Å angre på det å få barn.

[AnonymBruker]

Leste om en mor i dag, som savnet alenetiden og alt hun kunne gjøre før dersom barnet hadde aldri ville vært født. Dette barnet hadde mange utfordringer, det var snakk med skolen og BBT tjeneste osv. Hun da også at hun var glad i barnet, men hadde vært mer glad uten barn. Dette må jo være siste tabuet? 

Anonymkode: 78c4f...fa8

[Perl]

Ja, tror det er veldig tabu å snakke åpent om denne type anger. Det er jo mange som får barn bare fordi de tenker det er det neste naturlige steget i livet eller at det er noe man bare gjør. Tar valget på autopilot rett og slett. Jeg håper flere og flere tør å snakke ut om det, fordi jeg tror folk har godt av å høre på både de gode og de dårlige sidene ved et så stort valg som å få barn. 

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra en stor familie så det var mye støy overalt, så som 11 år  betemte jeg at jeg ikke ville ha barn,og det har jo holdt meg til. Min mor sa engang til meg at jeg var eneste rasjonelle av sine barn siden jeg hadde bestemt for ikke få barn..  

Anonymkode: 78c4f...fa8

[AnonymBruker]

Ja, hvis man føler det sånn, så er det helt klart tabu å snakke om. Jeg vil ikke omtale det som «det siste tabuet», for det er helt klart mye annet som også er tabu.

Jeg forstår de som har barn med mange utfordringer - det kan sikkert sluke all tid.

Anonymkode: 36178...23b

[JaVel]

Men å skulle ønske ikke ha barnet ved siden av, siden det de vil ha fred og må på møter på skolen bbt bup etc. Da blir bare barnet en irriterende figur. Hvis det så ille mellom mor og føler sterkt på dette, må de for alldel ikke si det til barnet ditt. Det vil øddelegge selvfølelsen for alltid. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Leste om en mor i dag, som savnet alenetiden og alt hun kunne gjøre før dersom barnet hadde aldri ville vært født. Dette barnet hadde mange utfordringer, det var snakk med skolen og BBT tjeneste osv. Hun da også at hun var glad i barnet, men hadde vært mer glad uten barn. Dette må jo være siste tabuet? 

Anonymkode: 78c4f...fa8

Hva med å legge ved link :

https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/LlwRpJ/ingeborg-senneset-de-som-angrer-paa-aa-ha-faatt-barn

Anonymkode: bf555...018

[AnonymBruker]

Jeg har fått 3 barn der 2 etterhvert viste seg å ha store psykiske utfordringer. 

Noen ganger føler jeg at jeg angrer. Men jeg tror det bunner mest i at jeg utmattet av all omsorg jeg har måtte gi. Og all oppførsel og ting ved barna som ikke er aldersadekvat. 

Jeg synes det er tøft og tungt å bekymre meg for fremtiden til disse to og for hverdagen til alle 3. Det sliter på den siste også som har to søsken med ekstra behov. Ikke kan jeg jobbe og ikke kan jeg dra bort uten avlastning. 

Jeg har ofte tenkt at hadde jeg visst så hadde jeg valgt annerledes. Men samtidig kan jeg ikke tenke meg livet uten dem.

Misunner ofte folk med bare normaltfungerende barn. 

Anonymkode: cc486...aa9

[Gjest Chicchi]

Jeg har en på to og neste på vei. Synes det er beintøft og vet at det bare kommer til å bli tøffere når andremann kommer. Føler ofte på anger, ja. Synes ikke alltid at gledene veier opp for søvnmangelen, trassen, tapet av frihet, tapet av spontanitet, økonomiske bekymringer osv... 

Men jeg synes det høres ut som tortur å gå hele livet og tenke "hva om?" For det hadde jeg gjort om jeg valgte å ikke skaffe barn.

Men gleder meg til å kunne gå ut på noe gøy uten å alltid måtte sjekke med samboer om det er greit, om han kan ta barna, sjekke klokka for å se hvor mye tid jeg har igjen.

[AnonymBruker]

Nå er jeg i 50-åra. Og da jeg var ung, så var det normale at man fikk barn som også var helt normale. Det var ikke ofte at man måtte tenke på at barnet kunne ha ekstra behov, i forhold til f.eks autisme, ADHD, og andre greier. Det var svært sjeldent!

Nå har det blitt en kjempestor økning i barn som har autisme eller andre greier som gjør at de er annerledes enn normale barn. Altså barn som ikke utvikler seg normalt. Hva er grunnen til det?

Det vet ingen pr nå. 

Men nå er det sånn at mange barn har ADHD eller er autistisk, og har særlige behov. Sånn var det ikke før.

Jeg husker også unger på skolen som var litt ville. Disse har siden kommet seg i jobb, og har gjort det bra der. Mange av de hadde nok ADHD, men de kom seg fram, og har gode jobber i dag.

 

Anonymkode: c2a4e...19b

[AnonymBruker]

Det er for meg en selvfølge at man holder for seg selv at man angret på å få barn. Du tok valget og nå er det lille individet her som formes av hvordan du behandler det. Barnet skal aldri få vite at du angrer på å få det. 

Anonymkode: 8bbf1...fee

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er for meg en selvfølge at man holder for seg selv at man angret på å få barn. Du tok valget og nå er det lille individet her som formes av hvordan du behandler det. Barnet skal aldri få vite at du angrer på å få det. 

Anonymkode: 8bbf1...fee

Jeg synes tvert om det er viktig at man får pratet om dette til noen, for å få hjelp til å bearbede følelsene man sitter med. Det betyr jo selvsagt ikke at barnet får vite om det.

Anonymkode: a5a57...92e

[AnonymBruker]

Jeg kjenner på anger når jeg er totalt utslitt. Er åpen om det også, til de nærmeste. Syns det er viktig å formidle hvor slitsomt og altoppslukende det faktisk kan være å ha barn. Det betyr jo ikke at du ikke er glad i barna.

Det er viktig å være åpen om dette slik at de som ikke har fått barn ennå kan ta et informativt og riktig valg for seg selv. Det er faktisk ikke alle som egner seg som foreldre, og det burde bli mere akseptert.

Syns det er veldig mange som avfeier at det faktisk kan være sinnsykt tøft.

Det er bare en fase.

Det går over.

Kanskje du er deprimert? (= det er bare du som har det sånn)

Du må gjøre det beste ut av det.

Å få barn er meningen med livet. Det finnes ingen større kjærlighet.

 

 

Anonymkode: cff5d...52b

[solsolsol]

Tror jeg leste samme artikkel (?) og synes det var litt teit å bruke eksempel med en mor som hadde en utrolig krevende unge. Tror det er folk som angrer på helt "vanlige" barn også. 

[Laraa]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Nå er jeg i 50-åra. Og da jeg var ung, så var det normale at man fikk barn som også var helt normale. Det var ikke ofte at man måtte tenke på at barnet kunne ha ekstra behov, i forhold til f.eks autisme, ADHD, og andre greier. Det var svært sjeldent!

Nå har det blitt en kjempestor økning i barn som har autisme eller andre greier som gjør at de er annerledes enn normale barn. Altså barn som ikke utvikler seg normalt. Hva er grunnen til det?

Det vet ingen pr nå. 

Men nå er det sånn at mange barn har ADHD eller er autistisk, og har særlige behov. Sånn var det ikke før.

Jeg husker også unger på skolen som var litt ville. Disse har siden kommet seg i jobb, og har gjort det bra der. Mange av de hadde nok ADHD, men de kom seg fram, og har gode jobber i dag.

 

Anonymkode: c2a4e...19b

Det er ikke en voldsom økning av autisme eller adhd.  Det er en vanvittig økning i antall folk som blir fanget opp av systemet og før måtte gå hele livet uten hjelpen de sårt trenger. I veldig stor grad voksne kvinner som har gått gjennom hele livet og utad ikk har  merket  seg  ut .  Tatt utdanning og kanskje til og med stiftet familie, men aldri klart seg skikkelig privat. At alt er et kaos når du pirker på overflaten.  Adhd og autisme er langt fra bare utagerende gutter og ppt.  Det er så mange som tror at den voldsomme økning av nevrodiversitet skyldes kosthold  vaksiner eller ny måte å oppdra barna på.  Sånt fantes ikke da jeg var ung.  Gett hva? Vi har alltid eksisteret, men det er først nå samfunnet har faglige verktøy til å fange oss opp 

Endret 13. februar 2024 av Laraa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Nå er jeg i 50-åra. Og da jeg var ung, så var det normale at man fikk barn som også var helt normale. Det var ikke ofte at man måtte tenke på at barnet kunne ha ekstra behov, i forhold til f.eks autisme, ADHD, og andre greier. Det var svært sjeldent!

Nå har det blitt en kjempestor økning i barn som har autisme eller andre greier som gjør at de er annerledes enn normale barn. Altså barn som ikke utvikler seg normalt. Hva er grunnen til det?

Det vet ingen pr nå. 

Men nå er det sånn at mange barn har ADHD eller er autistisk, og har særlige behov. Sånn var det ikke før.

Jeg husker også unger på skolen som var litt ville. Disse har siden kommet seg i jobb, og har gjort det bra der. Mange av de hadde nok ADHD, men de kom seg fram, og har gode jobber i dag.

 

Anonymkode: c2a4e...19b

Første kjæresten min fortalte at da han var ni år, hadde legen og moren fortalt han at han hadde en hjerneskade som han hadde fått under fødselen. 

Det viste seg at denne hjerneskadde gutten kun hadde dysleksi og ble sivilingeniør med fet jobb til slutt. 

Og hvor mange var det ikke som ble kalt hyperaktive, startet med amfetamin og kjente at det var det som skulle til for at de kunne slappe av i hodet og kroppen. Så hadde de ADHD. 

Så jeg tror ikke det bare var friske barn for 40-50 år siden. 

Anonymkode: a4449...8de

[AnonymBruker]

Jeg angrer. Jeg er veldig glad i barnet mitt og jeg sier det aldri til noen fordi det er nok det værste en kan si. Men jeg ville tatt et annet valg om jeg kunne valgt om igjen. Jeg ønsket meg aldri barn egentlig men pga press utenfra og setningen vi alle har hørt før at ingen angrer på de barna en har, og forestillingen om at det er sånn livet er: en får barn så overså jeg mitt eget manglende ønske om barn og fikk. Men jeg angrer dypt og inderlig. Det er tøft å stå i men jeg prøver å gjøre det beste ut av det men misunner gjerne de som er sterkere enn meg og ikke lar seg presse inn i en foreldrerolle om de ikke vil. Tror samfunnet tjener på å fjerne dette tabuet og vi kan ha en åpen debatt om det for livet med barn er ikke verken for alle eller alltid enkelt. Det står respekt både å velge vekk barn og å si at det er ikke alltid verdt strevet for alle. 

Anonymkode: 64fdf...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Nå er jeg i 50-åra. Og da jeg var ung, så var det normale at man fikk barn som også var helt normale. Det var ikke ofte at man måtte tenke på at barnet kunne ha ekstra behov, i forhold til f.eks autisme, ADHD, og andre greier. Det var svært sjeldent!

Nå har det blitt en kjempestor økning i barn som har autisme eller andre greier som gjør at de er annerledes enn normale barn. Altså barn som ikke utvikler seg normalt. Hva er grunnen til det?

Det vet ingen pr nå. 

Men nå er det sånn at mange barn har ADHD eller er autistisk, og har særlige behov. Sånn var det ikke før.

Jeg husker også unger på skolen som var litt ville. Disse har siden kommet seg i jobb, og har gjort det bra der. Mange av de hadde nok ADHD, men de kom seg fram, og har gode jobber i dag.

 

Anonymkode: c2a4e...19b

Da du var ung sendte man bort "sånne barn". Kjenner flere tilfeller født på 60-70 tallet, som nå ville fått mye.mer støtte i oppveksten, og sikkert klart seg bedre, men som da bare ble sendt bort og ikke snakket om, eller straffet masse hjemme i et forsøk på å "fikse den uoppdragne ungen". Alt var ikke bedre før. Og alle "litt ville" barn har ikke ADHD, og mange med ADHD kan klare seg fint i jobb, hvertfall utad. Men så er det masse problemer likevel, enten på hjemmebane, på jobben, eller "bare" emosjonellt.

Anonymkode: 744fd...27c

[AnonymBruker]

Mulig brannfakkel:

Jeg hadde syntes det hadde vært interessant å se andelen kvinner som angret på barn delt på de som hadde en partner som tok sin del og vel så det,  og de som har en partner som tenker de «hjelper til med» og «passer» sine egne barn.

Anonymkode: 5dd75...1f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg angrer. Jeg er veldig glad i barnet mitt og jeg sier det aldri til noen fordi det er nok det værste en kan si. Men jeg ville tatt et annet valg om jeg kunne valgt om igjen. Jeg ønsket meg aldri barn egentlig men pga press utenfra og setningen vi alle har hørt før at ingen angrer på de barna en har, og forestillingen om at det er sånn livet er: en får barn så overså jeg mitt eget manglende ønske om barn og fikk. Men jeg angrer dypt og inderlig. Det er tøft å stå i men jeg prøver å gjøre det beste ut av det men misunner gjerne de som er sterkere enn meg og ikke lar seg presse inn i en foreldrerolle om de ikke vil. Tror samfunnet tjener på å fjerne dette tabuet og vi kan ha en åpen debatt om det for livet med barn er ikke verken for alle eller alltid enkelt. Det står respekt både å velge vekk barn og å si at det er ikke alltid verdt strevet for alle. 

Anonymkode: 64fdf...7e6

Hadde samfunnet akseptert at barn ikke er for alle, så tror jeg enda flere hadde valgt et barnløst liv.

Håper du får det lettere med tiden ❤️ Kjenner på mye av det samme. 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mulig brannfakkel:

Jeg hadde syntes det hadde vært interessant å se andelen kvinner som angret på barn delt på de som hadde en partner som tok sin del og vel så det,  og de som har en partner som tenker de «hjelper til med» og «passer» sine egne barn.

Anonymkode: 5dd75...1f3

Det hadde nok absolutt hjulpet meg om jeg ikke følte jeg stod alene med det tredje skiftet.

Anonymkode: cff5d...52b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Nå er jeg i 50-åra. Og da jeg var ung, så var det normale at man fikk barn som også var helt normale. Det var ikke ofte at man måtte tenke på at barnet kunne ha ekstra behov, i forhold til f.eks autisme, ADHD, og andre greier. Det var svært sjeldent!

Nå har det blitt en kjempestor økning i barn som har autisme eller andre greier som gjør at de er annerledes enn normale barn. Altså barn som ikke utvikler seg normalt. Hva er grunnen til det?

Det vet ingen pr nå. 

Men nå er det sånn at mange barn har ADHD eller er autistisk, og har særlige behov. Sånn var det ikke før.

Jeg husker også unger på skolen som var litt ville. Disse har siden kommet seg i jobb, og har gjort det bra der. Mange av de hadde nok ADHD, men de kom seg fram, og har gode jobber i dag.

 

Anonymkode: c2a4e...19b

En av grunnene er rett og slett at man ikke kunne så mye om det før, det var lenge en enighet om at autisme var noe som rammet guttebarn, ikke jenter. Jeg ble selv utsatt for mistro mot diagnosen pga kjønnet mitt og jeg er bare 40.

Gjennomsnitsalderen for kvinner som diagnoseres med autisme er 38 år, da har de ofte egne barn. Autisme og ADHD har stor grad av komorbiditet og har en viss grad av arvelighet så man rekker gjerne å få flere barn før det viser seg hos feks det første barnet, eller så går det barnet klar men nr to og tre får diagnoser.

Samfunnet var også roligere, man hadde færre konstante sanseintrykk, holdt seg nærmere hjemme og hadde mer forutsigbare arbeids og familieliv. Alt dette gjør det enklere å maskere.

Anonymkode: fbe94...faa