Noen som har levd sammen med en som har/har hatt kreft?

[AnonymBruker]

Jeg skrev et innlegg om min mann som  skal utredes for kreft i munnen, og jeg skjønner at det ikke er så vanlig blant unge, gjennomsnitts alderen for det er 64 år. 

Så jeg lurer på mer generelle ting, ang det å gå gjennom en slik prosess.

Jeg er jo redd, engstelig og har vanvittig mange tanker, men jeg skjønner at det er mye verre for han, så jeg må være den sterke og være den han kan støtte seg på. Så jeg skal ikke "plage" han noe særlig med mine tanker om dette.

Hvordan er det å være en partner til en syk en? Var dere med på alle legebesøk og behandlinger? Var det vanskelig å være den sterke og støttende? 

Det er nok mye jeg lurer på, men akkurat nå er hodet bare kaos, det er vel derfor jeg fremdeles er oppe nå når klokken nærmer seg 24🙈

Jeg skulle ønske jeg visste hva vi gikk til, akkurat nå er alt overveldende for oss begge.

Er det noen som vil dele sin erfaring? Det hadde jeg satt stor pris på!🙏

Anonymkode: 0be9a...817

[AnonymBruker]

Noen fungerer som normalt ved kreft, det kommer jo helt an på krefttype, prognose og evt. spredning. Har det spredd seg, siden du tenker at dette kan bli tøft?

Anonymkode: b2248...81f

[AnonymBruker]

Jeg har ikke levd med noen med kreft, men fulgte min far tett helt til han døde. Han var riktignok veldig reflektert og god å prate med stort sett, men jeg vil uansett tro at du også har lov til å vise litt svakhet. Du skal selvfølgelig støtte og bidra til godt humør, men jeg tror jeg også hadde likt om mine nærmeste viste at de synes det var tøft og ikke bagatelliserte vonde følelser.

Anonymkode: ed028...a26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Noen fungerer som normalt ved kreft, det kommer jo helt an på krefttype, prognose og evt. spredning. Har det spredd seg, siden du tenker at dette kan bli tøft?

Anonymkode: b2248...81f

Vi vet svært lite ennå, men han skal snart inn å bla ta en biopsi og litt andre prøver. Det er jo mulig det ikke er kreft, men utifra hva legen sa, så bør vi være forberedt på at det kan være det..

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har ikke levd med noen med kreft, men fulgte min far tett helt til han døde. Han var riktignok veldig reflektert og god å prate med stort sett, men jeg vil uansett tro at du også har lov til å vise litt svakhet. Du skal selvfølgelig støtte og bidra til godt humør, men jeg tror jeg også hadde likt om mine nærmeste viste at de synes det var tøft og ikke bagatelliserte vonde følelser.

Anonymkode: ed028...a26

Vi har snakket om det, og han vil at jeg skal være tydelig på hvordan jeg har det, så jeg kommer nok til å også vise at jeg er redd/engstelig, men jeg vil ikke at det skal handle om meg, om du skjønner..

Anonymkode: 0be9a...817

[AnonymBruker]

Min kjæreste og samboer var syk i 2 år og tre måneder før han døde av kreft.

For meg/oss som par ble det veldig slitsomt og stressende, særlig det siste året, da han kollapset psykisk fordi han følte han hadde et kappløp med døden om å overleve.

Jeg meldte meg inn i facebook-gruppen "Pårørende til kreftpasienter" da han fikk diagnosen "uhelbredelig kreft", og det hjalp meg både med å ventilere og lese om andres skjebner på godt og vondt.

Der inne kan man være anonym hvis man ønsker, man støtter hverandre og får mye nyttig informasjon.

Når man er partner til en kreftpasient har man flere "hatter" på seg enn hvis man er barn av kreftpasient, søsken eller forelder, fordi man har også samlivsbiten man skal prøve å ivareta. Mine hatter var kjæreste, sexpartner, psykolog, hjemmehjelp, sykepleier og husholderske, og alle disse hattene kan fort gå ut over kjæresteforholdet. Når det er sagt så vil jeg presisere at det å ha kreft og kreft med spredning som dag og natt.

Har man kreft får man kurativ behandling som skal gjøre deg frisk men har man kreft med spredning for man palliativ behandling som er livsforlengende.

Lykke til ❤️

Anonymkode: 41ab7...d12

[AnonymBruker]

Ikke ta bekymringene på forskudd, vent til dere har fått eventuell diagnose. Kreft kan arte seg på mange ulike måter. Jeg har hatt kreft selv, var igjennom to operasjoner. Ingen stråling eller cellegift. Tror ikke mannen min syntes det var spesielt vanskelig. Ingen av oss var noe redde.

Men jeg har også hatt venninner som døde, en etter et veldig kort forløp og en etter mange år. Så ikke tenk for mye akkurat nå.

Anonymkode: 157ce...7fd

[AnonymBruker]

Min kjæreste gjennom mange år fikk en kreftdiagnose, brått og uventet. Fikk beskjed om kort levetid. 
For meg ble det viktig å være med på alt av legetimer, innleggelser, behandlinger. Det å fikse og ordne, kjøre, informere resten av familien, ta ansvar for medisiner hjemme og sørge for at han kom til alle avtaler osv var min måte å holde meg oppe på. 
Et tips er å skrive lister hjemme over ting dere snakker om og lurer på, og ta med til legetimer og avtaler. Lett å glemme ellers, når man sitter der. 

Men først og fremst får man jo håpe at utredningen viser at det ikke er noe alvorlig som feiler din mann.
Lykke til 🌷

Anonymkode: b2f18...9f5

[AnonymBruker]

Ikke tro at du skåner han ved å holde dine egne følelser i sjakk. 
Han er ikke dum, og forstår selvsagt st dette er vanskelig for deg også. 
 

Da jeg hadde kreft ville min x ikke høre snakk om at det var utfordrende for han, enda jeg så hvordan han kjempet. 
Det ble en ekstra belastning for meg at han ikke lot meg støtte han, og vi endte med å gå fra hverandre. 
Dette kunne gjort oss sterkere som par, men endte med å splitte oss 

uansett masse lykke til ❤️ Det er tøffe tak, men det vil helst gå bra 🤞🙏❤️

Anonymkode: 8262e...bed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Ikke tro at du skåner han ved å holde dine egne følelser i sjakk. 
Han er ikke dum, og forstår selvsagt st dette er vanskelig for deg også. 
 

Da jeg hadde kreft ville min x ikke høre snakk om at det var utfordrende for han, enda jeg så hvordan han kjempet. 
Det ble en ekstra belastning for meg at han ikke lot meg støtte han, og vi endte med å gå fra hverandre. 
Dette kunne gjort oss sterkere som par, men endte med å splitte oss 

uansett masse lykke til ❤️ Det er tøffe tak, men det vil helst gå bra 🤞🙏❤️

Anonymkode: 8262e...bed

Hvordan var det for deg å gå fra når han var syk?

Bekymret du deg ekstra når du ikke var med han lenger? Lever han i dag?

Anonymkode: 41ab7...d12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Min kjæreste gjennom mange år fikk en kreftdiagnose, brått og uventet. Fikk beskjed om kort levetid. 
For meg ble det viktig å være med på alt av legetimer, innleggelser, behandlinger. Det å fikse og ordne, kjøre, informere resten av familien, ta ansvar for medisiner hjemme og sørge for at han kom til alle avtaler osv var min måte å holde meg oppe på. 
Et tips er å skrive lister hjemme over ting dere snakker om og lurer på, og ta med til legetimer og avtaler. Lett å glemme ellers, når man sitter der. 

Men først og fremst får man jo håpe at utredningen viser at det ikke er noe alvorlig som feiler din mann.
Lykke til 🌷

Anonymkode: b2f18...9f5

Min avdøde kjæreste fikk kreftdiagnose under covid restriksjonene, så jeg fikk være med på det første møtet på sykehuset og etter det fikk jeg ikke komme inn på sykehuset før mot slutten da han var dødssyk.

Helt jævlig og jeg følte meg veldig utenfor, fordi jeg måtte hele tiden spørre han hva legen hadde snakket om og siden han hadde chemobrain husket hadde ikke halvparten.

Det var jo ikke akkurat flust med tilbud om å få snakke med legene på telefon heller, for det hadde de aldri tid til.

Anonymkode: 41ab7...d12

[AnonymBruker]

Mannen min har hatt kreft. Jeg var verken med på legetimer, operasjoner eller andre behandlinger. Han ville gjøre det selv, sikkert fordi jeg er en sippeunge som ikke er mye til hjelp når jeg setter foten innenfor et sykehus. Synes det var tøft nok å måtte gå gjennom alt av økonomi og papirer med ham "sånn i tilfelle han skulle dø", samt å stadig bli spurt av folk hvordan det gikk med ham (jeg begynte å sippe hver gang noen nevnte det). 

Mannen har vært frisk i fire år nå, og han har vært veldig mentalt oppegående etter at friskmeldingen kom. Det har ikke jeg. Mye av psyken min raste sammen etter at jeg hadde vært i full beredskap og livredd for at han skulle dø, og det var jeg som endte opp hos psykolog. Veldig glad mannen min har det bra, unner ham det🥰

Anonymkode: 9c121...878

[Mardina]

Huff, du har min medfølelse ts ♥️

Jeg mistet min mor til kreft tilbake i 2004. På den tiden bodde jeg fortsatt hjemme, så jeg fulgte jo hvordan det gikk med mamma. Fra den dagen hun fikk kreftdiagnosen så ble hun svært deprimert, forståelig nok. Det var som hun mistet all livsgnist og ville bare gi opp der og da. 

Mamma var mye dårlig med oppkast og dårlig matlyst 🥲 Hun var tynn fra før, men etter at hun ble syk, så ble hun bare tynnere og tynnere 🥲 Rett før hun døde, var hun nesten ikke til å kjenne igjen 😭 

Hun ble også friskmeldt fra kreften i ca et halvt år og begynte da på jobb igjen. Så fikk hun dessverre tilbakefall og da fikk vi beskjed om at nå kunne ikke legene gjøre mer for min mor. Hun var stort sett hjemme hele perioden hun var syk og hadde hjemmesykepleie innom et par ganger for dagen. Hun hadde et lite opphold på sykehus, men jeg husker ikke hva det var for 🤔

Hun var også veldig klar på at hun ville dø hjemme og ikke på sykehus. Mot slutten var hun så svak at hun knapt nok orket noe som helst 🥲 Hun døde stille og rolig hjemme i april 2004. Med sine nærmeste rundt seg ♥️ Hun ble 54 år gammel 😭

Jeg savner henne fortsatt, selv om det nå er mange år siden hun gikk bort ♥️ Jeg unner ikke kreft på min verste fiende, for det kan virkelig være en forferdelig sykdom 😭

Noen lever nok som "vanlig" med sin kreftsykdom, mens andre blir som min mor og "gir opp" alt. 

[Mdy98]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg skrev et innlegg om min mann som  skal utredes for kreft i munnen, og jeg skjønner at det ikke er så vanlig blant unge, gjennomsnitts alderen for det er 64 år. 

Så jeg lurer på mer generelle ting, ang det å gå gjennom en slik prosess.

Jeg er jo redd, engstelig og har vanvittig mange tanker, men jeg skjønner at det er mye verre for han, så jeg må være den sterke og være den han kan støtte seg på. Så jeg skal ikke "plage" han noe særlig med mine tanker om dette.

Hvordan er det å være en partner til en syk en? Var dere med på alle legebesøk og behandlinger? Var det vanskelig å være den sterke og støttende? 

Det er nok mye jeg lurer på, men akkurat nå er hodet bare kaos, det er vel derfor jeg fremdeles er oppe nå når klokken nærmer seg 24🙈

Jeg skulle ønske jeg visste hva vi gikk til, akkurat nå er alt overveldende for oss begge.

Er det noen som vil dele sin erfaring? Det hadde jeg satt stor pris på!🙏

Anonymkode: 0be9a...817

Hei! 
Kjøre deg.. Det er kjempetøft å leve i slik uvisshet, det vet jeg alt om- etter å ha stått i både utredning og deretter behandling av min samboer som fikk kreft for et år siden. 

først og fremt så trenger jo ikke dette være kreft heller, som du skriver- men samtidig blir dere forberedt på at det kan være det. Er det kreft så trenger heller ikke det å bli superille. Begge mine foreldre har hatt kreftdiagnose men hvor det heldigvis har holdt med kirurgi og ingen annen behandling. Det betyr ikke at det skal bagatelliseres, men samtidig får man også et annet bilde av kreft enn de stereotypiske bildene mange får i hode av veldig veldig syke mennesker. Det merket jeg hvertfall for min del. Det hjalp meg å få nye assiosiasjoner til kreft, om det gir mening.

Men tilbake til rolle som samboer med noen med kreft. Jeg tenker at den totalbelastningen også vil avhenge av diagnose, prognose, senskader av behandlingsforløp osvosv. Jeg har som deg også hatt grunnleggende behov for å være den sterke oppi det hele, samtidig har dette året lært meg at det og også kunne vise svakhet og sårbarhet er en veldig stor styrke. I starten når hele fa*enskapet var ganske nytt for oss var vi mye lei oss begge to, men som regel når den ene hadde en dårlig dag var den andre litt mer ovenpå- på den måten har ofte den ene hatt overskudd til å trøste og støtte den som har en dårlig dag, det har vært veldig fint! Vi merket også at vi kom hverandre enda nærmere , fordi vi ble kjent på et eeeenda dypere plan en vi allerede kjente hverandre- ved å stå i en sånn krise sammen. Derfor har også dette vist oss at selv de mørkeste opplevelser også kan føre noe lyst og fint med seg, det har vært godt å tenke på. Av natur er jeg en person som forberedte meg på verst tenkelig beskjed/prognose hele veien, på den måten klarte jeg alltid å se noe positivt i det som ble formidlet. Selv om prognosen ikke er god, prøvde jeg å forberede meg på at det kunne vært enda verre. Jeg har alltid vært sterk mentalt, og jeg klarte å deale med de tankene uten å bli helt koko, men det var samtidig utrolig slitsomt å gå i uvisshet- så selv om en alvorlig prognose ble formidlet var det liksom litt godt å få det overstått også, for da har man noe mer håndfast å forholde seg til. Ang informasjonsbehov er vi jo forskjellige, noen ønsker mye info, andre ikke.
 

Jeg var i mammaperm til vår sønn som da var 5mnd når dette begynte, så det gjorde det veldig fleksibelt mtp. Å være med på legetimer, utredning, besøk på sykehus osvosv.men jeg ville nok vært ganske deltakende uansett da det er et omfattende operasjon og opplegg han har vært gjennom.  Jeg er veldig glad jeg var med på det jeg var med på- Både som en støtte for min samboer, men også for min egen del: da jeg kjente det var godt  å være der, få informasjon og i tillegg være en ressurs med å være med å huske alt som blir sagt, for det er utrooolig mye informasjon man får i en sånn prosess, og ofte så overveldende for den som blir rammet at man kanskje ikke får med seg alt til enhver tid. 
Når ting landet mer etterhvert har han vært på samtaler osv selv, men jeg er med på det viktigste, som f.eks legetime med MR svar osv. 

Vi fikk to livsomvendinger i den ene og andre enden på kort tid. 5 måneder før var vi verdens lykkeligste og ble foreldre, så vi fikk denne diagnosen hengende over oss. Det å være nybakte foreldre og attpåtil få en så stor belastning med sykdom har vært utrolig utfordrende. Det å sjonglere mange ulike roller i en sånn livssituasjon når osamboer og barn krever alt av deg, er til tider en stor prøvelse og jeg skulle helt klart vært foruten. men samtidig har jeg til tross for mørket også klart å se det som en slags berikelse, for fysøren så mye man vokser i motgang! Klarer jeg dette så klarer jeg alt liksom! For meg har det også hjulpet å ta i mot hjelp, at det å be om hjelp er en styrke! Vi har fantastiske folk rundt oss som stiller opp med både middag, barnepass og andre praktiske ting, i tillegg til å vær gode samtalepartnere. For meg har det også hjulpet å søke til fagfolk med et «utenifra» perspektiv. Det være seg kontaktsykepleier, kreftkoordinator i kommunen eller sosionom på sykehuset. Skulle det være alvorlig og altomfattende så anbefaler jeg å virkelig vurdere serriøst å ta imot slike tilbud - MEN jeg håper selvfølgelig ikke det blir aktuelt for dere! 
 

Som pårørende er det superviktig å sette ivareta sine egne behov også slik at man faktisk får påfyll selv for å klare å lade batteriene slik at man har det man trenger av overskudd ovenfor sin partner. Forhold og samliv kan også bli påvirket, og det har det definitivt gjort her, men vi prøver å få veiledning på det også - og det hjelper! Men jeg tenker det også vil avhenge av diagnose, prognose, behandling/ senvirkninger - så jeg trenger ikke utdype det nå, for det trenger absolutt ikke være tilfellet for dere! Skulle det bli det, så kan også bli veldig bra- bare at man må ta noen hensyn man kanskje ikke tok før! 
 

jeg håper du fikk noe positivt utav mine refleksjoner! Så krysser vi fingrene for at det går bra videre uansett hva de finner ut! Lykke til
 

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mannen min har hatt kreft. Jeg var verken med på legetimer, operasjoner eller andre behandlinger. Han ville gjøre det selv, sikkert fordi jeg er en sippeunge som ikke er mye til hjelp når jeg setter foten innenfor et sykehus. Synes det var tøft nok å måtte gå gjennom alt av økonomi og papirer med ham "sånn i tilfelle han skulle dø", samt å stadig bli spurt av folk hvordan det gikk med ham (jeg begynte å sippe hver gang noen nevnte det). 

Mannen har vært frisk i fire år nå, og han har vært veldig mentalt oppegående etter at friskmeldingen kom. Det har ikke jeg. Mye av psyken min raste sammen etter at jeg hadde vært i full beredskap og livredd for at han skulle dø, og det var jeg som endte opp hos psykolog. Veldig glad mannen min har det bra, unner ham det🥰

Anonymkode: 9c121...878

Ja vi pårørende blir glemt mtp at det er vi som holder fortet der hjemme både psykisk og fysisk.

Alle tenker på pasienten og få tenker på oss

Anonymkode: 41ab7...d12

[AnonymBruker]

Først og fremst, ønsker dere masse lykke til, og ikke minst god bedring til din mann! 

Deretter: Ikke vær redd for å spørre om hjelp. Og husk å ta vare på deg selv oppi alt. Finn deg en måte å få en liten pause innimellom, om det er en halvtimes gåtur alene i skogen, eller om det er en halvtime med gaming. 

For ting kommer til å bli tungt. Det kommer til å bli netter med mye nervøsitet og lite søvn. Det blir fort dager med lite energi fra hans side. Og du selv må være forberedt på at det å se sin elskede gå igjennom alt dette, også er tungt. Å være pårørende er tungt, selv om vi liksom skal være glade for at vi er friske.

Vi skal bruke krefter på å være sterke og støtte våre kjære, samtidig som vi plutselig ender opp med alt husarbeidet og alle barna som skal hentes og kjøres, og alle andre oppgaver som man delte på før. Man går fra å ha en partner, til enda en person man skal ta vare på. Og det er tungt. Samtidig som du står der og drukner i klesvask, så forsøker du å trøste din kjære med at det ikke er hans feil at han er syk. At du forstår at han ikke har krefter til å hjelpe, og at alt du ønsker er at han skal bli frisk igjen.

Så ikke vær redd for å spørre om hjelp. Be hans foreldre, dine foreldre, søsken og venner om å komme over og lage middag, og passe barna litt, så du kan få en luftetur i skogen, evt. trille han en tur i rullestol, så dere to får litt tid alene. Selv kom mine foreldre til oss etter jobb, lagde middag til barna og kjørte den eldste på fritidsaktiviteter to ganger i uka, og svigerforeldrene kom og lagde middag og passet barna to andre dager i uka. Den mellomste fikk jeg ordnet at samkjørte til fritidsaktiviteter med en klassevenninne (takk til fantastiske foreldre). En venninne av meg kom dagen før bursdagen min og vasket hele huset, inkludert vinduer, og lagde middag, mens mannen hennes trimmet hekken og beiset terrassen. Jeg gråt av glede, det var den aller, aller beste bursdagsgaven jeg kunne fått der og da. 

Si det som det er, rett ut, de aller fleste har kanskje ikke tenkt over det, men stiller gjerne opp når du er ærlige med dem : Jeg elsker min mann av hele mitt hjerte, men jeg har gått fra å ha en partner og fire barn, til å være hovedomsorgsperson for fem personer. Jeg drukner her med en syk mann som trenger stell, fire barn som trenger oppmerksomhet, leksehjelp, mat og bleieskift, og øvrig husarbeid som må gjøres. Jeg hadde satt utrolig stor pris på om du/dere kan komme en ettermiddag og hjelpe meg litt. 

Så vil jeg bare gjøre deg oppmerksom på at du må ha i bakhodet at når han (forhåpentligvis) blir friskmeldt, så er det ikke sikkert at han er "frisk" likevel. Ting blir ikke nødvendigvis som før, og den forventningen bør ingen av dere ha. 

Medisinene som brukes for kreft er sterke saker, og senskader og fatigue er ikke så uvanlig, selv om det ikke blir snakket så mye om. Man skal liksom feire at man er frisk, og da føler ofte tidligere kreftpasienter at man ikke kan si at man ikke har krefter og ikke orker, man er jo frisk! Og de rundt har ofte den forventningen om at ting skal bli som før.

Både hans og mine foreldre er heldigvis for oss verdens snilleste besteforeldre som viser stor forståelse, og hjelper gledelig til med å få hverdagen til å gå rundt med fritidsaktivitetene for barna. Den eldste reiser nå fast til mine foreldre før håndballtrening etter skolen, for eksempel, selv om min mann ble erklært kreftfri for snart et år siden. 

Anonymkode: 3e808...766

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.2.2024 den 20.16):

Hvordan var det for deg å gå fra når han var syk?

Bekymret du deg ekstra når du ikke var med han lenger? Lever han i dag?

Anonymkode: 41ab7...d12

Det var JEG som hadde kreft. Ikke han. 
og går heldigvis fint m meg ☺️

Anonymkode: 8262e...bed