet at alt «går over til slutt» uansett hvor krevende det måtte være.. 

ts

Anonymkode: 58d12...3a9

Ja det er jo det! Det var akkurat det jeg tenkte. Med førstemann visste jeg jo rent teoretisk at det ville bli bedre, men klarte ikke helt å se lyset i tunnellen liksom. Siste gang visste jeg av erfaring at det blir bedre, og at jeg faktisk kan komme til å trives med mammalivet en gang i fremtiden. Det gjorde de skikkelig dårlige dagene mye enklere å bære 🥰

Anonymkode: 20204...0e4

[AnonymBruker]

Fikk aldri diagnosen men når jeg ser tilbake på tiden etter første fødsel er jeg 90% sikker på at jeg hadde en fødselsdepresjon. Hadde en traumatisk fødsel og fikk aldri «båndet» med babyen, så de første ukene husker jeg ikke på engang. Klarte hverken å sove eller spise, stresset veldig og kom til slutt i psykose og så for meg forskjellige ting✨ 

 

opplevelsen med nummer to var en annen verden! Jeg var mye mindre stresset, fødselen var hundre ganger enklere, og jeg klare endelig å nyte babytiden. Det var jo selvsagt hektisk med en nyfødt og en toåring, men var langt unna å føle meg deprimert/angst som med førstemann. Så det er håp!:) men si ifra til jordmor/lege/helsestasjon at du tidligere har hatt det (det er vel kanskje dokumentert også), så de er ekstra oppmerksome og du får den hjelpen du behøver❤️ 

Anonymkode: 54704...fb6

[AnonymBruker]

Fikk ikke fødelsdepresjon med nummer to og tre.

Anonymkode: 04283...755

[lyskrone]

Hadde fødselsdepresjon med nummer 1. Nå med nummer 2 har jeg ikke hatt. Syns det er mye enklere nå enn første gang. Er mye mer rolig, vi er begge mer forberedt og samarbeider godt 😊 Og jeg føler meg mye mer trygg i rollen som mamma. 

[AnonymBruker]

Så godt å lese svarene deres❤️ har på følelsen at det blir enklere denne gangen! Håper det stemmer! 
 

tror mye av grunne til depresjonen sist var at det ble et enormt sjokk å plutselig være ansvarlig for noen andre 24/7, lite søvn og mye usikkerhet. Denne gangen vet jeg hva vi går til. Og ansvaret 24/7 har jeg allerede hatt i mange år, så det blir ikke noe nytt😅 

 

ts

Anonymkode: 58d12...3a9

[AnonymBruker]

Kan kanskje ikke sammenlignes helt men etter en ekstrem tøff start de første 3mnd så gikk jeg på en skikkelig smell. Ble deprimert og sett i ettertid tror jeg at jeg har slitt med en mild form for ptsd. Jeg kom meg gjennom på egen hånd, dette var under koronatidene og det var ikke bare å få hjelp av psykologen akkurat.

Jeg gruet meg til nr 2 skulle komme, den var ikke planlagt og jeg var livredd. 
Den første tiden var jeg ekstremt var på skriking og så etter alle tegn til at det skulle bli som sist, brukte lang tid på å omstille hodet. Barnegråten trigget et eller annet i underbevisstheten, puls og adrenalin kan beskrive det godt. Det tok heldigvis ikke mange ukene før jeg greide å senke skuldrene mer og mer, og på et par måneder så vil jeg si at min egendiagnostiserte ptsd er så godt som kurert. Det å få nr 2 har virkelig vært det beste som har skjedd meg, jeg gikk fra å nærmest angre på at jeg fikk barn til å ønske meg 10 stk.. så for min del var det bare positivt å få nr 2, men så klart.. er det hormoner eller annet som utløser fødselsdepresjon hos deg så vil vel sjansen være der uansett hvilken unge du får.

Anonymkode: f9c61...7a3

[AnonymBruker]

Enklere denne gangen, til tross for mer krevende baby. Nr.1 var ikke vanskelig, det var bare jeg som var på et så mørkt sted. Hadde sikkert ikke levd i dag om nr.1 var som nr.2.

Anonymkode: df3cb...211

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.2.2024 den 10.41):

For meg ble det å få barn et STORT sjokk. Er nå 6 år siden, men minnene om angst, depresjon og håpløshet sitter fortsatt veldig. Har det i dag veldig bra, elsker barnet mitt og har ikke slitt psykisk etter fødselsdepresjonen. Vi begynner å tenke på barn nr.2 nå og jeg er livredd for å gå gjennom det samme igjen, og da med et større barn hjemme som forstår mye mer også

 

dere som hadde psykiske utfordringer etter nr.1, hvordan gikk det når nr.2 kom?❤️

Anonymkode: 58d12...3a9

Det gikk over all forventning! Ingen depresjon, bare lykke ❤️

Anonymkode: 9090c...1a3