Barnet mitt oppfører seg som en drittunge!

[AnonymBruker]

Vet jeg får ris nå, og "selvgjort er velgjort", men jeg snakker om mitt eget barn og må virkelig beherske meg for å ikke klikke i vinkel på han!! 

Han er snart 14 år. Selvstendig, snill, smart, sporty, engasjert i fritidsinteresser, og er en skikkelig skikkelig bra gutt.. 

MEN noen ganger lager han så mye ugge og uro i huset at jeg vil bare riste han!! 

Idag når han kom fra faren har han bare været sur!! Jeg har vært bortreist og kjøpe reisegavet til han-som han ble veldig glad for, men ca 30 min er han mitt og sur igjen! 

Han glefser og tar fysisk tak i lillebror (11år) pga han mener han bråker for mye. Han kaller meg for en dritt- kjærring, og sier faren forstår han og gjør noe. Han sier det er så kjedelig å være hos meg for vi ikke er sosiale.. Men selv trekker han seg unna og er på trening eller gamer hver eneste ledige stund! Og de gangene vi er sosiale og reiser sammen på ferie, så var han feks i fjor sur 5 av 7 dager pga han kjedet seg og det ikke var fotballbane tilgjengelig!!! (Vi hadde brukt vel 60000 på et flott hotell i Syden, men tom det var ikke godt nok!) 

Han vil bare jeg skal kjøre han og lage mat. Alt må skje når han "befaler", og jeg føler hele huset går på nåler rundt han og er redd han skal bli sint for noe! 

Når han blir sint, det kan være bare at ha våkner på natta og er svett. Om han roper og jeg ikke hører (enten jeg er sovnet eller i dusjen) - så ender han opp m å brøle, rope og slå i vegger så han vekker hele huset!! 

Jeg forstår ikke hvorfor han er slik.. Lillebror er helt anderledes, og i perioder tenker jeg at han bare skulle flyttet til faren sin! Jeg synes han er fryktelig egoistisk og dramaqeen til tider. Om han har en dårlig dag så klarer han å ødelegge for alle rundt seg!! 

Mens andre dager er han helt nydelig, morsom, snill, god, og bare hærlig.. 

Men jeg er så sliten, og så lei!! 

(kan samtidig si at det nytter ikke å snakke eller samarbeide med faren da faren kun er vanskelig og kritisk mot meg og til alt jeg gjør.. Så tenker i perioder at han blir påvirker negativt derifra).. 

Anonymkode: 46e85...39f

[AnonymBruker]

Gjør han slik hos far også?

Sett deg ned med ham og væ tydelig på hvilke forventninger du har til ham og hva som ikke er akseptabelt.

Gi ham konsekvenser. Bruk ørepropper!

Anonymkode: 1e0a1...f01

[AnonymBruker]

Blir du sint når han oppfører seg dårlig, eller er du bare "pedagogisk riktig" og prøver å godsnakke med ham? Det er faktisk viktig at du setter grenser for dårlig oppførsel, og det inkluderer å bli (konstruktiv!) sinna når det er berettiget og nødvendig. Annet er feigt, ikke pedagogisk riktig, og man får ikke mer respekt enn man har for seg selv. Spesielt ikke av tenåringer i opprør som tester grenser. Da må man faktisk sette grenser. 

Anonymkode: 3d339...785

[AnonymBruker]

Du har jo laget to like tråder. Sliten av mitt humørsyke barn

Anonymkode: 78bb3...eb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du har jo laget to like tråder. Sliten av mitt humørsyke barn

Anonymkode: 78bb3...eb4

Ja vet det, men fikk opp varsel at noe manglet så trykte 2 gang og endt rer overskriften på gang nr 2.. Men hva har det m saken å gjøre? 

Ts

Anonymkode: 46e85...39f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Blir du sint når han oppfører seg dårlig, eller er du bare "pedagogisk riktig" og prøver å godsnakke med ham? Det er faktisk viktig at du setter grenser for dårlig oppførsel, og det inkluderer å bli (konstruktiv!) sinna når det er berettiget og nødvendig. Annet er feigt, ikke pedagogisk riktig, og man får ikke mer respekt enn man har for seg selv. Spesielt ikke av tenåringer i opprør som tester grenser. Da må man faktisk sette grenser. 

Anonymkode: 3d339...785

Jeg blir sint, men klarer beherske meg. Bruker la han roe seg og så snakke med han. Prøver å forstå årsaken til han blir sint og se det fra hans perspektiv.. 

Idag etter han fikk litt tid alene sa han Undskyld for han kalte meg og Undskyld til broren sin. På egent initiativ. 

Men mulig jeg er for pedagogisk iom at han gjentar slik oppførsel.. 

Hvordan han er hos faren sin vet jeg lite om. Faren vil uansett ikke innrømte til meg at han også er utfordrende der for han er "verdens mest perfekte pappa" i hans egne øyne da.. (selv om lillebror sier storebror kan bli sint også der, og at han ønsker være mer hos meg..) 

Ts

Anonymkode: 46e85...39f

[AnonymBruker]

La jan flytte til far om det er det han ønsker

Anonymkode: a0002...76e

[AnonymBruker]

Hvordan har han det inni seg? Hvordan har han det med skilsmissen og det å skulle flytte frem og tilbake? Er det høyt konfliktnivå mellom dere foreldre (du omtaler ikke far spesielt varmt)? Strever han faglig eller sosialt på skolen? 

Enten er det noe som plager han, eller så er han dårlig oppdratt. Å være sur og forsure stemningen for andre både hjemme og på ferie er en dårlig strategi som han bør få hjelp av deg til å avvenne.

Jeg ville undersøkt om det egentlig er fotballbane og at dere ikke er sosiale som er årsaken til at han er sur. Dersom det er årsaken, så er han dårlig oppdratt. 

Anonymkode: b2cd2...6d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg blir sint, men klarer beherske meg. Bruker la han roe seg og så snakke med han. Prøver å forstå årsaken til han blir sint og se det fra hans perspektiv.. 

Idag etter han fikk litt tid alene sa han Undskyld for han kalte meg og Undskyld til broren sin. På egent initiativ. 

Men mulig jeg er for pedagogisk iom at han gjentar slik oppførsel.. 

Hvordan han er hos faren sin vet jeg lite om. Faren vil uansett ikke innrømte til meg at han også er utfordrende der for han er "verdens mest perfekte pappa" i hans egne øyne da.. (selv om lillebror sier storebror kan bli sint også der, og at han ønsker være mer hos meg..) 

Ts

Anonymkode: 46e85...39f

Det er både lov og nødvendig å bli sinna når større barn ikke oppfører seg ok. Man skal forberede dem på en fremtid der slik oppførsel ikke blir godtatt, og tenåringer er store nok til å vite hva som er uakseptabel oppførsel. Egentlig. De tester likevel grenser, og da må man sette klare grenser. Ikke dille. 

Oppdragelse må tilpasses barns alder, og det er absolutt mulig å sette svært klare grenser og vise både sinne og andre følelser for så store barn, bare man ikke tipper over til å bli usaklig, og ikke mister hodet helt. 

Fint at du klarer å beherske deg, men du skal heller ikke beherske deg så godt at du finner deg i urimelig oppførsel. Det er mulig  å sette klare grenser og vise sinne, og likevel være åpen for samtale og diskusjon. 

Siden han gjentar er du nok for vag. Jeg har slått hardt med på uakseptabel oppførsel hos mine barn, uten at det har ødelagt vår relasjon eller stått i veien for gode samtaler om det som var uakseptabelt. For å si det slik, mine barn har ikke gjentatt det som har medført at jeg ble skikkelig sinna. "Mamma blir ikke ofte sinna, og når hun blir det er det god grunn til det." sa ene barnet mitt for ikke lenge siden, og den andre nikket seg enig. Stadig kjefting virker mot sin hensikt, så det er nok viktig å holde hodet kaldt stort sett, men det er faktisk viktig å sette klare grenser når det er oppførsel som er fullstendig uakseptabel. Hjemme og borte. Barna skal jo ut i verden, og der vil ingen la ham roe seg ned før han får respons på å oppføre seg uakseptabelt, og han vil bli hardt dømt i forhold til slikt. Ikke som hos deg og meg, og foreldre generelt, at vi har aksept og gir nye sjanser. 

Bil derfor anbefale deg å ta innover deg at du har tenåring nå. Oppdragelse må vokse med barnet om du forstår hva jeg mener. Det som var veldig klokt ovenfor en 6 åring er ikke like klokt ovenfor en tenåring. Da er de kun få år fra å skulle fungere selvstendig i verden, og det er ikke til noen fordeler for barna å ha blitt dillet med helt frem til de skal stå på egne ben. 

Anonymkode: 3d339...785

[Gjest Anonyme-meg]

La han flytte til sin far, hvis han syntes det er bedre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vet jeg får ris nå, og "selvgjort er velgjort", men jeg snakker om mitt eget barn og må virkelig beherske meg for å ikke klikke i vinkel på han!! 

Han er snart 14 år. Selvstendig, snill, smart, sporty, engasjert i fritidsinteresser, og er en skikkelig skikkelig bra gutt.. 

MEN noen ganger lager han så mye ugge og uro i huset at jeg vil bare riste han!! 

Idag når han kom fra faren har han bare været sur!! Jeg har vært bortreist og kjøpe reisegavet til han-som han ble veldig glad for, men ca 30 min er han mitt og sur igjen! 

Han glefser og tar fysisk tak i lillebror (11år) pga han mener han bråker for mye. Han kaller meg for en dritt- kjærring, og sier faren forstår han og gjør noe. Han sier det er så kjedelig å være hos meg for vi ikke er sosiale.. Men selv trekker han seg unna og er på trening eller gamer hver eneste ledige stund! Og de gangene vi er sosiale og reiser sammen på ferie, så var han feks i fjor sur 5 av 7 dager pga han kjedet seg og det ikke var fotballbane tilgjengelig!!! (Vi hadde brukt vel 60000 på et flott hotell i Syden, men tom det var ikke godt nok!) 

Han vil bare jeg skal kjøre han og lage mat. Alt må skje når han "befaler", og jeg føler hele huset går på nåler rundt han og er redd han skal bli sint for noe! 

Når han blir sint, det kan være bare at ha våkner på natta og er svett. Om han roper og jeg ikke hører (enten jeg er sovnet eller i dusjen) - så ender han opp m å brøle, rope og slå i vegger så han vekker hele huset!! 

Jeg forstår ikke hvorfor han er slik.. Lillebror er helt anderledes, og i perioder tenker jeg at han bare skulle flyttet til faren sin! Jeg synes han er fryktelig egoistisk og dramaqeen til tider. Om han har en dårlig dag så klarer han å ødelegge for alle rundt seg!! 

Mens andre dager er han helt nydelig, morsom, snill, god, og bare hærlig.. 

Men jeg er så sliten, og så lei!! 

(kan samtidig si at det nytter ikke å snakke eller samarbeide med faren da faren kun er vanskelig og kritisk mot meg og til alt jeg gjør.. Så tenker i perioder at han blir påvirker negativt derifra).. 

Anonymkode: 46e85...39f

Puberteten og mye hormoner vil jeg tro? Var han sånn før? Puberteten vil de teste deg mer.. Sett grenser, vær tydlig men og tålmodig og snakk med han! Du skal ikke være tjener og noen ganger må han faktisk bare kjede seg!

Anonymkode: 5ce9c...a1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hvordan har han det inni seg? Hvordan har han det med skilsmissen og det å skulle flytte frem og tilbake? Er det høyt konfliktnivå mellom dere foreldre (du omtaler ikke far spesielt varmt)? Strever han faglig eller sosialt på skolen? 

Enten er det noe som plager han, eller så er han dårlig oppdratt. Å være sur og forsure stemningen for andre både hjemme og på ferie er en dårlig strategi som han bør få hjelp av deg til å avvenne.

Jeg ville undersøkt om det egentlig er fotballbane og at dere ikke er sosiale som er årsaken til at han er sur. Dersom det er årsaken, så er han dårlig oppdratt. 

Anonymkode: b2cd2...6d4

Han er flink både faglig og sosialt på skolen. Han masse venner og aktiv som bare det. 

Virker som han fungerer svært godt i sosiale lag med både andre voksne og andre jevnaldrende. 

I starten etter samlivsbruddet (for 7 år siden) hadde han det tungt. Var svært aggesiv og hissig da! Kunne rasere rommet sitt og knust både skrivepult og vegger.. (!) Følte meg utrolig alene og syntes dette var svært vanskelig - spesielt siden det verken da eller nå går å samarbeide med faren. (Han nekter å samarbeide, og er mest opptatt av å gjøre ting vansfor meg istedenfor å se barnas beste..) 

I denne vanskelige perioden søkte jeg hjelp og ting ble bedre. Mye bedre. Jeg fikk kjærest og nå etter 4 år sammen har vi blitt samboere til barnas store glede (de har mast lenge om det).. 

Men jeg merker at på 13 åringens dårlige dager klarer han fortsatt å forsure hele stemningen i huset. Alle må liksom ta hensyn.. 

Jeg har som sagt forsøkt å ha tålmodighet, vise forståelse, se ting fra hans perspektiv osv, men igår ble dette veldig vanskelig.. 

Lå le ge våken i natt og tenkte på dette. Kanskje den som skrev her inne at jeg er FOR pedagogisk - har rett..? 

Så i morgest snakket jeg til han under rolige forhold. Jeg sa til han at jeg forlanger respekt, og han kan ikke skylde på meg og bli sint på meg for hver minste lille ting. Om h fortsetter med slik oppførsel kan han se langt etter alle godeneaom han har fått: flere dyre parfymer, nye sko, nye merkeklær, reiser, osv osv!

Tidligere har han brukt "jeg vil dra til pappa", eller "jeg ringer pappa for å sladre at du er en dårlig mamma" som trusler mot meg, men nå er det f.. meg nok!! Om han vil flytte dit så skal han få gjøre det! Jeg vet faren er mye strengere enn meg, og heller ikke har mulighet til å kjøpe han alt han ønsker seg-så om han velger det skal han få gjøre det! (så skal jeg heller betale bidrag) 

Men nå er det slutt på denne primadonna-atferden! 

Jeg kjørte han på skolen, ønsker ham en fin dag. Og når jeg hentet han var han mye mye bedre humør og mer høflig. (Håper det bare varer denne gangen!) 

Anonymkode: 46e85...39f